Den hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913)

Den hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913)

Den hellige Johannes Baptist Piamarta (it: Giovanni Battista) ble født den 26. november 1841 i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han vokste opp i en fattig familie som sønn av frisøren Giovanni Piamarta og syersken Regina Ferrari. Etter morens tidlige død tok hans morfar ham til seg. Han fikk en sunn kristen oppdragelse i oratoriet i sitt sogn Santi Faustino e Giovita, som hadde navn etter byens skytshelgener Faustinus og Jovita. Hans ungdom var ikke alltid lett, for dette var en tid preget av de berømte «Ti dagene i Brescia» (1848 og 1849), kampene for Italias enhet, spenningene mellom stat og kirke og folkets bitre armod, epidemiene og de første industrialiseringsforsøkene, men også den store kristne nestekjærligheten.

Johannes Baptist ble voksen i disse vanskelige tidene. Takket være hjelp fra sognepresten i Vallio i Brescia, Pancrazio Pezzana, som erkjente hans kall, kunne han som nittenåring i 1860 begynne på bispedømmets seminar. Han hadde noen vanskeligheter under studiene, men den 24. desember 1865 ble han presteviet, 24 år gammel.

Han begynte sin prestetjeneste med tre år i Carzago Riviera og deretter i Bedizzole. Der gjorde han seg raskt bemerket for sin spesielle karisma i ungdomsarbeidet og sin overbevisende innsats i katekesen. I denne perioden ble sognepresten som hadde hjulpet ham, p. Pezzana, overført til prostikirken Sant'Alessandro i Brescia, og han ba om å få p. Piamarta som leder for gutteoratoriet. Deretter fulgte for Johannes et tretten år langt apostolat blant de unge i Brescia. Der fikk han mer innblikk iden materielle og åndelige nød som hersket blant de unge som tjente sitt brød i de nye fabrikkene som var bygd i industrialisieringen av Brescia. Avskåret fra sitt miljø og uten noen yrkesutdannelse og moralsk støtte i arbeidslivet, var de uten beskyttelse og prisgitt utbyttingen, og de sto i fare for å miste sin tro.

I 1883 ba biskopen ham om å overta sognet i landsbyen Pavone Mella, hvor de troende lenge hadde vært forsømt. Men etter fire års motstand fra deler av befolkningen som hadde vent seg til all slags misforhold, vendte Johannes tilbake til Brescia.

Mens han hadde vært kapellan i Sant’Alessandro, hadde han møtt en ung, intelligent og aktiv prest ved navn Pietro Capretti, og med ham diskuterte han den åndelige sløvhet og tap av troen hos mange unge mennesker som kom til byen for å få arbeid. Deres sosiale situasjon fikk de to prestene til den 3. desember 1886 å grunnlegge institusjonen Instituto Artigianelli (Håndtverksinstituttet) for arbeiderbarn. De satte instituttet under beskyttelse av de hellige Filip Neri og Aloisius Gonzaga. Dets mål var å gi gutter, spesielt de fattigste, en kristen og yrkesrettet utdannelse som de kunne møte det nye industrisamfunnet med.

Biskop Corna Maria Pellegrini utnevnte Johannes Baptist til instituttets direktør, og under de største vanskeligheter bestemte han seg for å vie hele sitt liv til dette foretaket. Beklageligvis førte en rekke uventede uoverensstemmelser med biskopen til at instituttet ble stengt. Piamarta lystret sin biskop, men gikk deretter entydig inn for at det skulle åpnes igjen: «Nei, eksellense, jeg vil dø der hvor jeg er, midt blant mine unge protesjeer». Biskopen ble berørt og sa bare: «Gå, og måtte Gud stå Dem bi». Fra dette øyeblikk hvilte ansvaret på p. Piamartas skuldre, og fra 1888 bredte instituttet seg raskt ut. Han organiserte verksteder for de ulike håndverkene og bygde hus for hundre barn, og han samlet samarbeidsvillige legfolk rundt seg. Han var som en far for guttene og ga dem en dypt religiøs oppdragelse. Gjennom arbeidets harde skole og tilegnelsen av en sterk karakter gjorde han dem til motiverte menn med en solid religiøs utdannelse.

Med grunnleggelsen av håndverkerinstituttet for arbeiderungdommen hadde Piamarta imidlertid bare bidratt til løsningen av en del av problemet for ungdommen når det gjaldt arbeid. Tidlig erkjente han nødvendigheten av å utvide sitt arbeid til å omfatte også dem som arbeidet på markene. Industrialisieringen fikk mange unge mennesker til å vende ryggen til arbeidet på markene, noe som virket negativt på jorden som fortsatt ble dyrket på gammel måte i denne overgangsperiodn til de nye, mer rasjonelle og vitenskapelige metodene.

Mange forlot hjem og alt de eide for å søke lykken i fjerntliggende Amerika, og Piamarta ble konfrontert med deres ekstreme fattigdom. Samtidig møtte han også en annen dynamisk prest, p. Giovanni Bonsignori, som også var agronom. Han gikk inn for å grunnlegge en landbruksskole for å øke den økonomiske betydningen av agrarsektoren, dersom det bare ble satt inn utelukkende fornuftige metoder for å dyrke jorden. Piamarta ble overbevist av denne metoden, og i februar 1895 kjøpte han rundt 1400 mål jord med boliger i Remedello Sopra i provinsen Brescia. På denne eiendommen grunnla de to prestene den 11. november 1895 en jordbrukskoloni (colonia agricola) for å undervise i og eksperimentere med nye jordbruksteknikker. Dette økte jordens produktivitet betraktelig og trakk til seg bønder både fra Italia og utlandet.

Allerede i 1896 møtte Bonsignori og Piamarta på Kongressen for samfunnsstudier i Padova og demonstrerte sitt initiativ på inntrykkvekkende vis. I oktober samme år utkom første utgave av tidsskriftet La Famiglia Agricola (Landbruksfamilien), hvor prosjektet ble fremstilt på en anskuelig måte. I løpet av kort tid ble landbruksskolen, ikke minst også gjennom Bonsignoris skrifter, et samlingssted for et stigende antall bønder fra hele Italia. Etter tallrike etapper fikk kolonien sitt endelige navn i 1975: Istituto Tecnico Statale Agrario e Geometri «Padre G. Bonsignori».

P. Piamarta rettet sin oppdragende og sosiale virksomhet for fremtiden til det sivile samfunn og Kirken mot tre områder: Ungdom, arbeid og familie. Han viet seg til forberedelsen av ungdommen slik at de gjennom kvalifisert arbeid og formidling av solide kristne prinsipper kunne grunnlegge en familie. For å underbygge sitt oppdragende arbeid grunnla han også forlaget Queriniana, som fremfor alt ble temmelig aktivt på området katekese samt religiøs og teologisk litteratur.

Etter alle disse initiativene begynte p. Piamarta å tenke på fremtiden til sine prosjekter, og han omga seg med medarbeidre, prester og legfolk, som var villige til å dele idealet, innsatsen, byrdene og livsstilen. For å sikre kontinuiteten i arbeidet grunnla p. Piamarta den 19. mars 1900 «Det fromme selskap av Den hellige familie av Nasaret», som i 1902 ble godkjent av biskopen av Brescia som kongregasjonen «Den hellige Familie av Nasaret» (Congregatio Sacrae Familiae a Nazareth – FN), kalt Piamartini. Han skrev kongregasjonens konstitusjoner, som ble approbert av bispedømmet den 25. mai 1902. Samme dag mottok de første medlemmene prestevielsen av bispedømmets biskop Corna Maria Pellegrini. Kongregasjonens formål var den kristne oppdragelse av arbeiderungdommen etter modell av Den hellige familie.

Sammen med Guds tjenerinne Elisa Baldo, en ung enke (gift Foresti), la Johannes også grunnlaget for grunnleggelsen av en kongregasjon for kvinner. Den 15. mars oppsto «Det fromme selskap av Herrens fattige tjenerinner, som senere ble etablert som kongregasjonen «Herrens ydmyke tjenerinner» (Umili Serve del Signore). Ved siden av sine grunnleggelser og ledelsen av sine institusjoner stilte p. Piamarta seg også til tjeneste for Guds folk og viet seg med glede til evangelisering, prekenvirksomhet og skriftemål, åndelig veiledning, bistand til fattige, syke, enker og arbeidere. Han fremmet preste- og ordenskall og utførte sjenerøst spesielle og vanskelige oppgaver som hans kirkelige overordnede betrodde ham. Han støttet den katolske presse og oppmuntret etter beste krefter ethvert sunt initiativ i sin by.

Alle som kjente ham, anerkjente den velgjørende karismaen til en solid og rettskaffen personlighet, rik på menneskelige kvaliteter og enda mer på usedvanlige kristne og prestelige dyder, men full hengivenhet for oppdragelse av ungdommen, humaniseringen og kristeliggjøringen av arbeidssamfunnet og fremmingen av familien.

«Dersom de fattges liv blir fornyet gjennom den kristne oppdragelsen av håndtverkere og bønder, blir også samfunnet forandret og for en stor del sunnere» skrev han. Men denne oppdragelsen måtte skje i en familiær ramme, og derfor henviste han utrettelige til modellen fra Den hellige familie i Nasaret. Han stolte på kontinuerlig bønn og full tillit til det guddommelige forsyn, og han prioriterte alltid andres åndelige og materielle velferd.

P. Piamarta fikk den 11. januar 1910 et anfall som lammet ham i flere dager. Han kom seg igjen, men så på episoden som et tegn på at hans liv på jorden nærmet seg slutten. Derfor begynte han å ordne alle sine saker, regulere sin etterfølgelse gi testamentariske anvisninger. Deretter begynte han gradvis å ta avskjed med verdens ting. Han døde den 25. april 1913 i Remedello, 71 år gammel, i p. Bonsignoris armer og omgitt av sine brødre. Hans legeme ble brakt til Brescia, hvor han ble gravlagt på kirkegården Vantiniano. Hans jordiske rester hviler i dag i Istituto Artigianelli i Via Piamarta 6 i Brescia.

Den 22. mars 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 8. mars 1997 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 12. oktober 1997 på Petersplassen i Roma. Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring.

Han ble helligkåret av paven på Misjonssøndagen den 21. oktober 2012 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre, de hellige Jakob Berthieu SJ (1838-96), Maria Carmen Sallés y Barangueras (1848-1911), Marianne Cope (1838-1918), Kateri Tekakwitha (1656-80), Pedro Calungsod (1654-72) og Anna Schäffer (1882-1925). 80 000 mennesker var til stede på plassen. Hans minnedag er dødsdagen 25. april. Hans åndelige barn fortsetter sitt arbeid i Italia, Angola, Brasil og Chile.