Selja – Norges første pilegrimsmål
IMPONERENDE SKUE: Klosteranlegget sett fra sydøst med Stadtlandet i bakgrunnen. Klostergården midt i bildet og til høyre kirketårnet og ruinene av St. Albanuskirken. Foto: Ragnhild Aadland Høen
Gjennom katolsk middelalder vokste det fram tre store pilegrimsmål i Norge: St. Olavs skrin i Nidaros, det undergjørende krusifiks i Røldal og St. Sunniva-helligdommen på Selja. Eldst av disse er Selja.
Tekst: Helge Magnus Iversen
Selv om det er meningsløst å rangere pilegrimsmål mot hverandre, vil nok mange mene at det hviler en helt spesiell stemning over St. Sunniva-helligdommen. Selv ikke-troende som besøker Sunnivahulen og klosterruinene fornemmer stedets hellighet. For Selja er et sted som åpner sjel og sinn for ettertanke og gir Den hellige ånd tid og rom for å arbeide.
På en helt spesiell måte møtes tid og evighet, uendelighet og historie, tro og håp på denne lille øya ytterst mot storhavet. Blikket vandrer mot himmelhvelvingen høy og endeløs, og mot storhavet som åpner seg grenseløst; under føttene har du vigslet jord og hendene hviler mot stein som for snart tusen år siden er murt lag på lag i lov og takk til Vårherre; bak din rygg den hellige kilden og fjellhulen der den hellige Sunniva og Seljumennene fikk sitt jordiske hvilested før deres reise gikk videre til de himmelske saler.
I siste halvdel av 900-tallet drev i følge sagnet noen fremmede i båt i land på Selja. Kirkens "offisielle" Sunnivalegende, Acta Sanctorum in Selio, ble nedskrevet ca. 200 år senere, og forteller om den irske prinsessen Sunniva som med sitt følge forlot Irland for å unngå å gifte seg med en hedensk høvding. Følget livberget seg på Selja som best de kunne inntil den hardbalne hedning Håkon jarl oppsøkte øya for å fordrive dem. De fremmede søkte tilflukt i en fjellhule og ba Herren beskytte dem mot hedningene. Gud besvarte deres bønner med å la et steinras stenge hulen.
Senere så handelsmenn som seilte forbi et underlig lysskinn over øya, og gikk i land. Der fant de en skinnende hodeskalle med en vidunderlig lukt, og denne tok de med seg til Nidaros og viste det til kong Olav Trygvasson og biskop Sigurd. På bispens befaling dro kongen ned til Selja, det vart i år 996 eller 997. Der fant de flere velluktende knokler, og også Sunnivas legeme, helt og uskadet som om hun sov.
Sunnivahulen
Hulen der Sunniva ble funnet ble innredet til kapell, og på på klippeavsatsen utenfor lot kongen bygge en liten kirke der Sunniva ble skrinlagt. I følge tradisjonen gikk Olav den hellige i land her i 1015 da han kom fra England, og knelte i bønn både i kirken og i hulen som var vigslet St.Mikael.
Legenden om St. Sunniva har typiske fellestrekk med andre helgenlegender fra samme og tidligere tid, og kanskje må den oppfattes mer symbolsk enn bokstavelig. For Sunniva selv har historikerne ikke funnet spor etter, iallfall ikke som irsk prinsesse. Slik sett er hun mer mytisk enn de øvrige norske helgener som alle er historiske personer. Men det forringer ikke Selja som helligsted. For noe må det ha vært her. Kildene beretter om mange jærtegn, og konge og biskop hadde ikke reist ens ærend ut i havgapet for ingen ting. Og relikvieskrinet på Selja ble umiddelbart valfartsmål.
Helgendyrkingen på Selja var i første omgang knyttet til de hellige Seljumennene - Sanctorum in Selio, og messen som ble feiret på minnedagen har da også fra de eldste tider vært kallt Seljumannamesse. Først etter en tid ble St. Sunniva knyttet til feiringen, og man kan si hun på en måte ble symbolet og lemligjgøringen av de navnløse hellige som omkom på Selja. I 1319 utferdiget pave Bonifacius IX et brev som lover avlat til alle som besøker Kristkirken eller Munkeliv kloster i Bergen til Seljumannamesse, en sterk indikasjon på at dyrkingen av Den hellige Sunniva og hennes ledsagere både var levende og akseptert. Relikvier fra Seljumennene lå forøvrig i relikviegjemmet i den gamle alterstenen i St.Olav domkirke, nå ligger stenen og disse relikviene i St.Magnus kirke i Lillestrøm.
Flyttet til Bergen
Seljas betydning som pilegrimsmål og helligsted understrekes også av at kong Olav Kyrre rundt 1068 valgte Selja som ett av de tre første faste bispeseter i Norge. De to andre var Nidaros og Oslo. Det er heller ikke usannsynlig at Olav Kyrre tok initiativet til å planlegge klosteret på Selja som trolig ble tatt i bruk omkring år 1100 av engelske benediktinermunker. Dette klosteret ble dermed ett av de aller første, om ikke det første i Norge. Bispesetet lå på Selja i hundre år før både biskopen og St. Sunnivas skrin flyttet til Kristkirken i Bergen i 1170.
Både før og etter 1170 var anleggene på Selja et imponerende skue, og det var et troens kraftsentrum i Norge, etterhvert bare overgått av erkesetet i Nidaros. Det var trolig fire kirker på øya: Selve klosterkirken som også var domkirke og vigslet til den engelske helgen St.Albanus, hulekirken vigslet til St.Mikal, St.Sunnivakirken på de imponerende stenterassene utenfor hulen, og en soknekirke på Bø på fastlandssiden av øya. Selve klosteret har trolig huset 15-20 munker som drev jordbruk, og minst like mange legfolk var knyttet til klosteret.
Svardedauden og klosteret
I middelalderen, da sjøveien var en viktigere ferdselsåre enn landeveien, var Selje et sentralt sted på Vestlandet. Det var den største havn, og en av de beste, mellom Bergen og Nidaros, og et naturlig landligge når været var for hardt til å gå rundt Stadtlandet. Det var bosetninger både på øya Selja og inne på fastlandet, bare et smalt sund skiller. Lenger innover i Nordfjord og i Vanylven på Sunnmøre, på nordsiden av Stadtlandet, var det i vikingtiden og middelalderen både et høyt folketall og mektige høvdingseter. Mange spor fra denne storhetstiden finnes ennå, ikke minst flere vakre middelalderkirker. Etter Svartedauen ble virksomheten ved klosteret på Selja trolig sterkt redusert, og det kan virke som om klosteret aldri kom skikkelig på fote igjen. Trolig ble det forlatt allerede i 1520-årene, og deretter gikk det få år før det ble plyndret og ødelagt under reformasjonen.
I dag står bare nederste del av murene igjen, samt kirketårnet som er restaurert og fremstår i sin opprinnelige form. I fjellet ovenfor klosteret er Sunnivahulen intakt, mens det bare er murrester igjen av St.Sunnivakirken like nedenfor hulen. I gressbakken bak klosteret finner vi den hellige kilden med helbredende vann der steinene er blankslitte etter tusener av pilegrimmer som gjennom flere hundre år har knelt i bønn og håp. I de senere år har valfarten til Selja tatt seg opp igjen, og i tiden rundt Seljumannamesse 8. juli kommer både katolikker, ortodokse og protestanter hit til messe og stevne.