Katolikk i Norge i dag

Inntrykk fra temadag i St. Hallvard menighet

Av Marta Bivand Erdal

Den katolske kirke i Norge har alltid vært preget av mangfold, men den enorme veksten det siste tiåret har bidratt til mer kompleksitet.  Dette har konsekvenser for innsatsen for å skape og styrke felleskap og enhet. Hva vil det si å være katolikk i Norge i dag?  

De siste årene har St. Hallvard menighet, som andre katolske menigheter i Norge, opplevd en formidabel vekst. Dette er gledelig, men innebærer også utfordringer: Hvordan skal vi ta imot nye medlemmer fra alle verdens land? Vi som har vært del av Kirken i Norge over tid, har også bakgrunn fra mange ulike land. Hvordan finner vi oss til rette i vår felles og mangfoldige Kirke? Og hva gjøres for at barn som er født i Norge, skal føle seg hjemme i Kirken, både de som har foreldre og besteforeldre som en gang innvandret, og de som har familiehistorien sin fra Norge? Dette er spørsmål som har avgjørende betydning for våre forståelser av, og våre erfaringer med, fellesskap og enhet i Kirken.

Kirkens røst er på den ene side klar: «her er ikke jøde eller greker (...). Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28-29), men på den annen side har kirken også historisk sørget for sjelesorg tilpasset migranters språklige (og kulturelle) behov. I moderne tid er italiensk migrasjon til USA et godt eksempel. Kirken i Italia, og Vatikanet, var urolige for hvordan det skulle gå med italienske katolikker i den irsk-dominerte katolske kirken i USA. En del av Kirkens tidlige dokumenter om sjelesorg for migranter stammer fra denne tiden og må leses i sin kontekst. Prinsippet om å gi sjelesorg på et språk de troende behersker, er imidlertid noe som ligger fast, og det gjelder enten man snakker om filippinske hushjelper i Singapore, polske snekkere i Norge eller katolske flyktninger fra Eritrea eller Irak.

Erfaringsutveksling om norsk 
katolisisme

Temadagen «Hva vil det si å være katolikk i Norge i dag?» var en del av St. Hallvard menighets 125-årsjubileum. Spørsmålet ble belyst gjennom felles refleksjoner og samtale – med deltakere fra bredden av menighetens mangfold med tanke på landbakgrunn, alder, kjønn og yrke.  Den brede sammensetningen var en nødvendig betingelse for å kunne ha en reell samtale om hva som rører seg, og kunne utveksle erfaringer om hvordan det oppleves å være katolikk i Norge idag.

Selve tittelen på temadagen er en pandoras eske, for når vi sier «hva vil det si å være katolikk i Norge i dag», balanseres det på en knivsegg: Snakker vi om å være «norsk katolikk» eller katolikk på norsk? Er det noen motsetninger her, kan man for eksempel være norsk-vietnamesisk katolikk? Dette er temaer som ikke er uttømt i Den katolske kirke i Norge.

For de aller fleste av oss som er katolikker i Norge idag, er ikke norsk det språket vi snakket hjemme da vi vokste opp. For katolske barn anno 2016 er bildet fortsatt nokså likt, i stor grad fordi innvandringen av katolikker det siste tiåret har vært enorm, med en jevn tilstrømming også i tiden før. I dag er det blant katolikker i Norge flere som har en polsk fødselsattest enn dem som har norsk. Men dagens katolske barn er i overveiende grad født her og går på norsk skole. Dette gjelder også barn av de nyere polske innvandrerne: åtte-ti års botid i Norge er ikke så lenge for voksne, men for førstekommunionsbarna er dette et helt liv.

Hvordan møter man så denne mangfoldige virkelighet i en menighet som St. Hallvard? Gjennom tankevekkende og inspirerende innlegg kom det frem et spekter av ulike erfaringer med det å være katolikk i dagens Norge, og i denne menigheten. Disse gjenspeiler den erfaringsbredden menighetene og Kirken må spenne i sin tenkning og praksis omkring liturgi, katekese og diakoni for sine troende.

Å komme hjem

Andzelika på nitten fortalte på klingende norsk, etter 6-7 år i Oslo, om hvordan skriftemål og messe på polsk – på hennes eget språk – er utrolig viktig og gir henne en helt spesiell følelse. Andzelika framstår som en helt vanlig norsk jente. Når polsk språk likevel er så viktig for hennes trosliv, er dette en dimensjon ved integrering i det norske som må tas på alvor. Det betyr imidlertid ikke at hun bare må være «polsk katolikk». Andzelika har også vært med på ungdomsarrangementer på Mariaholm. Hun fikk selv se og oppleve hvordan katolske ungdommer i Norge ber og synger sammen i kapellet. Å få se dette, å få være med på det, gjorde at det norske i Kirken ble mindre fremmed, og noe som hun også kunne være en del av, som var fint.

Almaz fortalte om endringen fra å være ny i Norge til det å være en etablert del av det flerkulturelle Oslo. Det krevde tid og innsats. Men for Almaz er den eritreiske sangen fortsatt hjertet nær, og selv om hun oftest deltar i liturgien på norsk i dag, er det viktig å kunne få oppleve eritreiske messer. Dette er annerledes for barna hennes, og i løpet av barnas oppvekst har de balansert deltakelse i liturgi og katekese både på tigrinya og på norsk. Almaz ser hvordan nye eritreere i Norge går gjennom mange av de samme erfaringene hun selv gjorde tyve år tilbake, og er opptatt av å kunne bidra til at disse også skal klare å etablere seg i Norge. Hun understreket hvordan det å komme til kirken var som å komme hjem. Hun opplever et fellesskap i Kirken her i Norge – både med eritreere og med andre i St Hallvard, uansett hvor de kommer fra. Hun løftet også fram viktige refleksjoner om hvordan forholdet mellom kultur og tro alltid går går begge veier, spesielt med tanke på barna som vokser opp i Norge. Her er det rom for det eritreiske og det norske, for å snakke tigrinyia og norsk, og både  være katolikk og være en del av det flerkulturelle Oslo.

Frode konvertete for en del år siden, og St. Hallvard ble for ham tidlig et naturlig «hjem» i det katolske landskapet. Erfaringen var av en positiv og inkluderende menighet, med prester som ser deg og viser engasjement. Det var uvant for ham å plutselig tilhøre en etnisk minoritet, i egen menighet, i eget land. Frode fortalte om den store styrken som han opplever at mangfoldet i Den katolske kirken er, men også om at han er bekymret for utfordringene med den raske veksten: «På den ene side kan vi lære av hverandre og bli en svært viktig arena for å vise at mennesker fra svært ulike bakgrunner kan samarbeide og danne positive og gode fellesskap. Men vi kan også bevege oss i en retning der vi får en kirke med stor språklig segregering.» Frode undersreket at veien videre er vår, den er felles, og at ansvaret for Kirkens fremtid ikke bare hviler på prester og menighetsråd, men at vi må ta ansvar hver og én av oss. Både som en del av den gruppen vi tilhører, enten det er som norsk konvertitt, vietnameser eller polakk, eller som ung norsk katolikk, 
men også sammen på tvers, med gjensidig åpenhet og fordomsfrihet.

Johans erfaringer med å vokse opp som katolikk i Norge vakte stor inter­esse, både blant de tilstedeværende eldre fra menigheten og blant gjengen av polakker som deltok. Johan fortalte fargerikt om hvordan det var å vokse opp som norsk og som katolikk med tamil som morsmål. At det opplevdes som å ha «én fot i hver båt». Dette endret seg i ulike faser av oppveksten. Noen ganger var det helt uproblematisk, andre ikke. Som ung voksen og student opplever Johan at det er enklere å ha reflekterte samtaler med omgrangskretsen om religion, også på tvers av ulike tros- og livssyn. Men Johans oppsummering var nokså klar: «Det er ikke alltid lett for barn å ha en religion i Norge idag. Det er viktig at vi gir dem de verktøyene de trenger for å takle hverdagen som unge katolikker.»

Sangen som er hjertet nær

Gjennom en innledning om mangfoldet i Kirken basert på forskningsprosjektet i St. Hallvard og personlige refleksjoner fra enkeltpersoner, kom det fram mange sentrale momenter. Temadagen fortsatte med gruppediskusjon og ble oppsummert med en plenumssamtale. Fellesarenaer – på tvers av språklige og andre skiller – ble fremhevet som viktige. For eksempel katekesen, selv om den kun involverer familier med barn og kateketene, men også menighetsfester på St. Hansaften og den felles Mariaprosesjonen i Oslo. Men Almaz’ personlige refleksjon om sangen, som er hjertet nær, fikk også fram dimensjoner ved det som for mange oppleves som felles: Når menigheten i en høymesse istemmer Salve Regina eller Kyrie og Credo, er dette fine erfaringer med god fellesskapsfølelse og samhold, der felles tro og bønn oppleves som sterkere enn skillene. Også gjennom fredshilsenen er fellesskapet og opplevelsen av å føle seg hjemme sammen i Kirken virkelig for veldig mange. Dette er dimensjoner ved Den katolske kirkes fellesskap – her i Norge, i St. Hallvard menighet – som ikke er så lett oversettbare til det offentlige Norges integreringsspråk. Men det innebærer ikke at denne typen fellesskapsfølelse av den grunn er noe mindre vesentlig for den enkelte eller for Kirken.

Den katolske kirke i Norge er et levende mangfold i mangfoldet, vi er minoriteter i minoritetene og minoriteter blant majoriteten. Det er enorme forskjeller mellom menighetene, og Oslo-virkeligheten, i St. Hallvard, St. Olav eller St. Johannes, er nokså fjern fra både Lillehammer og Bodø. Men mangfoldet av språklige bakgrunner er likevel noe alle menigheter har felles. Dette innebærer behov for kommunikasjon på norsk mellom mennesker som ikke har norsk som morsmål; menighetsmedlemmer som har svært ulike erfaringer med å forsøke å bli en del av det norske storsamfunnet; og ikke minst: Katekesedeltakerne er barn og ungdommer som vokser opp i familier med innvandrerbakgrunn, side ved side med dem som ikke har noen innvandrerbakgrunn. Mangfoldet og kompleksiteten gir seg utslag i en rekke utfordringer, men er samtidig en enorm rikdom og ressurs.

Selv i Den katolske kirkes enhet er det likevel ikke slik at det å leve sammen i dette mangfoldet går helt av seg selv. Det kreves en innsats dersom man skal bygge et fellesskap som virkelig er felles. Temadagen i St. Hallvard var i så måte en svært inspirerende dag, som ble avsluttet blant annet med ønsker fra den polske gjengen om flere felles møtepunkter, om å fortsette med temadager der fellesskap på tvers av språklige, kulturelle, nasjonale og andre skillelinjer blir satt på dagsorden, til felles samtale, refleksjon og vekst.