Dokument om pastoral omsorg for sigøynere

28. februar presenterte Vatikanet dokumentet "Retningslinjer for den pastorale omsorg for sigøynere." Dokumentet ble fremlagt av kardinal Stephen Fumio Hamao og erkebiskop Agostino Marchetto, henholdvis president og sekretær for Det pavelige råd for pastoral omsorg for migranter og reisende.

-Disse retningslinjene er et tegn på at Kirken føler et spesielt ansvar for sigøynerne, og at de derfor skal ha en spesiell pastoral oppmerksomhet som verdsetter deres kultur, sa kardinal Hamao bl.a.

Retningslinjene er resultat av et bredt anlagt arbeid der både sigøynerne selv og en rekke fagmiljøer har bidratt. Dokumentet er to-delt: Først en overordnet og mer generell del om Kirken og sigøynerne, deretter en gjennomgang av mer spesiefikke spørsmål.

-Selv om retningslinjene refererer til sigøynere, som det bare i Europa er 15 millioner av, er det gyldig også overfor andre nomadefolk som lever under lignende forhold i andre verdensdeler. Men nomadestatusen alene er ikke sigøynerfolkets eneste kjennetegn, vi må også ta i betraktning deres kultur og langvarige tradisjoner. Derfor er det meningen at de lokale kirker i land der det er sigøynere, skal finne pastoral inspirasjon og støtte i retningslinjene og tilpasse dem til lokale forhold og de enkelte gruppers behov, sa kardinal Hamao ved presentasjonen.

Han betegnet det som positivt at sigøynerfolket i stigende grad og på forskjellig måte engasjerer seg i samfunnene rundt seg, og minnet også om sigøynernes entuasiastiske deltakelse ved saligkåringen av den spanske martyr Ceferino Jimenez Malla, den første sigøyner som har fått slik anerkjennelse.

Selv om sigøynerfokets nomadiske kvaliteter på en måte gjenspeiler hele menneskeheten - homo viator - har sigøynernes rett til identitet ofte kollidert med manges motstand eller likegyldighet på grunn av fordommer. Avvisning forekommer fremdeles uten at det fører til reaksjoner eller protester fra dem som blir vitne til det, sa kardinalen og fortsatte:

-Som vi vet har alt dette gjennom historien skapt talløse lidelser, og forfølgelsene nådde sitt høydepunkt i forrige århundre. Kirken må også tydelig anerkjenne sigøynernes rett til å holde på sin egen identitet, og røre ved samvittighetene for å oppnå større rettferdgihet for sigøynerne.

Erkebiskop Marchetto konsentrerte seg om utfordringene i det pastorale arbeid. Han sa bl.a. at sigøynerkulturens særtrekk gjør evangelisering "fra utsiden" lite hensiktsmessig. Samtidig kan en oppriktig og sann implementering av evangeliet, såkalt inkulturasjon, ikke uforbeholdent legitimere ethvert aspekt ved sigøynerkulturen. Han pekte på behovet for like rettigheter for menn og kvinner og understreket at "ærlighet i arbeid er en borgerlig og kristen dyd som ikke kan tilsidesettes."

Han minnet imidlertid også om at sigøynerne er en spesiell minoritet fordi de ikke har et hjemland som gir dem støtte, og at de derfor også er uten politiske garantier og sivil beskyttelse. Mens andre folkegrupper på flukt får støtte, blir sigøynere som regel avvist selv om de kommer fra veldig fattige land og noen ganger også tvinges på flukt på grunn av religiøs, rasemessig eller politisk forfølgelse. Erkebiskop Marchetto poengterte at denne situasjonen bare kan løses gjennom felles og samordnet global politikk, og "det er livsviktig at internasjonale organisasjoner tar tak i sigøynerspørsmålet."

Når det gjelder evangelisering overfor sigøynere, understreket erkebiskopen at det er hele Kirkens ansvar, for ingen kristen kan stille seg likegyldig til marginalisering i det kirkelige fellesskap. Han pekte også nødvendigheten av en dialog som gir sigøynerne anledning til å uttrykke hvordan de opplever og uttrykker sitt felleskap med Gud. Derfor er det også behov for bibeloversettelser, liturgiske tekster og bønnebøker på språk som brukes av de forskjellige etniske grupper.

Dokumentet kan leses i sin helhet på engelsk her.

Independent Catholic News (2. mars 2006)