Den hellige Felix av Nola (prest) (~200-~260)

Den hellige Felix (it: Felice) ble født en gang rundt år 200 i Nola i regionen Campania i Sør-Italia, ikke langt fra Napoli. Han var den eldste av to sønner av den rike soldaten Hermias (it: Ermia), som var av syrisk opprinnelse. Han hadde vært i keiserens tjeneste, men hadde nå trukket seg tilbake til Nola og kjøpt jord der. Den yngste sønnen Hermias fulgte i farens fotspor og ble soldat i den romerske hæren, mens Felix følte seg tiltrukket av et religiøst liv. Han hadde allerede i ungdommen vært sjenerøs mot de fattige, og han nektet å gå til retten for å få tilbake en beslaglagt eiendom.

Etter at faren døde, fordelte Felix sin del av arven blant de fattige og gikk i Kirkens tjeneste. Den hellige biskop Maximus av Nola viet ham først til lektor, så til eksorsist og senere til prest. På grunn av sine dyder og sitt vesen fikk han snart biskopens fortrolighet. Maximus så på Felix som sin etterfølger som biskop – et lønnsomt embete i de dager hvor gaver i form av eiendommer og penger til kirkelige formål utstyrte noen bispeseter med en betydelig formue.

Heinrich Frisch: Felix av Nola bærer biskop Maximus inn i Nola (1671), detalj av altertavle i valfartskapellet St. Vleis (Felix) i Marling i Südtirol

I år 250 begynte keiser Decius (249-51) å forfølge de kristne, og biskop Maximus flyktet opp i høyden og gikk i dekning i ødemarken. Han etterlot bispedømmet i Felix' hender og utpekte ham til sin etterfølger. Men Felix tiltrakk seg oppmerksomhet ved sin pastorale aktivitet, så han ble arrestert i biskopens sted. I fengselet ble han brutalt mishandlet, men etter en tid fikk han en visjon og klarte å unnslippe fra fengslet ved hjelp av en engel. Han dro da for å lete etter biskop Maximus, og etter en lang og vanskelig søking fant han sin biskop liggende syk og hjelpeløs og plaget av sult og kulde, og situasjonen ble ikke bedre av at han var en svært gammel mann. Felix fikk i ham litt mat og vin og bar ham på ryggen tilbake til Nola i ly av nattemørket. Han tok biskopen med til huset til en gammel og from kvinne, som overtok omsorgen for ham.

Felix av Nola under tortur og på flukt (i bakgrunnen), fransk bokmaleri fra 1400-tallet

Forfølgelsene fortsatte, og det ble gjort et nytt forsøk på å arrestere Felix, men han klarte å slippe unna ved å gjemme seg i et forfallent hus. Hans legende forteller hvordan han ble trengt inn i et hjørne mellom to murer, da en edderkopp på utrolig vis spant et nett foran ham og skjulte ham for forfølgerne. Han holdt seg i skjul i en nedlagt brønn i flere måneder til forfølgelsen var over med keiser Decius' død i 251.

Deretter vendte Felix tilbake til sin tjeneste i Nola. Da biskop Maximus døde, ville folket ha Felix til ny biskop, noe som også hadde vært Maximus' ønske. Men Felix avslo embetet og overtalte folket til å akseptere hans kollega Quintus i stedet fordi han hadde vært prest lenger (det var imidlertid bare snakk om én uke lenger). Selv levde han resten av sine dager som en enkel prest, æret for sin godhet og sine lidelser under forfølgelsene. Hans egen eiendom var blitt konfiskert, så han leide et stykke skrinn jord på rundt tolv mål. Denne jorden dyrket han med sine egne hender og fikk ikke bare nok mat til eget bruk, men delte også sjenerøst med de fattige. Han var æret for sin godhet og sine lidelser under forfølgelsene. Han sto for en rekke omvendelser og mirakler, og legenden forteller også at Felix mestret kunsten å gå på vannet.

Felix døde en 14. januar rundt 260. Han kalles ofte «martyr» på grunn av sine lidelser under forfølgelsene. Han ble gravlagt på en kirkegård (nekropolis) seks kilometer utenfor Nola. Dette stedet het opprinnelig Coemeterium Nolanum («Nolas kirkegård»), senere Coemetinus, så Cimitino og endelig dagens Cimitile. Snart etter Felix' død strømmet store menneskemengder fra fjern og nær for å besøke hans grav, som snart ble berømt for de miraklene som snart skjedde der.

Det lille vi vet om Felix, kommer fra diktene (carmina 15 og 16) til den hellige forfatteren og biskopen Paulinus av Nola (353-431), som skrev over hundre år senere. Paulinus ble født i 353 i en rik adelsfamilie i Bordeaux i Frankrike. Han fikk en god utdannelse og fikk i 378 rang av consul suffectus, og året etter ble han sendt som consularis til Campania. Der var han til stede ved en fest til ære for Felix i Nola, og slik begynte hans livslange engasjement for Felix' kult.

Fra Campania vendte han tilbake til Frankrike, og rundt 389 ble han opptatt i Kirken av biskop Delfinus av Bordeaux. Han ble presteviet (temmelig irregulært) i Barcelona, og deretter dro han til Italia og bosatte seg til slutt ved Felix' grav i Cimitile ved Nola. Han levde nå sammen med hustruen Teresa som bror og søster. Han brukte hele sin formue på å ta seg av trengende pilegrimer, betale gjeld for insolvente og bygde basilikaer i Fondi og Nola i tillegg til en høyst velkommen akvedukt i Nola.

Det fantes allerede tre Felix-kirker i Nola til Felix' ære, men den eksisterende basilikaen over Felix' grav i Cimitile var alt for liten til å huse de store menneskemengdene som daglig kom for å be ved graven, så i år 400 begynte Paulinus byggingen av en ny basilika i tilknytning til den gamle, og den sto ferdig i 403. På denne måten kunne de troende være til stede i den nye basilikaen ved seremoniene som ble feiret i den gamle. Denne kirken er dekorert med veggmalerier med scener fra Det gamle Testamentet. Senere ble det også bygd en femte kirke for Felix i Nola.

Takket være Paulinus ble det i Cimitile også bygd fire mindre basilikaer: for De hellige martyrer (Santi Martiri), den hellige Stefan (egentlig viet protomartyrene Stefan og Laurentius, også kalt Vergine Incoronata), den hellige apostelen Thomas (også kalt Apostelbasilikaen) og den hellige Johannes (viet til Johannes Døperen og evangelisten Johannes). På 1500-tallet ble Paulinus' nye basilika inkorporert i Johannes-basilikaen, og i 1789 ble det også bygd en sognekirke på ruinene av den gamle og som den viet til San Felice in Pincis.

Da bispestolen i Nola ble ledig rundt 409, ble han valgt til byens biskop, et embete han hadde til sin død i 431. Cimitile var bispesete for biskopen av Nola til 1300-tallet, da det ble flyttet til Nola, og fra da av forfalt Cimitile stadig mer.

Paulinus tjente som dørvokter ved kirken som var viet til Felix, og han samlet informasjoner om helgenen fra Kirkens menn og fra pilegrimer. Paulinus skrev mellom 393 og 407 fjorten årlige dikt (carmina natalicia) på Felix' festdag 14. januar (carmina 12-16, 18-21, 23, 26-29). Han inkorporerer mye av det legendematerialet som hadde utviklet seg i det mellomliggende århundret. Hans stil ligner den til klassiske forfattere som Vergil (70-19 f.Kr), Horats (65-8 f.Kr) og Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr).

Felix' grav

Paulinus forteller om de store skarene av pilegrimer og syke som i senantikken kom fra hele Italia til Felix' grav i den kampaniske bispebyen. Paulinus forteller også om helbredelsene og de andre miraklene som skjedde der, som gjenfinning av husdyr som hadde forsvunnet, og han forteller også og om den hjelp han selv hadde fått ved Felix' forbønn.

Innholdet i Paulinus' dikt ble oppsummert i prosa av den hellige Beda den Ærverdige (~673-735), og derfra kom historien inn i Acta Sanctorum. Også den hellige Gregor av Tours (539-594) og presten Marcellus skrev biografier om Felix basert på Paulinus' dikt. Paulinus av Nola og den hellige Augustin1 kaller ham Confessor (bekjenner), mens Gregor av Tours2 betegner ham som martyr.

Felix' kult bevitnes av den hellige Hieronymus' og Kartagos martyrologier og av mange gamle sakramentarier. Hans navn finnes også i Sarum-kalenderen (Sarum var det gamle navnet på Salisbury) og i femten engelske benediktinske kalendere. Etter å ha opplevd et avbrudd mellom 400- og-700 tallet, blomstret hans kult opp igjen fra 800- til 1300-tallet.

Han er skytshelgen mot mened, for man lot senere anklagede sverge ved hans grav, som ble kalt Ara Veritatis, og ved falsk ed slo det alltid tilbake på forbryteren. Han var også en hjelper mot øyensykdommer, for fra hans grav i Nola dryppet en væske som hjalp mot slike lidelser. Felix av Nola står på en liste over helgener3 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.4

Felix' minnedag er dødsdagen 14. januar, og da feires han med store festligheter i Nola. I Cimitile feires hans minnedag med to prosesjoner, den 5. og 14. januar. I Martyrologium Hieronymianum blir hans minnedag også angitt på 27. juli, og der opptrer han som biskop. Hans minnedag ble strøket i den romerske generalkalenderen ved revisjonen i 1969 og henvist til lokale kalendere. Den største delen av hans relikvier finnes i katedralen San Felice ved Piazza del Duomo i Nola, men også Roma og Benevento har noen relikvier. Felix av Nola fremstilles vanligvis i en hule med et edderkoppnett foran, eller med en engel som fjerner hans lenker. Han kan også fremstilles med en klase druer som symboliserer hans hjelp til den gamle biskop Maximus, eller mens han bærer den gamle biskopen på ryggen. Han avbildes også lenket i fengsel med en ødelagt krukke eller skår ved siden av seg. Normalt avbildes han som ung prest, men han kan også være kledd som diakon.

Det finnes 66 helgener ved navn Felix bare i Martyrologium Romanum, og hagiografer har skapt mye kaos ved å blande sammen ulike Felix-helgener og ved å gjøre flere helgener ut av en. Det finnes en annen Felix av Nola, nemlig byens første biskop, Felice protovescovo, som skal ha lidd martyrdøden i år 95 under en prefekt Martianus. Men mange mener at den første biskopen av Nola ved navn Felix var biskop fra 473 til sin død den 9. februar 484 – han kalles gjerne «Felix II» eller «Felix den yngre» – og at «Felix I» egentlig har oppstått som en legendarisk skikkelse basert på Felix av Nola.

I tidlige martyrologier har Felix av Nola også blitt blandet sammen med en hellig Felix «in pincis» (in Pincio) (den hellige pave Damasus' Epigram 61). I Breviarium Romanum sto det på slutten av niende lesning at Felix var gravlagt på et sted ved Nola som het «in Pincis» (som tydes som «i granskogene» eller «på gresskaråkeren»). Sammenblandingen kommer trolig av at en kirke på Pincio-høyden i Roma, som ikke lenger eksisterer, skal ha vært viet Felix av Nola. Det virker imidlertid mest sannsynlig at denne Felix-basilikaen ble bygd til ære for den hellige martyren Felix på Via Portuensis. Felix in Pincis, som også har minnedag 14. januar, fikk en egen legende, hvor det heter at han var en streng lærer som ble drept av sine hedenske elever, som brukte sine jerngrifler som våpen. Den dødsmåten tilskrives minst fire martyrer, de mest kjente er de hellige Kassian av Imola og Markus av Arethusa.