Translatio Cuthberti (1104)

Den hellige Cuthbert (ca 634-687) var opprinnelig gjetergutt i Lauderdale før han ble munk i klosteret Melrose ved elva Tweed. Han ble senere prior i Melrose Abbey og senere prior på Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann, men derfra flyttet han til den lille isolerte øya Inner Farne for å leve i nesten fullstendig ensomhet. De siste to årene av sitt liv var han motvillig biskop av Lindisfarne. Han døde på Farne den 20. mars 687 og ble gravlagt på Lindisfarne. Cuthbert fryktet fremtidige angrep fra vikinger, så han hadde instruert sine brødre at hvis vikinger angrep øya, skulle de forlate den og ta hans jordiske rester med seg.

Denne artikkelen omhandler Cuthberts relikvier; se Cuthberts biografi for detaljene i hans liv.

I 698, elleve år etter Cuthberts død, bestemte munkene seg for å gi hans jordiske levninger en mer prominent plass, så de ville åpne graven og overføre hans legeme til et skrin hvor det lettere kunne æres. En slik skrinlegging var på den tiden ensbetydende med en helligkåring. Til sin forbløffelse oppdaget munkene at Cuthberts legeme ikke hadde gjennomgått noen forråtnelse og var like friskt, noe det åpenbart var i flere århundrer fremover, og selv klærne var i perfekt stand. De ytterste klærne og sandalene ble erstattet, og legemet ble pakket inn i en ny voksduk og ble lagt i et treskrin. Translasjonen av hans uråtnede legeme bidro til en kraftig økning av populariteten for hans kult. Ved hans grav skjedde det mange mirakler.

I 875 tvang vikingangrepene munkene til å forlate sitt kloster, og Lindisfarne ble ødelagt. Da startet Cuthberts legeme sin uvanlige omflakkende tilværelse. Flere munker fra kommuniteten reiste rundt i Nord-England og Sørvest-Skottland med skrinet og relikviene og lette etter et trygt sted for dem. Et sted de oppholdt seg en stund, var Norham on Tweed. Etter syv år kom de i 882 til Chester-le-Street, hvor kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39), som oppfostret kong Håkon I (Haraldsson) den Gode (930-årene - ca 960), Adalsteinsfostre eller Adelstensfostre (gn: Hákon Aðalsteinsfóstri), ga 96 pund sølv, to evangeliebøker og en bok om Cuthberts liv til den kirken som ble bygd for hans relikvier. Chester-le-Street ble nå sete for biskopene av Lindisfarne.

Men også Chester-le-Street skulle bli et midlertidig oppholdssted. Etter at de hadde vært der i 113 år, gjorde nye vikingangrep det nødvendig å flytte den igjen i 995, denne gang til Ripon i Yorkshire. Etter at faren var over, tok biskop Aldhune av Lindisfarne/Chester-le-Street og hans menn med seg Cuthberts relikvier og startet på tilbakereisen til Chester-le-Street. Men på et sted som het Duirholm («hjorteenga») ved elva Wear heter det at de ble stanset på mirakuløst vis, og der slo de seg ned med de dyrebare relikviene av sin hellige beskytter. Aldhune regnes som den første biskop av Durham (995-1018).

Biskopen bygde først en midlertidig kirke av greiner, deretter en annen som man også mener var av tre og kalt The White Church, som ble vigslet den 4. september 998. Cuthberts intakte legeme ble plassert i denne kirken. Deretter begynte Aldhune å bygge en steinkirke, som også ble kalt The White Church. Den var nesten ferdig da han døde i 1018.

I 1066 invaderte normannerne England under kong Vilhelm I Erobreren (1066-87), og en munk ved navn Symeon forteller at da Vilhelm tok kontrollen over det engelske kongeriket, hadde han mange problemer med de brysomme northumbrerne. I 1069 utnevnte han derfor Robert Cumin til jarl for å herske over dem. Men northumbrerne selv var svært urolige over denne utnevnelsen, så de forsøkte å unnslippe fra området. Men en voldsom snøstorm hindret dem, så de bestemte seg for at de hadde bare to valg: enten å dø selv eller å drepe jarl Cumin.

Cumin kom til Durham med 700 soldater og opptrådte aggressivt mot innbyggerne. Tidlig en morgen brøt northumbrerne inn i byen og angrep de normanniske troppene. Det fløt mye blod, og til slutt fant northumbrerne Jarl Cumin og drepte ham. Da kong Vilhelm fikk høre om denne udåden, ble han rasende og sendte en hær for å hevne Cumins død. Men de kom ikke lenger nord enn Northallerton i Yorkshire da en tett tåke hindret dem i å komme lenger. Soldatene trodde at dette var på grunn av den hellige Cuthberts makt, og hæren løste seg opp. Da samlet Vilhelm Erobreren en stor hær og marsjerte ført til York. Rapportene sa at «mellom York og Durham lot han ikke et eneste hus bli stående og ødela hele distriktet med ild og sverd». Da de hørte at Vilhelms hær nærmet seg, flyktet biskopen og munkene ved Durham-katedralen med Cuthberts legeme til Lindisfarne. Vilhelm kom til Durham og plyndret katedralen for gull, sølv og edelsteiner.

Cuthberts relikvier ble brakt tilbake til Durham i 1070. Vilhelm besøkte byen igjen i 1072 da han vendte hjem fra Skottland. Han deltok i messen i katedralen den 1. november og var skeptisk til påstanden om at Cuthberts legeme var like friskt og uråtnet. Han krevde å få se legemet og truet med å drepe det høyere presteskapet hvis legemet ikke eksisterte eller ikke var uråtnet. Men under messen, før kisten ble åpnet, ble Vilhelm plutselig dårlig og stormet ut av katedralen, kastet seg på hesten og red den på spreng ned Bow Lane og over elva Wear. Han stanset ikke før han krysset elva Tees inn i Yorkshire, hvor han mente at Cuthberts makt ikke kunne nå ham. Man mener nesten sikkert at Vilhelm etter dette besøket ga ordre om byggingen av Durham Castle.

I 1071 ble William Walcher (1071-80) utnevnt til den første normanniske biskopen av Durham. Han fant den nå fullførte White Church i hendene på menn som var «kanniker i navnet, men på ingen måte fulgte kannikenes regel» – de var gift og hadde familie. Walcher var en hellig mann, men en inkompetent leder. Han ble fjernet fra sine stillinger som biskop av Durham og jarl av Northumbria i 1080 og myrdet i Gateshead den 14. mai 10801.

Han ble etterfulgt av William av St. Carilef (1081-96), som var fast bestemt på å bytte ut kannikene i The White Church. I 1083 brakte han en kommunitet av benediktinermunker til Durham, som dermed ble et monastisk bispesete. Benediktinermunkene som utgjorde domkapitlet, ble hentet fra de gjenetablerte klostrene Wearmouth og Jarrow, og de var hovedsakelig angelsaksere.

William av St. Carilef var i eksil fra 1088 til 1091, men da han vendte tilbake fra Normandie, er det sagt at han hadde med seg planene til den store kirken han ønsket å bygge. I 1093 begynte han byggingen av det som skulle bli den praktfulle Durham Cathedral, som sto ferdig i 1135. Det ble bestemt at Cuthberts legeme skulle overføres til den ennå uferdige katedralen, og det ble bygd et midlertidig skrin der. Den 4. september 1104 ble Cuthberts relikvier overført dit, og denne begivenheten ble senere feiret som Cuthberts translasjonsfest, Translatio Cuthberti.

Det var oppstått en disputt mellom visse prelater om relikvienes tilstand, så for å få slutt på striden bestemte munkene at kisten skulle åpnes for undersøkelse. Ni munker under ledelse av prior Turgot fikk i oppdrag å foreta undersøkelsen. Den første beretningen om dette finnes i Symeon av Durhams Historia Ecclesiae Dunhelmensis, skrevet på 1100-tallet. De ni munkene samlet seg rundt den helliges kiste natten før translasjonen. Etter å ha forberedt seg på oppgaven med bønn, fjernet de med skjelvende hender de ytre festene og åpnet kisten. Inne i den fant man en kasse med lærtrekk, og inne i den lå en tredje kiste, den fra 698, innhyllet i flere lag av lin.

Da de hadde fjernet lokket på kisten, fant de et nytt, indre lokk. På det lå Cuthberts evangeliebok, høyst sannsynlig kopien som er kjent som The Stonyhurst Gospels. Dette er en kopi av Johannesevangeliet som var skrevet i uncialskrift og illuminert, trolig i Wearmouth og Jarrow på slutten av 600-tallet eller på 700-tallet. De to klostrene var grunnlagt rundt 680, og det var etter at Boswell av Melrose var død, så hvis dateringen er riktig, kan det ikke ha vært Boswells eget eksemplar som han og Cuthbert leste sammen før Boswell døde i 661. Evangelieboken er nå i jesuittkollegiet i Stonyhurst.

Da dette siste lokket ble fjernet under mye frykt og sinnsbevegelse, lå Cuthberts svøpte legemet foran dem «i en perfekt tilstand». Ifølge beretningen om begivenheten var munkene forferdet som av en fryktelig inngripen fra himmelen, men etter en kort pause falt de alle flate på gulvet og resiterte blant en flom av tårer de syv botssalmene, mens de ba til Gud om ikke å irettesette dem i sin vrede eller å tukte dem i sin misnøye.

Cuthberts legeme var fortsatt like friskt og bøyelig, og til og med observatører som opprinnelig hadde vært skeptiske, ble overbeviste. Legemet lå på siden for å få plass til andre relikvier, og etter de skriftlige kildene å bedømme var det den hellige Osvald av Northumbrias hode, noen av den hellige Aidan av Lindisfarnes knokler og knoklene til Cuthberts etterfølgere på bispesetet, som var reddet unna vikingene. De andre relikviene ble fjernet og Cuthberts legeme ble lagt tilbake sammen med Osvalds hode. Andre objekter som var funnet, ble også lagt tilbake: et bærbart sølvalter, en vakkert utsmykket kalk, patena og corporale, en elfenbenskam og en saks.

Dagen etter, den 4. september 1104, ble det mirakuløse legemet vist frem til folkemengden, men kronikøren legger ærlig til at hele legemet, inkludert ansiktet, var dekket av lin, og den eneste huden som var synlig, var gjennom en sprekk i svøpet ved halsen. Deretter ble legemet plassert i skrinet som var bestemt for det bak høyalteret, hvor det forble værende uforstyrret i de neste 426 årene. Det skjedde svært mange undre ved Cuthberts skrin, og han ble Englands undergjører og Nord-Englands mest populære helgen. Hans skrin i Durham var en av de mest besøkte i middelalderen, og det var et stort og gammelt valfartsmål lenge før den hellige erkebiskop Thomas Becket ble født. Det skaffet Durham-katedralen enorme inntekter.

Ikke noe annet skrin i England var mer rikelig utstyrt enn St. Cuthberts, det skinte bokstavelig talt av utsmykninger av gull, sølv og edelsteiner. Det pallaet som helgenen hadde brukt til å dekke kalken da han feiret messe, ble sydd inn i et silkebanner og brukt for å vinne seire for Plantagenet-kongene av England. Det snudde lykken i slaget ved Neville's Cross i 1346 da den hellige David av Skottland ble beseiret, og snart etter var det vitne til at kong Edward III (1327-77) erobret Berwick.

Men all Cuthberts heder skulle komme til å bli utslettet ved reformasjonen, da hans grav ble forstyrret på uærbødig vis. Kong Henrik VIII (1509-47) oppløste alle klostre i England, og da ble helgengravene skjendet og relikviene ødelagt. I 1537 sendte kongen en kommisjon til Durham bestående av dr. Lee, dr. Henley og Mr. Blythman for å ødelegge Cuthberts skrin. Det finnes et dokument som er kjent som The Rites of Durham, første gang publisert i 1593, som inneholder det som gir seg ut for å være en øyenvitneskildring av ødeleggelsen av Cuthberts skrin.

Kommissærene hadde med seg en gullsmed. Etter at han hadde tatt av gullet, sølvet og edelsteinene, ropte han ut at han hadde kommet til en kiste som var kraftig ombundet med jern. Kommisjonærene ga ham ordre om å slå den åpen. Gullsmeden tok en stor hammer og slo den åpen, og han ropte da ut: «Akk o ve, jeg har brukket et av hans bein!» Dr. Henley ropte til ham at han skulle kaste ned beina, men gullsmeden sa at han ikke kunne det fordi de ble holdt sammen av hud og vev. Dr. Lee gikk opp for å se om dette var sant. Han snudde seg og sa til dr. Henley at «han ligger der like hel». Dr. Henley trodde ham ikke og ropte igjen: «Kast ned beina».

Dr Lee svarte at han kunne komme opp og se selv. Vitnet hevder at dr. Henley behandlet legemet brutalt, men fant at det virkelig var helt og uråtnet. Kommisjonærene visste ikke hva de skulle gjøre, så de ga munkene ordre om å ta med legemet inn i et sakristi hvor det kunne oppbevares trygt inntil kongen bestemte hva som skulle gjøres. Deretter dro de sørover til London med gullet, sølvet og edelsteinene. Det var på dette punktet noen mener at den helliges legeme ble gjemt av munkene og et annet legeme erstattet det. The Rites of Durham sier at kisten ble omhyggelig lukket og lagt i en ny ytre kiste, og denne ble gravlagt av munkene og prioren under sitt opprinnelige hvilested. Dermed fikk Cuthberts levninger en mye bedre skjebne enn de fleste helgenrelikviene i denne perioden.

Etter ødeleggelsen av skrinet var selve hjertet fjernet fra klosteret, og den siste prioren, Hugh Whitehead, ga det over til kongen i desember 1540. Dette førte til at kongen pensjonerte halvparten av munkene, men 36 av dem ble værende sammen med prioren for å drive katedralen. I 1541 gjenåpnet katedralen som en av The New Foundation Cathedrals. Kong Henrik utnevnte Hugh Whitehead som den første domprosten i den nye katedralen og de tolv fremste munkene som de første kannikene. Hva ville være mer naturlig enn at de skulle begrave Cuthbert på nytt på det stedet hvor skrinet hadde stått? Regningen på 17 shillings og 4½ pence for forberedelsen av graven til den nye begravelsen i 1542 er bevart i katedralens arkiver.

I 290 år lå Cuthberts legeme der uforstyrret. Han var ikke glemt i denne tiden, men en legende hevdet at stedet for hans grav bare var kjent av det katolske presteskapet, hvorav bare tre var betrodd hemmeligheten av gangen og en ny ble innviet hver gang en av de tre døde. Alt dette ble gjort i håp om at det skulle komme en tid da skrinet kunne gjenopprettes og Cuthberts intakte legeme nok en gang fremvises for de troende for venerasjon.

I denne graven hvilte Cuthberts legeme til den 17. mai 1827, da graven ble åpnet av James Raine, katedralens bibliotekar. Under det første lokket ble det funnet noe jord, deretter et annet lokk med navnet til en 1400-talls munk skåret inn på undersiden. Alle tre kistene, trolig de fra 1542, 1104 og 600-tallet, var gått i oppløsning og det ble funnet knokler i en av dem, men nederst lå et enkelt skjelett med føttene mot øst, pakket inn i silke som falt fra hverandre ved berøring, men noen biter er bevart. Man antok at dette skjelettet var av Cuthbert. Det var tydelig at silkekledet var svøpt rundt et tørt skjelett, ikke rundt en kropp, for ikke bare var det ikke noe plass mellom svøpet og skjelettet, men det ble heller ikke funnet noe spor av vev.

St. Cuthberts gullkors, funnet ved åpningen av hans grav i 1827

Kalken, patenaen og saksen manglet, men reisealteret og elfenbenskammen, samt et brystkors, som ikke var nevnt tidligere, ble funnet, brukket, men med alle bitene intakt. Unike andrehånds relikvier som ble funnet sammen med knoklene i 1827 og som også knyttes til Cuthbert, som klær, messeklær, den samtidige kisten, et bærbart alter og brystkorset, oppbevares i katedralens bibliotek i klosterbygningene i Durham. Dette korset har blitt et symbol på Durham.

Denne åpningen av graven falt sammen med perioden med katolsk emansipasjon og byggingen av den romersk-katolske St Cuthbert's Church i Durham. James Raine var fast bestemt på å vise at skjelettet i katedralen virkelig var av Cuthbert. Cuthberts skjelett ble lagt i en ny kiste og gravlagt igjen samme dag.

Men likevel ble legenden om «den benediktinske hemmeligheten» holdt levende i visse kretser, og i 1896 publiserte William Brown artikler i Ushaw Magazine hvor han fortalte historien om hvordan det ekte legemet var blitt gjemt på et sted som bare kjennes av tre benediktinermunker. Han argumenterte med at så mange relikvier ble gjemt ved oppløsningen av klostrene, og han nevner som eksempel gjenfinningen av prioratets steinalter og andre gjenstander rundt The Rising of the North i 1569, og det ville ha vært naturlig å gjemme den dyrebareste av alle relikviene. Det meste av hans argumentasjon var altså basert på den tro at hvis legemet forble bevart i 852 år, var det ingen grunn til å tro at det så ville begynne å råtne.

Det kan ha vært publiseringen av Browns artikler som førte til den hittil siste åpningen av graven i 1899, selv om dette ikke var den grunnen som ble oppgitt den gangen. Arkeologen kannik Greenwell åpnet graven i nærvær av en rekke observatører, inkludert legen dr. Selby Plumber. Det ble tatt omhyggelige notater fra åpningen, og søndag den 12. mars 1899 foretok dr. Selby Plumber, i nærvær av domprost Kitchin, kannik Fowler M.R.C.S. og kannik Greenwell, en omhyggelig undersøkelse av skjelettet som var tatt opp av graven. Notatene fra den gangen samt Plumbers artikkel i The Newcastle and Durham Medical Journal oppbevares i biblioteket i Durham-katedralen. Det er verdt å merke seg at domprosten skrev til dr. Plumber og sa at han visste at Plumber ville bringe den fordomsfrie sannheten, siden han ikke i det hele tatt var engasjert i venerasjonen av St. Cuthbert.

Tøystykkene i graven viste seg å være fra 600-tallet. Plumber erklærte at den hvitaktige substansen som fortsatt satt på knoklene, ble tatt som bevis på likets mumifiserte tilstand som et resultat av balsamering, en prosess som man mente var hjulpet av gravleggingen i den sandholdige jorden på Lindisfarne. Det at liket lå i sakristiet fra 1537 til 1542 kan ha fått det mumifiserte vevet til å bli til støv.

Det var Plumbers objektive mening at det var svært vanskelig å tro at benediktinerne kunne ha funnet et skjelett som passet så godt til alt man visste om Cuthbert. I sin artikkel understreket han fire grunner til å tro at skjelettet virkelig tilhørte Cuthbert:

1. Han fant at skallen var av den langskallete eller «doliococefaliske» typen, mens benediktinere var av den kortskallete eller «branchycefaliske» typen.

2. Høyden på mellom 172 og 175 centimeter samsvarer med det den hellige Beda den Ærverdige oppgir i sin biografi.

3. Alderen på rundt femti år (med sikkerhet ikke under 45 og ikke mer enn 60) stemmer også overens med Beda.

4. Viktigst av alt, erklærte han, var det uomtvistelige bevis på en lignende sykdom som det er kjent at Cuthbert led av (tuberkulose)

Endelig antydet han at fraværet av det venstre skinnebeinet kunne henge sammen med hendelsen med det brukne beinet i 1537. Så alle bevisene synes å peke på at Cuthberts legeme virkelig ligger i graven i Durham Cathedral.

Men selv om det oppsamlede bevismaterialet gjennom disse undersøkelsene er sterkt, vant det ikke full aksept. Katolsk tradisjon har kjent mange helgener, gamle og nye, hvis legemer har holdt seg like friske uten balsamering som et vitnesbyrd om deres hellighet. Dessuten lå Cuthberts legeme i jorden i bare elleve år før det lå i sitt skrin over jorden i mer enn 800 år. Munkenes overraskelse over å finne legemet like friskt i 698, er uforklarlig om de hadde balsamert legemet bare noen få år tidligere. Hvis legemet, med innpakking og klær, fortsatt var uråtnet da skrinet ble plyndret under reformasjonen, og legemet lå en tid i sakristiet, er det mulig at en ombytting kan ha skjedd enten da eller i interregnumet, og at klærne ble overført til det nye skjelettet.

Noen engelske katolikker har lenge ment at en slik ombytting skjedde og at Cuthberts jordiske rester fortsatt ligger gravlagt i en annen del av katedralen. En tradisjon sier at stedet bare er kjent av tre medlemmer av den engelske Benediktinerkongregasjonen, som gir hemmeligheten videre før sin død. Det skal også eksitere andre «hemmeligheter» om dets plassering. En av dem er imidlertid undersøkt gjennom utgravninger, og den viste seg verdiløs. De andre to opptrer sent i skriftlige kilder og kan være like upålitelige. Gjetningen på at klærne ble skiftet under ombyttingen, er ikke umulig, men synes søkt.

Fra sentret i Durham spredte kulten seg til mye av England og Skottland. 135 kirker i England og 17 i Skottland er viet til ham. Cuthbert står i Bedas og tidlige kontinentale martyrologier og i den hellige Willibrords kalender. Sent på 1100-tallet erklærte Reginald av Durham at de tre mest populære engelske helgenene var de hellige Cuthbert, Edmund og Etheldreda av Ely. Cuthberts kult er sterk den dag i dag, spesielt i Nord-England. Sentret er St. Cuthbert's College, nå bedre kjent som Ushaw College nær Durham, hvor hans bispering av gull med en safir er bevart. Den ble tatt av hans finger i 1537. Under hans patronat har de fleste av de katolske prestene for de nordlige grevskapene i England blitt utdannet siden 1808. Ushaw er sammen med seminaret Allen Hall i London etterfølgeren til det berømte kollegiet i Douai, som ble grunnlagt i 1568 av kardinal William Allen (1532-94).

Cuthberts minnedag var dødsdagen 20. mars, og han hadde en translasjonsfest den 4. september, som minnes translasjonen til Durham-katedralen den 4. september 1104. Begge disse minnedagene sto i Missale Nidrosiense fra 1519, 4. september som Translatio Sancti Cuthberti, Episcopi et Confessoris. Senere ble 4. september hovedfesten, siden 20. mars faller i fastetiden. I den post-konsiliære kalenderen for England står minnedagen i den nasjonale delen på 4. september som en valgfri minnedag.

Den 4. september 2005, på dagen 901 år etter translasjonen av Cuthberts relikvier til anniversary Durham-katedralen, ble katedralen re-dedikert slik at Cuthberts navn igjen inngår I katedralens navn etter at det hadde blitt fjernet av kong Henrik VIII på den tiden da klosteret ble oppløst. Katedralen heter nå The Cathedral Church of Christ, the Blessed Mary the Virgin and St Cuthbert.