Norsk Katolsk Bisperåd protesterer til Barne- og likestillingsdepartementet
Norsk katolsk bisperåd, som består av de katolske overhyrder i Norge, har etter sitt møte i Oslo 15. desember forfattet og sendt det følgende brev til statsråd Anniken Huitfeldt (Barne- og likestillingsdepartementet). Bakgrunnen er departementets nylige presisering av at prester utenfor Den norske kirke ikke kan vie utenfor eget tjenestedistrikt, en ordning som faller svært uheldig ut for Den katolske kirke - og både forundrer og bekymrer de katolske overhyrdene. Brevet til barne- og likestilligsministeren lyder som følger:
Statsråd Anniken Huitfeldt, Barne- og likestillingsdepartementet
Postboks 8036 Dep., 0030 Oslo
Vigsel og tjenestedistrikt
Ærede statsråd!
Vi tre katolske overhyrder i Norge har 15. desember 2008 vært samlet i Oslo til møte i Norsk Katolsk Bisperåd. Bl.a. har vi drøftet den situasjon som er oppstått ved departementets rundskriv Q-20/2004 (1. oktober 2004) og som føres videre i rundskriv Q-20/2008 (10. juni 2008), der det fremheves at prest/forstander i trossamfunn utenfor Den norske kirke ikke kan foreta ektevigsel utenfor eget "tjenestedistrikt" (det som i trudomssamfunnslova kalles "arbeidskrins") og der det videre anføres at brudd på denne bestemmelse kan føre til sanksjoner.
Tjenestedistrikt/arbeidskrins har til nå vært det samme som "menighet", dvs. en mindre og vanligvis geografisk avgrenset del av selve trossamfunnet. Slik trudomssamfunnslova forutsetter, har et slikt tjenestedistrikt vanligvis en eller flere egne prester (sogneprest, kapellaner). Disse har til nå - også på tvers av menighetsgrensene - i godt samarbeid utført enkeltoppgaver for hverandre (men ikke overtatt føringen av menighetsprotokoll m.v.).
Vi er både forundret over og bekymret over den situasjon som departementet ved nevnte rundskriv har skapt.
Det forundrer oss at departementet har innført en slik innskrenkende "presisering" vedrørende vigselsadgangen uten en gang å nevne, enn si, oppheve den eldre vide bestemmelse om det samme forhold, jf. Justisdepartemntets rundskriv G-86/76 (24. mai 1976), nr. 4 d:
"Vigsel i registrert trossamfunn skal føres i den menighets protokoll hvor den er foretatt. Dette gjelder selv om vigselen er foretatt av prest eller forstander i en annen menighet innen det samme trossamfunn... Det tillates ikke at prest eller forstander i ett registrert trossamfunn utfører offentligrettslige handlinger i et annet registrert trossamfunn."
Det forundrer oss at departementet har innført en slik innskrenkende presisering uten å vise til materielle grunner for å endre praksis.
Departementets eneste begrunnelse for denne innskrenkende presisering er en uspesifisert henvisning til "Norsk lovkommentar til trossamfunnsloven". Det forundrer oss at departementet lar denne private internettbaserte lovkommentar rangere over etablert praksis regulert av Justisdepartementet.
Det forundrer oss at departementet har innført en slik innskrenkende presisering uten først å foreta i det minste en høring blant de berørte parter og uten noe offentlig politisk debatt rundt problematikken.
Det forundrer oss at nettopp Likestillingsdepartementet har funnet det riktig å etablere denne form for forskjellsbehandling av religiøse minoriteter i forhold til Den norske kirke, samtidig som Justisdepartementet for 30 år siden tydeligvis ikke så noe grunn for en slik forskjellsbehandling.
Det forundrer oss at departementet fant det naturlig å foreta denne innskrenkende presisering samtidig med at folkeregistrene overtok prøvingen av ekteskapsvilkårene og derved befridde våre prester for de vanskeligste juridiske utfordringer i forbindelse med ekteskapsinngåelse.
Det bekymrer oss at det nå - spesielt i våre små menigheter med bare en prest - vil bli spesielt vanskelig å foreta ferieavvikling om sommeren, siden det er den viktigste vigselsperiode, eller vil bli spesielt vanskelig å bli gift om sommeren fordi det er den viktigste ferieperiode.
Det bekymrer oss at den til nå gode pastorale praksis ved ofte å la "nasjonalsjelesørgere" (som er registrert hos fylkesmannen med vigselskompetanse) foreta vigsel av egne landsmenn, ikke lenger kan fortsette med mindre ektevielsen tilfeldigvis finner sted i den menighet der presten har fast tjeneste.
Det bekymrer oss også at annen slik pastoralt sett klok bruk av vigselsprest med god kjennskap til dem som gifter seg, skal være så vanskelig.
Vi finner det også uheldig med en ordning som innebærer at vi biskoper/overhyrder ikke lenger vil kunne foreta ektevigsler (siden vi ikke har noe eget avgrenset "tjenestedistrikt"), til tross for at rskr. G-86/76, nr. 4 sier: "Biskop, tilsynsmann eller annen tilsatt person med tilsvarende tilsynsmyndighet innen trossamfunnet, kan godkjennes som prest eller forstander."
Vi finner det lite tjenelig å skulle komme til rette med disse nyetablerte vanskeligheter ved kreative løsninger som innmelding til fylkesmennene av alle vikaroppdrag som korttidsforflytninger på et par timer (det vil mangedoble både vår og fylkesmennenes saksbehandlingsarbeid) eller som (i forhold til staten) å erklære hele landet samt Svalbard for ett tjenestedistrikt/ein arbeidskrins for samtlige prester (det vil gjøre lovens krav om opplysning om organisering gjenstandsløs).
Vi vil sterkt oppfordre statsråden til snarest å foreta en ny presisering som minst reetablerer den ordning som ble praktisert og vel gjaldt inntil 2004.
Oslo, Trondheim, Tromsø, 18. desember 2008
Med vennlig hilsen
Biskop/Oslo
Biskop/Trondheim
Msgr. Torbjørn Olsen
Bispedømmeadministrator/Tromsø
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (14. januar 2009)