Den hellige Thomas av Villanueva (1486-1555)

Den hellige Thomas av Villanueva [Villanova] (sp: Tomás) ble født i 1486 i Fuentellana (Fuenllana) i bispedømmet Ciudad Real i Don Quijotes region La Mancha i Spania. Dit hadde foreldrene flyktet på grunn av pesten, men han vokste opp i den nærliggende hjembyen Villanueva de los Infantes. Hans foreldre var mølleren Alonso Tomás García og hans hustru Lucía Martínez de Castellanos. De oppdro gutten til å praktisere tro og barmhjertighet og var et eksempel for ham i dyder og nestekjærlighet. Hver fredag ga faren i almisse alt det hans arbeid i møllen innbrakte, og i tillegg ga han de fattige mindre brødalmisser hver dag. På større festdager ga han også brensel, vin og penger til de fattige, og han lånte bort penger og såkorn til fattige landarbeidere. Da han døde, fortsatte hans enke Lucia i samme ånd, og hun ga også trengende fattige ungjenter i nabolaget klær og penger.

Som 16-åring begynte Thomas i 1502 på ved det berømte Universidad Complutense i Alcalá de Henares, som var etablert som et instrument for intellektuell reform i Kirken av kardinal Francisco Ximénez de Cisneros. Da universitetet ble formelt anerkjent av en pavebulle i 1508, ble Thomas valgt til staben på Colegio Mayor de San Ildefonso. Etter ti års studier i allmenne fag og teologi tok han magistergraden og en lisensiatgrad i teologi med glans. I 1512 ble 26-åringen utnevnt til professor i filosofi. Han underviste på universitetet til 1516. Blant hans studenter var de senere så berømte vitenskapsmenn Ferdinand de Encina og Dominikus Soto.

I 1516 ble Thomas tilbudt professorstolen i naturfilosofi i Salamanca, men han avslo. Den 21. november 1516 forlot han universitetet og trådte inn hos augustinereremittene i Salamanca (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA; siden 1969 Ordo Sancti Augustini – OSA). Han avla sine løfter i 1517 og ble presteviet den 18. desember 1518 og feiret sin første messe til jul. Han begynte sitt virke som predikant og underviste samtidig i teologi i sitt eget kloster, basert på verkene til Peter Lombard og den hellige Thomas Aquinas. Det varte ikke lenge før studentene ved universitetet spurte om de kunne få være til stede ved forelesningene.

I 1519 ble Thomas utnevnt til prior for klosteret i Salamanca, og i årene som fulgte fikk han en rekke viktige verv innen sin orden. Han var prior for klostre i Burgos og Valladolid og han var to ganger provinsialprior, først for Andalucía og Castilla i 1527, så seks år etter for bare Castilla. Derfra ble ordenens første gruppe misjonærer i 1533 sendt over Atlanteren for å opprette ordenshus i Mexico. Som prior var han personlig opptatt av hver eneste medbror, særlig de som var syke. Som leder viste han klokskap og styrke kombinert med en sjelden evne til å innrømme at hans egne planer ikke alltid viste seg å være det beste.

Thomas ble velkjent i Spania som en fremragende forkynner, og reiste rundt i hele landet, blant annet til Valencia og til Valladolid, der det keiserlige hoff var i perioder. Han var også rådgiver for keiser Karl V (1516-56), skjønt dette i hovedsak skjedde gjennom korrespondanse. Denne brevvekslingen, som ble brent på Thomas' ordre da han var døende, omfattet etter hvert mange bind. Men det var bare keiserens brev til Thomas som ble brent – hans brev til keiseren er bevart i Simancas.

Da Don Georg av Østerrike trakk seg fra erkebispesetet Valencia etter at byen ikke hadde hatt noen residerende biskop siden 1527, tenkte keiser Karl V at han ikke ville utnevne Thomas til erkebiskop, siden han visste hvilken fryktelig prøvelse det ville bli for ham. Thomas hadde en gang på 1530-tallet nektet å la seg utnevne til erkebiskop av Granada da keiseren tilbød ham embetet. Derfor sies det at keiseren ga sin sekretær ordre om å sette opp et utnevnelsesbrev til en viss munk fra den hellige Hieronymus' orden. Men senere fant han ut at sekretæren i stedet hadde skrevet «broder Thomas av Villanueva», og keiseren spurte hvorfor. Sekretæren svarte at han syntes at det var det navnet han hørte, men ville rette opp feilen. Men da sa keiseren: «På ingen måte. Dette har skjedd etter Guds nådige forsyn. La oss derfor følge Hans vilje». Deretter signerte han utnevnelsen, datert 8. august 1544og brevet ble sendt til Valladolid, der Thomas var prior.

Thomas prøvde alle mulige unnskyldninger for å slippe, men utnevnelsen ble bekreftet av selveste pave Paul III (1534-49), og etter direkte ordre fra sine overordnede i ordenen ble Thomas den 7. desember 1544 motvillig bispeviet i ordenens kirke i Valladolid av erkebiskopen av Toledo, kardinal Juan Tavera de Pardo. Thomas dro morgenen etter til fots til Valencia, hvor han trakk seg tilbake til et augustinerkloster, hvor han tilbrakte flere dager i bønn og bot for å trygle om Guds nåde slik at han kunne bli denne oppgaven verdig. Deretter hadde han store vanskeligheter med å bli sluppet inn i bispepalasset i sine utslitte klær.

Den 1. januar 1545 overtok Thomas bispedømmet Valencia som byens 32. biskop og 8. erkebiskop, og umiddelbart foretok han en fullstendig visitasjon av bispedømmet. Visitatorene ble nektet å motta «gaver» av noe slag. I 1548 gjennomførte han en bispedømmesynode i Valencia, den første på lange tider, som skulle bli av stor betydning ved at den bekjempet mange misforhold, blodhevn, skilsmisse og samboerskap, og avskaffet urimelige privilegier og pålegg. På mange måter bygde han også opp det moralske nivå i erkebispedømmet. I den vanskelige oppgaven med å gjeninnføre orden blant presteskap og legfolk i det forsømte bispedømmet kombinerte han fasthet med takt og diskresjon, og for dette ble han kritisert av talsmenn for mer direkte og autoritære metoder.

I 1550 grunnla Thomas lærestedet Colegio de La Presentación for unge geistlige. Han etablerte også et annet for Nuevos cristianos, «nye kristne», det vil si barna av de nylig «omvendte» maurerne og jødene. På denne tiden bekjempet den spanske katolisismen de tvangsomvendte jødenes og muslimenes tendens til å holde fast ved sin tidligere tro. Men Thomas hadde en sterk motvilje mot de tvangsmidlene som mange ellers tok i bruk, og han overtalte keiser Karl V til å støtte prester som ble spesielt utdannet til dette arbeidet. Han etablerte et spesielt fond til fordel for de såkalte Moriscos (omvendte maurere) for å verne dem mot å bli utlevert til den fryktede spanske inkvisisjonen.

Som biskop fremhevet Thomas seg ved sin fattige livsstil. Han kledde seg enkelt og ikke kostbart, og han lappet selv det som trengte å repareres. Han var også kjennetegnet av den frihet han tok seg i å bruke inntektene fra sitt rike bispesete til å hjelpe trengende i alle sjikt i samfunnet og uten å skjelne mellom «verdige» og «uverdige» trengende. Han sa: «Kom i forkjøpet behovene til dem som skammer seg for å tigge, for å få dem til å be om hjelp, er å få dem til å kjøpe den». Han var spesielt rundhåndet i å sørge for medgift til jenter og å sørge for foreldreløse og forlatte barn, og han etablerte en «krybbe» nær sitt palass for hittebarn og barn av ubemidlede og hjelpeløse. Skildringene av hans barmhjertighet minner mye om hans foreldres gjerninger, men naturligvis i mye større målestokk.

Thomas levde et intenst indre liv av bønn og falt ofte i ekstase, men på den andre siden led han av høyst jordiske skavanker som åndsfraværenhet og dårlig hukommelse. Han innførte tidlige morgenmesser for dem som måtte tidlig for opp å begynne på arbeid. Han fikk avskaffet underjordiske fengsler og han gjenoppbygde hospitalet i Valencia, som var blitt flammenes rov. En rekke beretninger om mirakler som skjedde på Thomas' ord har overlevd, og han hadde helbredende krefter og andre åndelige gaver og han kunne mangfoldiggjøre mat. Han ble også kjent for hvor fornuftig, dempet og likefremt han utførte sine pastorale plikter. Da pirater i 1550 plyndret en kystby i bispedømmet, sendte erkebiskopen straks 4.000 dukater og klær for enda mer for å hjelpe innbyggerne og hjelpe dem til å løskjøpe fanger.

Thomas etterlot seg også mange skrifter, som var betydelige både i kvantitet og kvalitet. De er blitt utgitt i svært mange utgaver, men den mest fullstendige samlingen er nok den som ble foretatt i Manila i 1882-84 i fem bind. Hans mange prekener influerte spansk åndelig litteratur og universiteter i USA, Australia og Cuba er oppkalt etter ham. Hans fullstendige hengivenhet til nestekjærlig arbeid har gjort ham til skytshelgen for en kongregasjon av franske augustinersøstre.

Thomas kom seg aldri til konsilet i Trient. Det er usikkert hvorfor, men det har blitt forsøkt forklart på mange måter: sykdom, svekkelse som gjorde at han ikke lenger hadde krefter til å reise langt, og hans engstelse for at arbeidet for de fattige ville gå i stå under hans fravær. Han fikk dispensasjon og var representert av biskopen av Huesca, og de fleste kastiljanske biskopene konsulterte ham før de reiste. Fra 1549 led han av alvorlig brokk og hans allmenne helsetilstand forverret seg raskt. I 1554 ba han, ikke for første gang, om å bli fritatt for sitt embete, men svaret var svevende og unnvikende.

Thomas forlot aldri sitt bispedømme, ikke en gang for å besøke sin gamle mor. Han så på en biskops forening med sitt stift som med en brud, og han ønsket at Kirken på konsilet i Trient skulle gjeninnføre den gamle bestemmelsen om at en biskop ikke kunne flyttes fra et bispesete til et annet.

I august 1555 ble Thomas rammet av angina pectoris. Han ga da ordre om at alle pengene som han eide, skulle distribueres til de fattige. Han ba om at all hans eiendom skulle gis til rektoren på hans kollegium. Unntaket var sengen han lå i, den ga han til en fangevokter for at fangene skulle bruke den, men han lånte den av ham til tiden kom da han ikke lenger ville trenge den. Den 8. september 1555 var slutten nær. Han beordret at messen skulle feires i hans nærvær, og etter konsekrasjonen resiterte han salmen In te, Domine, speravi «Herre, til deg tar jeg min tilflukt» (salme 31 [V30]). Etter konsekrasjonen uutalte han verset: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd». Deretter døde han, i sitt 67. år. Han ble etter eget ønske gravlagt i augustinereremittenes kirke Vår Frue av Hjelpen utenfor bymurene i Valencia, men hans levninger ble senere overført til katedralen.

Thomas ble saligkåret den 7. oktober 1618 av pave Paul V (1605-21), som også gav ham titlene «almissegiveren», «de fattiges far»og «biskopenes forbilde». Han ble helligkåret den 1. november 1658 av pave Alexander VII (1655-67). Paven viet til hans minne sognekirken i Castel Gandolfo, pavenes sommerresidens. Hans minnedag er 22. september – den var tidligere den 18. september, fastsatt av pave Paul V ved saligkåringen. Etter kalenderreformen i 1969 ble den henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum og han er en av augustinereremittenes fremste hellige.