Den hellige Thomas Becket (av Canterbury) (1118-1170)

Den hellige Thomas Becket ble født ca 1118 i Cheapside i London av velstående normanniske foreldre. Hans far Gilbert var en rik kjøpmann og sheriff i London som kunne gi sønnen en god og allsidig utdannelse hos regularkannikene i Merton Abbey i Surrey, og han studerte jus i London før han dro til universitetet i Paris. Men da han var 21 mistet han sin mor, og farens uventede død like etter førte til at hans finansielle stilling ble vanskeligere, så han arbeidet en stund som skriver før han rundt år 1142 fikk tjeneste hos erkebiskop den hellige Theobald av Canterbury. Hans kurie var kjent for personalets kvalitet og deres fremtredende juridiske ekspertise. Theobald knyttet den kloke mannen til seg som sekretær, ga ham de lavere vielser og sendte ham til Roma ved flere anledninger, og deretter i 1144 til Bologna og Auxerre for å studere sivil- og kirkerett. I 1154 ga erkebiskopen ham diakonvielsen og utnevnte ham til erkediakon i Canterbury. I denne administrasjonsstillingen var han bemerkelsesverdig suksessrik, og ble brukt som Theobald som en forhandler med kronen. Han gjorde seg også populær hos Henrik d'Anjou ved å overtale pave Eugenius III om ikke å akseptere rivalen Eustacius', sønn av kong Stefan av Blois, krav på tronen

Da Henrik d'Anjou kom på Englands trone som 21-åring i 1154 og ble Henrik II, valgte han etter Theobalds forslag i 1155 den 37-årige Thomas som lordkansler og personlig rådgiver. Det var den første innfødte engelskmannen siden den normanniske erobringen i 1066 som innehadde et så høyt verv. Becket sto på en fortrolig fot med den unge kongen og utviklet et nært vennskap med ham, og tjente ham trofast og godt i sju år som statsmann, diplomat og soldat. Utad opptrådte Becket som den nest mektigste mannen i landet som hoffgeistlig med ytterst verdslige interesser og strålende evner. Hans reiser som legat, for eksempel da det gjaldt ekteskap for den unge prinsen Henrik til den franske prinsessen Margrete, og de mange militære ekspedisjoner, for eksempel da han egenhendig ledet sine tropper i slaget ved Toulouse i 1159, lovet åpenbart en strålende fremtid i den politiske sfære. Hans personlige dyktighet, overdådige traktement og støtte til kongens interesser, selv de gangene de gikk mot Kirkens, gjorde ham til en enestående kongelig tjenestemann.

Da kong Henrik etter Theobalds død i 1161 fikk domkapitlet til den 23. mai 1162 å utnevne den motstrebende Thomas til det ledige erkebispesetet i Canterbury, i håp om å få mer innflytelse over kirkelige saker, regnet han med at dette forholdet skulle fortsette. Men til kongens forbløffelse la Becket ned sitt kanslerembete, og forandret seg, som han selv sier, «fra å være en beskytter av skuespillere og en som følger etter jakthunder, til å være en sjelehyrde». Han ble presteviet og konsekrert til biskop av biskop Henrik av Blois av Winchester dagen etter i juni 1162. Like etter mottok han palliet fra pave Alexander III. Han kastet seg over sine nye embetsplikter, var rundhåndet til å gi almisser, bar en enkel benediktinerdrakt og førte et strengt asketisk liv. Men til tross for askese, hårskjorte, disiplin, våkenetter og almisser gjorde ikke slutt på hans tidligere storhet og besluttsomhet. I karakter var han følsom og kompromissløs, rask til å tale ut og samvittighetsfull i gjerning.

Nå da Thomas var erkebiskop, selv om han ikke hadde valgt det selv, var han bestemt på å gjennomføre de pliktene som han mente hørte til embetet, uansett pris. Blant disse var den faderlige omsorg for kongens sjel, noe han temmelig taktløst presenterte for kongen, noe som førte til betydelig irritasjon, og biskop Foliot i London nørte opp under kongens økende motvilje mot Thomas. Snart kom erkebiskopen i åpen strid med kong Henrik. Han ekskommuniserte noen innflytelsesrike medlemmer av Henriks hoff for deres klossete behandling av Kirkens eiendommer. Blant de mange stridspunkter mellom dem var spørsmål om skattlegging, men også retten til å appellere til paven i Roma. Men hovedpunktet for erkebiskopen var om staten hadde jurisdiksjonsrett over geistlige som hadde begått drap eller andre forbrytelser som kvalifiserte til dødsstraff. Slike forbrytelser ble av geistlige domstoler straffet med tap av den geistlige status. Kongen forlangte at synderne etter dette skulle overlates til hans domstoler og få sin straff der, mens erkebiskopen hevdet at dette ville være å straffe to ganger for samme forbrytelse. Men paven var i dette tilfellet nokså halvhjertet i sin støtte til erkebiskopen, dels fordi han var i tvil om selve saken, dels fordi han av politiske grunner nødig ville ha et brudd med den engelske kongen. Dette sprang ut fra frykt for at kongen skulle gå over til motpavens leir.

Henrik for sin del hevdet at han handlet i samsvar med skikkene fra hans bestefar Henrik I, som han systematiserte i Konstitusjonene i Clarendon, som ble kunngjort på et konsil i Clarendon ved Salisbury i begynnelsen av 1164. Henriks mor Matilda mente at denne samlingen var et feilgrep. Den forsømte også i å ta med i beregningen utviklingen i forholdet mellom stat og kirke de siste førti år, forårsaket av den gregorianske reform og investiturstriden. Men Thomas aksepterte først de 16 konstitusjonene, men da han så implikasjonene, avviste han dem. En lang og bitter strid fulgte, og verken kongen eller erkebiskopen gir etter. Henrik krevde penger som han hevdet tilhørte ham fra Beckets kanslerembete, og smålige forfølgelse av erkebiskopens tilhengere fulgte. Situasjonen tilspisset seg og biskopene var delt i sine synspunkter. Etter et stormfullt møte i kongens råd i Northampton, hvor Thomas nesten alene sto mot de kongelige krav, appellerte han til paven, og i begynnelsen av november 1164 flyktet han i hemmelighet til Frankrike. Han ble venner med kong Ludvig VII av Frankrike og bodde først i cistercienserklosteret Pontigny. Begge sider appellerte til pave Alexander III, som var i Sens i Frankrike og prøvde å finne en akseptabel løsning. Thomas møtte Alexander og ba ham om å få trekke seg fra sitt embete, men paven avslo.

Men striden økte i bitterhet. Kongen truet cistercienserne i England med straff hvis ordenen fortsatte å huse hans fiende, så fra 1166 oppholdt Thomas seg i Sens. Kongen var oppsatt på Thomas' fall, mens erkebiskopen brukte kirkelige straffer mot kongens tilhengere blant det høyere presteskap og prøvde til og med å oppnå et interdikt. Hans eiendommer hadde blitt beslaglagt og hans tilhengere forfulgt. Men i eksil kom han til å forstå at kirkerett alene ikke kunne løse dette spørsmålet, og under innflytelse av sine mest kompromissløse tilhengere appellerte han mer og mer til de dypeste prinsippspørsmålene, som han mente var i fare, som var Kirkens mot statens krav, i siste instans Guds og Cæsars.

Det varte over seks år før konge og erkebiskop ble offentlig forsonet etter at paven og Ludvig VII grep inn, men freden var skjør og enigheten kunstig. Straks etter at Thomas var kommet tilbake til England den 1. desember 1170 under jubel fra folket, som betraktet ham som en forsvarer mot kongens og adelens utbytting,, brøt konflikten ut på nytt. Denne gangen var det på grunn av de biskopene som hadde krenket hans bispesetes forrettigheter ved å medvirke da erkebiskop Roger av Pont-l'Evêque kronet prins Henrik på kongens tilskyndelse. Becket svarte med å suspendere Roger og ekskommunisere de biskopene som var mest innblandet, biskopen av Salisbury og Foliot av London. Kong Henrik, som var Bur ved Bayeux i Normandie, ble rasende og lot noen lettsindige ord falle til sine hoffmenn: «Who will rid me of this turbulent priest», hvem vil befri meg for den brysomme presten.

Dette ble, sannsynligvis uten at det var kongens hensikt, ordren om Thomas' død. Fire riddere som så sin sjanse til å glede sin konge, skyndte seg over Kanalen. Deres navn var Reginald Fitzurse, William de Tracy, Hugh de Morville og Richard le Breton. Om ettermiddagen den 29. desember kom de til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas' grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas' relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas' kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas' kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas' ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Hans minnedag er 29. desember med en translasjonsfest den 7. juli. Det var også en lokal fest for å feire hans retur fra eksilet den 1. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Det har vært uenighet om Thomas Beckets karakter. Myndig og sta, ærgjerrig og voldsom var han. Men hele tiden var det tegn til mer opphøyede egenskaper, og årene mens han var i eksil i Pontigny og Sens var en forberedelsestid for den siste ildprøven. Hans historie har vært et yndet motiv for dramatikere, fra Tennysons Becket, T. S. Elliots drama Mordet i katedralen, Jean Anouhils skuespill Becket eller Guds ære, som ble filmatisert i 1964, og til musikkdramaet Becket i 1970 av C. R. John og Lawrence Bévenot. Det finnes også tallrike avbildninger av ham, de fleste skildrer hans død i katedralen. Han blir fremstilt med bok og kort, bredt sverd (mordvåpenet) og martyrpalme.