Den hellige Perpetuus av Tours (d. ~494)

Den hellige Perpetuus (fr: Perpet) ble født en gang på 400-tallet i Auvergne i Frankrike. Han tilhørte en av de store senatorfamiliene i Auvergne, og han skal ha tilhørt den samme fremtredende familien som både hans forgjenger og etterfølger på bispestolen i Tours, de hellige Eustachius og Volusian. Eustachius var trolig hans onkel. Han rådde over betydelig velstand,1 var en student av teologisk litteratur og en venn av de to poetene Sidonius Apollinaris og Paulinus av Périgueux.2

Rundt 464 (andre sier rundt 460) ble han valgt til den sjette biskop av Tours (andre lister sier han var den åttende), og han ledet bispedømmet i tretti år. Hans episkopat oppgis som enten 460-90 eller 464-94. Han var en av de betydeligste biskopene på sin tid, og fra den lilleinformasjonen vi har om ham, er det tydelig at kristendommen under hans administrasjon ble betydelig utvidet og konsolidert i Touraine. Det sies at han ga inntektene fra sine eiendommer til å hjelpe dem som var i nød.

Siste kapittel av den hellige Gregor av Tours' «Frankernes historie» (Historia Francorum) har overskriften De Turonicis episcopis, «biskoper av Tours, og der bringer Gregor en kronologisk liste over de syv første biskopene. Først står Gatian med et episkopat på femti år, og deretter var bispestolen vakant i 36 år. Gatians etterfølger var Lidorius, som styrte bispedømmet i 33 år; og den tredje biskopen av Tours var den berømte Martin (371-97). Gregor plasserer hans ordinasjon i 371 eller 372. Deretter fulgte den hellige Brictius (fr: Brice) (397-444), den hellige Eustochius (fr: Eustoche) (444-61), den hellige Perpetuus (fr: Perpet) (461-91) og på syvende plass den hellige Volusian (fr: Volusien) (491-98), som ble fordrevet fra bispesetet av visigoterne («vestgoterne»).

I det første året av sitt episkopat presiderte Perpetuus ved et konsil hvor åtte biskoper møttes i Tours på Martins festdag. Dette konsilet var kalt sammen for å stanse det galliske presteskapets verdslighet og utsvevelser, og det ble promulgert en viktig regel for kirkelig disiplin. 3 Få år senere, på det første konsilet i Vannes i Bretagne i 467, som åpenbart hadde samme formål,4 konsekrerte han sin første biskop, den hellige Paternus av Vannes. Denne konsekrasjonen på et bispekonsil i Vannes i 467 er en velkommen dato i en periode med svært lite dokumentasjon. På konsilet møttes seks biskoper fra provinsen Tours under forsete av metropolitten, Perpetuus, og formålet var åpenbart å opprette bispedømmet Vannes og konsekrere Paternus til dets første biskop. På et brev som ble sendt til to biskoper som var fraværende, undertegnet Paternus som nummer to etter Perpetuus, Paternus episcopus subscripsi («undertegnet biskop Paternus»).

Perpetuus holdt et omhyggelig øye med oppførselen til presteskapet i sitt bispedømme, og det nevnes prester som ble fjernet fra sine embeter fordi de hadde vist seg uverdige. Gregor av Tours nevner 120 år senere at Perpetuus bestemte at alle mennesker i hans bispedømme skulle faste på onsdager og fredager, bortsett fra på noen få kirkelige festdager. Han gjorde også flere mandager i kirkeåret til fastedager, spesielt i tiden som ble til advent. Hans innflytelse var så stor at disse fastedagene ble fulgt i bispedømmet Tours over et århundre etter hans død.5 Den tidligste referansen til en adventstid er den fasten Perpetuus innførte før jul med start på Martins festdag den 11. november. Denne tiden var kjent som «St. Martins fastetid», og skikken ble utvidet til andre frankiske kirker av konsilet i Mâcon i 581.

Perpetuus bygde klostre og ulike kirker, men fremfor alt er han kjent for sitt hovedverk, nemlig den basilikaen han bygde over Martins grav. Martins etterfølger Brictius hadde bygd et lite kapell for å beskytte Martins grav, men dette var blitt for lite på grunn av alle pilegrimene. Perpetuus utvidet i 470 dette kapellet til den praktfulle basilikaen St. Martin, som Gregor av Tours omtaler med beundring. Siden det var biskop Gregors egen kirke, har vi fått overlevert mange interessante detaljer om den.6 En samtidig forfatter sier at basilikaen var et av verdens underverker og verdig til å sammenlignes med Salomos tempel. Perpetuus bygde også en kirke til ære for apostelfyrstene Peter og Paulus for å gjenbruke taket på den gamle kirken for Martin, siden det var et elegant stykke håndverk.

Den hellige biskop Eufronius av Autun, en venn av Perpetuus, sendte en marmorplate med en skulptur for å legge over Martins sarkofag. Translasjonen av Martins relikvier ble foretatt den 4. juli 473. Kisten var så tung at ingen klarte å rikke den, men da kom en ukjent eldre herre frem og tilbød seg å hjelpe, og da ble kisten flyttet uten vanskeligheter. Man mente at herren enten måtte være en engel eller St. Martin selv.

Basilikaen ble et av de største valfartsmålene i Frankrike. En større basilika ble bygd i 1014, men den brant i 1230 og ble gjenoppbygd enda større. Denne helligdommen var sentret for store nasjonale valfarter til 1562, da hugenottene plyndret den fullstendig, ødela graven og det meste av relikviene. Kannikene fikk restaurert kirken, men under Den franske revolusjon ble den i 1793 ødelagt fullstendig, bortsett fra de to tårnene som fortsatt står. For at en gjenoppbygging skulle bli umulig, la de ateistiske myndighetene to nye gater over stedet. I desember 1860 ble det utført utgravninger som lokaliserte Martins grav, og noen fragmenter ble funnet. En ny basilika, mye mindre enn den som var ødelagt, ble påbegynt i 1886 i bysantinsk stil av erkebiskop Guillaume René Meignan av Tours (1884-96). Basilikaen var ferdig i 1924. Martins grav er fortsatt et viktig pilegrimsmål.

Det er bevart et dokument som utgir seg for å være Perpetuus' testamente, angivelig skrevet fjorten år før hans død og signert 1. mars 475. Der innsetter han de fattige som sine arvinger og etterlater dem beiteområder, skoger, vinmarker, hus, hager, vannmøller, gull, sølv og klær. Dette dokumentet ble publisert første gang i 1661 av Dom Luc d'Achery i hans Spicilegium, men det er nå avslørt som en forfalskning.

De siste årene av Perpetuus' liv ble formørket av goterne, som invaderte Touraine og brakte med seg det arianske kjetteri. Han døde en 8. april rundt 494, selv om 30. desember 490 og 8. april 491 også oppgis. Han hadde da vært biskop i tretti år.7 I henhold til sitt testamente ble han gravlagt i den kirken han hadde bygd, ved St. Martins føtter.8 Hans minnedag er 8. april, men 30. desember nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som en biskop som leder byggingen av en kirke. Noen ganger kan man se en syk som blir helbredet ved hans grav eller hans relikvier som bæres i prosesjon.