| Den salige Joakim av Siena (1258-1306) |
Den salige Joakim (it: Gioacchino) ble født som Chiaramonte i 1258 i Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Biografier fra 1500-tallet forteller at han tilhørte familien Pelacani, og enda senere biografier sier at han kom fra den fremstående familien Piccolomini, men dette nevnes ikke i den eldste biografien, som tilskrives en samtidig av ham, Kristoffer av Parma, noe man kunne ha forventet om han tilhørte en så prominent slekt. Chiaramonte var svært from allerede som barn og hadde en sterk hengivenhet til Jomfru Maria. Hans største glede i barndommen var å be Ave Maria foran et bilde av henne. Hans kjærlighet til de fattige var ikke mindre enestående enn hans fromhet. Han ga dem sine egne klær og lommepenger, og han manet sine foreldre til å øke sin hjelp til de ulykkelige.
Hans far protesterte en gang overfor sønnen og sa at klokskapen burde sette grenser for hans gavmildhet, ellers ville han føre hele familien ut i fattigdom. Den medfølende unggutten svarte beskjedent: «Du har lært meg at en almisse blir gitt til Jesus Kristus i form av en fattig – kan vi nekte ham noen ting? Og hva er fordelen med rikdom hvis den ikke brukes til å kjøpe skatter i himmelen?» Faren gråt av glede da han fant slike sjenerøse egenskaper hos en som var så ung og som var ham så kjær.
Allerede som fjortenåring trådte Chiaramonte inn som legbror i servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM) under den hellige Filip Benizi og tok da ordensnavnet Joakim. I klosteret utmerket han seg ved sin hengivenhet og godhet. Ofte tilbrakte han nettene i bønn mens resten av kommuniteten sov. Nå vokste hans glød og fremkalte etter hvert en enda større grad av usedvanlig ydmykhet. Hans medbrødre ivret for at han skulle prestevies, men han sto mot fordi han mente at han var absolutt uverdig, og å assistere ved messen var toppen av hans ambisjoner. Av og til falt han i ekstase mens han gjorde det.
Hele hans liv synes å være et forsøk på å gjemme seg for de andres øyne og å leve i skyggen. Servitterklosteret i Siena var berømt for sin strenge observans og for brødrenes hellighet, og da ryktet om Joakims hellighet ble spredt og han følte at han ble alt for høyt respektert i Siena, ba han om å bli flyttet til et annet hus for å unngå publisitet. Da ble han overført til Arezzo og var der i ett år, men da hans avreise ble kjent, protesterte folket i Siena og ba om at han ble kalt tilbake. Han levde i hjembyen resten av livet mens han ba for innbyggerne og belærte alle som kom i kontakt med ham. Mirakler ble tilskrevet ham allerede mens han levde.
Joakim døde den 16. april 1306 i Siena, 47 år gammel. Han ble saligkåret den 21. mars 1609 ved at pave Paul V (1605-21), som selv var fra Siena, ga tillatelse til en egen messe og et eget officium for ham uten at kulten samtidig ble stadfestet (Concessio Missae et Officii citra tamen approbationem cultus). I 1636 ble hans relikvier overført til et skrin på høyalteret i servitterkirken i Siena.
Den 9. januar 1926 ble det utstedt et dekret som anerkjente hans dyder. Hans minnedag er dødsdagen 16. april, mens han feires i ordenen den 3. februar. Hans jordiske rester æres ennå i Siena, spesielt som en beskyttelse mot epilepsi. Det sies nemlig at Joakim helbredet en som led av sykdommen ved frivillig å påta seg den selv. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i kunsten som en servittermunk i svart drakt som holder en bok. Han æres spesielt i Arezzo og Siena.