Den hellige Emmeram (Heimeran, Heimhram, Haimhram, Heimrammi, Emmeran, Emeran, Haimeran, Haimaram, Hausrabe; lat: Emmeramus, Emmeranus, Haimrammus, Haimhrammus) ble ifølge overleveringen født rundt år 600 i området rundt Poitiers (Pictavium) i det tidligere landskapet Poitou i Aquitania i det nåværende vestlige Frankrike. Som vandrerbiskop (misjonsbiskop uten fast bispesete) kom han i 649 til Radasbona (Regensburg) i Bayern. Han var på vei til Pannonia (Ungarn), hvor han ville omvende avarene, og han hadde med seg den språkkyndige presten Vitalis som ledsager. Men hertug Theodo av Bayern ba ham om å bli i landet, som manglet prester.
Det var en arbeidskrevende oppgave biskopen ble stilt overfor. Han slo seg ned i Regensburg og omvendte mange hedninger. Kristendommen var kommet til området med romerne, men i løpet av folkevandringstiden ble den glemt, eller ble i alle fall sterkt oppblandet med hedenske skikker. Så det gjaldt å rense troen og utrydde overtro og falske forestillinger. I tre år virket Emmeram ved Donau og ble snart høyt aktet av fyrste og folk. Sannsynligvis grunnla han et slags klosterlignende fellesskap ved hertugens hoff i Regensburg, som tjente som utgangspunkt for hans misjonsarbeid.
Emmeram endte brått sitt liv ved å bli myrdet, og han æres som martyr, men omstendighetene rundt mordet og dets motiv er et mysterium. Legenden forteller:
Emmeram hadde ikke bare et godt forhold til hertug Theodo, men også til hertugens familie, også hans datter Ota (Uta, Utta). Hun hadde innledet et forhold til den unge adelsmannen Sigibert eller Sigibald, og frukten av deres synd begynte snart å bli synlig. De to unge innviet den ærverdige biskopen i sin hemmelighet, og han forbarmet seg over dem og foreslo en uvanlig løsning. Han hadde lenge planlagt å reise til Roma for å få paven til å velsigne hans misjonsarbeid. Han tok nå hastig avskjed med hertugen, som var uvillig til å la ham reise, og han dro sørover mot Alpene.
Nå kunne ikke Ota lenger skjule sin tilstand, og det var bare så vidt at den rasende hertugen klarte å la være å stikke ned den æreløse datteren. Men hertugens sønn Landebert (Landpert, Landbert, Lantpert, Landfried) rettet sitt raseri mot ham som Ota hadde utpekt som den skyldige – nemlig biskop Emmeram. Uten å nøle tok prinsen opp jakten på ham med et bevæpnet følge og nådde ham igjen i Kleinhelfendorf ikke langt fra Aibling. Der hadde biskopen slått leir fordi han visste hva som ventet ham. Han hadde med seg to ledsagere som hadde fulgt ham helt fra Frankrike, Vitalis og Wolflete (Wolfleck, Wolflet). Villig til å møte sin skjebne for å sone andres synder hadde han valgt dette lille stedet med en klar kilde, ubi beatus Christi martyr Haimrammus campus elegit certaminis; «hvor den salige Kristi martyr Emmeram valgte stedet for sin kamp».
Hans lik ble brakt til Aschheim og gravlagt i den lille kirken St. Peter. En sengotisk plate som er innfelt i sørveggen i skipet på den nye kirken der, forteller om dette. Der står det at han var gravlagt der i førti dager og førti netter. I Helfendorf bygde man et kapell på stedet for hans martyrium, som senere ble til en vakker valfartskirke.
Legenden forteller at etter at Emmeram var gravlagt i Aschheim, regnet det uavbrutt i førti døgn. Med det ville himmelen kunngjøre at han ikke ville ligge gravlagt der. I mellomtiden angret hertug Theodo dypt sitt raseri og sønnens skrekkelige hevn, for en prest som Emmeram hadde betrodd hele historien til, fortalte hertugen at biskopen var uskyldig. Derfor fikk hertugen brakt biskopens legeme til Regensburg på en båt via Isar og Donau.
Emmerams minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 22. september. Dagen feires som fest i bispedømmet Regensburg, påbudt minnedag i Slovakia og valgfri minnedag i bispedømmene Eichstätt og München-Freising. Han regnes ved siden av de hellige Rupert og Korbinian som Bayerns apostel. Vi vet imidlertid ikke om han virket før eller etter Rupert. I kunsten fremstilles han som biskop med en stige eller en lanse. Etter Emmerams martyrdød ble den hellige Erhard biskop av Regensburg.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org, Allgemeine Deutsche Biographie (1877), Neue Deutsche Biographie (1959) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. juli 2014