Pilegrimstur: En reise til forvandling
Pilegrimsturen til Det hellige land, 11. – 19. februar 2019
Vi var en gruppe på 32 pilegrimer fra Midt-Norge som satte kursen mot Israel. På flyplassen i Oslo traff vi tilfeldigvis biskop Bernt, som var på vei til et møte i Roma. Han gav oss sin velsignelse, og ønsket alle en god reise.
Tekst: p. Khiem Duc Nguyen,
sogneadministrator i St. Sunniva kirke, Molde
Vårt første stopp ble naturlig nok Nasaret, som ligger i den nordlige delen av Det hellige land. Vi ankom hotellet rundt kl. 01.30 midt på natten. Trøtte, men likevel fulle av entusiasme startet den andre dagen tidlig om morgenen. Vi dro til stedet hvor engelen Gabriel kom til Jomfru Maria, begynnelsesøyeblikket for vår frelse. Det står en stor kirke over stedet, muligens den største i hele Midtøsten. Vi fikk også besøke den hellige Josefs hus som lå bare et par hundre meter unna. Vi må ikke glemme at Nasaret var en liten landsby den gangen med rundt 200 mennesker og alle kjente hverandre. Av den grunn tok det ikke lang tid før alle kjente til at Maria var med barn og at barnet ikke var Josefs. Enda mer interessant er at folket som levde sammen med dem, ikke fant ut mer om hvem som var den virkelige faren til barnet.
Haifa
Dag tre var en blanding av turist- og pilegrimsopplevelse. Turen til Haifa, den tredje største byen i Israel, var planlagt til formiddagen. Jesus kom aldri hit, men Elia gjorde det. Vi besøkte hulen, der han måtte søke ly etter å ha utfordret de 400 profetene som tilba Baal-guden. Etter lunsj dro gruppen videre til Tabor-fjellet, der Jesus forandret seg foran Peter, Johannes og Jakob. Moses og Elia viste seg også der og talte til ham. Vi feiret Den hellige messe på denne høyden, og mange av oss kunne kjenne at Gud Faderen talte til oss med de samme ord som ble sagt til apostlene: «Dette er min egen sønn, ham som jeg har kjær. Lytt til ham!» Kvelden samme dag fikk vi muligheten til en hyggelig båttur over Galileasjøen. Det var overveldende å oppleve stedet som Jesus hadde stillet stormen, gått på vannet og fått Peter og hans venner til å få den store fangsten. Vannet var rolig og fredelig, vi sang og nøt den deilige atmosfæren.
Jeriko
Alle ville tilbringe mer tid i Nasaret og omegn. Det var fortsatt så mye mer å se, men vi måtte videre til Jeriko. I motsetning til Nasaret, som er en travel by, er Jeriko et mer eller mindre ørkenlignende område. Etter dåpen gikk Jesus opp på fjellet i Jeriko og fastet i førti dager og netter. Han bodde i en hule. Vi kom opp dit med kabelbane. Det er vanskelig å kunne forstå hvordan han overlevde der i så mange dager uten tilgang til vann og andre nødvendigheter.
Dødehavet
Vi hadde bare en enkelt natt i Jeriko. Etter besøket på fjellet, dro vi mot jødenes helligste by: Jerusalem. Vi stoppet underveis «utenfor døren» til Sakkeus, han som måtte klatre opp på et morbærtre for å se Jesus. Turen gikk videre derfra til Dødehavet. De som ville, kunne ta et bad i det salte vannet. De fleste nølte ikke med å hoppe uti, til tross for litt vind og rundt 15 varmegrader, etter å få hørt at man blir nesten ti år yngre etter en time i Dødehavet! Man skulle nesten tro at effekten ville være den motsatte. La oss håpe på at det var det skitne, det dårlige, og kanskje til og med noen av syndene, som døde og forsvant i det salte vannet.
Betlehem
De siste fire nettene bodde vi på hotell i Betlehem, byen hvor det skulle «komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel». Vi kunne ikke vente med å komme til Jesu fødested. Inngangen til Fødselskirken var spesiell. Den var under en meter høy, og alle måtte bøye seg – et synlig tegn på ydmykhet – for å komme inn. Synet av kirken var imponerende – den var enorm, både i høyden og bredden.
Takket være den hellige Helena ble denne Fødselskirken bygd. På en av de mange søylene ble til og med Hellige Olav malt, men fresken er ikke lenger lett å få øye på i dag. Grunnen til at kirken ble aldri ødelagt av muslimene, var at de så mosaikken av de tre vismennene ved frontsiden og betraktet det som et godt tegn og sted. Vi stod lenge i kø for å komme til stedet hvor stallen en gang stod. Mange av oss fikk tårer i øynene. Vi knelte i ydmykhet og kysset stjernen, og vi gikk derfra full av glede – slik som gjeterne en gang gjorde.
Jerusalem
Jerusalem var allerede dengang en storby, og idag vokst seg enda større. Vi hadde kommet til stedet som over en lang periode, var det synligste møtepunktet mellom Gud og mennesker. For Gud hadde sagt at han ville bo i sitt tempel, der paktkisten engang var. Det var så mye å ta til seg, så vi måtte nesten løpe, eller kjøre, i all hast fra sted til sted for å få med seg så mye som mulig.
Høydepunktet
Høydepunktet over alle høydepunkter må ha vært da vi på siste dag av pilegrimsturen, måtte våkne klokken halv fire på natten for å komme til Golgata-høyden. Vår flinke guide hadde på utrolige måter klart å reservere en halv time til messe rett ved det sted, der korset, som vår Herre døde på for å frelse verden, engang stod. Noen meter unna stod vi etter messen lenge i kø for å komme til Jesu grav. Det var ikke lenger mulig å besøke selve graven; vi kunne bare knele rett ovenfor den, og vi ba i stillhet. Vi fikk bare noen sekunder hver, for køen var lang. Dagen ble avsluttet med den ordentlig lange korsveien i Jesu fotspor. Vi glemte heller ikke å ta en tur til klagemuren. Det var spesielt å røre ved den delen av muren som engang var templet som Jesu regelmessig dro til for å gjøre sine jødiske plikter.
Personlig møte med Herren
Som alle andre reiser, måtte også vår pilegrimstur komme til ende. Den varte i åtte dager, men to av dagene gikk med til selve reisen til og fra Det hellige land. Vi gikk en del, men tilbragte mye av tiden på buss for å komme raskt fra sted til sted. Jesus, derimot, gikk fra nord til sør i Israel, fra landsby til landsby, og alltid til fots. Han hadde ikke bil eller kabelbane, han hadde ikke Nike-joggesko, men sandaler og stav i hånden. Det er stor forskjell mellom dengang da og nå. Likevel, hver enkelt av oss fikk et personlig møte med vår Herre. Vi gikk med ham i vårt eget indre tempo. Han rørte mange hjerter. Vi dro hjem trøtte og med poser under øynene, men vår tro ble styrket og fornyet. Vi vendte ikke bare tilbake til hvert vårt hjem. Vi var som de to disiplene som vandret mot Emmaus: De møtte Jesus på veien og vendte tilbake til Jerusalem med en levende opplevelse av den oppstandne Kristus. Vi er kommet hjem igjen til den vanlige hverdagen, men livet er forandret.