Den hellige Sidonius Apollinaris (~432-~486)

Den hellige Sidonius Apollinaris (Caius Sollius Modestus Apollinaris Sidonius) (fr: Sidoine Apollinaire) ble født en 5. november rundt 432 (eller 430?) i Lugdunum (nå Lyon) i Gallia Lugdunense, nå i regionen Rhône-Alpes (fra 2016: regionen Auvergne-Rhône-Alpes) i Øst-Frankrike. Han kom fra en kristen og betydelig landsens gallo-romansk adelsfamilie og hans far og bestefar hadde vært pretorianerprefekter for Gallia. Hans far Alcimus Apollinaris (f. ca 405) var gallisk prefekt under keiser Valentinian III (425-55), og hans bestefar, som også het Apollinaris, var pretorianerprefekt før 409 under usurpatoren Konstantin III (407-11) og en venn av sin etterfølger Decimus Rusticus. Sidonius synes også å være en etterkommer etter en annen Apollinaris, prefekt for Gallia under keiser Konstantin II mellom 337 og 340.

I tidens omskiftelser klarte Sidonius ikke bare å opprettholde sin anseelse, men også å øke den, og det på hederlig vis, noe som var en bedrift i seg selv. Resultatet er at vi kjenner mye mer om ham enn om mange andre helgener fra denne perioden. Han var ikke bare politisk og sosialt kløktig, men også en svært kompetent leilighetsdikter som skrev dikt for rett person ved rett anledning, noe som bidro til hans overlevelse. Rikelig næret av vers av Ovid og Virgil ble han fort bli en av de mest kjente diktere i sitt århundre.

Sidonius fikk en klassisk utdannelse i Arles og studerte under den lærde Claudianus Mamertus i Vienne, bror av den hellige biskop Mamertus av Vienne (ca 400-77). Etter nåtidens standard må utdannelsen ha vært svært usammenhengende, men rik på poesi. Han ble soldat og giftet seg som tyveåring rundt 450 (452?) med den jevnaldrende Papianilla (fr: Papianille) (Epistula V, 16), og de fikk en sønn ved navn Apollinaris og to døtre ved navn Roscia og Severiana (Epistula V, 16). Hans hustru tilhørte en av de mest innflytelsesrike familiene i Gallia, for hun var datter av Flavius Eparchius Avitus, Auvergnes første senator, som ble den vestromerske keiseren Avitus (455-56). Han ga Sidonius eiendommen Avitacum i Auvergne, sannsynligvis det nåværende Aydat sørvest for Clermont. Gjennom sitt ekteskap fikk Sidonius som svoger Ecdicius, som senere skulle spille en viktig rolle. Hustruens kusine, som også het Papianilla, var gift med Tonantius Ferreolus, pretorianerprefekt for Gallia.

Fra rundt 452 var Sidonius engasjert i storpolitikken og offentlige anliggender. Den 9. juli 455 ble svigerfaren Avitus proklamert som vestromersk keiser av aristokratiet i Gallia med visigoternes støtte, og Sidonius fulgte keiseren til Roma som hans offisielle hoffdikter. Den 1. januar 456 resiterte han et panegyrisk dikt til hans ære i Claudians stil, som han deretter holdt seg til. Keiser Avitus fikk reist en statue av Sidonius blant poetene på Trajans forum som en belønning for hans tjeneste.

Men den nye keiseren fikk ikke sitte lenge, for han ble beseiret ved Piacenza av de kombinerte styrkene til Majorian og den gotisk-sveviske Ricimer og avsatt. Sidonius deltok i en revolt på vegne av sin svigerfar med senter i Lyon. Dette var et dårlig valg, for opprøret mislyktes, og man skulle ha ventet at Sidonius som et resultat av dette ville forsvinne fra historien. Han ble riktignok arrestert i 457, men han ble behandlet mildt. Han fikk snart den nye keiseren Majorians (456-61) gunst, og i 458 resiterte han en lovtale til hans pris i Lyon i anledning keiserens reise dit. Dette vant ham tittel som greve og en stilling i administrasjonen i Roma, som han tok opp i 459 eller 460.

Men i 461 ble Majorian drept av sin tidligere allierte Ricimer, som gjorde den mer føyelige Libius Severus til keiser (461-65). Sidonius vendte da tilbake til Frankrike for en periode på noen få år. Der trakk han seg tilbake til sin villa i Avitacum i Auvergne. Han støttet Theoderik II, konge for visigoterne («vestgoterne») (453-66), og han foretok hyppige besøk til kongens hoff i Toulouse. Men etter at kongen ble myrdet i 466 og etter at Ricimer forgiftet Severus i 465, håpet Sidonius å se imperiet reise seg på nytt under Anthemus (467-72), som i 467 ble valgt til ny keiser. Samme år dro Sidonius til Roma i spissen for en gallo-romansk delegasjon til den nye keiseren, og den 1. januar 468 resiterte han en panegyrisk lovtale til hans ære. Som belønning ble han utnevnt til praefectus urbi, prefekt av Roma, for terminen 468-69.

Hans opphold i Roma skulle imidlertid ikke leve opp til hans forventninger. Siden vandalene under kong Geiserik (428-77) erobret Kartago i 439, var ikke Roma lenger forsynt med afrikansk hvete og kunne knapt fø sin befolkning. Sidonius måtte dermed stå overfor en stor hungersnød, og misnøyen hindret ham i å skinne som han ønsket. Etter bare ett år dro Sidonius i 469 tilbake til Gallia. Der ble han igjen innblandet i kontroverser, for han engasjerte seg til forsvar for sin venn, pretorianerprefekten Arvandus, som var anklaget for å ha oppfordret den visigotiske kongen Eurik (466-84) til å angripe keiser Anthemius. Fordømmelsen av forræderen, som var forbundet med Sidonius, bidro til å gjøre hoffpoeten til en beryktet paria. Men han og hans venner klarte å få omgjort Arvandus’ dødsdom til landsforvisning.

Men til tross for pariastatusen ble Sidonius etter biskop Eparchius’ død i 471 valgt til ny biskop av Arvernis i regionen Auvergne i det sentrale Gallia. Arvernis (Averna, Arvernum) tok på 800-tallet navnet Clairmont (Clermont lat: Claromontanum), det moderne Clermont-Ferrand, den viktigste byen i Auvergne. Sidonius var trolig ennå legmann på den tiden og hadde ingen kirkelig erfaring, og han aksepterte embetet bare motvillig, for han visste at han var valgt mer av politiske grunner enn av teologiske. Hans hustru Papianilla ble værende hos ham, men etter at han ble biskop levde de sammen som bror og søster.

Biskopens stilling var selvsagt svært viktig i kirken, men også politisk, diplomatisk og administrativt. Det var nettopp i denne sammenheng at Sidonius ble betraktet som den eneste som kunne opprettholde den romerske makten mot Theoderik IIs etterfølger som visigoternes konge, Eurik (466-84). Under hans styre sluttet nemlig visigoterne å være lojale foederati (forbundsfeller) av den keiserlige romerske regjeringen. Da visigoterne beleiret Arvernis i 471, organiserte den nye biskopen forsvaret av byen sammen med general Ecdicius (hans svoger). Men byen falt til visigoterne, og Sidonius befant seg igjen i en svært ubehagelig stilling. Biskopen ble fengslet i to år før han gjenvant sin frihet til prisen av noen påtvungne lovprisninger av Eurik, etter modell av hans tidligere panegyriske dikt.

Sidonius var forferdet over visigoternes arianske kjetteri, men han ble enda mer sjokkert da de romerske myndighetene den 28. august 475 formelt overga Auvergne til kong Eurik og visigoterne for dermed å kjøpe seg fred. Biskopen ble forvist til festningen Liviana nær Carcassonne (senere kalt Campendu). Men han ble behandlet godt og ble løslatt i 476. Deretter fikk han virke som biskop til sin død. Senere ble han imidlertid utsatt for angrep fra to prester i sitt bispedømme og måtte en kort tid forlate sitt sete igjen.

Til tross for sine opprinnelige betenkeligheter viste Sidonius seg å bli en god biskop og utmerket seg for enkelheten og oppriktigheten i sitt daglige liv. Han viet sine prester og sitt bispedømme den samme omsorg som han tidligere hadde vist for sine slavers moralske velferd. Han ga avkall på lette vers, som sitt elegante lille stykke om nattfiske og et annet hvor han gir avkall på en fisketur fordi datteren hadde en lei forkjølelse. Han fastet annenhver dag, ga mye av det han eide til klostre og velgjørenhet, bidro til å holde liv i mer enn 4 000 flyktninger fra Burgund under en hungersnød. Han viet seg også til bibelvitenskapen, fremfor alt studier av Origenes’ og den hellige Hieronymus’ kommentarer.

Han opprettet kontakt med betydelige embetsbrødre, spesielt den hellige biskop Lupus av Troyes (427-78), som han satte svært høyt, de hellige Eufronius av Autun (d. ca 475) og Perpetuus av Tours (464-94). Byen Bourges kunne takke ham for at de fikk den hellige Simplicius (472-80) som biskop. Det var viktig å ha de rette forbindelsene, og mange biskoper tilhørte på en eller annen måte senatorfamilier. De trengte ofte denne bakgrunnen og autoriteten for å motstå mektige interesser.

Kanskje de lykkeligste årene i Sidonius’ varierte liv var dem han tilbrakte sammen med hustruen og familien på sine landeiendommer, som han administrerte i tillegg til å jakte og fiske og skrive (Sidonius Apollinaris, Epistulae, IX, 12).

Sidonius’ dikt og brev forbli en av de viktigste romerske kilder fra 400-tallet og et unikt vitnesbyrd for historikere som er interessert i den klassiske latinske poesiens siste dager. Sidonius’ verker forklarer også forandringene i en verden i endring, verken helt romersk eller helt middelaldersk. Hans vitnesbyrd er mange, både litterære, sosiale, filosofiske og politiske.

Sidonius var en raffinert og verdslig poet som fortsatt var sterkt knyttet til den gamle romerske kulturen. Den kristne tro hadde nemlig liten innflytelse på hans litterære og politiske engasjement. Teologisk var Sidonius enkel og viste seg relativt lite opptatt av religiøse spørsmål, noe som er ganske sjeldent blant intellektuelle i Vestimperiets siste dager. Heller ikke hans kvaliteter som biskop skal villede, for Sidonius kan på ingen måte sammenlignes med katolske kirkefedre på 300- og 400-tallet.

Hans politiske engasjement fokuserte primært på å bevare den latinske kulturen, og det gjaldt også spesielt de vakre brevene og poesien. Han har ofte blitt fremstilt som et eksempel på arketypen av en barbarofob og reaksjonær forfatter, men poeten avslører en enda mer tvetydig personlighet, noe som gjenspeiles i hans støtte til kong Theoderik II eller Arvandus. Mer enn noen annen forfatter fra 400-tallet synes Sidonius å legemliggjøre alle motsetningene på slutten av den romerske verden.

Sidonius var den siste betydelige forfatteren av den gallo-romanske skolen, og han er en av fire gallo-romanske aristokrater på 400/500-tallet som har etterlatt seg bevarte brev. De andre er biskopene Ruricius av Limoges (d. 507), den hellige Avitus av Vienne (ca 460-518) og Magnus Felix Ennodius fra Arles, biskop av Ticinum (Pavia) (d. 534).

Sidonius skrev på latin og viser inspirasjon fra mange nye og gamle romerske forfattere som Vergil, Ovid og Tacitus, og han var blant de tidligste eksplisitte referanser til de modellene som senere har blitt kalt claudisk (om poesikunst), Symmachus (når det gjelder stilen i korrespondansen) eller Plinius den yngre (som med sin panegyrikk til Trajan har gitt oss typemodellen for lovtaler).

Av hans skrifter er det bevart 24 dikt (Carmina), som alle ble skrevet før 469, for Sidonius kunne ikke, i henhold til kirkelig etikk, fortsette å hengi seg til poesi etter at han tiltrådte som biskop. Blant diktene etter mønster av Vergil og Horats er de berømte eulogiene til keiserne Avitus, Majorian og Anthemius med appendikser etter modell av Trajans eulogi, samt en rekke andre dikt, ofte kortere, dedikert til regionale personligheter. Blant dem er to epithalamia (epithalamium eller epitalamion = en lyrisk ode til ære for et brudepar), en takksigelse til Faustus av Reji (nå Riez), en elogi (lovtale) over Narbonne, eller rettere to borgere av Narbonne, og en beskrivelse av slottet (burgas) Leontius. Kildene for hans inspirasjon er vanligvis Statius og Claudian, men den utstrakte bruken av mytiske og allegoriske uttrykk og utbroderingen av detaljer gjør lesningen av hans dikt vanskelige. Men svakhetene oppveies av hans kraftfulle beskrivelser. Etter at han ble biskop, sluttet han å skrive profane dikt.

Det er også bevart 147 brev (Epistulae) som ble skrevet mellom 469 og 482. De fleste brevene er adressert til personligheter i det gallo-romanske aristokratiet. Om hans vers ikke er så inspirerte, er hans brev av ekstraordinær interesse. De har blitt delt inn i ni bøker med følgende omtrentlige datering: I (469); II (472); V-VII (474-75); IX (479). De er skrevet på prosa, men inneholder flere metriske stykker. I en temmelig oppblåst og pedantisk stil gir de et levende bilde av det provinsielle liv og samfunn, skikkelser og begivenheter, under det romerske imperiets siste dager i vest. Han gir kraftfulle beskrivelser av barbariske stammer og landskaper og detaljer fra hoffintriger. Som modell for komposisjonen tok han Symmachus og Plinius den Yngre. I sine siste år brukte han mye av sin tid på å samle og redigere sine brev. Han publiserte de siste åtte bindene etter 476, og ved å utgi disse «memoarene» ville han forklare og rettferdiggjøre sine handlinger overfor sine gallo-romanske landsmenn. Et av Sidonius brev er av spesiell interesse, nemlig det som er adressert til Riothamus, «britenes konge» (King of the Britons), siden det beviser at en konge eller militær leder med bånd til Britannia levde rundt den mytiske kong Arthurs tid.

Sidonius ønsket å forene tjeneste for Kristus og tjeneste for Imperiet, og han er den siste representanten for den gamle kulturen i Gallia. Gjennom sine arbeider og sin karriere strevde han å bevare landet under romersk ægide (beskyttelse), men til slutt måtte han nøye seg med å redde dets siste rester under en barbarisk fyrste.

En dag ble Sidonius syk med høy feber, og han ga da sine tjenere ordre om å bære ham inn i kirken. Han ble båret innenfor, og en stor mengde menn og kvinner og små barn samlet seg rundt ham og sa gråtende: «Gode hyrde, hvorfor forlater du oss? Til hvem vil du overlate oss, dine foreldreløse barn? Hvis du dør, hva slags liv kan vi vente oss? Vil det være noen igjen som kan krydre våre liv med visdommens salt og inspirere oss til den samme ærefrykt for Guds navn med samme innsikt som du har vist?» Borgerne i Clermont gråt mens de sa disse ordene og andre lik dem. Til slutt svarte biskop Sidonius dem, beveget av Den Hellige Ånd: «Ikke vær redde, mitt folk. Min bror Aprunculus er fortsatt i live, og han skal bli deres biskop». De som var til stede, forsto ham ikke, og de trodde at han snakket over seg.

Sidonius døde i Clermont en 23. august (andre sier 21. august), trolig i 486, men også i 479/80, rundt 482 eller i 483 nevnes, eller kanskje ikke før i 489/90. Han var litt over femti år gammel. Hans jordiske rester ble gravlagt i den nærliggende kirken Saint-Saturnin.

Den ene av de to prestene som hadde vært Sidonius’ fiender, var fortsatt i live, og etter biskopens død, la han blindet av grådighet straks beslag på kirkens eiendommer, som om han allerede var biskop. Han red stolt gjennom hele byen. På søndagen etter Sidonius’ død forberedte denne presten en fest i kirkens hus og ga ordre om at alle i byen skulle inviteres. Men på festen fortalte en mann at han hadde hatt en visjon der presten ble dømt til å følge sin avdøde kollega til helvete, og presten falt død om på stedet.

Den hellige biskop Aprunculus av Langres (d. 488) hadde kommet på kant med de burgundiske herskerne under den arianske kong Gundobad (ca 470-516). Deres hat mot ham ble bitrere for hver dag som gikk, og det gikk ut en ordre om at han skulle henrettes i hemmelighet. Dette kom ham imidlertid for øre, og en natt ble han heist ned fra bymurene i Dijon. Han flyktet til Clermont, og i henhold til Guds ord, lagt i Sidonius’ munn, ble han valgt til Sidonius’ etterfølger som den ellevte biskop av Clermont (486-491).

En 11. juli ble Sidonius’ legeme overført fra kirken Saint-Saturnin, som fortsatt var bevart på 900-tallet, til kirken Saint-Genès (Genesius), men hans skrin der ble ødelagt av de revolusjonære i 1794. En del av hans relikvier kom også til andre kirker, spesielt til katedralen og til Aydat. I dag er hans relikvier gått tapt.

Hans hellighet ble proklamert like etter hans død. Hans minnedag er 21. august, men den alternative dødsdagen 23. august nevnes også. I Clermont feires han på translasjonsdagen 11. juli. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 21. august:

Arvérnæ in Aquitánia, sancti Sidónii Apollináris, qui ex præfécto Urbi Romæ epíscopus Claromontánus ordinátus, tam divínis quam humánis imbútus, christiáno vigóre pollens, bárbaræ ferocitáti cathólicus pater et doctor insígnis óbstitit.

I Arvernia [i dag Clermont-Ferrand] i Aquitania [nå i Frankrike], den hellige Sidonius Apollinaris, som fra å være prefekt for byen Roma ble vigslet til biskop av Clermont, like begavet i guddommelige som i verdslige fag, bemerkelsesverdig for sitt kristne heltemot gikk han mot barbarenes villskap som en katolsk far og strålende lærer.

Den hellige Gregor av Tours foretok en nå tapt samling av hans eukaristiske bønner, Contestatiuncula. Les hans brev i engelsk oversettelse.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, virginia.edu, historicaltextarchive.com, cosmovisions.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. april 2008 – Oppdatert: 10. februar 2016