Den hellige Monulf av Tongeren-Maastricht (d. 578)

Skytshelgen for Achel, Mechelen-aan-de-Maas, Rotem, St-Huibrechts-Lille og Berg-en-Terblijt; sekundær skytshelgen for byen og Kirken i Maastricht (sammen med Gondulf)

Den hellige Monulf (Monulfus, Monulphus, Mondolf) ble født en gang tidlig på 500-tallet i Nederlandene. Hans navn skrives også Numolfus og Mondolphus (på hans gravmæle). Han var ifølge legenden sønn av grev Randas (Randace) av Dinant (Dinantium), som var gift med en datter av jarlen av Osterne (i dag Loon). Han ble geistlig og kantor ved kapittelet i kirken St. Servatius i Maastricht i provinsen Limburg i det nåværende Nederland.

Rundt år 550 (560?) ble han på grunn av sin fornemme herkomst og sitt fromme liv valgt til biskop av Tongeren/Tongres i den nåværende provinsen Limburg i Flandern i Belgia. Han etterfulgte den hellige Domitian. Det var Monulf som offisielt flyttet bispesetet fra Tongeren til Maastricht i provinsen Limburg i det nåværende Nederland, selv om biskopene i praksis hadde residert der allerede fra begynnelsen av 500-tallet. Den offisielle tittelen Episcopus Tungrorum ble bevart helt til 1000-tallet, lenge etter at bispesetet var flyttet videre fra Maastricht til Liège. Ifølge tradisjonen skal Monulf vært den 21. biskop av Tongeren og den tolvte biskop av Maastricht.

De middelalderske legendeforfatterne har fremstilt en storslått historie om biskopene i Tongeren, Maastricht og Liège. Ti biskoper skal ha residert i Tongeren, og 21 i Maastricht. Men intensjonen til de tidlige krønikene var ikke å fremstille en kritisk historie, men å føre en bispeliste for Tongeren-Maastricht-Liège så langt tilbake i historien som mulig, helst helt tilbake til apostolisk tid. En gammel bispestol som kunne spore sin grunnleggelse tilbake til apostlene, ble nemlig aktet høyere enn yngre seter. Faktisk er tallene 10 og 21 hentet fra middelalderen numerologi (tallsymbolikk), og de har ingen historisk verdi. Selvfølgelig brukte kompilatorene av bispelisten ikke bare sin fantasi. De har faktisk tatt seg bryet med å sette opp en nøyaktig liste. Men når vi i dag gjennomgår listen kritisk, faller mange navn bort. Aller først de ti biskopene av Tongeren, som det ikke finnes noen historiske bevis for. Og av de 21 legendariske biskopene Maastricht, gjenstår etter kritiske undersøkelser bare rundt et dusin. Ti biskoper av Maastricht er historisk bevist.

Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours’ (539-94) var Monulfs samtidige, og i kapittel 72 av hans «Bok om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum) omtaler han ham med ordene magnis virtutibus pollet. I kapittel 71 under overskriften «Biskop Aravatius av Maastricht», heter det:

Det ble sagt at Aravatius var biskop i Maastricht på tiden for hunernes invasjon av Gallia. Han ble gravlagt langs veien ved broen. Troende har i deres iver gjentatte ganger bygd et kapell av høvlete planker over hans grav. Men flere ganger raste plankene sammen igjen på grunn av vinden eller av sin egen vekt. Jeg har hørt at det gikk slik til at noen kom og satte opp en bygning som var en hederlig biskop verdig. Etter noe tid ble Monulf biskop av Maastricht. Han bygde en stor kirke til ære for Servatius og dekorerte den rikt. Deretter ble hans levninger flyttet til kirken med stor høytid og andektighet. Til denne dag er kirken kjent for de store miraklene som skjer der».

Det var i 556 at Monulf begynte byggingen av den store kirken på Servatius’ grav, som erstattet det vaklevorne plankekapellet som sto der fra før. Han valgte St. Bartolomeus som navnehelgen og knyttet et kapittel på førti kanniker til kirken. For Servatius’ relikvier fikk han lagd et skrin som han plasserte i kirken den 9. juli 557.

Monulf var en ivrig predikant som ikke bare forkynte i sin bispeby, men i hele sitt store bispedømme. Han sørget faderlig for opplæring av presteskapet, og sammen med hans rene liv sørget det for at brave ynglinger fra alle samfunnsklasser meldte seg til prestetjeneste under en slik from og rettferdig hyrde. Han feiret de hellige mysterier hver dag med den største andakt, og den mest glødende kjærlighetstrang til Jesus lyste da fra hans ansikt. Han var streng mot seg selv i bønn og våking, men mot andre var han full av mildhet og tålmodighet, og mot de fattige var han full av barmhjertighet.

Av hertug Guyon av Ardennene fikk Monulf kjøpe byene Mechelen og Jupille og slottet Chèvremont. På eiendommen lå to kirker, en som var viet til Vår Frue og den andre til St. Johannes evangelisten. På tilbakeveien stanset han i kapellet i Huy, som hans forgjenger Domitian hadde grunnlagt til ære for de hellige Kosmas og Damian. Da han knelte i bønn, hadde han en visjon. Han så et brennende kors dale ned fra himmelen, og der sprang det frem en ny kilde, og han hørte en stemme si: «Ved elven Legia skal du finne et hellig sted, hvor Gud skal utgyte frelse for mange. På det stedet skal det etter en Guds tjeners martyrdød grunnlegges en av de edleste byene i verden». Etter at han hadde stått opp fra bønnen, fortalte Monulf om sin visjon til sine ledsagere. Han lovte å grunnlegge et kapell for Kosmas og Damian på det stedet hvor det brennende korset hadde falt. Han holdt sitt løfte, og dermed var grunnlaget for den senere byen Liège et faktum.

Legenden forteller at da Monulf en gang ble bedt om å gå i begravelsen til en viktig hersker, gikk veien gjennom en skog, som i fortiden var blitt viet til djevelen av de hedenske innbyggerne i regionen. Han hørte en skremmende lyd, som hestevrinsk, løvebrøl og en gråtende stemme som ropte: «Hjelp! Hjelp!» Monulf og hans ledsagere frøs av frykt. Da viste det seg en ung mann som sa: «Sjelen til den onde mannen som du skal gravlegge, blir holdt fast og torturert. Gå raskt over til byen og la folket faste og be i tre dager. Når du kommer tilbake hit og du ikke lenger hører noen lyd, vil det være et tegn på at mannens sjel er tatt til nåde for Gud». Biskopen gjorde det han ble bedt om. Da han tre dager senere kom til samme sted, var det stillhet, fred og ro. Herskeren fikk da en høytidelig begravelse.

I 568 døde Monulfs far, grev Randas av Dinant. Fordi han ikke hadde noen andre barn, arvet den hellige biskopen alle hans eiendeler. Dermed ble bispedømmet Maastricht eier av grevskapet Dinant (da Dyonantum eller Deonantum).

Monulfs død må ha inntruffet i andre halvdel av 500-tallet, ifølge legenden i 578 (andre sier 588). Han ble gravlagt i St. Bartolomeus (nå St. Servatius), den kirken han hadde bygd over Servatius’ grav. Denne kirken var et kjent pilegrimsmål tidlig i middelalderen. Den store tilstrømmingen gjorde at den måtte erstattes av en større bygning, som var forgjengeren til den nåværende praktfulle basilikaen Sint-Servaas i Maastricht, som ble vigslet i 1039 og er den eldste kirken i Nederland, dessuten den eneste i landet som er bygd over en helgengrav.

Monulf ble etterfulgt som biskop av den hellige Gondulf, som alltid nevnes i samme åndedrag som Monulf. De ble begge gravlagt i kirken St. Servatius i Maastricht. Deres første biografi kom ikke før på 1000-tallet.

Etter innvielsen av katedralen i 1039, ble levningene av Monulf og Gondulf samme år høytidelig ekshumert av biskopene Nithard av Liège og Gérard av Cambrai og skrinlagt i nærvær av keiser Henrik III (den svarte) (1039-56; keiser fra 1046). I 1890 ble deres grav i krypten i St. Servatius funnet. Et epitaf som minnet skrinleggingen i 1039, ble senere mistolket og ga opphav til en legende:

Etter sin død gjorde Monulf seg igjen til kjenne sammen med Gondulf. Rundt år 800 grunnla den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) katedralen i Aachen (Aix-la-Chapelle). Han var så stolt at han ønsket 365 biskoper ved vigslingen av den nye kirken, en for hver dag i året. Men da de alle var kommet, viste det seg at han manglet to biskoper, og alle som var til stede, var i stor forlegenhet. Det var et tegn til Monulf og Gondulf om å stige opp fra sine graver for at innvielsesseremonien kunne fortsette. Etter å ha utført sin plikt, vendte de to biskopene tilbake til sin evige hvile.

Denne legenden er udødeliggjort i et relieff i Klappergasse i Aachen i nærheten av katedralen. Der kan man se hvordan to skjeletter med kappe, stav og mitra er underveis. Gaten skal ha fått sitt navn av lyden som ble lagd av de to skjelettene som skyndte seg av sted.

Monulfs minnedag er 16. juli sammen med etterfølgeren Gondulf, men noen ganger oppgis feilaktig 26. juli. I tillegg feires i bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). En translasjonsfest som mintes skrinleggingen av Monulf og Gondulf i 1039, ble feiret i august.

Monulf og Gondulf er skytshelgener for Achel, Mechelen-aan-de-Maas, Rotem, St-Huibrechts-Lille og Berg-en-Terblijt. De avbildes gjerne sammen, Monulf med og Gondulf uten skjegg, begge med kirkemodell i hånden.

I departementarkivene i den franske byen Chartres er det bevart et brev fra andre halvdel av 600-tallet, hvor det heter: Hyc sunt pignora de coberturio domno monulfo trejectinse episcopo («Dette er relikvier av klærne til herr Monulfus, biskop av Maastricht»). Relikviene selv har gått tapt i århundrenes løp. Hvordan de endte opp i Chartres, er fortsatt uklart. Men de bekrefter at biskop Monulf har eksistert og ikke har kommet fra legendefortellerens fantasi.

Kilder: en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. november 2011