Torsdag 11. februar feirer kirken Verdensdagen for de syke. I sitt budskap for dagen tar paven utgangspunkt i bryllupet i Kana (Joh 2,1-11).
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
I sitt budskap bruker paven bryllupsfesten i Kana som et bilde på Kirken: Maria er den «trøstede» mor som trøster, hun gjenspeiler Guds ømhet, og hun forteller oss at «Det han sier til dere, skal dere gjøre». Vi kan by vårt slit og våre lidelser som det vannet som fylte vannkarene. Jesus forvandler vannet i vårt liv til dyrebar vin.
Her følger hele budskapet:
Å betro seg, som Maria, til den barmhjertige Jesus:
«Det han sier til dere, skal dere gjøre» (Joh 2,5)
Kjære brødre og søstre,
den tjuefjerde Verdensdagen for de syke gir meg anledning til å være spesielt nær dere, kjære syke, og nær dem som pleier dere.
Ettersom det er i Det hellige land at dagen vil bli høytidelig feiret, foreslår jeg å se på evangelieteksten om bryllupet i Kana, da Jesus, på sin mors iniativ, gjorde sitt første under. Det valgte temaet – Å betro seg, som Maria, til den barmhjertige Jesus: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» – passer også veldig godt inn i det ekstraordinære Barmhjertighetsjubileet. Dagens viktigste eukaristifeiring vil finne sted den 11. februar 2016, på minnedagen for Vår Frue av Lourdes, nettopp i Nasaret, der «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Det var i Nasaret at Jesus begynte sin frelsesgjerning, og han anvendte profeten Jesajas ord på seg selv, slik evangelisten Lukas forteller: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,18-19).
Ved sykdom, spesielt alvorlig sykdom, kommer menneskets eksistens i krise, og dype spørsmål dukker opp. Til å begynne med gjør vi kan hende opprør: Hvorfor skulle dette skje nettopp med meg? Vi kan føle oss desperate, tenke at alt er tapt, at det ikke lenger er noen mening i noe som helst ...
I slike situasjoner settes troen på prøve, men samtidig blir dens positive potensial avslørt. Ikke fordi troen får sykdommen, smerten eller spørsmålene som oppstår, til å forsvinne, men fordi troen tilbyr en nøkkel til å forstå den dypere meningen med det vi opplever: en nøkkel som hjelper oss til å se hvordan sykdommen kan være veien for å komme nærmere Jesus, som går ved siden av oss, tynget av korset. Og denne nøkkelen får vi av moren, Maria, som kjenner denne veien godt.
På bryllupsfesten i Kana er Maria den omsorgsfulle kvinnen som legger merke til at brudeparet er kommet i en lei knipe: Det er slutt på vinen, symbolet for festens glede. Maria oppdager problemet, på sett og vis gjør hun det til sitt, og hun griper straks fintfølende inn. Hun blir ikke sittende og se på, og hun kaster slett ikke bort tiden med å kritisere, men hun vender seg til Jesus og legger fram problemet for ham slik det er: «De har ikke mer vin» (Joh 2,3). Og når Jesus gjør henne oppmerksom på at tiden ennå ikke er inne for ham til å åpenbare seg (vers 4), sier hun til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» (vers 5). Da gjør Jesus underet: Han gjør en stor mengde vann til vin – til festens beste vin, som det straks viser seg. Hva kan vi lære av mysteriet med bryllupet i Kana når det gjelder Verdensdagen for de syke?
Bryllupsfesten i Kana er et bilde på Kirken: I midten er den barmhjertige Jesus som gjør tegnet; rundt ham er disiplene, de første fruktene av det nye fellesskapet; og nær Jesus og hans disipler er Maria – den forutseende og bedende moren. Maria tar del i vanlige folks glede og er med på å gjøre den større; hun går i forbønn hos sønnen for brudeparet og gjestene. Og Jesus avviser ikke morens bønn. Det er mye håp i denne hendelsen for oss alle! Vi har en mor med oppmerksomme og gode øyne, likesom sønnen; med et morshjerte overfylt av barmhjertighet, likesom sønnen; med hjelpsomme hender, likesom Jesu hender, som brøt brødet for de sultne, som berørte de syke og helbredet dem. Dette fyller oss med tillit og gjør oss åpne for nåden og for Jesu barmhjertighet. Ved Marias forbønn får vi oppleve den trøsten som apostelen Paulus velsigner Gud for: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst (2 Kor 1,3-5). Maria er den «trøstede» mor som trøster sine barn.
I Kana blir de karakteristiske trekkene ved Jesus og hans sendelse tydelige: Han er den som hjelper dem som har det vanskelig og som er i nød. Det er jo slik at i sin messianske tjeneste vil han komme til å helbrede mange for deres sykdommer, plager og onde ånder, han vil gi blinde synet, få lamme til å gå, gi spedalske helse og verdighet, få døde til å stå opp, forkynne evangeliet for de fattige (jf. Luk 7,21-22). Og på bryllupsfesten fikk Marias bønn, inngitt av Den Hellige Ånd i hennes morshjerte, ikke bare fram Jesu messianske makt, men også hans barmhjertighet.
Marias omsorg gjenspeiler Guds ømhet. Og den samme ømheten fins i livet til de mange som er sammen med syke og greier å oppfatte deres behov, til og med de mest umerkelige, fordi de ser med øyne fulle av kjærlighet. Hvor ofte legger de vel ikke sin bønn i Vår Frues hender: moren ved sitt barns sykeseng, sønnen eller datteren som pleier de aldrende foreldrene, eller barnebarnet som er nær bestemoren eller bestefaren! For våre kjære som lider under sykdom, ber vi for det første om helse; Jesus selv åpenbarte Guds rikes nærvær nettopp gjennom helbredelsene: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp» (Matt 11,4-5). Men kjærlighet inspirert av tro får oss til å be også om noe som er større enn fysisk helse: Vi ber om en fred, en sjelefred som kommer fra hjertet og er Guds gave, Den Hellige Ånds frukt, som Faderen aldri nekter dem som ber tillitsfullt om den (jf. Luk 11,9-13).
I tillegg til Jesus og hans mor er også de såkalte tjenerne med i Kana-scenen. Maria gir dem følgende anvisning: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» (Joh 2,5). Selvfølgelig er underet Jesu verk, men han ønsker hjelp av menneskene når han gjør det. Han kunne ha fått vinen til å komme til syne direkte i vannkarene. Men han ønsker å regne med menneskenes samarbeid og ber tjenerne om å fylle karene med vann. For Gud er det dyrebart og til stor glede at vi tjener de andre! Mer enn noe annet får dette oss til å ligne på Jesus, som ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene (Mark 10,45). Disse navnløse menneskene i evangeliet lærer oss mye. Ikke bare adlyder de, men de adlyder sjenerøst: De fyller vannkarene til randen (jf. Joh 2,7). De stoler på moren og utfører straks det de blir bedt om å gjøre, og de gjør det skikkelig, uten å klage, uten baktanker.
La oss på denne Verdensdagen for de syke be den barmhjertige Jesus på forbønn av Maria, hans mor og vår mor, om å gi oss alle denne beredvilligheten til å tjene de trengende, og da særlig våre syke brødre og søstre. Iblant kan denne tjenesten være slitsom og byrdefull, men vi er sikre på Herren ikke vil la være å forvandle våre menneskelige anstrengelser til noe guddommelig. Også vi kan være hender, armer, hjerter som hjelper Gud med å gjøre sine – ofte skjulte – undere. Også vi, om vi nå er friske eller syke, kan by vårt slit og våre lidelser som det vannet som fylte vannkarene ved bryllupet i Kana og ble forvandlet til den beste vin. Både når vi yter fintfølende hjelp til lidende og når vi selv er syke, løfter vi vårt daglige kors opp på skuldrene og følger Mesteren (jf. Luk 9,23). Selv om møtet med lidelsen alltid vil forbli et mysterium, hjelper Jesus oss med å avsløre dens mening.
Hvis vi følger stemmen til hun som forteller også oss at «Det han sier til dere, skal dere gjøre», vil Jesus alltid forvandle vannet i vårt liv til dyrebar vin. Slik vil denne Verdensdagen for de syke, høytidelig feiret i Det hellige land, hjelpe til å virkeliggjøre det ønsket som jeg uttrykte i den bullen som forkynte det ekstraordinære Barmhjertighetsjubileet: «Må dette Jubileumsåret som vi lever i barmhjertighetens ånd, fremme møtet med [jødedømmen, med islam] og med andre ærverdige religiøse tradisjoner. Må det gjøre oss mer åpne for dialog for å kunne bli bedre kjent med hverandre og forstå hverandre. Må det overvinne enhver form for lukkethet og forakt og fordrive alle former for vold og diskriminering» (Misericordiae Vultus, 23). Sykehus og sykehjem kan være synlige tegn på og steder for å fremme møte- og fredskulturen, der opplevelsen av sykdom og lidelse så vel som den profesjonelle og broderlige hjelpen bidrar til å overvinne alle grenser og splittelser.
Som forbilder i dette har vi to ordenssøstre som ble helligkåret i mai i fjor: Den hellige Maria Alfonsina Sultanah Danil Ghattas og den hellige Maria av Den korsfestede Jesus Baouardy, begge døtre av Det hellige land. Den første var et vitne for ydmykhet og enhet ved det at hun ga klart vitnesbyrd om hvor viktig det er å ta ansvar for hverandre og leve i gjensidig tjeneste. Den andre kvinnen, ydmyk og nesten analfabet, var lydhør for Den Hellige Ånd og ble et redskap når det gjaldt å møte den muslimske verden.
For alle dem som bistår syke og lidende, ønsker jeg at de må være inspirert av ånden til Maria, Barmhjertighetens mor. «Må hennes milde blikk følge oss i dette hellige året, slik at vi alle gjenoppdager gleden over Guds ømhet» (Misericordiae Vultus, 24) og lar den prege våre hjerter og våre gjerninger. La oss betro Jomfruen våre engstelser og plager sammen med våre gleder og vår trøst. La oss be henne vende sine barmhjertige øyne mot oss, spesielt i våre vonde stunder, og gjøre oss verdige, nå og alltid, til å se barmhjertighetens ansikt – hennes sønn Jesus.
Med denne bønnen for dere alle sender jeg min apostoliske velsignelse.
Fra Vatikanet, 15. september 2015 på minnedagen for Jomfru Marias smerter
Frans
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse