Den hellige Stanislas Kostka (1550-1568)

Den hellige Stanislas Kostka (Stanislaus; pl: Stanislaw) ble født den 28. oktober (?) 1550 på slottet Rostków (Rostkovo) i Mazowiec nord for Warszawa i Polen. Han var den nest eldste av de syv barna til fyrst Jan Kostka og Margareta Kryska. Faren var slottsforvalter i Zakroczym og polsk senator, det vil si medlem av overhuset i parlamentet. Familien var en av de fremste adelsfamiliene i Polen og svært velstående. Stanislas var utsett til et offentlig liv, men likevel oppdro foreldrene ham omhyggelig i den katolske tro og holdt ham borte fra all luksus og selvnytelse.

Polen var på den tiden et svært stort kongerike som inkluderte Litauen og deler av det som hadde vært eller kom til å bli andre land. Kongen var katolikk, men hans makt var begrenset av adelens uvanlige privilegier. Den polske adelen, inkludert landeierne i underhuset, utgjorde mindre enn 10 % av befolkningen, og var bestemt på ikke bare å begrense makten til monarken, men også til presteskapet. I 1562 mistet Kirken for eksempel sin disiplinære makt overfor kjetteri.

Polen på den tiden kunne knapt kalles et katolsk land. Halvparten av befolkningen var gresk- eller russisk-ortodokse og mange jøder hadde søkt tilflukt der fra middelalderens hyppige forfølgelser, og husitter, lutheranere, bøhmiske brødre, unitariere og andre spredte sine ideer med betydelig suksess, i en atmosfære som etter tidens målestokk var preget av en ekstraordinær religiøs frihet. For en stor del forsvarte adelen denne situasjonen. Halvparten av medlemmene av parlamentet var protestanter – flere kalvinister enn lutheranere, og mange katolske adelsmenn var sympatisk innstilt eller mente at toleranse var i deres interesse. Kirken betraktet imidlertid protestantene, og da fremfor alt lutheranerne, som sine mest formidable og farlige motstandere. Etter at jesuittene kom til landet i 1565, hjalp de til med å gjøre Polen til en alt overveiende katolsk nasjon. Dette gjorde de langsomt, men metodisk, hovedsakelig som et resultat av at kongen ga dem kontroll over utdannelsen. Prosessen fortsatte til begynnelsen av 1700-tallet.

Som barn var Stanislas sky, svært religiøs, men også svært besluttsom. Nylige studier avslører at han også hadde en lidenskapelig natur, som han snart lærte å kontrollere. Da han vokste opp, fant han sine foreldres sofistikerte verdslighet like usympatisk som de uten tvil fant ham gåtefull. Faren kunne si: «Ikke fortell den historien foran Stanislas. Han ville besvime!»

Han fikk sin første utdannelse av privatlæreren dr. Jan Bilinsky. Sammen med ham og sin to år eldre bror Paulus ble Stanislas som 14-åring i 1564 sendt til jesuittenes nyopprettede skole i Wien, en skole som ble spesielt foretrukket av adelen. Først bodde de i et studenthjem – et hus jesuittene hadde fått låne av keiser Ferdinand I (1556-64). Stanislas følte seg hjemme der, og alle ble slått av hans harde arbeid, omfattende lesning av klassiske og sekulære forfattere og intense innadvendthet. I motsetning til sin sorgløse bror ble Stanislas snart fylt av jesuittenes ånd.

Dessverre døde keiser Ferdinand snart etter deres ankomst, og hans sønn Maximilian II (1564-76) krevde å få huset tilbake. Paulus, som var mindre introspektiv og følsom enn sin bror, så dette som en mulighet til å more seg og bo mer komfortabelt. Han overtalte Bilinsky til å leie rom til dem i huset til den lutherske senator Kimberker i mars 1565. Stanislas protesterte mot å bo hos en kjetter, spesielt en lutheraner. Paulus moret seg over disse skruplene og latterliggjorde broren. En dag sa Stanislas til ham: «Hvis du fortsetter slik, skal jeg rømme, og du må forklare deg for mor og far». Men Paulus fortsatte med å spotte broren for de fromme øvelser han i hemmelighet henga seg til, og hånte ham med tilnavnet «jesuitten». Dr. Bilinsky ignorerte den yngste brorens klager.

Stanislas var så målbevisst og hans oppførsel var så uvanlig from for en gutt på hans alder at de andre guttene på skolen behandlet ham foraktfullt som en utålelig fariseer. Han mottok kommunionen så ofte som skikken på den tiden tillot og fastet dagen i forveien, og når han ikke var i kirken eller på kollegiet, kunne man finne ham i bønn eller studier på sitt rom. Han kledde seg beskjedent og nektet å gå til danseskolen, og han praktiserte legemlige botsøvelser. Paulus gikk snart over fra erting til terrorisering og mishandling, noe Bilinsky gjorde lite for å forhindre. Læreren var ikke urimelig, men han forsto ikke mer av Stanislas enn noen andre. Læreren holdt med den verdslig innstilte Paulus, og fikk støtte av guttenes foreldre.

Stanislas led dypt under omverdenens fiendtlighet, og etter to år med lidelser fikk han det som trolig var et slags sammenbrudd i midten av desember 1565. Han følte seg så syk at han ba om de siste sakramenter, men den lutherske huseieren nektet en prest med Det hellige sakrament adgang til sitt hus. Men Stanislas ba til den hellige Barbara, skytshelgenen for det broderskapet han tilhørte på skolen, og han hevdet at på hennes forbønn brakte hun og to engler ham den hellige kommunion på overnaturlig vis. På denne tiden hadde han også en visjon av Guds mor Maria, som kom til sykesengen og kjærlighetsfullt la Jesusbarnet i hans armer. Hun sa at han ikke kom til å dø denne gangen og at han burde bli jesuitt. Han ble styrket av denne himmelske trøst og gjenvant helsen. Åpenbaringene ble regnet som autentiske i hans helligkåringsprosess, og stedet hvor de skjedde, er i dag det mye besøkte kapellet St. Stanislas i Wien.

Etter at Stanislas ble frisk igjen, gikk han viseprovinsialen i Jesu Selskap i Wien, p. Maggi, og ba om å bli tatt opp i ordenen, siden han allerede hadde tenkt på å bli jesuitt. Men provinsialen fryktet vanskeligheter med hans far og avviste ham. Stanislas bestemte seg da for å gå til Roma for å snakke med ordensgeneralen personlig.

Om morgenen den 10. august 1567 begynte Stanislas på sin 56 mil lange reise til fots forkledd som tigger. Paulus og Bilinsky red ut for å finne ham, men enten så gjenkjenne de ham ikke eller så nådde de ham ikke igjen. Han kom til Augsburg og deretter fortsatte han til Dillingen ved Donau for å snakke med den store ordensprovinsialen for Tyskland, den hellige Peter Canisius, som selv hadde tilbakelagt hundrevis av mil til fots og på hesteryggen. Peter var en av de store skikkelsene i motreformasjonen. I ung alder hadde han hjulpet til med å beseire protestantismen i Köln, og ved å vinne kontroll over utdannelsen i Østerrike ble den i all hovedsak nedkjempet både der og i Bayern og Bøhmen.

Peter ga den unge adelsmannen en vennlig mottakelse, og han så klart hans dyder og den fremtidige verdien av hans tro og besluttsomhet, trolig med sikte på jesuittenes kampanje i Polen. Han oppmuntret Stanislas' kall, men ville prøve det før han sendte ham videre til Roma. De neste tre ukene måtte Stanislas derfor varte opp ved bordet for studentene i jesuittkollegiet og vaske rommene deres, og han utførte dette arbeidet med iver og flid. Peter Canisius sendte ham sent i september sammen med to ordensbrødre med et anbefalelsesbrev til Roma, hvor den hellige Frans Borgia var ordensgeneral. Den 25. oktober kom han til Roma, og Borgia tok den unge polakken opp som novise i jesuittordenen på hans 17-årsdag, den 28. oktober 1567.

Jan Kostka hadde planlagt en karriere som diplomat for sin yngste sønn. Han skrev rasende til Stanislas og anklagde ham for å velge en karriere uverdig for hans stand. Han truet også med å få jesuittene drevet ut av Polen. Gutten svarte høflig, men sto fast på sin beslutning, og viet seg nå kravene i sin nye tilværelse. Hans observasjon av regelen var upåklagelig. Allerede etter kort tid hadde han erobret hjertene til sine medbrødre, og alle elsket ham for hans glade, beskjedne og hjelpsomme vesen, hans fullkomne lydighet, renhet og ydmykhet og iver i bønnen. Han opplevde både ekstaser og visjoner.

Han tilbrakte tre måneder i jesuittenes hovedkvarter ved kirken Il Gesù, deretter en måned tidlig i 1568 ved Collegium Romanum, og deretter var han ved novisiatet i Sant'Andrea. En stor fremtid virket bestemt for den unge mannen, men skjebnen ville det annerledes. Den romerske sommeren 1568 ble for mye for ham. Han besvimte ofte og forsto at han ikke hadde lenge igjen å leve, og tidlig i august fikk han en forutanelse av at han ville død den 15. august. Dette fortalte han til novisemesteren. Den 10. august fikk han et kraftig feberanfall, men det så ikke spesielt alvorlig ut. Den 14. august sa han til medbroren som pleide ham at han kom til å dø dagen etter, men sykepasseren overhørte bemerkningen, ettersom Stanislas ikke virket kritisk syk.

Men om ettermiddagen ble Stanislas brått verre og så ut til å ha mistet all styrke. Medbroren sørget da for at Viaticum ble brakt ham, og de andre novisene kom til rommet. Stanislas mottok Herrens legeme for siste gang. Han ble salvet og pratet deretter muntert med de andre brødrene før de trakk seg tilbake for natten. Etter at de hadde dratt, tilbrakte Stanislas tiden i bønn og gjentok salmistens ord: «Mitt hjerte er rede, Herre, mitt hjerte er rede!» (Salme 57,8). Han ba om å bli lagt på gulvet, og der ble han til morgenen etter.

Klokken 3 om morgenen den 15. august, festen for Marias opptakelse i himmelen, stoppet hans bønner, og med ansiktet opplyst av stor glede indikerte han til prestene i rommet at han at han så Jomfru Maria omgitt av en stor hærskare av engler, og han døde fredfullt like etter. Sitt siste hvilested fikk han i kirken som var tilknyttet novisiatet, Sant'Andrea al Quirinale, like ved Quirinalet, hvor det elliptiske kirkerommet er skapt av den store Bernini.

Like etter kom Paulus til Roma med instrukser fra sin far om å bringe med Stanislas tilbake til Polen, koste hva det koste ville. Han ble sjokkert over sin brors død. Han revurderte sin egen oppførsel, og sammen med dr. Bilinsky var han et av hovedvitnene for saken under saligkåringsprosessen. Det sies at Paulus bittert angret sin foraktelige behandling av broren, og han ble også jesuitt, men først i en alder av 60 år.

Det oppsto en kult rundt Stanislas Kostkas jordiske rester i Roma, og to år etter hans død ble det gitt tillatelse til åpning av graven for å gi en av knoklene til et jesuittisk hus som ba innstendig om en slik relikvie. Da kisten ble åpnet, steg det opp en sterk vellukt, og Stanislas så ut akkurat som han hadde gjort den dagen han døde. Det ble ikke snakk om å amputere noen lemmer, så kisten ble bare lukket igjen.

Da graven ble åpnet noen år senere, fant man at Stanislas' legeme var gått i oppløsning på normal måte. Skjelettet ble da innhyllet i silke og lagt i en blykiste i novisiatskirken, bortsett fra en stor del av kraniet, som er i kapellet i et jesuitthus i Feldkirch i Tyskland. Resten av relikviene er i en vakkert utsmykket marmorurne i kapellet viet til Stanislas i kirken Sant'Andrea al Quirinale i Roma.

Stanislas ble saligkåret i 1605 av pave Paul V (1605-21) som første jesuitt. Han ble helligkåret den 31. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30) sammen med en annen jesuittnovise, den hellige Aloisius Gonzaga. Hans minnedag er 13. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er Polens andre skytshelgen. Det at han tappert sto imot ondsinnet mobbing, er grunnlaget for at han senere ble anropt mot benbrudd. Hans hode befant seg i novisiatet jesuittene i Feldkirch i Vorarlberg, den vestligste delen av Østerrike, og ble for en tid siden flyttet til St. Blasien.

På et tidlig tidspunkt ble Stanislas sett på som en modell på engleaktig renhet og uskyld, noe som har holdt seg. Men siden 60-tallet og den post-konsiliære endringen i jesuittisk utdannelse er han knapt kjent utenfor Polen og polske immigrantgrupper. Ikke lenge etter hans død begynte jesuittene å bruke ham som en viktig modell i den langvarige kampanjen mot protestantismen i Polen. Dette startet for alvor i 1565, da kongen ga dem kontrollen over den høyere utdannelsen i Polen, og de hadde oppnådd et tilfredsstillende resultat på den tiden Stanislas ble helligkåret.

Det finnes mange portretter av Stanislas, og det eksisterer tre vera effigies, autentiske portretter. Et er fra 1562, et fra 1565 og et fra dødsåret 1568, det kan muligens være malt like etter hans død. Han synes imidlertid aldri å ha blitt malt av en kunstner av betydning. Mange bilder ble laget i århundret etter hans død, men hans virkelige innflytelse på fromme bilder kom i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Den kombinerte virkningen av jesuittisk undervisning og polske nasjonale følelser skapte da et nesten universelt marked for en overflod av billige oljetrykk, litografier og kort med hans antatte portrett.

I tillegg kom trykte prekener, pamfletter og andre skrifter om ham og Aloysius Gonzaga, preget av en sentimentalitet som nå virker utrolig. De var ment for unge mennesker, særlig gutter. Det er svært vanskelig å skjelne sannhet fra from fiksjon og overdrivelse i samtidige beretninger om Stanislas. Når det gjøres seriøse forsøk på det, trer det frem en mer solid og interessant kompleks karakter. Men uansett vil hans portrett alltid bli farget av de religiøse, og til en viss grad politiske, kampanjene på hans tid.

Stanislas avbildes oftest i italiensk jesuittdrakt, det vil si frakk med stående krage, og hans brennende hjerte bærer initialene IHS. I kunsten er Stanislas' attributt en lilje, symbol for renhet, men også krusifiks, rosenkrans og Mariabilde. Han avbildes på kne i tilbedelse for Det hellige sakrament, mens han mottar kommunion eller med Jesusbarnet i armene. I rommet hvor han døde i novisiatet i Sant'Andrea al Quirinale i Roma finnes en liggende figur i forskjellig farget marmor laget av Pierre Legros den yngre.