Den hellige apostel Paulus (~10-5 f.Kr.-~67)

Skytshelgen for den katolske presse, kvinnelige arbeidere, teologer og sjelesørgere, vevere, teppevevere, salmakere, teltmakere, seilere, kurvmakere, mot giftige slanger, øresykdommer, krampe og frykt for regn og hagl, for regn og markens grøde

Den hellige Paulus ble født i Tarsus i den romerske provinsen Kilikia (i dag Tyrkia) mellom år 10 og 5 f. Kr. Inntil sin omvendelse var han kjent som Saulus. Han arvet romersk borgerskap fra sin jødiske far av Benjamins stamme (Apgj 22,28), som oppdro ham som streng fariseer (Apgj 26,5). I hjemmet lærte han gresk og arameisk som morsmål og hebraisk som bibelspråk. Han studerte sin religion blant annet under den berømte rabbi Gamaliel i Jerusalem (Apgj 22,3) og lærte teltmakerhåndverket (Apgj 18,1-3).

Som ung mann var han ca år 35 til stede som en passiv, men samtykkende tilskuer da Stefanus ble steinet til døde. Deretter «søkte han å utrydde Kirken» (Apgj 8,3), lette etter kristne og overga dem til fengsel og død. Men så, da han var på vei til Damaskus for å drive forfølgelser der, ble han blindet av et plutselig syn, der Jesus Kristus irettesatte ham og fortalte ham at han var utsett til å bringe den kristne tro til hedningene, det vil si til ikkejøder (Paulus' omvendelse feires den 25. januar).

I Damaskus fikk han synet tilbake og ble døpt av Ananias, en disippel av Jesus. Han trakk seg tilbake til Arabia i tre år for bønn i ensomhet. Så kom han tilbake til Damaskus, men etter tre år ble hans jødiske fiender så truende at han måtte ta flukten om natten, og han ble senket ned fra bymuren i en tøykurv.

Derfra kom han til Jerusalem «for å se Peter», og gjennom sin gamle bekjente Barnabas ble han ført til de først skeptiske apostlene. Senere motsto han Peter ansikt til ansikt på grunn av hans vaklende holdning i uenigheten om omvendte hedninger og jødisk lovoverholdelse. Dette skjedde i Antiokia, Østens hovedstad, hvor Paulus var blitt kalt for å hjelpe Barnabas i hans evangeliseringsarbeid, etter først å ha preket noen år rundt sin hjemby Tarsus. Dette var begynnelsen til den store hedningemisjonen. De omvendte opprettet et fond for å hjelpe den hungersrammede kristne menigheten i Jerusalem, og Paulus og Barnabas fikk oppdraget å bringe pengene dit (Apgj 9,1-30;11,26-30).

Fra omkring år 45 var den hellige Paulus på sine tre store misjonsreiser. Den første (45-48) gikk til Kypros og Lilleasia, den andre (49-53) til Lilleasia, Makedonia og Hellas og den tredje (52-57 til Efesos, Makedonia og Hellas (Apgj 13-20). I hver by prekte han først i den jødiske synagogen, før han vendte seg til hedningene. Etter tolv år dro han til Jerusalem i år 57, og hans tilstedeværelse der forårsaket en slik uro at han ble arrestert av den romerske kommandanten. Etter to års hardt fangenskap i Caesarea appellerte han som romersk borger sin sak til keiserens rett og ble sendt til Roma. Underveis led han skipbrudd på Malta (Apgj 21-28), og kom til Roma i år 61.

Inntil Paulus første gang kom til Roma berettes det temmelig utførlig om hans liv i Apostlenes gjerninger, og ytterligere opplysninger finnes i hans tallrike brev, som utgjør en så dyrebar del av Det Nye Testamente (hans forfatterskap til noen av dem, især Hebreerbrevet, er omdiskutert). I en berømt avsnitt har han selv understreket de ytre vilkår for hans liv som kristen misjonær: «Ofte på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer fra landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i by, i farer i ørken, i farer på havet, i farer blant falske brødre; under slit og møye, ofte under nattevåk, under sult og tørst, ofte under faste, i kulde og uten klær» (2. Kor 11,26-27). Dette og annet måtte han lide på grunn av sin trofasthet mot sin daglige oppgave, «omsorgen for alle kirkene».

Det finnes apokryfe skrifter fra det 100- til 300-tallet, blant dem «Paulus' gjerninger», «Paulus' åpenbaring», «Paulus' martyrium» og ikke minst «Paulus' og Theklas gjerninger» fra det andre århundret, som beskriver Paulus som en mann uten imponerende fysisk utseende («liten, skallet og hjulbent, med lang nese og sammenvokste øyenbryn», jfr. 2.Kor 10,10). Men Apostlenes gjerninger og brevene bevitner hans høye åndelige nivå og overnaturlige egenskaper. For han var en hel del mer enn en utrettelig og sterk misjonær; som religiøs tenker har han gjennom sine brev hatt en dyp og varig innflytelse på kristendommens utforming og utvikling, og storheten i hans karakter og ånd blir bare mer iøynefallende som århundrene går. Han fikk stor innflytelse på kristen lære, og hans brev, som for de flestes vedkommende var skrevet for å dekke bestemte praktiske behov, har blitt et av teologiens hovedfundamenter.

I Roma satt han i husarrest i to år, den synes å ha vært temmelig mild, for han fikk motta besøkende og skrive brev. Deretter er hans skjebne usikker. Han kan ha blitt dømt i sin sak og henrettet; eller han kan ha blitt løslatt, for det er noe sannsynlighet for at han atter besøkte Efesos og andre steder og kanskje endog dro til Spania. Dette i følge pave Klemens I, som skrev bare 30 år etter Paulus' død. Han kan da igjen ha blitt arrestert, brakt til Roma for andre gang, hvor Peter nå virket som biskop og kjempet sin store kamp mot hedendommen.

Uansett om det var første eller andre gang han var i Roma, ble han dømt til døden av keiser Nero og etter ni måneder under store lidelser i det Mamertinske fengsel ble han henrettet. Som romersk borger ble han (i motsetning til Peter) halshogd med sverd. Det skjedde på veien til Ostia, etter overleveringen på det sted som nå kalles Tre Fontane, fordi der hans avhogde hode tre ganger traff bakken, sprang det frem tre kilder. Der ble senere kirken San Paolo alle Tre Fontane bygd. Hans legeme ble begravet i den nærliggende villaen til den fornemme romerske kvinnen Lucina. Over graven bygde Konstantin den Store en liten kirke som keiserne Valentinian II og Theodosios fra 386 erstattet med den femskipede basilikaen St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le mura), som er Romas nest største kirke. Dagens kirke er en nøyaktig kopi gjenoppbygd etter en brann i 1823. Halvparten av hans relikvier er i denne kirken, den andre halvparten i Peterskirken. Hans hode (sammen med Peters) er i Laterankirken. I kirken S. Paolo alla Regola, som er bygd på det stedet i Roma hvor han bodde, oppbevares en armrelikvie. Andre relikvier finnes i de romerske kirkene Sta Agnese, Sant'Ignazio, S. Lorenzo in Damaso, Sta Prassède og Sant'Eustachio, og i Tarsus, London, Münster, Frankfurt, Corvey, Malta, Zaragoza og Utrecht.

Den tro at Peter og Paulus led martyrdøden på samme dag skyldes sannsynligvis at de har en felles festdag 29. juni. Legenden forteller om deres død:

En trollmann ved navn Simon Magnus skulle demonstrere kunsten å fly for keiser Nero. De to apostler Peter og Paulus var til stede, og da trollmannen var godt oppe i luften, kom Peter med en kristen besvergelse, så de usynlige djevler som løftet trollmannen ble skremt bort og magikeren falt til jorden som en sten og ble drept. Rasende lot keiser Nero de to apostler arrestere. Paulus ble halshogd, og Peter ble på eget ønske korsfestet med hodet ned, uverdig til samme martyrium som Kristus.

At de to apostlene minnes på samme dag, har ført til spekulasjoner om at de også led martyrdøden samme dag, men sannsynligvis døde de ikke engang samme år. En overlevering forteller at de to helgenenes relikvier i hemmelighet ble tatt opp av gravene 29. juni 258 og ført «ad catacumbas» på Via Appia, fordi de kristne begravelsesplassene ble konfiskert av keiser Valerian og man fryktet skjending av apostlenes levninger. Denne hendelsen førte til en så stor begeistring for Peter og Paulus at eventuelle overleveringer om andre datoer for deres død, begravelse eller translasjon har forsvunnet. Apostlenes relikvier ble senere tilbakeført til sine opprinnelige graver. Den eldste kalenderen som angir messer for Peter og Paulus den 29. juni, stammer fra 354.

Pave Hadrian I (772-795) la Paulus' dag til 30. juni, for at begge de store apostler skulle feires på hver sin dag. Frem til 1969 var 30. juni en spesiell minnedag for Paulus, mens selve festen ble feiret dagen før sammen med Peter. I tillegg feires hans omvendelse den 25. januar. Denne festen har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet, da noen av hans relikvier ble overført dit, og er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som har blitt til en konversjonsfest, conversio. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet.

Etter 1969 feires apostlene igjen sammen 29. juni, mens 30. juni er overlatt til Kirkens første martyrer i Roma. Dagen er avmerket på gamle norske primstaver, men gjaldt da særlig Peter. Pålsmesse var 25. januar.

En annen fest med tilknytning til Peter og Paulus ble holdt den 15. juli: «Apostlene skilles», som mintes tiden etter Kristi død og oppstandelse, da apostlene ble sendt ut i verden for å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Men dagen har sitt utspring i et mirakel som kristenheten helt synes å ha glemt. Relikviene av Peter og Paulus var blandet sammen i Romas kirker, så ingen lenger visste å skille dem fra hverandre. Tradisjonen sier at pave Sylvester i år 319 hadde de blandete relikvier foran seg og ønsket å skille dem og begrave dem hver for seg. Etter bønn og faste hørte han en himmelsk røst som sa: «De minste er Fiskerens, de største er Predikerens!» Slik delte han dem og begravde hvert sett knokler for seg.

Andre Paulusfester har vært 16. april (translasjon av hodet), 6. juli (første ankomst til Roma), 1. september (han fikk synet tilbake), 18. juli og 21. februar.

Den hellige Paulus' symboler i kunsten er et sverd og en bok, han blir også fremstilt med tre fontener. Han ble aldri så populær som Peter, men de fremstilles ofte sammen, står han til høyre. Han avbildes også ofte sammen med de tolv apostlene, og tar da gjerne Mattias' plass. Han er skytshelgen for teltmakere og salmakere, og blir anropt mot giftige slanger på grunn av at han på Malta ble bitt av en giftig slange uten å bli skadet (Apg 28,3-6).