De hellige 6666 martyrer fra Den tebanske legion

De hellige martyrer fra Den tebanske legion (Legio thebaica) (Alkateeba alTeebia eller Alkateeba al-sa’eedia) er etter alt å dømme historiske personer som led martyrdøden for sin tros skyld i Sveits på slutten av 200-tallet (eller begynnelsen av 300-tallet). Det skjedde i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305). En omfattende legende- og tradisjonsdannelse førte til at disse martyrene fikk en betydelig plass i helgenkulten allerede i tidlig middelalder. Men det er vanskelig å finne den historiske kjernen. Senere legender har økt deres antall til det usannsynlige, og mange av dem har også fått navn og blitt knyttet til ulike geografiske steder.

Historien ble først nedtegnet rundt 445 av den hellige biskop Eucherius av Lyon (d. 494) i hans brev Passio Acaunensium martyrum til biskop Salvius. Han skriver at han vil la skrive ned hva han har hørt av biskop Isaak av Genève, som igjen hadde hørt det av biskop Theodor av Sion/Sitten (d. 391). Brevet beskriver alle vitnesbyrd fra martyriets dager til hans tid, en periode på rundt 150 år. Den salige dominikaneren Jakob av Voragine (ca 1226-1298) gjentar denne historien i sin verdensberømte Legenda Aurea, «Den gylne legende».

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Thebais) og sammensatt av bare kristne. Legionen ser ut til å ha vært satt inn som grensevakter, for året før deres martyrium var de i quadernes land – det nåværende Morava (Mähren). Det fortelles at de under et felttog der ble omringet av fienden. Leiren hadde ikke noe vann, og de holdt på å omkomme av tørst. Da ba de til Gud, og et voldsomt regnskyll styrket dem slik at de ble i stand til å beseire fienden.

Keiser (augustus) Diokletians medregent (caesar) Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som var forsterket av denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra en gruppe som er kjent som bagaudae (bacaudae). Dette var opprørske bønder, spesielt i de mindre romaniserte områdene i Gallia og Hispania. Etter at de sentrale myndighetene ble oppmerksomme på dem i 284, ble den alminnelige sosiale orden raskt gjenopprettet. Opprørerne ble knust før 286 under caesar Maximus og hans underordnede Carausius.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône sørøst for Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

En annen versjon av legenden sier at legionen ble sendt for å utrydde alle kristne, men at legionen nektet å delta i nedslakting av medkristne, som de mente ikke var keiserens fiender i det hele tatt. En tredje versjon sier at offeret skulle skje etter slaget, og at nedslaktningen av kristne var en del av takkofferet.

Som straff og avskrekking ble legionen desimert, det vil si at hver tiende mann ble henrettet. Det hadde ingen virkning, for offiserene Mauritius – legionens anfører (primicerius), Exuperius (campidoctor) og Candidus (senator militum) manet sine menn til å stå fast ved troen. Da de fortsatt nektet å ofre til gudene, ble på nytt hver tiende mann henrettet. De øvrige sto like fast, og sa: «Vi har sett våre kamerater bli drept, men vi sørger ikke; vi gleder oss over den ære som er vist dem.» Da ble hele legionen på 6.666 (i følge en annen kilde 6.600) soldater slaktet ned til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287 (285/86). Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf.

Etter blodbadet holdt voldsmennene et gilde. Da kom en gammel avskjediget soldat ved navn Viktor forbi. De innbød ham til å slå seg ned, men han bebreidet dem at de kunne feste og svire blant så mange døde. Da han til og med hørte at ofrene var kristne, brast han ut i gråt og jammer og tilsto at han selv var kristen. Han sørget over at han ikke hadde delt de andres martyrium, men fikk sitt ønske oppfylt, idet han øyeblikkelig ble drept. I senere versjoner av legenden navngis også de hellige Innocent og Vitalis.

Det har vært livlig debattert hvor mye sannhet som ligger i denne historien. Det synes sikkert at en gruppe soldater ble martyrdrept ved Agaunum (Wallis/Valais) og i området rundt Bern (Solothurn), på slutten av 200-tallet eller begynnelsen av 300-tallet, og at det må ha vært temmelig mange. Men som i historien om den hellige Ursula, har nok antallet blitt sterkt overdrevet. Etter hvert het det seg at det var en hel legion, noe ettertidens snusfornuft mener er usannsynlig. Det er i alle fall helt usannsynlig at en hel legion på denne tiden var kristne. Historien kan ha blitt skapt av oppdagelsen av en massegrav kombinert med en lokal tradisjon om et slag.

Forskernes hovedinnvendinger mot historien er antallet martyrer, navnet (tilnytningen til Egypt) og kronologien. Dette siste punktet har å gjøre med spørsmålet om omfanget og varigheten av kristenforfølgelsene i Gallia under Maximian og deretter etter de riksomfattende forfølgelsesediktene. Som et hovedargument ble det allerede på 1500-tallet innvendt at Sulpicius Severus, en samtidig av Eucherius og en betydelig historieskriver, ikke nevner noe om Den tebanske legion – tvert imot bemerker han uttrykkelig at det fra slutten av forfølgelsene under keiser Valerian (257-60) inntil kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (fra 303) var gått femti år. Dette motsier den anonyme Passio som hevder at disse hendelsene skulle ha skjedd i 285/86 i forbindelse med krigene mot bagaudae. Titlene primicerius og senator var heller ikke i bruk i legionene, men i hjelpestyrkene.

Alle disse vanskelighetene blir betydelig mindre dersom man ignorer den fiktive legionen og flytter martyriene til begynnelsen av den organiserte kristenforfølgelsen, det vil si i år 305/06. Dette spesielt ettersom den konkrete angivelsen 285/86 først finnes i den omarbeidelsen av Passio som ble foretatt på 700-tallet (?) og som trolig er en oppfinnelse fra den ukjente redaktørens side.

En romersk legion besto i keisertiden av 5.200 mann pluss hjelpestyrker, og den var inndelt i ti kohorter, ni som besto av 480 menn hver, pluss den første kohorten på 800 menn. Det er mest sannsynlig at «Den tebanske legion var en kohort under ledelse av Mauritius. Det fantes en virkelig tebansk legion, Legio I Maximiana («Maximians»), en mobil romersk legion som trolig ble opprettet i 296 eller 297 av keiser Diokletian. Den ble dannet sammen med II Flavia Constantia for å garnisonere den nyopprettede provinsen Thebaidos i Egypt. Legionen er også kjent som Maximiana Thebanorum eller Thebaeorum. Men kristnes tjenestegjøring i legionene var relativt sjeldent før keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324).

Rundt år 380 ble relikviene av «hundrevis av soldater» gjenfunnet ved en klippevegg av biskop Theodor (Theodul) av Octodurum (nå Martigny/Martinach) i Wallis (Valais) (ca 369-91). Det var han som ga gruppen navnet «Den tebanske legion», og til dem regnet han også de to soldatmartyrene Ursus og Viktor og deres ledsagere i Solothurn, som led martyrdøden ved elven Aare umiddelbart etter henrettelsene i Agaunum.

Biskop Theodor lot reise en liten kirke på stedet, som raskt utvidet seg til et valfartssted ved St. Bernhard-passet på den gamle veien fra Gallia til Italia. I anledning besøket fra den hellige Martin av Tours (ca 316-97) skjedde et mirakel: jorden begynte å utskille blod, noe som indikerte stedet hvor de hellige levningene lå gravlagt ved elven Rhône, og de ble samlet i små urner slik at de kunne distribueres til flere steder. Relikviene ble fordelt på flere kirker, og ved dem skjedde mange mirakler. Stadig flere pilegrimer besøkte stedet, og et herberge ble bygd ved kirken. Kirken ble utbygd til en basilika, og et hospits ble grunnlagt.

Dette var kimen til klosteret Saint-Maurice, grunnlagt på 500-tallet av den blodige, men hellige kongen Sigismund av Burgund (516-23) og støttet av burgundiske og frankiske herskere. I 515 utnevnte den senere kong Sigismund den hellige Hymnemodus (455-516) til abbed for klosteret. Han forvandlet det eremittfellesskapet som lenge hadde eksistert der, til et klosterfellesskap. Kongen lot bygge de nødvendige bygningene og utstyrte klosteret med rikelige landeiendommer. Hymnemodus ga kommuniteten en egen regel. Men allerede etter syv måneder døde Hymnemodus, og hans etterfølger, den hellige Ambrosius av Agaunum (d.523), fullførte grunnleggingsverket. I 1128 adopterte klosteret den hellige Augustins regel og ble et kloster for augustinerkorherrer. Klosteret utviklet seg på 1600- og 1700-tallet til et berømt valfartssted. I 1893 oppdaget man restene av en primitiv basilika fra 300-tallet.

Fortsatt er klosteret ikke underlagt noe bispedømme, og siden 1840 har abbeden rang av titularbiskop av Betlehem. Fra 1782 til 1951 bar han til og med grevetittel. Fortsatt er det et kloster for augustinerkorherrer. Den ansvarlige biskopen hadde sete i Octodurum, men i dag er Sitten/Sion bispesetet. Saint-Maurices verdensberømmelse beror i dag særlig på deres rike kirkeskatt, den betydeligste i hele Sveits. Det ble laget sjeldent praktfulle relikvarer for martyrene fra Den tebanske legion. De mest severdige er Mauritius-skrinet og et hode-relikvar for den hellige Candidus (1150), gitt av huset Savoia. Mauritius’ blod og ring, samt steinen som han ble halshogd på, er fortsatt bevart i Saint-Maurice-en-Valais i Sveits.

Fra Saint-Maurice spredte kulten seg til store områder, og i løpet av middelalderen kan man snakke om en kult som omfattet hele Europa. Gjennom overføringer av relikvier oppsto det sentre langt unna allerede ved overgangen mellom senantikken og tidlig middelalder, først i Angers og Tours ved nedre Loire, og på 500-tallet fulgte nye utdelinger av relikvier til kirker ved elvene Rhinen og Mosel i Tyskland. Tidlig ble martyrer fra Den tebanske legion skytshelgen for områder, fremfor alt Burgund, Auvergne og Lorraine/Lothringen, og det var oftest snakk om gruppens leder Mauritius. Den hellige Gregor av Tours (d. 594) var overbevist om Den tebanske legions mirakuløse evner, men han legger hendelsen til Köln og forteller om femti martyrer fra Den tebanske legion som var gravlagt der. Senere i middelalderen vokste antallet til 319. Også den hellige biskop Venantius Fortunatus av Poitiers (ca 530-ca 610) og Walafrid Strabo (ca 808-49), en frankisk munk fra Reichenau, fortalte om Den tebanske legions skjebne, og de bygde i det alt vesentlige på biskop Eucherius. Fra slutten av 700-tallet kom martyrene med i martyrologiene, spesielt de historiske martyrologiene fra 800/900-tallet. Ifølge en senere legende kom også den hellige Verena til Sveits i følge med Den tebanske legion. Det blir hevdet at Den hellige lanse, som den hellige Longinus centurionen skal ha stukket i Jesu side så blod og vann strømmet ut, skal ha kommet i Mauritius’ eie.

En del av kulten i Burgund var til en vis grad politisk motivert og knyttet til Sigismund-kulten i selve Saint-Maurice, i det minste var den i høy grad blitt politisk fremmet, for eksempel ved Mauritius som nasjonalhelgen for kongeriket (Øvre) Burgund på 9000/1000-tallet. Deretter vokste soldatmartyrhelten Mauritius fra 900-tallet frem som en av hovedhelgenene i det tidlige tyske riket som var i ferd med å dannes under keiserne Otto I (936-73; keiser fra 962) og Otto II (973-83). Dette skjedde gjennom målrettede politiske tiltak som blant annet ervervingen av Mauritius’ lanse og grunnleggelsen av St. Mauritius i Magdeburg. Mauritius’ «oppgave» besto spesielt i den religiøse og ideelle funderingen av øst-politikken.

Biskop Thietmar av Merseburg (1009-18) beskrev rundt 1013 hvordan keiser Otto I den store (936-73; keiser fra 962) i 961 fikk overført Mauritius’ legeme til Magdeburg. Keiseren fikk kostbart marmor, gull og edelsteiner brakt til Magdeburg, og han ga ordre om at relikvier av helgener skulle mures inn i alle søylene. Han fikk levningene av grev Kristian og andre av sine slektninger gravlagt ved den samme kirken, hvor han ennå mens han levde ønsket å få en grav preparert for seg selv. I år 961, det 25. av hans regjeringstid, i nærvær av hele adelen under julevigilien, ble Mauritius’ legeme brakt til ham i Regensburg sammen med levningene av noen av hans ledsagere og deler av andre helgener. Etter å ha blitt sendt til Magdeburg, ble disse relikviene mottatt med stor heder av hele byens befolkning og deres landsmenn.

I middelalderen var Mauritius skytshelgen for flere av de europeiske dynastiene, og senere for De hellige romerske keisere. I 926 ga Henrik I (919-36) fra seg den nåværende sveitsiske kantonen Aargau til gjengjeld for tilbakeleveringen av helgenens lanse. Noen keisere ble også salvet foren alteret for St. Mauritius i Peterskirken i Roma. Mauritius’ sverd ble siste gang brukt den 30. desember 1916, da den salige keiser Karl I av Østerrike (1916-18; d. 1922) ble kronet til konge av Ungarn.

I flere århundrer lå det gamle Agaunum under huset Savoia, som i en periode underla seg det vestlige Valais. De spesielle båndene mellom Mauritius og det herskende dynastiet kulminerte i 1434, da hertug Amadeus VIII (greve 1391-1416, hertug 1416-51) grunnla en ridderorden oppkalt etter Mauritius. Hertug Amadeus skulle for øvrig bli opphøyd til motpave Felix V (1439-49) av konsilet i Basel-Ferrara-Firenze. I 1572 gjorde hertug Emmanuel Filibert av Savoia (1528-80) ordenen om til Ordenen for de hellige Mauritius og Lasarus, som fortsatt er konstitusjonelt anerkjent av republikken Italia. Hertugen lot også overføre fra Saint-Maurice til Torino deler av relikviene av lederen for Den tebanske legion, mens hans sverd, kors og ring ble sendt til henholdsvis Aosta, Ivrea og Chivasso. I dag oppbevares de fortsatt i martyrkapellet for Likkledet i Torino, og tidligere ble det feiret en translasjonsfest den 15. januar i Torino. En viktig gate i Torino har fortsatt navnet San Maurizio.

Antallet martyrer i Den tebanske legion stiger etter hvert som kildene blir yngre, og i utgavene av Martyrologium Hieronymianum fra Echternach og Bern fra slutten av 700-tallet finnes allerede tallet 6.666. Dette er historisk ikke troverdig, og det høye antallet tjente sannsynligvis et konkret mål, nemlig å utvide kretsen av (angivelig) tebanske martyrer kvantitetsmessig, slik at anseelsen til lokale martyrer kunne vokse gjennom tilhørigheten til den berømte kretsen av tebanske martyrer.

De best kjente tilfellene av å ta i bruk og utsmykke denne typen legendariske historier finner man i områdene rundt elvene Rhinen og Mosel i Tyskland, hvor det allerede på 500-tallet kan påvises en betraktelig bredde og intensitet i den kultiske venerasjon av den tebanske legion, fremfor alt relikvier. I Niederrhein blir martyrer hvis voldelige død for den kristne tro må regnes som et mer eller mindre sikkert faktum, hevdet å være deler av «Den tebanske legion» som etter blodbadet i Agaunum ble sendt for å slå ned den såkalte Carausius-oppstanden i nord.

Marcus Aurelius Mausaeus Carausius (d. 293) var en marinekommandant i det romerske imperiet på 200-tallet. Etter å ha vært med på å slå ned opprøret i Gallia fra de såkalte bagaudae, rev han til seg makten i 286 og utropte seg til keiser av Britannia og hans hjemland, det nordre Gallia. Dette var bare tretten år etter at det galliske imperiet til Batavian Postumus hadde fått en slutt i 273. Han beholdt makten i syv år før hans galliske territorier ble gjenerobret av den vestlige keiseren Konstantius Chlorus i 293, og deretter ble han drept av sin finansminister Allectus. Britannia ble gjenerobret av Konstantius og hans underordnede Asclepiodotus i 296.

Disse gruppene er de hellige Cassius og Florentius i Bonn, Gereon i Köln, Viktor i Xanten og Mallosus i Birten, og igjen opptrer ledsagere i store antall som forenende element i legendene. Høydepunktet i de tebanske legendene i Niederrhein er Passio Sanctorum Gereonis, Victoris, Cassii et Florentii Thebeorum martyrum, som trolig ble skrevet allerede på begynnelsen av 1000-tallet av en ukjent forfatter.

I Trier, hvor begynnelsen på kulten for de tebanske martyrene også kan føres tilbake til midten av 500-tallet, ble etter midten av 1000-tallet (angivelige?) lokale martyrer, som man opprinnelig hadde kjennskap til gjennom en notis i Passio Fusciani, Gentiani et Victorici, stilisert som tebanske martyrer. Denne legenden fra Trier ble også kort etter utsmykket med fantasirike detaljer og antall martyrer, for eksempel skal elven Mosel ha blitt farget rød av martyrenes blod fra Trier til Neumagen. Lignende tilfeller av tebansk adopsjon kan man også observere i Nord-Italia, fremfor alt i Torino, Milano, Bergamo og Alessandria.

De tebanske martyrene ble svært populære i vesten, særlig i Østerrike, Nord-Italia og Sardinia. Deres navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. I den romerske messebok har festen blitt feiret siden rundt år 350 på 22. september, og fra 700-tallet var den allmenn. I 1969 ble festen fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale kalendere. En annen minnedag er 30. september (martyrene i Solothurn) samt en rekke lokale minnedager. I Tyskland minnes de fleste martyrene enten den 10. oktober eller den 11. september. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001) nevnes eksplisitt bare navnene Mauritius, Exuperius, Candidus og veteranen Viktor.

Opprinnelig hadde få av martyrene navn. Selv legionens leder Mauritius har ikke noe overlevert navn, men ble ganske enkelt titulert som «maurer» etter det greske mauros (μαύρος = svart, mørk). Navnet Viktor som gis til flere av legionens medlemmer, også dem som er uten navn og i stedet gis den latinske tittelen victor (= seier). Også Gereons navn tolkes som en tittel, etter det greske geron (= olding) eller det latinske gerere (= føre krig).

I dag er Mauritius først og fremst skytshelgen for huset Savoia og Ordenen av de hellige Mauritius og Lasarus, men også for andre ridderordener slik som den spanske og østerrikske «Ordenen av det gylne Vlies» (sp: Orden del Toisón de Oro) som ble grunnlagt i 1429 av hertug Filip III den Gode av Burgund (1419-67) for å feire sitt bryllup med den portugisiske prinsessen Isabel av Aviz. Mauritius er også skytshelgen for soldater, spesielt alpejegere i Italia og Frankrike samt Sveitsergarden.

Kirker til ære for Mauritius begynte å dukke opp i Valle d’Aosta, Piemonte, Frankrike, Tyskland og Sveits. Vintersportsstedet St. Moritz i den tyskspråklige kantonen Graubünden (må ikke forveksles med Saint-Maurice i Valais) er oppkalt etter ham. I Frankrike er det 52 steder som bærer navnet Saint-Maurice, blant de mest berømte er Bourg-Saint-Maurice i Savoia. I Piemonte i Nord-Italia finnes San Maurizio Canavese og San Maurizio di Opaglio i Novara, og i Liguria finnes Porto Maurizio.

Når det gjelder Mauritius’ og Den tebanske legions ikonografi, er det utstyrt med alle de typiske attributter for en soldatmartyr: martyrpalmen, sverdet, banneret med det røde korset på hvit bunn eller et mauritansk kors på brystet. Emblemet for Ordenen av de hellige Mauritius og Lasarus består av et hvitt mauritansk kors og et grønt malteserkors på rød bunn. De tebanske martyrene er ofte kledd som riddere, og noen ganger fremstilles de med mørk hudfarge for å vise deres afrikanske opprinnelse.

Et maleri som er bevart i Nasjonalgalleriet i London, viser en ridder sammen med den hellige pave Gregor I den Store (590-604) og den hellige Augustin av Hippo. Det er malt rundt 1465-90 av disipler av «Mesteren fra Liesborn». Maleriet var opprinnelig på en av dørene til den altertavlen i benediktinerklosteret i Liesborn som den westfalske Mesteren fra Liesborn malte i 1465. Det kanskje mest praktfulle maleriet av Mauritius og Den tebanske legion er deres martyrium fremstilt i 1582 av El Greco (Domenikos Theotokopoulos) (1541-1614) som henger i klosteret ved Escorial i Madrid. Et annet berømt bilde er Matthias Grünewalds (ca 1470-1528) bilde fra 1517-23 av møtet mellom de hellige Mauritius og Erasmus, som henger i Alte Pinakothek i München.

Etter hvert som legenden utviklet seg, ble det sagt at ikke alle medlemmene av legionen var til stede i Agaunum da massakren skjedde. Andre var postert langs de militære landeveiene som knyttet Sveits sammen med Tyskland og Italia. Men disse ble metodisk martyrdrept etter hvert som de ble funnet. Senere tiders hagiografer har «identifisert» en rekke obskure martyrer som forvillede soldater fra Den tebanske legion. De skal ha blitt martyrdrept på mange steder fra Köln til Piacenza, og det utviklet seg lokale kulter. Det finnes utallige tebanske legender, fremfor alt i Niederrhein, i Mosel-området og i Nord-Italia. Under martyriene skjedde en rekke mirakler, noe som utvilsomt bidro til kristendommens utbredelse i disse regionene.

I 1991 ble 1700-årsjubileet for Den tebanske legions martyrium feiret, og ved den anledning ble deler av relikviene av Mauritius, Cassius og Florentius gitt til den koptiske kirken i Egypt ved en delegat fra pave Shenouda, patriark av Alexandria og Hele Afrika. Kulten for den tebanske legion i den koptiske kirken har kommet fra vesten.

Se en side med mange bilder av Tebanske martyrer.

Her er en liste over de martyrene vi har funnet fra Den tebanske legion (listen er helt sikkert ikke komplett):

a) i Agaunum: De hellige Mauritius, Exuperius og Candidus samt veteranen Viktor

b) i Solothurn: De hellige Ursus av Solothurn og Viktor av Genève og deres 66 ledsagere

c) i Zürich: De hellige Felix og Regula og Exuperantius

d) i Zurzach: Den hellige Verena av Zurzach

a) i Trier: De hellige Thyrsus, Bonifatius og Palmatius av Trier og mange andre

b) i Bonn: De hellige Cassius, Florentius og Pius av Bonn og mange andre

c) I Köln: Den hellige Gereon av Köln og hans 318 ledsagere (blant dem Gregor Maurus)

d) i Xanten: De hellige Viktor av Xanten og Mallosus av Birten og deres 330 ledsagere

a) i Barolo: Den hellige Barolus

b) i Bastia Mondovì: Den hellige Florentius

c) i Borgo Ritania: Den hellige Felix

c) i Caramagna Piemonte: De hellige Abundius og Caesar, de hellige Demetrius og Desiderius, de hellige Longinus og Osterius

d) i Cuneo: Den hellige Magnus

d) i Dronero: Den hellige Konstantin

e) i Fossano: De hellige Alverius og Sebastian

e) i Moiola: Den hellige Mombo

g) i Mondovì: De hellige Marianus og Prosperus

f) i Pollenzo: Den hellige Viktor og ledsagere

g) i Polonghera: Den hellige Severian

g) i Pradleves: Den hellige Pontius

h) i Saluzzo: De hellige Godfred, Konstantius og Krysogonus, de hellige Olympius og Theodor

a) i Torino: De hellige Adventor, Solutor og Octavius og de hellige Julian, Bisutius, Isidor og Martinian

b) i Altessano: Den hellige Marchese

b) i Andrate: Den hellige Juvenalis

c) i Bardonecchia: Den hellige Hippolyt

b) i Campiglia: Den hellige Bessus

c) i Cumiana: Den hellige Valerian

d) i Ivrea: Den hellige Tegulus, de hellige Sulpicius og Juvenalis

e) i Novalesa: Den hellige Cosanus og de hellige Damian, Pelagius og Serena

f) i Pecco: Den hellige Martinian

g) i Pinerolo: De hellige Mauritius, Georg og Tiberius [og Secundus]

h) i Riva ved Chieri: Den hellige Alban

i) i Rivalta: Den hellige Alvatius

j) i Rivalba Torinese: Den hellige Amantius

k) i Rivoli: Den hellige Martin

k) i Romano Canavese: Den hellige Prosperus

k) i Sant’Antonio di Susa: Den hellige Antoninus

l) i San Gillio: Den hellige Egidius

l) i San Giorgio Canavese: Den hellige Celestin og den hellige Vitalis

m) i San Giorio: Den hellige Georg

n) i San Mauro Torinese: Den hellige Maurus

o) i Sauze di Cesana: Den hellige Restitutus

n) i Villar Dora: Den hellige Pancratius

m) i Vistrorio: Den hellige Benedikt

a) i Trino Vercellese i Vercelli: Den hellige Attilius

b) i Salussola i Biella: Den hellige Secundus

c) i Murisengo i Monferrato i provinsen Alessandria: Den hellige Quiricus

d) i Casale i provinsen Alessandria: Den hellige Valerius

a) i byen Bergamo: Den hellige Alexander

b) i provinsen Bergamo: Den hellige Defendens

b) i Como: De hellige Carpoforus, Exantus, Cassius, Severin, Secundus og Licinius

c) i Milano: Den hellige Maximus

c) i Gravedona i provinsen Como: De hellige Matteus og Gusmeus

d) i Casei Gerola i provinsen Pavia: Den hellige Fortunatus

a) i Aosta: Den hellige Innocent

b) i Champorcher: Den hellige Porciero

c) i Cly: Den hellige Eventius

d) i Fénis: Den hellige Julian

e) i Torgon: Den hellige Pantaleon

a) i Piacenza: Den hellige Antoninus

a) i Noli i provinsen Savona: Den hellige Paregorius og ledsagere

a) I Nivernais: Den hellige Malo

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Gad, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, cartantica.it, Copt-Net, coptic-churches.ch, bibleprobe.com, hls-dhs-dss.ch - Kompilasjon og oversettelse: Per Einar Odden