Den hellige Maximilian Maria Kolbe (1894-1941)

Skytshelgen for politiske fanger

Den hellige Maximilian Maria ble født som Raimund Kolbe den 7. januar 1894 i den lille landsbyen Zdunska Wola ved Lódz i den russiskokkuperte delen av Polen. Han ble døpt samme dag. Hans forfedre kom fra Bøhmen, og navnet Kolbe synes å indikere germansk snarere enn slavisk opprinnelse. Dette var og er fortsatt vanlig i Polen. Han var den andre av tre sønner av de hengivne foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska. Hans eldre bror het Frans og hans yngre bror het Josef. Faren drev først som vever hjemme, men under det russiske styret fikk han økonomiske problemer. Familien måtte flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider, og han og hans hustru strevde for å gi barna mat og klær.

Moren tilhørte helt sikkert fransiskanernes tredjeorden, og det gjorde trolig også faren. Om ikke faktiske medlemmer så var de tilknyttet ideologisk de tyve hemmelige tertiar-kongregasjonene som var etablert i russisk Polen av den salige kapusineren Honoratus Kozminski (1829-1916) for å undervise og fortsette det sosiale apostolatet blant arbeidere. Raimunds foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Den 29. juni 1902 mottok Raimund sin første kommunion.

Som tiåring hadde han en mystisk drøm som syntes å endre den noe egenrådige guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria tilbød ham to kroner, en hvit og en rød, renhetens og martyriets symboler. Han valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet han seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Kjernen i hans spiritualitet ble dogmet fra 1854 om Marias uplettede unnfangelse, bekreftet av Jomfru Maria i Lourdes overfor den hellige Bernadette, som spurte hvem hun var: «Jeg er den uplettede unnfangelse».

Moren åpnet en liten kolonialhandel for å spe på familiens minimale inntekt, og Raimund hjalp til bak disken. Men omsetningen var ikke stor nok, så fru Kolbe måtte også arbeide deltid som jordmor og sykepleier. Hun sendte gutten for å hente noen medisiner hos apotekeren Kotowski, som var forbløffet over hans evne til å ramse opp de latinske navnene som han selv fant vanskelig å huske. Han oppdaget snart at Raimund ble holdt hjemme for å arbeide, ettersom familien bare hadde råd til å sende et barn til middelskolen, den eldste sønnen Frank, som var utsett til å bli prest. Kotowski ga Raimund latinundervisning slik at han kunne ta eksamen samtidig med broren. Det gjorde han og sto med glans, og hans foreldre bestemte seg for å beholde ham på skolen.

Fire år senere holdt minorittene eller fransiskanerkonventualene under ledelse av p. Peregrinus Haczela OFMConv en misjon i Pabianice, noe som imponerte de to brødrene dypt, og de søkte om opptak på gutteseminaret konventualene drev i Lvov (Lwów; Leopoli), hovedstaden i det da østerrikske Galicia (i dag Lviv i Ukraina). De kom inn i 1907, da Raimund var tretten år gammel. Han var spesielt god i matematikk, fysikk og det som kan kalles teknologi og design. Han var fascinert av astronomi og utsiktene til reiser i rommet. Han skisserte mange planer til raketter, og mens han var student i Roma, tegnet han faktisk et romskip og søkte patent på det. Men få tok ideen alvorlig den gangen. Han var aldri interessert i kunst, musikk eller selv litteratur, og slett ikke i teologi, og han tenkte en tid på å bli soldat. Da han var seksten år i 1910, hadde han kommet til at han trolig slett ikke hadde noe kall.

Han skulle akkurat treffe provinsialen for å forklare dette da moren kom til seminaret for å fortelle at den yngste sønnen Josef også hadde bestemt seg for å slutte seg til en religiøs orden. Dette ville gjøre foreldrene i stand til å oppfylle sin drøm om å gå i kloster selv. Fru Kolbe ønsket å bli benediktinerinne. Raimund hadde ikke hjerte til å forpurre foreldrenes planer, så han gikk straks til provinsialen og ba om å få bli fransiskaner. I noen måneder var han plaget av skrupler, men disse forsvant etter hvert. Moren sluttet seg virkelig til benediktinerinnene, men hun ble senere legsøster hos felicianerne. Hans far var hos fransiskanerne inntil han forlot ordenen for å drive en religiøs bokhandel i Czestochowa, nær den nasjonale Maria-helligdommen.

Den 4. september 1910 trådte Raimund inn hos fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium - OFMConv) sammen med sin eldre bror Frans, og han mottok drakten av provinsialen, p. Peregrinus Haczela. Den 11. september 1911 avla han sine første løfter og tok ordensnavnet Maximilian. På grunn av sin store hengivenhet til Guds Mor tok han i tillegg navnet Maria da han avla sine høytidelige løfter den 1. november 1914. I 1912 sendte hans overordnede Maximilian til Roma og fransiskanernes internasjonale serafiske kollegium for å fortsette sine filosofistudier ved det pavelige universitet Gregoriana (1912-15) og teologistudier ved det teologiske fakultetet St. Bonaventura (Collegio Serafico) (1915-19). Han ble stadig mer interessert i Kirken som en verdensomspennende institusjon, i måten dens budskap ble spredt og i det som nå ville kalles kommunikasjon.

Han viste ofte en uvanlig uavhengig ånd for den tiden. I 1917 feiret frimurerne sitt 200-årsjubileum. En dag overtalte Maximilian en medstudent til at det ville være en god ide å intervjue stormesteren for de romerske frimurerne, som var svært antiklerikale, og omvende ham. Like før de dro av gårde fant Maximilian det best å forklare prosjektet til rektor, men han var ganske utrøstelig da han fikk vite at det ikke var noen innvendinger mot planen, men for øyeblikket var det bedre å bare be for frimurerne.

Ved en annen anledning ville en byll på hans høyre tommel ikke bli bra. Beinet var infisert og legende rådet til amputasjon. Maximilian laget en spesiell blanding med vann fra Lourdes, og neste dag erklærte kirurgen ved hospitalet at tommelen grodde og trengte ikke å fjernes. I et brev til sin mor der Maximilian fortalte om denne hendelsen, skrev han for første gang om Niepokalana, som er polsk for Immaculata, eller Vår Frue av den uplettede unnfangelse, som han ga æren for helbredelsen av tommelen. Fra da av skulle han være en ridder for Immaculata, hans «Mamusia», som han utviklet en dyp livslang hengivenhet til. Dette viser tydelig hvordan Maria-skikkelsen kan tjene som et middel til å få adgang til de moderlige aspektene ved Gud.

Men utad ble Maximilian en av de fremste forfattere, talsmenn for og utøvere av en form for en mariansk fromhet som er vanskelig å forsone med Det nye testamente, for den ignorerte praktisk talt Marias forhold til Kristus. Den var ekstrem selv i en nasjonal Kirke som hadde som et av sine kjennetegn sin vektlegging på Maria, og hun hadde lenge blitt påkalt som «Polens dronning». Hans tilhengere tok den enda lenger og refererte til kristne som «Marias slaver». Maximilian tok mye fra den hellige Ludvig Maria Grignion de Montforts «Den gylne bok». Den befinner seg på motsatt ytterpunkt i forhold til protestantenes ekstreme undervurdering av Maria.

Denne Maria-fromheten må tolkes innenfor en uvant og svært intrikat ramme av nedarvet barokk fromhet fra 1500- og 1600-tallet, polsk nasjonalisme i lys av de østerrikske, russiske og tyske oppdelingene av landet i likhet med kravene fra andre baltiske nasjonale interesser og minoriteter i Polen, latiniseringen av den unerte ukrainsk-katolske Kirken der og en århundrelang kamp mot ikke bare protestantene og de russisk- og gresk-ortodokse, som fortsatt hadde et formidabelt nærvær i Polen, men også katolske skismatiske bevegelser mellom verdenskrigene. De sistnevnte, spesielt gammelkatolikkene og «De gamle katolske Mariavites eller «Marias etterlignere», og «Den polsknasjonale katolske kirke» grunnlagt i USA og offisielt anerkjent i Polen i 1922, var langt fra asketiske og lavkirkelige. De hadde sin egne ofte svært overdrevne fromhet, publikasjoner og religiøse gjenstander.

I tillegg må man ikke undervurdere virkningen den daværende betydelige jødiske befolkningen med svært forskjellige tradisjoner og fromhetsmessig vektlegging både dyp og folkelig, synlig i hele Polen, når man skal prøve å forstå Maximilians mariologi. Han verdsatte ikke judaismen og visste overhode ikke noe om dens dype spiritualitet. Han ga til og med ut en avis som bare kan beskrives som antisemittisk. Men hans holdning var ikke annerledes enn de fleste polske katolikkers, som selv om det i dag virker nesten utrolig, fullstendig ignorerte det faktum at Jesus og hans mor var fromme jøder. I 1936 skrev for eksempel Polens primas, kardinal August Hlond, et hyrdebrev hvor han høytidelig erklærte: «Det jødiske problem vil eksistere så lenge jødene fins. Det er et faktum at jødene kjemper mot Den katolske kirke, holder fast ved fritenkning og er fortroppen for gudløshet, bolsjevisme og omveltning (...) Det er et faktum at jødene bedrar, tar renter og er halliker. Det er et faktum at den religiøse og etiske innflytelsen fra det jødiske folk på polske unge mennesker er negativ.» Men kvaliteten på Maximilians hjerte må dømmes ut fra hans handlinger, som var i strid med det vi måtte slutte fra hans skrifter.

I 1914, ikke lenge etter utbruddet av Første verdenskrig, sluttet Maximilians far seg til Den polske Legion under marskalk Pilsudski for å kjempe sammen med sentralmaktene (Tyskland, Østerrike og Tyrkia) mot russerne, med det endelige mål å frigjøre Polen. Kolbe ble såret i kamp med russerne, og som russisk undersått og borger ble han deretter hengt som forræder i 1914 i en alder av 43 år.

Samme år avla Maximilian sine høytidelige løfter i Roma. Den 17. oktober 1917 avla syv unge seminarister under ledelse av Maximilian sine løfter som «Riddere av Himmeldronningen» i den offisielt godkjente Militia Immaculatae, «Den uplettede Marias Milits», som Maximilian hadde grunnlagt dagen før. Militsen var viet til å «omvende syndere, kjettere og skismatikere, spesielt frimurere, og bringe alle mennesker til å elske Maria Immaculata». De bar den mirakuløse medalje som sin drakt. Medaljen ble til som en følge av en Mariaåpenbaring for den hellige Katarina Labouré.

Maximilian ble lagt merke til for sin konstante bønn i kollegiets kapell, men han var også en flittig student. Han tok førsteklasses doktorgrader i filosofi og teologi, men i 1919 ble han også rammet av livsvarig lungetuberkulose. Han ble presteviet den 28. april 1918 av kardinal Basilius Pompilii i kirken Sant'Andrea della Valle i Roma og feiret sin første messe ved Maria-alteret i kirken Sant'Andrea delle Fratte, ved det samme alteret hvor Guds mor hadde vist seg for den jødiske agnostikeren Alfons Maria Ratisbonne i 1842.

Den 29. juli 1919 vendte Maximilian tilbake til Polen, som var blitt selvstendig nasjon igjen i 1918. Hans hovedarbeid ble først som lærer i filosofi og kirkehistorie på fransiskanernes seminar i Kraków. Den 10. august 1920 ble han sendt til et sanatorium i Zakopane i Tatra-fjellene, hvor han organiserte forelesninger, delte ut medaljer av Immaculata og fikk en rekke konvertitter blant de desperate eller religiøst likegyldige syke. Han mistet den ene lungens bruk, men den 28. april 1921 kunne han vende tilbake til Kraków. Der var han da militsen fikk pavelig godkjennelse som en religiøs forening den 2. januar 1922.

For Maximilian virket det som om Europa vendte seg bort fra Gud og at ulike gamle og moderne medier, «litteratur, kunst, drama, kino, moter osv», bidro til denne prosessen av fremmedgjøring og likegyldighet. Som motsetning var Maria symbolet på det kjærlige moderskap og syndløshet, uplettet fra følelsesløshet, hat og grusomhet.

Det var nødvendig med et magasin for å spre riddermilitsens ideer og «vinne verden for Immaculata», og Maximilian gikk fra dør til dør og tigde fra fattige og rike. Den første utgaven av månedsbladet Rycerz Niepokalanej («Den uplettedes Riddere») var på 16 sider og kom i januar 1922. Det inneholdt denne notisen fra utgiveren: «Ettersom vi mangler kapital, kan vi ikke garantere leserne at `Ridderen' vil komme ut regelmessig». Men på en eller annen måte dukket det opp nok penger til å holde det gående. En amerikansk prest hjalp til med å starte et fond for en trykkpresse ved å gi hundre dollar. Men Maximilians besluttsomhet opprørte hans fransiskanske overordnede. Hans kolleger fant ham da, og ofte siden, i beste fall urealistisk utopisk og i verste fall med irriterende spisse albuer. I 1924 nådde opplaget 12.000 og i 1925 30.000 eksemplarer.

Den 20. oktober 1922 overflyttet hans overordnede Maximilian sammen med noen få temmelig uentusiastiske brødre til et halvveis forfallent kloster i Grodno i det nordvestre Polen. Maximilian tok trykkpressen med seg, og snart ble tre rom viet til publikasjoner som brødrene arbeidet med om kvelden. Deres pastorale plikter var knapt enkle, for til fots dekket de en rekke landsbyer som lå flere timer fra hverandre. Maximilian skrev nesten alle artiklene selv, og trykkpressen gikk til stadighet. Han var en populær prest og ble spesielt lovprist for sine enkle og klare prekener. Han sørget for at forskjellen mellom legbrødre og prester i hovedsak ble ignorert, som på den hellige Frans' tid. Snart var det for mange kandidater til at de kunne få plass i klosteret.

Kommuniteten var begynt å blomstre da Maximilians harde arbeid førte til at han nok en gang ble angrepet av tuberkulose. Denne gangen tilbrakte han tiden fra den 19. september 1926 til 13. april 1927 i Zakopane. Han tilskrev sin tilfriskning til Jomfru Maria: «Hun prøver å bruke en gammel utslitt pensel til å male et mesterverk. Jeg er penselen, Vår Frue er maleren!»

Deretter gikk Maximilian inn i tilsynelatende fruktesløse forhandlinger om å kjøpe et sted i Teresin fire mil vest for Warszawa for å bygge Niepokalanów («Den uplettedes by»). Det var i sannhet et mirakel da eieren, grev Jan Drucki-Lubecki, plutselig ga seg og ga tomten gratis til Maximilian, som aldri hadde tvilt på utfallet og allerede hadde reist en statue av Maria der. Til tross for legenes advarsel sluttet Maximilian seg til dem i det harde arbeidet med å bygge et nytt kloster. Hans brødre forlot Grodno den 27. november 1927, og klosteret ble vigslet den 8. desember 1927.

Klosteret, et av de største i verden, ble bygget av ham selv og hans munker, blant dem menn fra alle yrker: Leger og tannleger, bønder og mekanikere, skreddere, bygningsarbeidere, boktrykkere, skomakere, gartnere og kokker, og de var fullstendig selvforsynte. I 1939 hadde klosteret 762 innbyggere i alt: 13 prester, 18 noviser, 527 legbrødre, 122 gutter i gutteseminaret og 82 prestekandidater. Senere utvidet han med et brannkorps (med noen munker som brannmenn), seminar og misjonsstasjon, trykkeri og radiostasjon. Maximilian var en eminent administrator med en helt moderne sans for bruken av massemedia. Bygningene var svært enkle brakker. Maximilian avskydde enhver form for praktutfoldelse, spesielt i klostre og kirker, men han trodde på teknologisk fremgang i en grad som i dag synes både forutseende og naiv.

Brødrene levde nøysomt, men Maximilian sørget for at de hadde det mest moderne trykkeriutstyret til sine utgivelser. Det månedlige tidsskriftet han utga, økte sitt opplag fra 5.000 til 750.000 før det i 1939 nådde toppen med et opplag på over en million. En katolsk dagsavis han startet i 1935, Maly Dziennik, ble Polens største avis med et opplag på 137.000 på hverdagene og 225.000 på søndagene. De ga også ut magasiner og ukeblad for unge og gamle på flere språk. Innholdet i alle publikasjonene var basert på tradisjonell religiøsitet. De var enkle og lettleste, ikke beregnet på de intellektuelle, men på de dårlig utdannede massene, som Maximilian mente var passende for fransiskanere. Maximilian Kolbes publikasjoner ble i virkeligheten en forberedelse av hele den polske nasjon på de lidelser som ventet den. Brødrene produserte også fromhetsgjenstander, som Maria-statuer. Før utbruddet av krigen hadde Maximilian kommet langt i de realiserbare planene om å bygge katolske filmstudioer og en flyplass med fire fly.

En dag møtte Maximilian noen japanske studenter og bestemte seg for å reise til Japan på oppdrag av pave Pius XI (1922-39) for å grunnlegge et nytt Niepokalanów. Han visste ikke annet om Japan enn at mange martyrer hadde dødd der. Den 26. februar 1930 dro han av gårde sammen med fire brødre, og etter en sjøreise via Port Said, Saigon og Shanghai kom de til Nagasaki den 24. april. Erkebiskopen av Nagasaki, som hørte at Maximilian hadde to doktorgrader, tilbød ham stilling i et ledig professorat i filosofi som betingelse for at han fikk starte et tidsskrift.

Bare en måned etter at de var ankommet, uten å kunne ett ord japansk, hadde de skaffet et trykkeri og satt i gang et tidsskrift, Seibo no Kishi. De telegraferte til det polske huset: «Postet første utgave på japansk i dag. Har trykkpresse. Lenge leve Maria Immaculata!» Ikke bare måtte de lære seg japansk, men også å sette de to tusen tegnene i et nytt alfabet for hånd og å betjene en manuell trykkpresse som i de første dagene i Polen.

I juni og juli 1920 var Maximilian tilbake i Polen gjennom Sibir for å delta på provinsens kapittel. På veien gjennom Sovjetunionen drømte han om en grunnleggelse også der, og han planla utgivelsen av tidsskriftet sitt på russisk. Han kjente språket og hadde studert marxismen. Som den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) så han etter gode elementer selv i et system han mente var ondt, og han prøvde å lære sine brødre å gjøre det samme.

Den 24. juli ble han gjenutnevnt til superior for den japanske misjonen, mens hans bror, p. Alfons Kolbe, ble guardian for Niepokalanów og redaktør for Rycerz Niepokalanej. Men p. Alfons døde allerede den 3. desember 1930 på et sykehus i Warszawa.

I Japan led brødrene under dårlig vær og dårlig mat i en ny falleferdig bygning. Noen ga opp og dro tilbake til Europa. To brødre måtte støtte den svake og febersyke Maximilian ved messen. Men han snakket om å spre budskapet fra Marias riddere til en milliard lesere så snart som mulig, til halve menneskeheten, til hele jordkloden. Den 4. mars 1931 kjøpte Maximilian en tomt i utkanten av Nagasaki, beskyttet av en ås. Der bygde han Mugenzai no Sono («Den uplettedes hage»). Lokaliseringen i utkanten av byen var bestemt av mangelen på midler, men den gjorde at klosteret overlevde den fryktelige atombombeeksplosjonen i 1945 og ingen i huset døde. I dag er det senteret for en fransiskansk provins. I 1931 grunnla han et novisiat og i 1936 et gutteseminar.

Den utrettelige Maximilian reiste den 31. mai 1932 til Malabar, hvor han grunnla det tredje Niepokalanów, og da han hadde forsikret seg om at det var godt i gang, vendte han tilbake til Japan etter anmodning fra hans overordnede. Siden ingen prester kunne avses til Malabar, måtte den ideen gis opp. I april/mai 1933 dro han igjen til Polen for provinskapitlet, og på veien var han tre uker i Roma. På kapitlet fra 17. til 20. juli ble han gjenutnevnt til redaktør for det japanske tidsskriftet og generaladministrator for militsen i hele verden.

Etter fem år ble den alvorlige syke Maximilian i 1936 kalt tilbake til Polen av ordenen, og den 16. juli ble han utnevnt til guardian eller superior i Niepokalanów. Tilbake i Polen viet han seg helt til sitt klostersamfunn og sine publikasjoner. Han startet enda flere magasiner og aviser, og den 8. desember 1938 startet klosteret regulære radiosendinger. Stasjonen brukte Lourdes-hymnen som kjenningsmelodi, spilt av klosterets eget orkester. Men Maximilian var svekket av tuberkulose, stadig plaget av migrene og hadde en hudsykdom.

Den 1. september 1939 brøt Andre verdenskrig ut, og etter bare tyve år som selvstendig nasjon ble Polen invadert av tyskere og russere, som delte byttet gjennom seg. Niepokalanów ble okkupert av tyskerne den 13. september og ble liggende i den tyske delen av landet, som fikk navnet «Generalguvernementet». Polakkene skulle bli leilendingene i det nye Stor-Tyskland, utdannelsen ble redusert til nesten ingen ting og de fikk forbud mot alt som nærmet seg kultur. Maximilian praktiserte ikke-voldelig motstand, og han ga sine medbrødre det råd å forlate stedet og dra til sine hjemsteder og melde seg som hjelpere for Røde Kors, men ikke slutte seg til den væpnede motstanden eller til den underjordiske motstandsbevegelsen.

Selv ble han på sin post, og han beholdt bare de 48 dristigste fransiskanerne hos seg etter at de selv insisterte. Den 19. september 1939 ble han arrestert sammen med 35 brødre, en annen prest og en koreansk seminarist og deportert til leiren Lamsdorf i Tyskland. Den 24. september ble Maximilian og 24 brødre overført til teltene i leiren Amtitz, som var hard, men til å holde ut, og Maximilian var i stand til å preke for de andre og oppmuntret dem til å være tapre og villig akseptere lidelsen. Han sa: «Hitlerismen vil forsvinne, og sannheten må seire». Etter 2 ½ måned ble de igjen forflyttet, nå til Ostrezeszow. Maximilian forble rolig, håpefull og fullstendig uforferdet.

Mot alle forventninger løslot den tyske militære kommandanten dem den 8. desember (festen for Marias uplettede unnfangelse), og de kunne dagen etter vende tilbake til det plyndrede Niepokalanów. De gikk øyeblikkelig i gang med å arbeide, for dit kom samme dag 3.000 polske flyktninger som var utvist av tyskerne fra Poznan, som var blitt til Posen, en rent tysk by, og de måtte på en eller annen måte huses. Rundt 1.500 jøder ankom også. Maximilian ønsket dem velkommen med den samme øyeblikkelige medfølelse som han hadde vist polakkene. De fikk ly i bygningene som de få brødrene forsøkte å restaurere. «Vi må gjøre alt for å hjelpe dem som er fordrevet fra sine hjem», sa Maximilian.

Få dager etter den tyske invasjonen hadde naziregimet begynt en hensynsløs kampanje mot polakker, spesielt jøder. Innen slutten av krigen hadde de drept seks millioner polakker, hvorav tre millioner jøder. Tyskerne var klar over Den katolske kirkes kulturelle og patriotiske rolle, og de bestemte seg for å ødelegge den som en nasjonal enhet. Selv om rundt 50 % av okkupantene var katolikker, henrettet de seks biskoper, 2.030 sekular- og ordensprester, 127 seminarister, 173 legbrødre, 243 søstre og tusenvis av katolske professorer, forelesere og lærere. Mange flere prester og ordensfolk ble arrestert og straffet med tortur eller uutholdelig tvangsarbeid. Utallige seminarer, biblioteker, klostre og kirker ble stengt, overtatt, tømt eller ødelagt. På grunn av landets tradisjonelle fiendskap mot jøder valgte nazistene Polen som senteret for utryddelsen av alle jødene i landene de okkuperte eller var allierte med, og som for de flestes del samarbeidet i deportasjonene til Polen. Men Maximilian var ikke en av de mange polakkene som var likegyldig til jødenes skjebne. I Niepokalanów i 1939/40 ble teori og tradisjoner forvist av hjertets fornuft.

Munkene delte alt med flyktninger i sin by, og ble selvfølgelig utsatt for mistanke. De fortsatte også å utgi aviser som var patriotiske og anti-nazistiske, og etter flere anmodninger kunne han gi ut et nummer av Rycerz Niepokalanej. Det kom i et opplag på 120.000, datert desember 1940-januar 1941. Men snart måtte de stanse alle publikasjoner. På grunn av hans opprinnelse fikk Maximilian tilbud om tysk statsborgerskap, noe som ville ha gitt ham mange privilegier, inkludert de rasjoneringskortene som ga etniske tyskere nesten det dobbelte av hva polakkene fikk, mens jødene fikk enda mindre. Han ville ha blitt nødt til å forlate den polske ordenen og enhver tjeneste for polakker. Men Maximilian avslo.

Den 17. september 1940 slo Gestapo til da forsøket på å utslette den polske intelligentsiaen ble forsterket, og Maximilian ble arrestert av SS-menn sammen med fire andre prester og tatt med til konsentrasjonsleiren Oranienburg. Men han ble i første omgang sluppet fri. Men den 17. februar 1941 ble han igjen arrestert og sendt til det beryktede fengselet Pawiak i Warszawa. Tyve brødre tilbød seg i stedet, men de ble avvist. Maximilian ble brutalt slått og ydmyket, og en lungebetennelse gjorde at han ble henvist til sykestuen. Men den 28. mai 1941, uten rettssak eller dom, ble han deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz (Oswiecim), som lå i erkebispedømmet Kraków. Der fikk han tatovert inn fangenummeret 16670 og ble plassert i brakke 17.

Auschwitz var et sted av hittil uhørt lidelse og grusomhet. Fra 1941 til 1945 var leiren åsted for et massemord i industriell målestokk, hovedsakelig på jøder fra hele det tyskokkuperte Europa, men også sigøynere, polakker og andre «rasemessig mindreverdige» grupper. Den delen av leiren hvor Maximilian satt, sentrert rundt en tidligere militærleir, hadde 200.000 fanger som led fryktelig og som ofte ble torturert eller drept for vokternes fornøyelses skyld. I utryddelsesleiren i Birkenau like ved ble noen fanger, mest jøder, men også sigøynere og polakker, holdt en stund inntil de ikke lenger var egnet til å arbeide i noen av de tilknyttede fabrikkene.

Over fire millioner mennesker ble tatt rett fra dødstogene som ankom fra så langt unna som Hellas og Nederland, systematisk frarøvet alt fra bønnesjal til leker og klær, myrdet med giftgass og fratatt gulltenner, hår som ble brukt til madrasser og selv kroppsfett som gikk til såpeproduksjon. Resten ble brent i krematoriene. Maximilian var ikke en av disse jødene, som de fleste ble drept etter ham. Han var ikke direkte knyttet til dem, og det ville være en fornærmelse mot deres minne å kalle ham selve Auschwitz-martyren, siden leiren fremfor alt var stedet hvor medlemmene av Kristi egen rase ble massakrert. Maximilians hellighet blir på ingen måte redusert når vi anerkjenner det.

Maximilian ble satt til hardt arbeid med å slepe steinblokker til oppførelse av en krematoriemur sammen med andre prester under kommando av «blodige Krott», en tidligere kriminell. Siden ble han sammen med andre prester satt til et spesielt hardt arbeid med å skjære og bære enorme trestammer under rasende slag og mishandling fra vaktene, uten pause og alltid i springmarsj. «Pater Max» hadde bare én lunge, men holdt ut slagene med forbausende ro. Da Kolbe brøt sammen en dag, sparket Krott ham i ansiktet og magen og ga sine menn ordre om å gi ham femti piskeslag, og da presten besvimte, lot de ham ligge i sølen som død. Hans medfanger klarte å smugle ham til Revier (sykestuen). Til slutt havnet han i brakke 14, som var for dem som ble satt til lettere arbeid.

Til tross for smertene og til tross for at det var strengt forbudt, tjenestegjorde han heroisk for sine medbrødre og andre og oppmuntret dem til å holde ut i overbevisningen om at Guds rettferdighet ville seire. Han hørte skriftemål, snakket med de andre fangene om Guds kjærlighet og delte sine minimale rasjoner med andre. Han aksepterte sin skjebne som Guds mystiske valg for ham. En lege som overlevde, husker at han fortalte Maximilian at han ikke lenger kunne tro på Gud på et slikt sted. Maximilian gjorde alt han kunne for å overbevise ham om at selv der våket Gud over sine barn. Han gikk alltid først i matkøen for å få det vannlignende fra toppen av kjelen, slik at de lenger bak skulle få den tykkere suppen under.

En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

De tigget om brød og vann, som de selvfølgelig ikke fikk. Hvis noen av dem nærmet seg døren når SS-mennene åpnet den, ble de sparket i magen eller skutt ned. Kolbe holdt ut bedre enn de fleste, han tigget ikke og klaget ikke, og han holdt de andre oppe så langt han kunne. Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». Det het at syke var blitt helbredet på hans forbønn. Han ble forlangt saligkåret, og de nødvendige forberedelsene begynte allerede den 12. august 1947. Blant miraklene som førte til saligkåringen, var helbredelsen av Angela Testoni fra tuberkulose i tarmene i juli 1948 og helbredelsen av Frans Ranier fra arterieforkalkning i august 1950. Også kritikere av Den katolske kirke viser aktelse for martyren fra Auschwitz, for eksempel viet Rolf Hochhuth sitt skuespill «Der Stellvertreter» til ham.

Maximilians saligkåringsprosess ble formelt åpnet den 16. mars 1960. Den 20. januar 1969 ble hans heroiske dyder anerkjent, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 14. juni 1971 ble to mirakler på hans forbønn anerkjent. Han ble saligkåret som bekjenner den 17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirken i Roma. Erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków (som Auschwitz tilhørte), deltok i saligkåringsseremonien. Maximilian ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma av nettopp Wojtyla, som så var blitt pave Johannes Paul II - hans andre helligkåring. Franciszek Gajowniczek, mannen som Maximilian reddet livet til, var til stede både ved saligkåringen og ved helligkåringen. Maximilian ble helligkåret som martyr og fremstilles i fransiskanerdrakt eller i stripete fangedrakt.

Maximilian Kolbes Mariadyrkelse står på ingen måte i motsetning til to andre viktige strømninger i dag: Den kristologiske og den ekklesiologiske (det vil si teologien om Kristus og om Kirken), sa pave Paul VI ved Maximilians saligkåring. I Kolbes spiritualitet er selvfølgelig Kristus nummer en, den eneste nødvendige og tilstrekkelige i frelsesplanen. Og kjærligheten til Kirken og dens misjon er på ingen måte glemt. Marias rolle er komplementær og underordnet Kristus. Hun er full av nåde, visdommens sete, forutbestemt til å være Kristi mor og gi ham et uerstattelig samarbeid i hans tildeling av nåden til menneskene. Kolbe har hatt et profetisk kall til, i kjølvannet av Annet Vatikankonsil, å gjøre oppmerksom på hennes forbønns makt, hennes eksempel og utvikling i moderlig kjærlighet, fra Nasaret til Golgata (Joh 19,25-27), fra Jesus til hans åndelige familie, Kirken. Marias mysterium er en oppfyllelse av hennes egen profeti: «Herren opphøyer de ringe» (Luk 1,52); «månen» lar seg bestråle av «solen» (jf Åp 12,1). Det er dette mysterium Maximilian Kolbe ble dratt med inn i og dro sine omgivelser med inn i, i Auschwitz, hvor millioner opplevde sitt Golgata.

Se en side med bilder av Maximilian Maria Kolbe