I serien norske imnnslag fra Vatikanradioen er det i dag klart for sr. Hanne Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster.
Velsignet første mandagskveld i mai, ønsker sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster midt i Trondheimsfjorden. Her grønnes det nå så smått, etter en nokså sur, våt, kald og blåsende april. Det var egentlig godt etter at naturen hadde tatt springfart – nå oppleves livet mer normalt og på plass. De første bjørkene har hatt grønt vårslør en stund, men den gullgule opplevelsen av enga full av løvetann får vi kanskje først til 17. mai som vi pleier. Vi ble velsignet med noen fine ettermiddager forrige uke, akkurat i tide til å få brent det som trengtes av kvist og kvas. Byfolk som ikke er vant til slikt, blir skremmende fascinert av opplevelsen av ilden, hvor raskt og lett den fatter i det som er gammelt og tørt, og hvor uregjerlig flammen virker med et ekstra vinddrag. Og hvilken kraft det er i den minste gnist!
Det er mye å lære av å brenne bål, hva som skal til for å gjøre det forsvarlig, og hvor mye du likevel må be og satse på nåde til å holde alt under kontroll.
Våren kan også sees som en åndelig bråtetid. Først fastetiden da vi gjennom liturgien og Kirkens tekster får hjelp til å beskjære egne liv, forenkle, åpne for ny vekst og lys inn mellom gamle, tørre grener som bør fjernes. Det koster litt av skrammer og sår å bringe store hauger av slikt til bålplassen, særlig når noe kommer fra rosebusker og det som ellers skal lyse av skjønnhet. Påskenatt vigsles ilden, vi mottar den nye ild, påskens lys og lysets opphav i Kristi egen person, oppstanden fra de døde.
Og nå i disse nydelige halleluja-ukene i påsketiden hører vi beretningene fra Apostlenes gjerninger - følger inspirasjonen fra urkirken, blir revet med av varmen fra Helligåndens bål som fenger og sprer Guds ild over jorden. Tør vi la oss fenge? Tør vi la ilden ta fatt i oss, kjærlighetens ild, la den brenne det i oss som ikke er fruktbart? Tør vi gi oss hen til den kjærligheten i Kristus som gjør fruktbar?
Vi har feiret første mai – eller kanskje ikke. Men vi har alle hatt første mai. Jeg tror det er god grunn til å feire en slik dag, og jeg setter pris på at Kirken har gjort det til en minnedag for Josef arbeideren. Noen vil kanskje se det som et forsøk på å stjele den internasjonale arbeidernes dag. Jeg ser det omvendt – som en måte å si JA til feiringen av 1. mai ved å fremholde Jesu jordiske far som arbeider. Det er verdt å huske for oss at Jesus ble forkastet og foraktet av sine bysbarn med henvisning til at han var tømmermannens sønn. Og å minnes, huske og takke for hva kristen tro og verdigrunnlag har betydd for fremveksten av arbeiderbevegelsen og arbeidernes rettigheter – og hva arbeiderbevegelsen har betydd for utviklingen av vårt eget samfunn. Vi har også mye å be for før de fattige og undertrykte i dagens verden får like gode levekår som vi har.
I forbindelse med fjorårets grunnlovsjubileum var det interessant å lese om bevegelser i det norske samfunn som beredte grunnen for det som skjedde på Eidsvoll. Jeg merket meg med stor interesse hvordan Hans Nielsen Hauges kristne vekkelsesforkynnelse nærmest som en nødvendig konsekvens førte til en ny verdighet hos de underpriviligerte i samfunnet. Hauges eget liv og virke ble etter hvert også sterkt preget av et praktisk engasjement for sosial rettferdighet som de privilegerte opplevde truende, og derfor sørget for å få ham fengslet.
Den påskeild vi er kalt til å bære frem i verden er sterk når Den Hellige Ånds vind blåser.
Jeg legger merke til at kalenderne bare skriver Offentlig høytidsdag på 1. mai. Betyr det at vi som samfunn ikke lenger ser behovet for et felles engasjement for verdens underprivilegerte?
Jeg er klar over at forholdet til 1. mai er mer komplisert enn det bildet jeg her tegner. Men kanskje vi i blant må forenkle for å se utfordringene? Vi kan vel ikke fristille 1. mai fra politikken, men likevel er det kanskje det St. Josef vil hjelpe oss til?
Det er et spennende paradoks at arbeidernes dag er en fridag, og ikke en arbeidets dag. Det sier noe viktig om arbeidets velsignelse i balanse med hvile. Sekulariseringen av samfunnet vårt gir nå nye utfordringer til denne balansen, ikke minst med den stadige svekkelsen av søndagen som en felles hviledag. Hvordan forholder vi kristne oss til det? Jeg tror vi har vært heldige i Norge som har hatt et sterkt vern om søndagen – ikke som hviledag, men som helligdag. Nå er helligdagen i stor grad forsvunnet fra folks bevissthet. Klarer vi kristne å holde fast på en dag i uken som helligdag, som en dag da Gud står i sentrum, en dag som er annerledes fordi Kristus på denne dag overvant døden?
Den dype respekten for helligdagen som ennå fantes i forrige generasjon, og faktisk også var sterkt avspeilet i vår helligdagslovgivning, tror jeg vi har mistet. I stedet for å sørge over et slikt tap, må vi kanskje søke dypere og spørre oss selv som Kirke og kristne hvordan vi kan styrke egen og andres tro på Kristus på en slik måte at det hellige får rom både i hverdag og helg. Hvis vi gir tid og rom til troen, åpner oss for å gi tid og rom til Gud, der hverken i-pad eller mobiltelefon får komme inn og forstyrre vårt fokus, kan vi kanskje gjenvinne den dype forståelsen av hva hellighet er. Om forståelsen av hellighet styrkes, vil det øke vår respekt for alt og alle rundt oss og i oss, for hele Kristi liv og Kristi kropp. Jo mer vi da preges av dette Kristi liv, vil vårt arbeid og vår væren forkynne ham i verden.
Kirkens anbefalte lesning til vigilien 1. mai var fra pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, det 2. Vatikankonsils dokument om Kirken i den moderne verden. Der heter det blant annet: Mennesket, skapt i Guds bilde, fikk i oppdrag å underlegge seg jorden og alt som er på den, for å styre verden i rettferdighet og hellighet. Videre skulle det føre seg selv og alle ting tilbake til Gud, i anerkjennelse av ham som altets skaper, slik at når alt er mennesket underlagt, kan Guds navn være stort over den vide jord. Dette angår dypest sett også de mest hverdagslige gjøremål. Menn og kvinner som utfører sin gjerning på en slik måte at det tjener til samfunnets ve og vel, alt mens det sørger for livets opphold for seg og sine, kan med rette anse at de fører Skaperens verk videre, er til gagn for sine medmennesker, og at de ved sitt personlige arbeid bidrar til at Guds hensikt med historien går i oppfyllelse.
Kanskje kan vi motvirke motløshet og stress ved å huske en slik tekst – at de minste og mest hverdagslige oppgaver er del av Guds hensikt med historien, våre små liv er del av en stor sammenheng. Husker vi Guds-perspektivet, får alt mening, også trærne som grønnes og fuglene som ruger på nylagte egg.
Lovet være Jesus Kristus, som med Josef og Maria velsigner oss med mai, den skjønne, milde.