Søndag 3. april feiret pave Frans messe med tusenvis av mennesker på Petersplassen i anledning festen for Den guddommelige barmhjertighet. Det var i år 2000 at denne festen ble innført av pave Johannes Paul II på bakgrunn av nonnen Faustina Kowalskas åpenbaringer. Hvert år blir festen feiret på søndag etter påske. Her følger hele prekenen (evangelielesning: Joh 20,19-31):
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken (Joh 20,30). Evangeliet er den guddommelige barmhjertighetens bok, og det bør vi lese, om og om igjen, for alt det Jesus sa og gjorde er uttrykk for Faderens barmhjertighet. Men ikke alt er blitt skrevet. Barmhjertighetsevangeliet er en åpen bok der vi fortsetter å skrive ned Kristi disiplers tegn: konkrete kjærlighetsgester som er det beste vitnesbyrdet om barmhjertigheten. Vi er alle kalt til å bli levende evangelieforfattere, til å bære det gode budskapet til dagens menn og kvinner. Det kan vi gjøre ved å gjøre legemlige og åndelige barmhjertighetsgjerninger. De kjennetegner den kristne livsførselen. Med slike enkle og sterke gester, som noen ganger er usynlige, kan vi oppsøke de som trenger det og bringe Guds ømhet og trøst. Slik viderefører vi det som Jesus gjorde påskedagen, da han utøste Faderens barmhjertighet i de redde disiplenes hjerter; han øste ut Den hellige ånden, som tilgir syndene og gir glede.
Men i den fortellingen som vi har lyttet til (Joh 20,19-31), er det en tydelig motsetning: På den ene siden har vi disiplenes frykt; de har stengt dørene; på den andre siden har vi det oppdraget som Jesus gir dem; han sender dem ut i verden for å forkynne tilgivelsen. Også vi kan ha denne motsetningen i oss; vi kan ha en indre kamp mellom det å lukke hjertet og det å følge kjærlighetens kall til å åpne de lukkede dørene og gå ut av oss selv. Av kjærlighet gikk Kristus gjennom syndens, dødens og dødsrikets lukkede dører, og han ønsker å komme inn hos hver av oss for å sette hjertets lukkede dører på vidt gap. Med sin oppstandelse vant han over den angsten og frykten som holder oss fanget; han ønsker å sette våre dører på vidt gap og sende oss ut. Den veien som den oppstandne Mesteren viser oss er enveiskjørt, vi kan bare følge den i én retning: Vi må gå ut av oss selv, vi må gå ut for å vitne om den legende kraften til den kjærligheten som har erobret oss. Foran oss ser vi en menneskehet som ofte er såret og redd, og som bærer på arrene etter lidelse og usikkerhet. Overfor det lidende skriket om barmhjertighet og fred hører vi i dag Jesu tillitsfulle oppfordring: Som Far har sendt meg, sender jeg dere (Joh 20,21).
I Guds barmhjertighet fins hjelp for alle slags lidelser. For hans barmhjertighet holder ikke avstand: Den ønsker å komme all slags fattigdom i møte og befri oss fra de mange formene for slaveri som plager vår verden. Barmhjertigheten ønsker å nå sårene til hver enkelt for å behandle dem. Det å være barmhjertighetsapostler betyr å berøre og kjærtegne hans sår som også nå fins på kroppen og i sjelen til mange av hans brødre og søstre. Ved å stelle med sårene bekjenner vi Jesus, vi gjør ham nærværende og levende; vi gjør det mulig for andre, som med egne hender får ta på hans barmhjertighet, å erkjenne ham som Herre og Gud (jf. Joh 20,28), slik apostelen Tomas gjorde. Det er dette oppdraget som blir betrodd oss. Mange mennesker ønsker å bli lyttet til og forstått. Barmhjertighetsevangeliet må forkynnes og skrives i vårt liv, det søker mennesker med tålmodige og åpne hjerter, "barmhjertige samaritanere" som vet å være medlidende og tie foran brorens og søsterens mysterium; det krever gavmilde og glade tjenere som elsker fritt uten å kreve noe til gjengjeld (jf. Matt 10,8).
Fred være med dere! (Joh 20,21). Slik hilser Kristus sine disipler; det er den samme freden som vår tids mennesker venter på. Det er ikke en fred oppnådd ved forhandlinger, det er ikke en pause fra noe som ikke stemmer: Det er hans fred, freden som kommer fra den oppstandnes hjerte, freden som har overvunnet synden, døden og frykten. Det er freden som ikke splitter, men forener; det er freden som ikke lar oss være ensomme, men som får oss til å føle at vi blir tatt i mot og elsket; det er freden som forblir også i smerten og får håpet til å blomstre. Akkurat som på påskedagen fødes og gjenfødes denne freden av Guds tilgivelse som tar vekk uroen fra hjertet. Å bringe hans fred: Det er dette oppdraget kirken blir betrodd påskedagen. Vi blir født i Kristus som forsoningsredskaper for å bringe Faderens tilgivelse til alle, for å avsløre hans ansikt av ren kjærlighet gjennom barmhjertighetstegnene.
I gradualsalmen hørte vi Evig varer hans miskunn (Sal 118,2). Det er sant, Guds barmhjertighet er evig; den tar ikke slutt, den blir ikke brukt opp, den gir ikke opp selv når den finner døra lukket, og den blir aldri sliten. Vi kan støtte oss til dette ordet evig når vi er fristet og når vi er svake, for vi er sikre på at Gud aldri forlater oss: Han er med oss alltid (jf. Matt 28,20). Vi takker ham for hans store kjærlighet, så stor at vi ikke kan fatte den (jf. Ef 3,20)! La oss be om den nåde aldri å bli trøtte av å øse av Faderens barmhjertighet og bringe den ut i verden: La oss be om selv å være barmhjertige for å spre evangeliets kraft overalt og skrive de sidene i evangeliet som apostelen Johannes ikke skrev.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse