Den hellige Nils Hermansson av Linköping (1325-1391)

Den hellige Nils Hermansson (Nikolas; lat: Nicolaus Hermanni) ble født i 1325 eller 1326 i Skänninge i Östergötland i Sverige. Han var sønn av den velstående borgeren Herman Rutgersson og hans hustru Margareta Tyrgilsdotter. Farens navn kan tyde på at han var innvandrer av tysk opprinnelse. Det er ikke oppsiktsvekkende, for det var store mengder av tyske innvandrere i Skänninge på det tidlige 1300-tall. På morssiden var det en sterk kirkelig tilknytning. Arkedjaknen (erkediakonen) i Skänninge, Johannes, var hans morbror, mens en annen morbror var selveste erkebiskop Peter Tyrgilsson av Uppsala, og flere andre i hans slekt var prester eller nonner. Nils' bror Tyrgills var også teolog og ble prest i Farentuna. En søsterdatter, Gerdeka Hartlefsdotter Bolk, ble senere en kjent abbedisse ved klosteret i Vadstena.

Det var naturlig at også Nils tidlig i livet bestemte seg for å bli prest. Vi må anta at han fulgte det vanlige systemet og først fikk sin grunnutdannelse i Skänninge, trolig på klosterskolen i dominikanernes kloster St. Olof. Der gikk også to av den hellige Birgittas sønner, og Nils var jevngammel med den eldste, Karl. Nils fikk trolig være med skolekameratene hjem til Ulvåsa, hvor Birgitta oppdaget hans kunnskaper. Det fremgår også av kildene at Nils var i slekt med Birgitta, eller, som hun selv pleide å si det, han var en slektning av hennes barn. Dette antyder sannsynligvis at han var i slekt med Birgittas mann, Ulf Gudmarsson.

Nils studerte videre ved katedralskolen i Linköping, og da fikk han i skoleferiene bli informator (privatlærer) i latin for Birgittas og Ulf Gudmarssons yngre barn på Ulvåsa. Det finnes ikke noe som antyder at Birgitta hadde lett for å bli begeistret for unge menn, men da den femtenårige Nils kom for å undervise i latin, følte hun spontant at hun møtte en beslektet sjel. Vi vet også at møtet med Birgitta ble en lignende opplevelse for ham. Dermed begynte deres livslange vennskap. Birgitta, som aldri hadde noe egentlig hjertelig forhold til latinstudiet, selv om hun nok med tiden ble en brukbar latiner, forbauset sine omgivelser og satte seg på skolebenken sammen med sine sønner og fikk sin første innføring i det latinske språk.

Det som var grunnlaget for deres umiddelbare følelse av sjelefellesskap, var deres dype og inderlige kristentro. De var preget av den samme dype fromhet. Samtidig var de begge to utstyrt med en skarp begavelse for politisk-juridiske problemstillinger. De hadde også det til felles at de hadde en sterk, moralsk integritet, og i tillegg var de komplett fryktløse overfor alt som het verdslige og kirkelige autoriteter: embetsmenn, riddere, dronninger, konger, biskoper og erkebiskoper. Allerede i tiden på Ulvåsa kalte Birgitta ham «min lille biskop». Og tidlig hadde hun fått meddelelse om at han skulle bli en viktig mann for henne og hennes livsverk. Da hun iakttok ynglingens saktmodighet og blyghet og en dag ba for ham til Herren, fikk hun det svaret at han en gang skulle bli biskop i Linköping og først av alle skulle innrette hennes nye orden i Vadstena.

Etter utdannelsen i Linköping ble han presteviet. Fordi familien var velstående, kunne han deretter reise utenlands for å studere videre, ettersom det ikke fantes noe universitet i Sverige. Han startet ved universitetet i Paris, slik både magister Mattias av Linköping og biskop Hemming av Åbo hadde gjort. Han studerte filosofi og teologi der før han fortsatte til Orléans, hvor han studerte jus. Han tok en juridisk grad der, baccalaureus in legibus (in utroque iuris) (bachelor i kirke- og sivilrett). Men av beskjedenhet holdt han denne akademiske graden hemmelig i Sverige, og først etter hans død fant man hans juridiske magisterdiplom blant hans etterlatte papirer. Da fikk man løsningen på en gåte som folk nok hadde undret seg litt over, for man syntes at han hadde oppholdt seg svært lenge i utlandet og kommet hjem med få eksamener.

I Nils' videre biografi er det en forvirrende detalj. Historikerne hevder at han igjen var tilbake i Linköping i 1350, og at han da samtidig ble kannik i både Linköping og Uppsala, det siste sannsynligvis formidlet av hans morbror, erkebiskop Petrus Tyrgilsson (Tyrgilli). Dette passer ikke med det angitte fødselsår 1325, for teologiske studier ble normalt avsluttet med prestevigselen, sjelden før etter fylte 25 år. Altså kan Nils først ha vært ferdig til å begynne studiene i utlandet i 1350. Det kan selvfølgelig tenkes at han har fått helt spesielle dispensasjoner, men det virker lite sannsynlig. Kildene forteller heller ikke noe om Nils' prestetjeneste i 1350-årene og hvordan han eventuelt delte tiden mellom sine to kannikstillinger. Andre kilders opplysninger om at han kom tilbake til hjemlandet i 1358, virker mer sannsynlig.

Nils Hermanssons store medlidenhet med fattige, lidende og sørgende mennesker er bevitnet av mange som levde nær ham. Selv levde han svært spartansk, men delte sjenerøst med trengende. Som sjelesørger og åndelig leder var han et forbilde. «Både adelsmenn og allmue gikk til ham for å få råd og hjelp», sier en samtidig. Men det som kanskje er Nils Hermanssons mest utpregede karaktertrekk er hans pasjon for rettferdighet og hans mot til å forsvare den. Han hadde ennå ingen høyere rang i stiftet, men han unndro seg ikke for å påtale urett for konger og adelsmenn i sine prekener og på annet vis. De fattige ble undertrykt hardt også på den tiden, men hadde en sterk forbundsfelle i Nils Hermansson. Flere ganger var hans motstandere ute etter hans liv, men de lyktes ikke å få has på ham.

Den 13. mai 1361 nevnes Nils for første gang i den høye stillingen som ärkedjäkne eller erkediakon (archidiaconus) i det gamle og viktige bispedømmet Linköping. I denne stillingen var han biskopens stedfortreder i spørsmål om jurisdiksjon og forvaltning, og den tilsvarer dagens generalvikar. Den 35-årige teologen og juristen Nils Hermansson var vel skikket til å fylle et slikt embete, og fra da av residerte han i Linköping. Han var åpenbart ønsket i stillingen, for ennå før han ble utnevnt, sa hans forgjenger, erkediakon Agmund: «En mann som denne herr Nils finnes det ikke maken til i Sverige. Hvor gjerne så jeg ikke at han ble ärkedjäkne etter meg.»

Den daværende biskopen i Linköping, Nils Markusson eller Nicolaus Marci, var verdslig sinnet og for det meste fraværende fra stiftet, og han skjøttet sine mange verdslige gjøremål med større interesse enn sine geistlige. Så Nils måtte lede stiftet i hans sted. Allerede da viste hans hellighet seg. Hans private liv var uklanderlig, og han fortsatte å følge den samme strenge livsførselen som han hadde fulgt helt fra barneårene. Men om han var streng mot seg selv, var han desto mer gavmild mot de fattige, og modig forsvarte han Kirkens rettigheter mot de verdslige fyrstene. For om Nils sett fra Kirkens side var rett mann på rett plass, var han for de verdslige fyrstene svært vanskelig å hanskes med.

Han mente at han burde bevare sin lojalitet mot biskopen, Nils Markusson, selv når denne sto i opposisjon til kongemakten. Han mistet ikke motet overfor kongene Magnus II Eriksson (1319-64) og Håkan Magnusson (1362-64) (konge av Norge som Håkon VI Magnusson; 1355-80). Da de anklaget ham fordi han, i deres øyne, favoriserte en forræderisk biskop, måtte han ta sin tilflukt til domkirken og barrikaderte seg der. De satte da bom for dørene for å sulte ham ut, men fru Katarina Nilsdotter på Korsnäs smuglet i all hemmelighet inn matvarer til den forfulgte erkediakonen. Det kan antas at denne hendelsen som er omtalt i Vita Sancti Nicolai, skjedde under opprøret mot de to kongene i 1363 eller 1364.

Det fortelles også at kongene en gang kom til Skänninge og sendte bud derfra til Linköping om at herr Nils skulle komme og svare for den bannlysningen han hadde våget å utferdige mot dem. Nils skal ha svart dem slik: «Bannlyst dere har jeg ikke; jeg har bare lest opp en skrivelse hvor det erklæres at dere er bannlyst.» Forklaringen synes å ha vært riktig, siden det etter alt å dømme var biskop Nils Markusson som hadde utferdiget bannlysningen, mens Nils Hermansson i egenskap av erkedegn hadde offentliggjort den.

Uansett ville kongene ikke nøye seg med en slik forklaring. Da de fortsatte sin ferd til Linköping, krevde de at domkirkens presteskap skulle komme dem i møte på offentlige botgjøreres vis. Et slikt ønske nektet de å oppfylle. Erkediakon Nils nektet også å sende kongene vokslys til privat forbruk. «Hils dem og si at de ikke engang er verd talglys, langt mindre vokslys,» var hans svar. Kongenes vrede nådde høydepunktet da de fikk et svar av dette slag for tredje gang. De ville ha drept Nils om han ikke på venners råd hadde oppsøkt et sikkert tilfluktssted i Söderköping. På omtrent samme tid forsøkte kong Håkan å beslaglegge eiendommer som lå under biskopen, men Nils protesterte. Noen bevarte brevtekster vitner om hvilken utpressing Linköping domkirke faktisk var utsatt for både under Magnus' og Håkans tid og under deres etterfølger, Albrekt av Mecklenburg (1364-89). «Den der erkedegnen vil gjerne bli martyr,» sa man om Nils i Sverige.

I Roma arbeidet Birgitta for at Nils skulle utnevnes til biskop. I 1372 ble biskop Nils Markusson avsatt av kongen og måtte forlate landet, og det var ikke til Kirkens heder at en av dens høyeste tilsynsmenn måtte gå i eksil under vanærende omstendigheter. En dominikaner ved navn Gotskalk Falkdal ble senere i 1372 utsett til hans etterfølger. Men den 4. februar 1374 ble han slått i hjel ved Linderås kirke på en reise i nordre Småland av en adelsmann ved navn Mats Gustavsson. Da grep erkediakonen inn og bannlyste morderen, som ble tvunget til å stå naken foran domkirken og ta imot de kirkebesøkendes badstueris.

Senere i 1374 valgte Linköpings domkapittel da enstemmig Nils til ny biskop. Valget skjedde på «på den Hellige Ånds inngivelse» (divina inspiratione), det vil si ved spontan og total enstemmighet blant de voterende. Dette var den høytideligste og uvanligste formen for bispevalg, og biskop Hemming av Åbo ble valgt på samme måte.

Men valget måtte stadfestes av paven, og mektige kretser, inkludert kong Albrekt av Mecklenburg la intriger mot Nils og foreslo andre kandidater. Kong Albrekts egen kandidat var den lite kjente dekan Arnold i Skara, mens hans far, hertug Albrekt, hadde en annen, dominikaneren Johannes Blomberg. I tillegg til sorgen over sine to forgjengere, den landsforviste og den myrdede, var altså Nils innblandet i en svært komplisert politisk strid hvor to kongelig foretrukne motkandidater kjempet mot ham. I denne situasjonen ville ikke paven bekrefte valget. Dermed sank Nils ned i en dyp depresjon, holdt seg helt isolert og gikk opp i askese, bønn og fromhetsøvelser. Selv om fromhet og ubøyelighet godt kan forenes i samme karakter, er det også klart at kamp og ubøyelighet tærer på kreftene og kan slite en mann ut.

Da den hellige Katarina brakte sin mors relikvier til Sverige i juni 1374, ble hun i Linköping mottatt av sin gamle venn Nils, som hadde vært hennes huslærer i barndommen. Katarina rev ham ut av depresjonen og ga ham fast, men respektfullt ordre om å tenke på sitt stift. Samtalene med Katarina og hennes kloke råd ga ham nytt mot og krefter til å oppsøke paven i Avignon. Der vakte han velvilje da han ikke ba om bispesetet for seg selv, men om at kirken måtte få en god biskop i Linköping. Etter påtrykk fra Katarina stadfestet pave Gregor XI (1370-78) den 14. mars 1375 endelig valget av Nils til biskop av Linköping. Han hadde seiret over både kongen og hans far.

Men ennå var ikke alle vanskelighetene over. Den politiske situasjonen var slik at den nyutnevnte biskopen ikke kunne vende rett hjem til hovedstaden i stiftet, Linköping. Han reiste til Visby på Gotland, som da tilhørte dette bispedømmet, og der residerte han den første tiden (en kilde sier at han dro til Öland). Først da kong Albrekt ga sin tillatelse, kunne han gjøre sitt inntog i Linköping. Dermed kunne han ta fatt på sin tjeneste, og han ble en from og sterk biskop.

Han ble mottatt med endeløs jubel i sin stiftsstad, og særlig stor var gleden i klostermiljøet i Vadstena. Generalkonfessor Peter Olovsson av Skänninge tolket gleden slik: «Priset være Gud for de gode nyhetene. Kjære venner, denne er den biskop som Gud har utvalgt for oss, og som vår moder, den salige Birgitta, har forutsagt for oss. Han skal innvie vårt kloster og innsette oss som munker og nonner der. Dere kan være overbevist om at denne er den ærerike Jomfru Marias spesielle biskop.»

Nils utførte sine biskoppelige plikter med stor nøyaktighet, og han utferdiget mange forskrifter for å forbedre presteskapets disiplin. Han reiste rundt i sitt store bispedømme, som i tillegg til Östergötland også besto av Öland, Gotland og deler av Småland, og visiterte kirker og klostre og fermet de unge. Hans biografi forteller om hans fortsatt uredde opptreden overfor stormennene til forsvar for de fattige.

Den overmodige Zabel van Helpten, befalshavende på Ringstadholm, var blitt ekskommunisert av biskopen for sine angrep på Linköping domkirkes eiendom. Med væpnet følge kom han til Linköping for å ta hevn. Biskopen tok sitt biskopssverd, som var sydd og vevd av purpur og silke og gikk ut mot Zabel, der han satt til hest i sin ridderrustning, og sa. «Drep min kropp om det behager ditt sverd. Jeg for min del vil la mitt sverd ramme din sjel.» Ved disse ordene våknet den rå krigsmannen til besinnelse, ba om tilgivelse for sine synder – og fikk det.

Om ridder Algot Magnusson fortelles det at han sa i spøk til en nonne fra Vreta i biskop Nils' nærvær: «Jeg tilbyr deg halvparten av min synder.» Da skal biskopen ha foreslått at ridderen skulle gi ham den andre halvparten av syndene, og det samtykket ridderen i uten å tenke over hva ordene innebar. Da de skulle skilles noe senere, truet biskopen Algot Magnusson til å gi ham den lovede gave, nemlig syndene. Herr Algot forsto da hva det vil si å overgi sine synder til en prest, angret sitt syndefulle liv og skriftet oppriktig for biskopen.

Henrik van Ly, befalshavende på festningen Axvall i Västergötland ble bannlyst av Nils for sine forbrytelsers skyld, og han la seg da i bakhold for biskopen. Nils ble advart mot å begi seg på den veien hvor man kunne ha mistanke om at Henrik hadde lagt seg i bakhold. Imidlertid svarte han dem som advarte ham: «I Jesu Kristi navn er jeg beredt til å dø for rettferdigheten og under forsvar av Guds Kirkes rettigheter: Ondskap frykter jeg altså ikke.» Da biskopen nærmet seg Granby nær Vadstena, hvor mennene lå i bakhold, sa han til sitt følge: «Se, der ligger de gjemt. Vær ikke redde for dem!» Og til Henrik og hans likemenn ropte han: «Se, her er jeg, Nils, biskop av Linköping. Hvem søker dere? Hva vil dere?» Ute av seg av skam falt de mordlystne mennene ned for biskopens føtter og bekjente sine synder.

Når det gjelder biskopens forhold til kong Albrekt, har Karl Magnussons vitnesbyrd under helligkåringsprosessen bevart minnet om en scene dem imellom. Nils uttalte, som så ofte ellers, sin mening om kongen uten omsvøp. «En virkelig konge for Sverige har han aldri vært, for skjønt han alt har styrt Sverige i mer enn tyve år, har han dog aldri handlet rettferdig, selv ikke i den minste sak.» Kong Albrekt ble ute av seg av raseri og ville ha drept biskopen, om ikke de omkring stående hadde hindret det. Da kong Albrekt henvendte seg til biskop Nils med anmodning om at presteskapet og domkirkens forpaktere skulle bidra økonomisk til rikets forsvar, svarte biskopen respektfullt, men ba innstendig om at kongen måtte respektere Kirkens frihet. Da kongen ved en senere anledning beskattet alle Kirkens tjenestemenn uten å ha rådført seg med biskopen, protesterte Nils.

Nils var en av de første stormennene som sluttet seg til unionsdronningen Margareta (1389-96), som etterfulgte kong Albrekt som landets regent, selv om han heller ikke lot være å sette henne på plass når det trengtes. Bøndene i Tjust hadde en gang fordrevet en umenneskelig hard fogd, og dronningen var rede til å straffe dem for denne handling. Biskop Nils la seg imellom og skal ha sagt til dronningen: «Om du gjør dette, skal jeg slå deg med bannlysningens sverd og legge hele ditt rike under kirkelig interdikt. Du setter tyranner og røvere over den fattige allmue, og det er derfor ikke underlig om Gud til slutt vredes.»

Det hører også med til dronningens historie at hun senere ble opptatt som søster ved Birgittas kloster i Vadstena. Dette skjedde den 13. januar 1404. Slik forteller Diarium Vazstenense om begivenheten: «Julaften kom fru dronning Margareta, som det tidligere er fortalt om, til Vadstena, der hun og hennes følge oppholdt seg helt til åttende dag etter trettendedag, for andakts og avlats skyld. Ved slutten av disse dager ønsket hun ydmykt av klosteret et medlemsbrev, samt at hun skulle få bli søster og delaktig i klosterets åndelige goder; og hun fikk det. Men siste dag før sin avreise sammenkalte hun søstrene for seg i talestuen, og senere brødrene, og hun kysset ydmykt alles hender som bekreftelse på sitt søsterskap. Men en legbroder berørte, slik skikken var, hennes hånd med sin egen, som var innhyllet i kappen. Det ville hun ikke men sa: 'Ingenlunde vil jeg gjøre dette. Rekk du frem din hånd, bar og ikke innhyllet, ettersom jeg nå er blitt din søster'.»

Biskop Nils Hermansson av Linköping var svært hengiven til de svenske helgenene, og han gjenopplivet kulten for den hellige Ansgar, Nordens apostel, mens han også hadde en spesiell ærbødighet for de hellige Sigfrid og Botvid. Nils var ikke bare teolog og jurist, han var også dikter, og «hans latinske vers hører til de mest vellydende som er skrevet i svensk middelalder». Han dyrket bare en genre, det såkalte officium eller tidebønnen. Nils skrev fire slike officier, som alle er bevart. De er viet til de hellige Birgitta (32 sider), Ansgar (8 ½ sider), Erik (3 sider) og Jomfru Marias mor Anna (14 sider). Birgitta-officiet intoneres med de versene som uten sammenligning er de best kjente og hyppigst siterte fra den liturgiske diktningen på latin i den svenske middelalderen: Rosa rorans bonitatem («Rose, som dugger godhet»). Han skrev også melodien, den første musikk i Sverige som har kjent komponist.

Nils behersker sitt medium til fullkommenhet og er en litterær kunstner på latin. Som sådan er han en av de aller fremste i den rike svenske officiediktningen på latin i middelalderen. Det er vel bare en mann som er hans jevnbyrdige, biskop Brynolf Algotsson av Skara. Ham har Nils lest og beundret og i en viss grad betraktet som sin lærer. Også Brynolf av Skara skrev fire officier på latin, om biskop Eskil av Strängnäs, Helena av Skövde, Jomfru Maria og Törnkransofficiet, sistnevnte er utvilsomt hans mesterverk. Det er ikke rettet til en helgen, men handler om Jesu tornekrone.

Et officium er et diktverk sammensatt av forskjellige teksttyper. Noe er i poetisk-metrisk form, antifoner, responsorier og hymner, noe er lectiones (lesestykker) og versikler (skriftsteder) på prosa. I prosadelen gjenfortelles Birgittas livshistorie. Nils skrev den etter Birgittas død og hadde to kilder, skriftefedrenes Processvita og egne kunnskaper. Progresjonen gir seg i grunnen selv: Ætt, familie, miljø, fødsel, barndom, oppvekst, ungdom, ekteskap, mann, barn, reiser, valfarter, sykdom, mannens død, enkestand, åpenbaringer, kallelse, inngivelser fra Kristus og Maria, livet i Roma, valfarten til Jerusalem, døden i Roma, tilbakekomsten til Vadstena. Birgitta-officiet vitner om Nils' dype grepethet av Birgitta. De hadde den samme slags fromhet, og den hadde to sentra: et Kristus-sentrum og et Maria-sentrum.

Nils var den første biskop for klosteret i Vadstena. Ifølge Regula Salvatoris (26) skal den biskopen i hvis stift klosteret ligger, være både søstrenes og brødrenes far og visitator og dommer i alle de rettssaker som berører søstrene og brødrene. Ham tilkommer det alltid å passe på at Regelen blir etterlevd til punkt og prikke, slik at det ikke skjer at dens strenge forskrifter ringeaktes av søstre eller brødre. Biskopen har altså fire oppdrag overfor klosteret: Han skal være far, dommer, visitator og tilsynsmann. Man aner at det nye klosteret i Vadstena nok ville legge beslag på biskopens arbeidskraft. Men disse pliktene utførte han med glede, for klosteret var et hjerteanliggende for ham.

I alt dette sitt arbeid hentet Nils sin inspirasjon fra Birgittas himmelske åpenbaringer, og han skrev senere konstitusjonen for hennes orden. Det var han som nedtegnet alle miraklene som var skjedd på Birgittas forbønn, eller fastla basisprinsippene for dette arbeidet. Han stilte følgende fire krav til en tilforlatelig mirakelberetning: Den skulle være stedfestet, tidfestet, signert av nedskriver og attestert av troverdige menn. Slik fikk han eliminert de mest useriøse mirakelberetningene. Presteskapet ved domkirken i Linköping spesialiserte seg i denne nye litterære virksomhet.

Så snart Birgitta var gravlagt i Vadstena, begynte Nils Hermansson å tenke i retning av hennes helligkåringsprosess og helgenstatus. Fra sitt midlertidige eksil på Gotland utnevnte han en tremannskommisjon som skulle arbeide med å samle inn mirakelberetninger. Kommisjonen besto av prestene Gudmarus Frederici, Johannes Giorderi og Kettilmundus. De arbeidet åpenbart så raskt at Katarina kunne ta deres samling med seg da hun dro tilbake til Roma våren 1375. Den var på forhånd lest opp for og diskutert i en forsamling av biskoper og erkebiskopen i Uppsala og ble etter første undertegner kalt «Ärkebiskopens av Uppsala berättelse». Den ble på nytt diskutert og revidert i Stockholm i 1376. Den ble mottatt i Roma den 9. desember 1376 og ble behandlet videre under navnet «Linköpingbiskopens berättelse».

Da Katarina døde den 24. mars 1381 og ble bisatt i Blåkyrkan ved siden av sin mor, var det tre biskoper som forrettet i jordfestelsen, erkebiskop Birger Gregersson, biskop Nils Hermansson av Linköping og biskop Tord av Strängnäs.

I den første tiårsperioden (1374-84) fungerte klosteret i Vadstena «provisorisk». Søster- og brødrekonventet var ennå ikke lovformelig konstituert, og dermed fantes heller ikke den instansen som skulle velge abbedisse og generalkonfessor. Den formelle innvielsen av de første nonnene, prestene og legbrødrene fant sted søndag den 23. oktober 1384. Slik skildres innvielseshøytideligheten i Diarium Vazstenense: «Den hellige biskop Severins dag, som da falt på en søndag, ble først søstrenes konvent innviet til å holde den hellige Birgittas regler i Vadstena, i nærvær av disse ærverdige herrer og fedre, nemlig erkebiskop Henrik av Uppsala, biskop Tord av Strängnäs samt han som innviet dem, herr biskop Nils av Linköping. Søstrene var i et antall av 46 da de ble ført inn og vigslet. Den følgende dagen ble brødrene ført inn på sin gård, ni prester og seks legbrødre. Og den derpå følgende onsdag ble to prester til innviet, som i noen tid hadde levde utenfor klosteret av visse årsaker, i nærvær av de overnevnte herrer og fedre».

Dermed var det velgende konventet konstituert, men ikke engang da ble den første abbedissen valgt. Det gikk ennå fire år før Birgittas datterdatter, Ingegerd Knutsdotter, ble valgt i 1388. Det var hun som var klosterets første valgte og vigslete abbedisse. Riktig nok betraktet mange Katarina som den første abbedissen så å si honoris causa, men formelt sett var hun ikke det. Hun reiste tilbake til Roma allerede i 1375 for å delta i helligkåringsforhandlingene. Men hun har nok vært oppfattet som klosterets naturlige overhode. Etter Katarinas død vet vi at nonnen Margareta Bosdotter hadde fungert som abbedisse i årene 1380-85.

Det kan virke noe forbausende at klosterets øverste leder, abbedissen, ikke ble valgt for første gang før fjorten år etter at Birgittas jordiske levninger ble jordfestet i Vadstena. Man aner at problemet kan ha en «dynastisk» forklaring, nemlig at en Birgitta-ætling burde være den første valgte og viede abbedisse i klosterets historie. Katarina døde allerede i 1381. Men Birgittas datterdatter Ingegerd Knutsdotter, datter av hennes eldste datter Märta i hennes andre ekteskap med en norsk ridder, Ingegerd hadde som blottende ung jente gått inn i klosteret blant de første. Man ventet til hun fikk den alder og verdighet og erfaring en abbedisse burde og måtte ha, og dette skjedde i 1388. I linjen Birgitta – Katarina – Ingegerd tegnes det en profil av et «Birgitta-dynasti» i klosterets ledelse i Vadstena.

I denne første tiden da klosteret manglet en rettelig valgt og innsatt abbedisse, har det vært en klar fordel for klosteret at det eksisterte et svært godt vennskapsforhold mellom generalkonfessor og biskop, mellom Peter Olovsson av Skänninge og biskop Nils. Disse to, muligens gammel lærer og elev, samarbeidet godt og følte en dyp sympati for hverandre. Da Petrus døde i 1378, fungerte Nils videre. Han sto også i et godt vennskapsforhold til prior Peter Olovsson av Alvastra, men dette vennskapet var nok utsatt for påkjenninger. Biskopen måtte rykke ut og forsvare prioren da hans såkalte «Tilläggsstadgar» eller Additiones prioris Petri ble kjent i 1380-årene. Prior Peter holdt på å bli svært upopulær i klostermiljøet og trengte biskopens forsvar.

Nå var det bare en stor merkedag som gjensto i klosterets historie: Birgittas helligkåring. Denne høytidsdagen kunne man først feire den 7. oktober 1391, da hun ble helligkåret av pave Bonifatius IX (1389-1404) med bullen Ab origine mundi. Denne begivenheten sprenger alle vante rammer i Diarium Vazstenense: hele fire sider må til for å dekke begivenheten. Det var bare en trist ting ved denne festdagen, nemlig at biskop Nils Hermansson ikke fikk oppleve dagen. I hele seksten år hadde han da fylt sine to vektige embeter i Linköping og Vadstena.

Nils døde rundt fem måneder før helligkåringen, den 2. mai 1391. Før han døde, tok han farvel med sin gamle elev, Birgittas sønn Birger. Da skal Birger ha spurt ham hvor han ønsket å bli gravlagt, og da sa han: «Hvilken betydning har min kropp? Putt den i en sekk og begrav den i gjødselhaugen». Men han fikk i stedet sin grav i domkirken i Linköping, og hans gravstein er fortsatt bevart. Hans hellighets ry spredte seg over hele Skandinavia.

Rundt ti år etter Nils Hermanssons død begynte man å tale om at det foregikk mirakler også ved hans grav. Disse begynte man så å registrere og nedtegne ved domkirken i Linköping. Mirakelnedtegning ble snart en spesialitet ved domkirken, som snart kom til å fungere som et kanselli for mirakelnedtegning, etter biskop Nils' egne, strenge kriterier. En av de dyktigste mirakelnedtegnerne vi kjenner navnet på, var Ulf Birgersson, som senere kom til klosteret i Vadstena, ble generalkonfessor og skrev biografiene om magister Peter Olovsson av Skänninge og Katarina, klosterets første generalkonfessor og dets fungerende abbedisse. Han var etter tidens mål en virkelig fagmann på området.

Innen 1414 var det skrevet to biografier med en fortegnelse over hans mirakler. Den ene finnes i British Museums håndskriftsamling vedrørende Birgitta og har tittelen Vita et miracula Sancti Nicolai. Den ble muligens skrevet av kanniken Laurentius Gedda i Linköping. Arbeidet med Nils Hermanssons Vita et miracula ble både omfattende og tidkrevende. Først i 1417 ble de 41 artiklene vedrørende hans liv og de 50 artikler vedrørende hans mirakler ferdige og lest opp. Flere av vitnene og informantene var til stede ved opplesningen. Dette Vita et miracula er senere gjenfunnet i to komplette utgaver, en fra det engelske Syon-klosteret og en fra Paradiso-klosteret i Firenze.

Det var i årene 1401 og 1402 at de første mirakelberetningene ble nedtegnet i Linköping domkirke. Den første gjaldt en mann ved navn Johan Petersson fra Långede i Gryt sogn. Ved midtsommertid i 1400 hadde han etter to ukers tung sykdom avlagt et løfte til den salige biskop Nils om pilegrimsferd og offergaver i voks og penger. Løftet ga resultater, og etter omtrent en måneds tid hadde han frisknet til igjen.

Den 28. februar 1402 dukket det opp en like langveisfarende som velkommen gjest i Linköpings domkirke. Han hadde med rike gaver som han ville ofre ved Nils Hermanssons grav, og han ba om å få tale med to navngitte kanniker. Mannens navn var Jakob, og han hadde tidligere arbeidet som baker hos biskop Nils. Selv i sin nye tilværelse som kjøpmann i Pommern bar han tilnavnet Baker. Den beretning Jakob Baker avga for de to kannikene og fem av deres kolleger, er den lengste av alle mirakelberetninger som er bevart fra svensk middelalder. Gjentatte ganger i årene 1397-99 hadde Jakob fått hjelp når han påkalte sin gamle husbonds navn i kinkige situasjoner. Så overbevist hadde han vært om at biskop Nils var en helgen at han, før han visste at biskopen var død, påkalte ham (og dermed også den hellige Birgitta) da han ble kastet i fengslet i Anklam. Han inspirerte også ved samme anledning sine medfanger til å avlegge løfter om et besøk ved disse helgeners graver. Jacobs løfte resulterte i at han ble sluppet fri og renvasket, og at han kunne fortsette sin eventyrpregede bane som reisende kjøpmann i Pommerns byer og steder. Gang på gang fikk han erfare biskop Nils beskyttelse i farens stund, og som få har han hatt evne til å fremlegge sine opplevelser i gode fortellingers form.

I september 1402 ble fru Benkta Matsdatter, en velkjent adelsfrue i Ydre herred, plutselig rammet av en så voldsom smerte i foten at hun falt til jorden og maktet verken å gå eller å tale. Først da hun husket noe hun engang hadde hørt fortalt om biskop Nils, forsto hun at hun kunne få sine sansers fulle bruk igjen. En person i nabosognet Finnaryd hadde nemlig fortalt henne om hvordan hans tolvårige sønn hadde sett en død bli gjenoppvekket til live under en preken av biskop Nils. Da fru Benkta tenkte over denne episoden, fikk hun den tanken at hun ville avlegge et løfte til den hellige biskop. Etter at løftet var avlagt, ble hun fullstendig frisk. Presten Hemming av Asby fulgte henne til Linköping, der beretningen ble mottatt med takk av notarene.

Kong Erik av Pommern (1412-42), konge av Sverige, Danmark og Norge, gjorde sammen med hele det svenske episkopatet og noen norske prelater i 1414 et framstøt overfor motpave Johannes [XXIII] (1410-15) og konsilet i Konstanz (1414-17) om helligkåring av Nils samt de hellige Brynolf av Skara og Ingrid Elovsdotter av Skänninge. Konsilet ønsket at sakene skulle undersøkes videre, så de ga den 27. april 1416 tillatelse til at helgenprosessene ble åpnet.

Den formelle undersøkelsen av Nils' liv og mirakler ble holdt i Linköping og i Vadstena i april og mai 1417, og den er interessant for det lys den kaster både på Nils' karakter og det religiøse liv i Sverige på Det store skismaets tid. Skismaet fikk en slutt i 1417 med at konsilet i Konstanz valgte Martin V (1417-31) til pave og avsatte de to skismatiske motpavene Benedikt [XIII] (1394-1423) og Johannes [XXIII] (1410-15), etter at den legitime paven Gregor XII (1406-15) frivillig hadde trukket seg. Martin V stadfestet arbeidet som kommisjonen for Nils' helligkåring hadde gjort, men på dette punktet avtok presset for å få ham helligkåret på grunn av mangel på penger.

Det later til at hele samlingen av mirakler har gått i glemmeboken fra rundt 1420 og århundret ut. Men på begjæring av riksforstander Sten Sture (1470-97 og 1501-03) ba hans utsending i Roma, Hemming Gadd, den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) om at skrinleggingen av de fire svenske beati (de tre nevnte pluss den hellige Hemming av Åbo) kunne gjennomføres. Denne anmodningen ble gjentatt i 1499, trolig fordi ingenting var skjedd, og da ga paven den 16. mars 1499 sin tillatelse til en translatio, det vil si at deres relikvier ble flyttet til et verdigere rom der de skulle vises tilbørlig aktelse inntil paven hadde rukket å foreta helligkåringene. Men noe slikt synes ikke å ha skjedd.

Den høytidelige skrinleggelsen av Nils' relikvier fant sted i Linköping den 4. februar 1515, og høytideligheten ble forrettet av biskop Hans Brask. Dette tilsvarer en saligkåring, mens den etterfølgende formelle helligkåringen ble forpurret av reformasjonen. Skrinleggingen ble fulgt av at biskop Brask trykte hans officium og messe i 1523 på sitt trykkeri i Söderköping under tittelen Historia sancti Nicolai episcopi Lincopensis. Den litterære verdien av disse tekstene er ganske liten. Nils' kult og valfarter blomstret i Sverige, men reformasjonen senere i århundret fikk slutt på den.

Ved skrinleggelsen ble hans minnedag fastsatt til den første søndagen i mai. Hans minnedag ble senere feiret den 24. juli, men den ble nylig flyttet til hans dødsdag 2. mai. Dagen for skrinleggingen den 4. februar nevnes også, blant annet feires han da i den katolske menigheten St. Nikolai i Linköping, som har sitt navn etter ham. Man kan håpe på at Den katolske Kirke i Sverige stadig vil øve press mot Vatikanet for å få fullført helligkåringsprosessen.

På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.