De hellige Julitta og Quiricus av Tarsus (d. 304)

Skytshelgener for Nevers; for leger (bare i Østkirken)

De hellige Julitta (Julietta, Ulita; gr: Ἰουλιττα; fr: Julitte, Julienne; it: Giulitta, Giuletta, Giulietta; sp: Julita, Yolita; etiop: Ijaluta) og hennes sønn Quiricus (Qyriacus, Cyricus, Cericus, Cerycus, Cirycus, Ciricus; gr: Kerykos, Κηρυκος; Quirinus, Kirik, Quiriac, Cerdre, Cergue; it: Quirico, Quilico, Chirico; sp: Quirce; fr: Cyr, Cirgues) skal ha lidd martyrdøden i Lilleasia i 304. Legendene om dem er bevart i flere versjoner, men den mest kjente stammer fra pseudo-Gelasius. Så tidlig som på 500-tallet ble nemlig Julitta og Quiricus’ akter inkludert i en liste på apokryfe (altså falske) dokumenter. Denne listen ble tidligere den hellige pave Gelasius I (492-96), derfor kalles den nå pseudo-Gelasius.

Legenden forteller at Julitta var en from og adelig kristen kvinne, muligens av keiserlig slekt, som levde i Ikonium (Iconium, gr: Ikónion) i provinsen Lykaonia i Frygia, i dag Konya i Anatolia i Tyrkia. I kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) ble hun enke (hennes manns navn nevnes ikke), og fordi en brutal kristenfiende ved navn Domitian herjet i hjembyen, avgjorde hun at livet i hjembyen ble for farlig. Hun etterlot sin store formue og tok med seg sin treårige sønn Quiricus og to tjenestejenter og flyktet til Seleukia i Pamfylia (i dag Silifke) (en annen variant forteller at Julitta kom fra Lykaonia og flyktet til Isauria). Men hun fant til sin skrekk at guvernøren i Seleukia, Alexander, forfulgte kristne på det sterkeste, så de fire flyktningene fortsatte til Tarsus, hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia (i dag Sørøst-Tyrkia) og den hellige apostelfyrsten Paulus’ fødested. Men der ble flyktningene gjenkjent, og ulykkeligvis var guvernør Alexander på besøk i byen akkurat da.

Da Julitta nektet å ofre til den romerske statens guder, ble hun arrestert og stilt for retten. Historien forteller at hun tok med seg den tre år gamle gutten til rettssalen. Hun nektet å svare på noen spørsmål om seg selv, bortsett fra å si at hun var kristen. Domstolen dømte henne til å bli strukket på pinebenken og bli pisket. Vokterne som skulle føre henne vekk, tok fra henne sønnen, som begynte å gråte. I et forsøk på å roe ham tok guvernør Alexander ham på kneet, men gutten var vettskremt og ville tilbake til moren, så han bet guvernøren i skulderen og kloret ham i ansiktet (en annen versjon sier at gutten så bort på sin lidende mor og ropte: «Jeg er også en kristen!»). Da reiste guvernøren seg i raseri, tok gutten etter føttene og kastet ham ned trappene så hodeskallen ble knust og han døde.

Selv om moren var forsteinet av sorg, sto hun fast i troen og gråt ikke, men takket Gud for at barnet hadde fått martyrkronen og kom til himmelen før henne. Dette gjorde guvernøren enda mer rasende, så han bestemte at hun skulle rives opp i sidene med jernkroker og at hun deretter skulle halshogges. Med glede lot hun seg torturere ved å bli flådd, bli rullet i flytende tjære og korsfestet før hun ble halshogd. Likene av både henne og Quiricus ble kastet utenfor murene sammen med haugen av lik av henrettede forbrytere, men de to tjenestejentene reddet følgende natt likene av mor og barn og gravla dem i en hule i nærheten av Tarsus. Da keiser Konstantin den store ga Kirken fred, viste en av tjenestejentene som fortsatt var i live, de troende hvor levningene av martyrene var gravlagt. De tok med seg relikviene hjem for å ære dem der.

Ifølge hymnografen Josef skjedde det mange mirakler ved deres grav. Et kloster ble bygd nær Konstantinopel til ære for disse martyrene, og en kirke ble bygd ikke langt fra Jerusalem. Senere synes relikviene å ha kommet til Antiokia, i alle fall heter det i historien om den hellige biskop Amator av Auxerre at han hadde funnet dem der på en reise og brakt dem til Auxerre. Også til Nevers og flere andre steder kom det relikvier av disse helgenene. Senere skal Quiricus’ levninger ha kommet til klosteret Elnon eller Saint-Amand (Amandopolis) i Tournai i Flandern. Også i Spania æres relikvier av en hellig Quiricus, vanligvis kalt San Quirce eller Quirse, men ifølge bollandistene er det usikkert om dette er den samme eller en annen helgen ved samme navn. I Portugal kalles han Querido.

Deres martyrium skjedde i år 304 eller 305, angivelig en 15. juni. Deres martyrium ble minnet i store deler av det romerske rike. Deres minnedag i de fleste martyrologier er 16. juni, uten at denne datoen forklares, mens de feires av de ortodokse på dødsdagen 15. juli og den 23. juli. Armenerne feirer dem 15. juli med liturgisk feiring som femte minnedag etter Epifani. Koptisk minnedag er 9. juli, mens de syrisk-ortodokse minnes dem den 15. juli. I Acta Sanctorum behandler bollandisten Papebroch Julitta og Quiricus utførlig under 16. juni. I Østkirken regnes Julitta og Quiricus med blant de såkalte «hellige leger». Deres navn står i Martyrologium Romanum.

I virkeligheten vet vi ingen ting om dem. Det er sannsynlig at Quiricus var en virkelig martyr i Antiokia, som Martyrologium Hieronymianum skriver, muligens en barnemartyr, og det er trolig rundt ham at legendene med tiden har oppstått i flere former. Den hellige Beda Venerabilis nevner ikke disse martyrene i sitt martyrologium, enten fordi han ikke fant deres akter eller fordi han holdt dem for å være apokryfe.

Quiricus opptrer i mange stedsnavn og kirkededikasjoner i land i Europa og den nære Østen uten sin mor. Quiricus (Cyricus) er den Saint-Cyr som finnes i hele 42 franske stedsnavn. Det franske militærakademiet Saint-Cyr har navn etter ham – stedet var opprinnelig et benediktinerkloster.

Hans tilknytning til Frankrike er sterk, delvis fordi noen av hans relikvier ble brakt fra Antiokia til klosteret Saint-Amand i bispedømmet Tournai av den hellige biskop Amator av Auxerre på 300-tallet. Populariteten skyldtes også delvis en legende som er gjengitt i Den gylne legende. Den forteller at den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) i en drøm ble reddet fra å bli drept av et villsvin på en jakt da et barn viste seg for ham og lovte å redde ham hvis han kunne få klær for å dekke seg til. Biskopen av Nevers tolket dette til å bety at gutten ville at keiseren skulle reparere taket på katedralen, som var viet til Saint-Cyr. Quiricus er skytshelgen for Nevers.

I Frankrike ga hans navn opphav til en mangfold av former. Den mest utbredte er Cyr, mens andre varianter i stedsnavn er Cire, Cirycus, Cyricus, Quirique, Quiricus, Quiritius, Sire, Cerdre, Cergue, Cergues (Cher), Cierge, Ciergue, Ciers, Cirgues, Cirice, Cirq, Cric, Cricq, Cy, Cyriac, Cyrgues, Cyrice; Geyrac, Griède, Quiric, Serdre, Ceyrac, Ciergues, Cirgue, Circq, Cricq, Cyrice, Quirc. Andre former er Quiricus og Cyrus i Tyskland og England, samt Qìrqos i Etiopia.

Relikvier av både Julitta og Quiricus finner man i ulike kirker i Roma. I Italia er det mer enn 200 kirker, klostre og steder som har tegn på en kult for en eller begge av dem. Kommuner oppkalt etter dem inkluderer landsbyen San Quirico d’Orcia i området Val d’Orcia i provinsen Siena i Toscana, Corvino San Quirico i provinsen Pavia, San Chirico Nuovo og San Chirico Raparo i provinsen Potenza, Serra San Quirico i provinsen Ancona og Santa Giuletta i provinsen Pavia. Blant kommunene de er skytshelgener for, er Borgo San Martino i provinsen Alessandria, Cavaria i Cavaria con Premezzo i provinsen Varese, Cisternino i provinsen Brindisi, Collesalvetti i provinsen Livorno og Trofarello i provinsen Torino.

De eldste kjente avbildningene av Quiricus er en serie fresker i Santa Maria Antiqua i Roma fra 700-tallet, mens et antependium fra 1100-tallet i museet i Barcelona viser scener fra hans legende. Det samme gjør en serie glassmalerier fra 1400-tallet i Issoudun. Hans ikonografiske emblem er ofte et nakent barn som rir på et villsvin, på grunn av Karl den Stores drøm.

Cyriacus er et navn som bæres av mange hellige, og i tillegg finnes det i flere former som Kyriakos og Quiriacus, sistnevnte kalles av lingvister en «vulgær» (folkelig) form. Sjeldnere møtes staveformene Kyriacus og Kiriacus. Noen ganger erstattet det greske navnet av den latinske formen Dominikus (lat: Dominicus; it: Domenico; fr: Dominique). Navnene betyr «tilhører Herren» – Herre på henholdsvis latin og gresk er Dominus / Kyrios.