Den hellige Peter av Alexandria og tre ledsagere (d. 311)

Den hellige Peter ble født en gang på 200-tallet i Alexandria i Egypt. Han skal ha vært en ung bekjenner i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Han var kjent for sin lærdom og kjennskap til Skriften og tjente som skriftefar for de forfulgte kristne. Hans lidelseshistorie (passio) er helt upålitelig, men han nevnes flere ganger av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som kaller ham en inspirert kristen lærer og et verdig eksempel på en biskop, både for sitt gode liv og sin kjennskap til Skriften.

I den koptiske tradisjonen mente man at foreldrene ga Peter til den hellige biskop Theonas (282-300) for å bli oppdratt som prest, i likhet med historien om Samuel i Det gamle testamente. Theonas’ biografi sier at han sitt første år som biskop døpte Peter. Noen mener at han også var lærer for sin etterfølger. Det ble sagt at han vigslet Peter til lektor da han var fem år gammel, deretter ordinerte han ham til diakon tolv år gammel, og til slutt presteviet han ham da han var seksten år gammel. Peter ble leder av katekismeskolen i byen, og i den stillingen bekjempet han den ekstreme origenismen. På sitt dødsleie rådet Theonas Kirkens ledere om å velge Peter til hans etterfølger på den hellige apostelen Markus’ bispetrone, noe de gjorde.

Det var i år 300 at Peter ble valgt til biskop av Alexandria og dermed til overhyrde over hele Egypt, samt over Libya og Pentapolis. Hele hans elleve år lange pontifikat var preget av kontinuerlig kamp med skisma, heresi og forfølgelse. Som biskop var Peter kjent for den støtte han ga til sine forfulgte medkristne. Det var uunngåelig at noen av dem ikke klarte å stå fast under torturen, og Peter så straks behovet for noen regler som på en hengiven, men streng måte kunne ønske velkommen tilbake til Kirken de som hadde falt fra troen, men senere angret og ønsket å komme tilbake i folden.

Da den store forfølgelsen under keiser Diokletian (284-305; d. 311) brøt ut, ble det den 23. februar 303 utstedt et edikt om å ødelegge kirker, brenne bøker, konfiskere eiendom og oppløse kongregasjoner. I Egypt ble de hellige biskopene Hesykhios, Pakhomios, Theodor og Fileas fjernet med makt og fengslet. Peter ble ikke arrestert, og han overlevde da også forfølgelsene under keiser Diokletian.

Som biskop (patriark) av Alexandria hadde Peter jurisdiksjon over alle kirkene i Egypt, Teben og Libya, og disse reglene ble til slutt akseptert i hele Østkirken. Blant hans fragmentariske skrifter er det nettopp disse reguleringene fra 306 om behandlingen av de kristne som i varierende grad hadde sviktet under forfølgelsene, som er av størst interesse. Striden gjaldt behandlingen av kristne som enten hadde gitt etter og ofret til avgudene eller overgitt de hellige skriftene til myndighetene for å redde livet under forfølgelsen. Peter argumenterte for overbærenhet og evangelisk mildhet, men noen kritiserte ham for å være alt for ettergivende. Hans motstandere mente at de frafalne hadde gitt opp sin tro og trengte å bli døpt på nytt.

Da forfølgelsene brøt ut igjen i 306, var Peter tvunget til å flykte fra byen og gjemme seg for å unngå å bli drept av hedningene. I løpet av hans fravær fra Alexandria ble den egyptiske Kirken herjet av skisma, og det på en tid hvor Kirken egentlig hadde trengt all sin energi for å stå mot forfølgelsene. De nøyaktige omstendighetene er usikre.

Bispesetet Lykopolis var det nest høyest rangerte etter Alexandria, og det synes som om biskop Meletius (Melitius) av Lykopolis i Thebais (gr: Λυκόπολις; i dag Asyut) (d. etter 325), benyttet seg av Peters flukt fra forfølgelsen (Sozomen [ca 400-ca 450], Historia ecclesiastica, I, 24) og bestemte seg på egen hånd for å utøve Peters funksjoner som metropolitt, spesielt ved å konsekrere prester til biskoper av seter hvor innehaverne var gått i dekning eller satt i fengsel, noe som var i strid med kirkeretten. En protest mot hans opptreden fra fire fengslede egyptiske biskoper, Hesykhios, Pakhomios, Theodor og Fileas, fremholdt at hans handling var uvelkommen og gjennomført uten å konsultere dem eller Peter, noe som var et brudd på regelen som forbød en biskop å blande seg inn i en annens bispedømme. Meletius ignorerte protesten. Biskopene led martyrdøden, og Meletius dro til Alexandria.

For å rettferdiggjøre sine handlinger spredte Meletius løgner om Peter og beskyldte ham for å være alt for ettergiven mot de frafalne (lapsi). Og siden han nektet å trekke seg, hadde ikke Peter annet valg enn å ekskommunisere ham. Den landflyktige erkebiskopen av Alexandria skrev til sin flokk og forbød dem å ha fellesskap med Meletius inntil hans handlinger hadde blitt undersøkt. Men selv da viste han håp om å bli forsonet med ham. I ekskommunikasjonsbrevet heter det: «Gi nå akt på dette og ikke ha noen kommunion med Meletius før jeg treffer ham, i selskap med noen kloke og diskrete menn, for å finne ut hva han har pønsket på».

Denne striden førte til et skisma i den egyptiske Kirken som varte i flere generasjoner – det såkalte meletianske skisma. I mellomtiden fortsatte Peter å administrere sin kirke og ta seg av sitt folk, inntil han til slutt var i stand til å komme tilbake til byen da forfølgelsene midlertidig stanset. Han anerkjente ikke dåpen til den «Martyrenes Kirke» som Meletius grunnla i 306-08. En synode av Egyptiske biskoper under Peter avsatte Meletius i 306 for hans irregulære oppførsel og hans ulydighet.

Athanasius og Sokrates skriver at degraderingen av Meletius skyldtes spesielt at han hadde «fornektet troen under forfølgelse og ofret», men i dette uttrykker de trolig bare folkemeningen, som ikke kunne forklare på annen måte hvorfor ortodokse biskoper ble fengslet og martyrdrept mens Meletius uhindret reiste på kryss og tvers i landet. Konsilet i Nikea nevner ikke noen ugudelighet i sine kommentarer til og fordømmelse av Meletius. Utsagnet fra Epifanius om at Meletius «var ortodoks i sin tro, og aldri dissenterte fra Kirkens trosbekjennelse på et eneste punkt», er trolig sant om biskopen, om ikke for hans tilhengere. Meletius fortsatte å være en plage for Peter og hans umiddelbare etterfølgere Achillas og Alexander.

Til slutt ble hele spørsmålet behandlet av konsilet i Nikea i 325, og konsilets 2., 4. og 6. kanon refererer direkte eller indirekte til det egyptiske skisma. Han fikk lov til å bli værende i sin bispeby og beholde en nominell verdighet, men fikk ikke ordinere eller nominere for ordinasjon. De som hadde blitt utnevnt av ham, skulle stadfestes av en mer legitim ordinasjon. Det er tvilsomt om Meletius var på konsilet, men han motsatte seg ikke dets dekreter.

I løpet av dette skismaet ekskommuniserte Peter også en prest ved navn Arius som hadde sluttet seg til Meletius, men moderne forskning er uenige om dette var den samme som heresiarken (erkekjetteren) Arius som var opphavsmann til den arianske kontroversen noen år senere og var den hellige Athanasius’ motstander. Ifølge 900-tallshistorikeren Severus av Ashmumeen (Hermopolis) prøvde Arius forgjeves å motta absolusjon fra Peter før biskopen ble henrettet, og før han døde, kom Peter med en profeti mot Arius om hvilken katastrofal innvirkning hans kjetterske ideer ville ha på de kristne i tiden fremover.

Etter at keiser Konstantins medkeiser Galerius [Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus] (305-11) i 311 hadde utstedt sitt toleranseedikt som fikk en slutt på kristenforfølgelsene og erklærte kristendommen som en tillatt religion, vendte Peter tilbake til sitt embete. Kort tid etter Peters tilbakekomst til Alexandria begynte keiser Maximinus Daza (305-13) å forfølge kristne igjen. Maximinus var medkeiser av Syria og Egypt og en hedning som forfulgte Kirken. Hans forfølgelser ble stanset av Konstantins edikt i Milano i 313, og et år senere ble han tvunget til å ta gift.

I disse nye forfølgelsene under keiser Maximinus Daza ble Peter uventet arrestert i 311, og uten anklage eller rettssak ble han henrettet ved halshogging i Alexandria. Datoen i den koptiske kalenderen var 29. Hatur, som tilsvarer 25. november 311 i den julianske kalenderen. I dag tilsvarer 29. Hatur 8. eller 9. desember i den gregorianske kalenderen. Det nye Martyrologium Romanum sier at han ble henrettet etter ordre fra keiser Galerius Maximianus. Det ble sagt at en viss from kvinne samme kveld hørte en stemme fra himmelen som sa: «Peter var den første blant apostlene; Peter er den siste av de alexandrinske martyrene». Tradisjonen som sier at han ble henrettet på samme sted som den hellige apostelen Markus, er ubegrunnet. Enda mer usannsynlig er historien om at de kristne berget hans lik, sydde på hodet og kledde ham i full erkebiskoppelig skrud og satte ham på Markus’ bispestol, hvor han av ydmykhet aldri hadde sittet mens han levde.

I forfølgelsen under Galerius ble tre av hans prester også henrettet, de hellige Faustus, Dius og Ammonius, som synes å ha vært ledsagere av den hellige Dionysios av Alexandria under hans eksil i Kefro i Libya seksti år tidligere. Sammen med Peter minnes tre andre egyptiske biskoper, de hellige Hesykhios, Pakhomios og Theodor, og mange andre kristne som ble myrdet med sverd i Alexandria i den samme forfølgelsen fra 305 til 311. Peter ble etterfulgt som biskop av Alexandria av Achillas (311-13) og deretter av den hellige Alexander I (313-26).

Den koptiske Kirken kaller Peter «forfølgelsens segl og oppfyllelse» fordi han var den siste kristne som myndighetene drepte for troens skyld i Alexandria før keiser Konstantin I den Store (306-37) innførte religiøs toleranse i hele keiserriket. Peters martyrium hjalp hans sak til seier over Meletius. Men hans angivelige martyrakter ble skrevet langt senere og er rent legendariske.

Peter skrev verker om Kristi guddom, om påskefesten om sjelen om oppstandelsen, som vender seg mot Origenes’ lære om sjelens preeksistens og legemets oppstandelse, hvorpå Logos vil endre legemene i nye former. Disse skriftene er bevart bare fragmentarisk i sitater. Peter regnes som den første biskop som ga Maria tilnavnet Eparthenos – «vedvarende jomfru». Peters skrifter finnes online på engelsk i Documenta Catholica Omnia.

Peters minnedag i det førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var 26. november, men i den nyeste utgaven (2004) står han under 25. november, den angivelige dødsdagen. Hans minnedag ble i 1969 strøket i universalkirkens kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. De ortodokse minnes ham den 24. eller 25. november, kopterne den 25. november og armenerne den 11. januar og 25. november, med liturgisk feiring som andre minnedag etter Teofani (Jesu Dåp). Hans minnedager hos de syrisk-ortodokse er 25. mai, 24. november, 25. november, 26. november, 16. desember og 25. desember. Han minnes i Basilius-anafora (Eukaristisk bønn), og dagens for hans kroning feires den 29. mai. Vigselsfesten for hans kirke ved Alexandria er 26. januar. 1. september nevnes også som minnedag.

Flere legendariske historier ble knyttet til Peters navn. Han er også kjent som «den som gikk ut gjennom veggen», en referanse til legenden som sa at da han forsto at myndighetene var forberedt på å massakrere den store mengden kristne som samlet seg til protest utenfor fengselet hvor han ble holdt og blokkerte veien for bødlene, foreslo Peter til kommandanten at de laget en sprekk i muren under dekke av mørket, slik at bødlene kunne komme inn uten å bli sett av mengden.

Apostelen Markus’ etterfølger på Alexandrias bispetrone er erkebiskop for kirkeprovinsen og senere kalt patriark. Han kalles også tradisjonelt for pave (gr: papas, Παπας = far). Den første biskopen som vi vet ble kalt pave, var den trettende biskopen av Alexandria, Heraklas (232-48). Alexandria ble æret som et av de tre fremste kristne bispesetene sammen med Roma og Antiokia, før Konstantinopel og Jerusalem ble tildelt samme status i henholdsvis 381 og 451. På 500-tallet fikk erkebiskopene der formelt tittelen patriark. Derfor er det riktig å kalle Peter av Alexandria pave, men ikke patriark.