Pavens budskap til fastetiden 2009

BUDSKAP FRA DEN HELLIGE FAR BENEDIKT XVI TIL FASTETIDEN 2009

"Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten" (Matt 4,2)

Kjære brødre og søstre!

Ved begynnelsen av fastetiden, som er en tid for åndelig fordypning, anbefaler liturgien oss nok en gang tre botsøvelser som den bibelske og kristne tradisjon sterkt verdsetter: bønn, almisser og faste. Gjennom disse skal vi forberede og ruste oss til påskefeiringen og med det erfare Guds makt. I påskevigilien hører vi hvordan denne Guds makt "driver ondskap på flukt, renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld og gir de sørgende gleden tilbake. Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred og bøyer mektige riker" ( Paschal Præconium). I årets fastebudskap ønsker jeg spesielt å fokusere på fastens verdi og betydning. Fasten minner oss på de førti dager Vår Herre fastet i ørkenen, før han innledet sitt offentlige virke. I Evangeliet leser vi: "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten" (Matt 4,1-2). Lik Moses som fastet før han mottok lovtavlene (jf. 2 Mos 34,28), og Elias` faste før møte med Herren på fjellet Horeb (jf. 1 Kong 19,8), forberedte også Jesus seg, gjennom bønn og faste, til sin sendelse, som slik ble innledet med en hard kamp mot Fristeren.

Vi kan lure på hvilken verdi og betydning det har for oss kristne å forsake noe som i seg selv er godt og gir kroppslig næring. Den hellige skrift og hele den kristne tradisjon lærer oss at fasten er til god hjelp for å unngå synd og alt som leder til den. Av denne grunn er frelseshistorien full av oppfordringer til faste. På de første sidene av Den hellige skrift forbyr Herren mennesket å forsyne seg av den forbudte frukt: "Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø" (1 Mos 2,16-17). Den hellige Basilios skriver i sin kommentar til dette påbudet fra Gud at "det første fastebud ble utstedt i paradisets have", og videre: "det første påbud av denne art ble gitt til Adam". Han konkluderer slik: "`Du må ikke spise` er et påbud om faste og abstinens" (jf. Sermo de jejunio: PG 31: 163, 98). Siden vi alle er tynget av synden og dens konsekvenser, er fasten gitt oss som et redskap til å gjenopprette vennskapet med Gud. Dette innså Esra, som oppfordrer forsamlingen til å faste som forberedelse til reisen fra landflyktighet og til det lovede land - fordi "vi skulle ydmyke oss for vår Gud" (8,21). Den Allmektige hørte deres bønn og forsikret dem om sin nåde og beskyttelse. På samme vis utlyste folket i Nineve en faste som svar på Jonas formaning om omvendelse, idet de sa: "Kanskje Gud da vil endre sin plan og holde sin brennende vrede tilbake, så vi ikke går til grunne" (3,9). Også ved dette tilfelle så Gud deres bestrebelser og skånet dem.

I Det nye testamente kaster Jesus lys over den dypere meningen med fasten. Han fordømte fariseerne, som skrupuløst overholdt loven men i sine hjerter var langt fra Gud. Sann faste er, slik Mesteren nevner flere andre steder, snarere å gjøre vår himmelske Fars vilje - Han "som ser i det skjulte" og "skal lønne deg" (Mat 6,18). Han gjør seg selv til forbilde når han svarer Satan mot slutten av de førti dagene med faste i ørkenen: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Mat 4,4). Sann faste handler derfor om å spise "sann føde", som er å gjøre Faderens vilje (jf. Joh 4,24). Mens altså Adam ikke adlød Herrens befaling om ikke å spise av treet som "gir kunnskap om godt og ondt", underkaster nå den troende seg Gud i ydmykhet, gjennom faste. Derved viser han at han setter sin lit til Guds godhet og barmhjertighet.

I de første kristne menigheter var det svært vanlig å faste (Apg 13,3, 14,22, 27,21; 2 Kor 6,5). Også kirkefedrene taler om fastens formål, som er å tøyle synden, å dempe den "gamle Adams" lyster og åpne de troendes hjerter for Gud. Også helgenene har til alle tider benyttet og anbefalt faste. Den hellige Peter Krysologos skriver: "Faste er bønnens sjel, barmhjertighet er fastens livgivende blod. Om du ber, bør du også faste. Om du faster, bør du også vise barmhjertighet; om du vil at din bønn skal bli hørt, så lytt til andres bønn. Om du ikke lukker ditt øre for andre, vil Gud høre deg" ( Sermo 43: PL 52, 320. 322).

I vår egen tid synes fasten å ha mistet noe av sin åndelige betydning. En kultur som preges av søken etter materiell rikdom, gir gjerne fasten snarere en terapeutisk verdi, med tanke på menneskets fysiske ve og vel. Faste bidrar visselig til fysisk helse, men for troende mennesker er fasten først og fremst en "terapi" for å lege alt som hindrer dem i innrette seg Guds vilje. I den apostoliske konstitusjonen Pænitemini (1966), ga Guds tjener Paul VI uttrykk for at faste var en del av det kristne kall til "å ikke lenger leve for seg selv, men for Ham som elsker ham og har utgytt seg selv for ham... han må også leve for sine brødre" (jf. konstitusjonens første kapittel). Fastetiden gir derfor anledning til på ny å tilegne seg de normer som beskrives i denne apostoliske konstitusjon, slik at den sanne og varige betydning av denne gamle botspraksis igjen kan bli verdsatt. Det vil kunne hjelpe oss til å bekjempe vår egoisme og åpne våre hjerter for kjærligheten til Gud og vår neste - altså åpne oss for det første og største bud i den nye pakt, som er en sammenfatningen av hele Evangeliet (jf. Mat 22, 34-40).

Dersom man trofast overholder fasten, bidrar det også til en sterkere enhet mellom kropp og sjel, til å unngå synd og vokse i tillit til Gud. Den hellige Augustin, som alt for godt kjente sine egne negative tilbøyeligheter og lengtet etter å bli befridd fra denne "innviklede og sammenfiltrede knute" ( Bekjennelser II, 10.18), skriver i en avhandling om "Det nyttige ved å faste": "Jeg pålegger meg forsakelser, for at han skal tilgi meg; jeg tukter meg selv, for at han skal komme meg til hjelp, for at han skal finne behag i meg og for at jeg kan glede Gud, den allmektige" ( Sermo 400, 3, 3: PL 40, 708). Ved forsakelse av materiell føde, som nærer våre kropper, styrker man den indre villigheten til å lytte til Kristus og la seg mette av Hans frelsende ord. Gjennom faste og bønn lar vi Ham komme og stille vår dypeste sult, som vi kjenner i dypet av vårt hjerte, nemlig sulten og tørsten etter Gud. Samtidig er fasten en hjelp til å åpne øynene for de forhold mange av våre brødre og søstre lever under. I sitt første brev formaner Evangelisten Johannes oss: "Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?" (3,17). Frivillig faste gjør oss i stand til å etterligne Den gode samaritan, som bøyer seg dypt ned og kommer sin lidende bror til hjelp (jf. encyklikaen Deus Caritas Est, 15). En selvfornektende handling for et annet menneskes skyld viser at vår lidende neste ikke er en fremmed. Det er nettopp for å holde i live denne åpne og oppmerksomme holdningen til våre brødre og søstre, at jeg oppmuntrer menighetene og alle andre fellesskap til i fastetiden å øve seg i faste - privat eller i fellesskap - og samtidig lese Guds Ord, be og gi almisser. Fra begynnelsen av har dette kjennetegnet det kristne fellesskap, som avholdt spesielle innsamlinger (jf. 2 Kor 8,9; Rom 15,25-27), hvor de troende ble oppfordret til å gi til de fattige det de hadde spart gjennom fastetiden

Ut fra det jeg hittil har sagt, fremgår det tydelig at fasten er en viktig asketisk øvelse, et åndelig våpen i bekjempelsen av alle former for upassende egoisme. Frivillig forsakelse av mat og andre materielle goder hjelper Kristi disipler til å legge bånd på vår natur, som er svekket av arvesynden, som jo har påvirket hele den menneskelige person negativt. I en av fastetidens gamle liturgiske hymner heter det formanende: "Utamur ergo parcius, / verbis cibis et potibus, / somno, iocis et arctius / perstemus in custodia - La oss med måtehold bruke ord, mat, drikke, søvn og forlystelser og stå fast i årvåkenhet."

Kjære brødre og søstre, mer spesifikt vil fasten til syvende og sist hjelpe oss til selv å fremstå som en gave til Gud, slik Guds tjener Johannes Paul II skrev i encyklikaen Veritatis splendor (21) (Sannhetens stråleglans). Fastetiden vil da i alle familier og kristne fellesskap kunne være en hjelp til å holde på avstand alt som avleder vår ånd, og vil kunne fremme alt som nærer vår sjel og åpner den for kjærlighet for Gud og nesten. Jeg tenker her særskilt på en større hengivelse til bønn, åndelig lesning ( lectio divina), forsoningens sakrament og deltagelse i eukaristien, først og fremst søndagsmessen. La oss tre inn i fastetidens botsånd med denne innstilling. Måtte Den salige Jomfru Maria, Causa nostrae laetitiae, vår gledes grunn, ledsage og bistå oss i bekjempelse av synden, slik at våre hjerter mer og mer kan bli et "levende tabernakel for Gud". Med disse ønsker forsikrer jeg alle troende og alle kirkelige fellesskap om min bønn for en fruktbar fastetid, og jeg gir dere alle min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 11. desember 2008.

BENEDICTUS PP. XVI

(Oversatt fra engelsk/tysk av Katolsk Informasjonstjeneste)

VIS - Vatican Information Service (25. februar 2009)