Den hellige Theodor Studitten (759-826)

Den hellige Theodor Studitten (av Studion) (Theodoros Studitos) ble født i 759 i Konstantinopel som den eldste av tre sønner av en tjenestemann ved det keiserlige skattkammer. Han var nevø av den hellige Plato av Symboleon, og ble ca 780 sammen med sin yngre bror, den hellige Josef av Thessaloniki, munk i et kloster hans far hadde bygd på sin eiendom i Sakkoudion (Saccudium) ved Olympus-fjellet og Prusa (i dag Bursa i Nordvest-Tyrkia) sør for Konstantinopel. Onkelen ble kort etter overtalt til å trekke seg som abbed i Symboleon, som også lå ved Olympus-fjellet, og bli abbed i Sakkoudion.

Onkelen ble så imponert over Theodor at han ble sendt til Konstantinopel for å studere til prest, og han ble presteviet i der i 787 før han vendte tilbake til Sakkoudion. Han fortsatte å gjøre slike fremskritt spirituelt og intellektuelt at i 794 trakk onkelen seg som abbed, med samtykke fra kommuniteten, til fordel for nevøen.

Theodor ble en av de mest berømte munkene i den bysantinske kirken, og ble også en reformator i videre sammenheng. Men han ble innblandet i de indre stridighetene i keiserhuset. Etter at keiser Leo IV Khazareren (775-80) døde i 780, ble hans vakre enke Irene (780-802) regent for deres ennå mindreårige sønn Konstantin VI (780-97). Da han ble myndig i 790, ble moren tvunget av et militært opprør til å overlate regjeringen til ham. I 795 forstøtte keiseren sin hustru Maria Paphlagonierinnen og giftet seg med hoffdamen Theodota, som tilfeldigvis var en slektning av Plato og Theodor. De to ignorerte det faktum at patriarken av Konstantinopel hadde tolerert forholdet og fordømte keiserens tvilsomme ekteskap. Keiseren prøvde å vinne dem over på sin side ved løfter om forfremmelser, men dette lyktes ikke. Da ble klosteret stengt og Theodor måtte dra i eksil i 796 til Thessaloniki sammen med de munkene som støttet ham. Plato ble satt i ensom husarrest i Konstantinopel. Et brev er bevart hvor Theodor, full av mot og beundring for sin gamle mester, beskriver for ham prøvelsene under reisen til Thessaloniki.

Men i 797 tok keisermoren makten igjen, og lot for sikkerhets skyld øynene stikke ut på sønnen. Irene hersket nå alene i noen få år som keiserinne (797-802). Theodor kunne komme tilbake fra eksil, og gjenåpnet Sakkoudion. Men for å komme unna arabernes angrep tok han i 799 med seg sine munker til Konstantinopel og revitaliserte der klosteret Studion (mer korrekt Studios), som var grunnlagt av den romerske konsulen Studius i 463. Dette klosteret var i en tilstand av sterkt forfall, for munkene var utvist av keiser Konstantin V Kopronymos (741-75), og det var bare et dusin munker igjen. Men under Theodors ledelse utviklet det seg voldsomt, og antallet munker økte fra tolv til tusen. Senere skulle det bli et åndelig og geistlig midtpunkt i østkirken og ble modell for østens munkevesen.

Theodors lære, som er særpreget for sin fremme av askese i kommuniteter og for sin delegasjon av autoritet, ble kjent gjennom skrifter, hvorav mange er bevart. Han hadde en for sin tid uvanlig moderat og balansert holdning til askese. Han sa en gang til en eremitt: «Dyrk ikke en selvtilfreds strenghet. Spis brød, drikk vin av og til, bruk sko, særlig om vinteren, og spis kjøtt når du trenger det».

Klosteret sto for alt som er uforanderlig i monastisk observans: liturgisk bønn, fellesliv, klausur, fattigdom, studier og manuelt arbeid. Dets innflytelse strakte seg via fjellet Athos og videre til Russland, Serbia, Romania og Bulgaria. Theodor er av samme betydning som de hellige Pakhomios (Pachomius) og Benedikt som monastiske lovgivere.

Da Theodor, Plato og flere andre munker motsatte seg at keiser Nikeforos (802-11) utnevnte legmannen Nikeforos til ny patriark av Konstantinopel etter Tarasios, som døde i 806, ble de arrestert av keiseren og satt i fengsel i 24 dager. Da patriark Nikeforos I og en liten synode av biskoper gjeninnsatte presten Josef, som i sin tid hadde viet Konstantin og Theodota, og erklærte ekteskapet gyldig, fordømte Theodor beslutningen. Da han og broren, erkebiskop Josef av Thessaloniki, sammen med Plato nektet å feire liturgien med denne presten, ble de i 809 forvist til hver sine fengsler på Prinkipo (Prinseøya) (i dag Kizil Adalar) i Marmarahavet ved Konstantinopel, og munkene i Studios ble spredt.

Prinseøya het i bysantinsk tid Papadanisia («Presteøya»), fordi den var full av klostre og tjente som forvisningssted for lastefulle fyrster og biskoper. Der skrev Theodor til den hellige pave Leo III og forklarte saken, og han fikk svar tilbake der paven roste ham for hans klokskap og lojalitet. Men fordi Theodors fiender hadde spredt rykter i Roma om at han var heretiker og fornærmet over at han ikke selv hadde blitt patriark, grep paven ikke inn. Etter keiser Nikeforos' død i 811 appellerte pave Leo III til den nye keiseren, Mikael I Rangabe (811-13) til fordel for Theodor. Han ble igjen satt fri i 811 og ble rådgiver for keiseren.

Det ikonoklastiske partiet hadde vokst seg sterkt igjen, og det lyktes dem å ta makten igjen under keiser Leo V Armeneren (813-20), som hadde gitt ikonoklasmen (billedødeleggelsen) sin støtte. Nå forsonte Theodor seg med patriark Nikeforos i en felles kamp mot billedstormerne. Leo gjenopptok i 814 ikonoklasmen, erstattet den ortodokse patriarken Nikeforos med en legmann, og innkalte en synode som avviste det 5. økumeniske konsil og forfulgte de ortodokse.

Etter at Nikeforos var forvist, ble Theodor den ledende forsvareren av billedvenerasjonen, det vil si bruken av de hellige ikonene, og han organiserte den folkelige motstanden mot ikonoklasmen. Selv om Theodors syn på ikonene var bemerkelsesverdig moderat og basert utelukkende på teologiske prinsipper, måtte han både i fengsel og eksil i sju år på ulike steder. Først ble han sendt til Mysia av keiser Leo. Da hans korrespondanse ble oppdaget, hvor han oppmuntret sine tilhengere, ble han flyttet til Bonita i Anatolia.

Til tross for de ekstreme temperaturene og mangel på mat, ble han godt behandlet av sine voktere og fortsatte å skrive brev. Blant annet skrev han til den hellige pave Paschalis I (817-24), understreket biskopen av Romas primat og ba ham om hjelp. Pave Paschalis synes å ha protestert overfor østkeiseren og skrev til ham og informerte ham om den sanne katolske doktrine, men uten hell. Theodor var en forkjemper for pavens primat, men en ivrig motstander av Caesaro-papisme i noen form (pavens verdslige makt).

Han var tre år i Bonita. Uheldigvis fikk keiseren tak i et annet brev, der han oppfordret de troende til å trosse «den skjendige sekten av billedbrennere». Da ble han overlatt til en mindre velvillig vokter, som ga ham 100 piskeslag og etterlot ham liggende på bakken i februarkulden. Før han hadde rukket å komme seg igjen, ble han og hans trofaste tjener under bevoktning sendt til Smyrna (i dag Izmir i Vest-Tyrkia). Her ble han overlatt i en ikonoklastisk biskops varetekt, som ønsket ham halshogd og behandlet ham med stor brutalitet. Han led mye den tiden han var fengslet der.

I 820 brøt det ut opprør i Konstantinopel og keiser Leo V ble myrdet under morgenbønnen i slottskapellet. Mikael II Frygeren (820-29) grep makten og ble den første keiseren i den frygiske keiserslekten (820-67), som betydde en indre stabilisering i Bysants. Keiser Mikael var mer tolerant enn forgjengeren, så Theodor ble løslatt, men den nye keiseren var også ikonoklast, så han nektet å gjeninnsette Theodor som abbed eller å gi noen av de ortodokse biskopene sine seter tilbake. Han fant også at det var best for Theodor å være borte fra Konstantinopel.

Etter at han uten hell hadde appellert til keiseren om å bli forent med Roma og tillate bruken av ikoner, dro Theodor til Bitynia, i praksis i eksil, for å oppmuntre og styrke sine tilhengere. Han sa til dem: «Vinteren er over, men våren er ennå ikke kommet». På halvøya Akrita grunnla han et kloster for mange av de munkene som hadde fulgt ham. Der ble han syk i begynnelsen av november 826. Den 4. var han frisk nok til å feire messen. Men hans tilstand forverret seg, og etter å ha diktert sine siste instruksjoner til sin sekretær, døde han den 11. november 826. Hans askese og tålmodighet under lidelsene vitner om hans oppriktighet og hellighet.

Da keiserinne Theodora i 843 gjenopprettet ikonenes plass i den ortodokse kirke og kult, ble Theodors relikvier året etter ført til Studion-klosteret i Konstantinopel. Hans teologiske og liturgiske arbeider så vel som hans dikt og hans syllogismer til støtte for å ære bilder, er spesielt viktige. Det er også bevart polemiske skrifter, 300 kateketiske arbeider, 600 brev, 11 festtaler, 3 biografier, prekener, hymner og epigrammer. Han var også en dyktig kalligraf, en kunstart han oppmuntret blant sine munker.

Hans minnedag er 11. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som munk med todelt skjegg mens han gir velsignelsen.