Olsok: Norge er bygd på Hellig Olav
Dr. philos Ørnulf Hodne: – Olavs virkningshistorie er enorm
STOR I 1000 ÅR: – Wergeland var stor, Bjørnson var stor, men deres storhet var begrenset i tid. Slik er det ikke med Olav, hans virkningshistorie er enorm: Jeg finner Hellig Olav i alle mulige kilder – i legendene, i lovverket, i dikningen, i politisk debatt, i prekener – han er tydelig tilstede i norsk kultur- og kirkehistorie i 1000 år, sier forfatter og forsker Ørnulf Hodne. Foto: Petter T: Stocke-Nicolaisen
I sitt nylig utgitte storverk om olsok levner ikke dr. philos. Ørnulf Hodne ved Universitetet i Oslo noen tvil: Ingen kan gjøre Olav Haraldsson rangen stridig som Norges mest betydningsfulle nordmann gjennom de siste 1000 år.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
NY OLAVSBOK:
«Olsok – Norges feiring av Olav den hellige»
Novus forlag, 2021, 389 sider
Forfatter: Ørnulf Hodne
Det finnes mange bøker om Hellig Olav i Norge. F
å – om noen – har lagt til grunn et så stort og rikt kildemateriale som folkeminneforsker, sakprosaforfatter og statsstipendiat Ørnulf Hodne. Boken på 389 sider er som et Hellig Olav-leksikon, og tar for seg Norges evige konge fra fødsel til dags dato: 1000 års virkningshistorie i norsk statsstyre og kultur.
I 2030 feirer vi at det er 1000 år siden Slaget på Stiklestad og Hellig Olavs martyrdød. Han samlet og kristnet Norge, og frem til reformasjonen i 1537 var olsok – eller olavsvaka – den største kirkefest i landet. Så ble helgendyrkelsen forbudt og straffet helt frem til 1800-tallet, da ledende nordmenn hentet frem Olav for å etablere en ny, norsk identitet til forskjell fra den danske og svenske.
– Kan noen gjøre Hellig Olav rangen stridig som den mest betydningsfulle nordmann?
– Jeg mener at ingen kan gjøre ham rangen stridig, sier Hodne, som minner oss på at Hellig Olav har virket i landet – som levende og død – i hele den perioden som formet det moderne Norge.
– Dyrkelsen har variert, og den fikk et grunnskudd ved reformasjonen, men den er kommet tilbake igjen, utbryter den anerkjente akademikeren.
– Wergeland var stor, Bjørnson var stor, men deres storhet var begrenset i tid. Slik er det ikke med Olav, hans virkningshistorie er enorm: Jeg finner Hellig Olav i alle mulige kilder – i legendene, i lovverket, i diktningen, i politisk debatt, i prekener – han er tydelig tilstede i norsk kultur- og kirkehistorie i 1000 år, resonnerer Hodne.
Forskeren og forfatterens konklusjon kan ikke misforstås: Ingen andre kan vise til en slik posisjon. Det har han forsøkt å få frem i boken gjennom å bruke et mangfold av kilder, ikke minst fra folketroen og -diktningen.
– Olav har overlevd alle angrep, som martyr, helgen og konge – ingen kan gjøre ham rangen stridig som enkelt-person. Hvem skulle det være? Hva man sier om ytterligere 1000 år, hvem vet? Men nå: Han er fortsatt verdig tittelen Norges evige konge, sier Hodne, som har et stort antall akademiske publikasjoner bak seg, blant annet «Det norske folkeeventyret» (1998), «For konge og fedreland» (2006) og «Påskefeiring i Norge – kirke, folketro og folkelige skikker» (2018). Det er med andre ord ingen akademisk junior som har tatt tak i Hellig Olav og feiringen av ham – olsok. Budskapet etter flere års Olav-studier er tydelig:
– Han gjør seg gjeldende over alt – i alle deler av samfunnslivet. Ikke minst var dikterne med på å gjenreise hans posisjon i folket da vi skulle gjøre Norge til en selvstendig stat i forhold til Sverige. Da ble Hellig Olav trukket inn for å skape en egen norsk identitet: Andreas Munch, Bjørnstjerne Bjørnson, Johan Welhaven, Per Sivle – alle disse brukte vår gamle helgenkonge for å bære frem det norske i en ny tid, sier forskeren (f. 1935), som ennå er i daglig arbeid på sitt kontor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.
PÅ SLAGSTEDET: Kunstneren Dyre Vaas Hellig Olav-statue på Stiklestad ble avduket i 1973. Kongen er framstilt som viking til hest med et gullkors i armen hevet mot himmelen. – Noen hadde blitt kristnet før Olavs død (1030), mange ble kristnet etterpå, men: Olavs død var det store gjennombruddet, sier Hodne. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Nordmenns egen vei til Kristus
At en person kan ha en slik kraft, gjennom 1000 år, er i seg selv et mysterium, som har vekket forskerens interesse:
– La oss begynne med begynnelsen, sier Hodne:
– Olav fikk en svært sterk utgangsposisjon i og med at han ble erklært helgen, forteller han.
Hodne trekker frem at Kirken tok ut Olavs potensial da den skulle gjennomføre kristningen av Norge, på en tid da troen betød så mye mer for folk flest enn idag. Han mener at disse årene er det største tidsskillet i norsk historie, og da står Olav frem som den ledende skikkelsen.
– Det gjør han både på grunn av det han faktisk utførte og fordi Kirken brukte hans martyrstatus i sitt kristningsverk. P. A. Munch skriver om at han «ofret livet for sin tro». At han falt på Stiklestad, var med andre ord et martyrium, i tillegg innførte han et lovverk med en virkning utover noe noen annen konge har gjort, sier Hodne.
Olavs veldige posisjon viste seg under og etter reformasjonen: Lutheranerne forbød ham, men han levet videre blant folk.
– Fra dette dypet kunne man på senere tidspunkter, slik som på 1800-tallet, hente ham frem igjen. Adam av Bremen (død ca. 1080) skrev at Olavs virke og død forandret nordmennene, han registrerte at mentaliteten endret seg fra Hellig Olavs død til han skrev sitt store verk om norsk historie. Noen hadde blitt kristnet før Olavs død, mange ble kristnet etterpå, men: Olavs død var det store gjennombruddet. Det vitner ikke bare legendene om, men datidens historikere. Det kommer til uttrykk i hans virkningshistorie – gjennom kunst, kultur, dikning i hundrevis av år, sier Hodne og tar oss tilbake til Nidarosdomen 23. juni 1991.
«Det tidsskiftet som ble innledet med Hellig Olav har fått virkning helt opp til vår tid», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i talen til kong Harald og dronning Sonja etter deres signingsgudstjeneste.
I sin olavsbok skriver Hodne at professor Anders Bugge (1889 – 1955) betegner olsokfeiringen i middelalderen som «vårt lands nasjonale festdag».
– Hva er etter din oppfatning selve kjernen i middelalderens olsokfeiring?
– For det første er det en stor kristen kirkehøytid, en fest. Så kan man si «hvor er Kristus i alt dette»? Da må jeg minne om at Hellig Olav har den posisjon han har, fordi han representerer Kristus og Kirken. Kjernen er kristendommen, uten at Olav fortrenger Kristus – han representerer Ham og er en lederskikkelse for de troende, sier Hodne.
I boken forteller han om hva som skjedde i Nidarosdomen i årene etter helgenens død: Pilegrimene kom i tusentall for helbredelse, de vandret i dager og uker for å be om Olavs forbønn i hans gravkirke.
– Det var en helgenkultus, så klart, men den fortrengte ikke Kristus. Uten Ham ville det jo ikke vært noen Hellig Olav. Helgenkongen var Kristi norske representant. Han var én av våre, da er det lettere å trykke ham til sitt bryst. Han var nordmenns egen vei til Kristus, sier Hodne, som presiserer at å be om forbønn ikke er å tilbe.
«Etter reformasjonen ble det straffbart å fortelle olavslegender! Men det var jo ingen som trodde at Hellig Olav tok tak i en sjøorm og egenhendig kastet den opp i fjellet! Det var en lignelse eller en illustrasjon på at han overvant det onde.»
Ørnulf Hodne
Olav overvant sjøorm
Den katolske kirke minnes og ærer helgenkongen med valfarter, prosesjoner, bønn og messe, men Olavs betydning kommer til uttrykk på så mange andre måter; i boken nevner Hodne blant annet hellige olavskilder og sagn.
– Jeg har selv studert kilden på Vatnås i Sigdal. Den har jeg skrevet mye om, som én av mange kilder, sier Hodne.
Vatnås kirke ble bygget like ved olavskilden, som har vært kjent for sitt helsebringende vann i århundrer. Kirken er derfor trolig også viet til Hellig Olav. Folk går fremdeles til kilden for bønn og helbredelse.
– Spør man kirketjeneren der oppe, får man ennå svar: Olav slo på en klippe, så kom det vann – og det helbreder, forteller Hodne.
Hellige kilder, troen på at vannet hadde helbredende kraft, er i sin opprinnelse ingen kristen skikk. Den fantes også i norrøn tid – da var kildene viet til Odin og Tor, for eksempel.
– Kirken forbød ikke denne skikken. De kristnet den, og viet kildene til helgener istedenfor. Dette ble gjort med både olav- og sunnivakilder, sier Hodne.
Hvordan olavssagnene har oppstått, er en gåte: Men mange er de, og de har levet på folkemunne i hundrevis av år.
– Det finnes en masse olavseventyr eller -legender: Hesten hans satte merker i fjellet, båten kunne gå til lands og til vanns – og sjøormen oppe i Syltefjellet skulle Olav ha manet opp i fjellet fra vannet. Disse muntlige fortellingene viser oss at folket ville ta vare på minnene om ham, Hellig Olav, de er en form for kjærlighetsuttrykk, sier Hodne, som dokumenterer at de mest ihuga reformatorene gikk meget hardt til verks for å bli kvitt dem. Katolske prester, derimot, brukte olavslegendene i sine prekener for å holde på interessen og gjøre bibelfortellinger begripelig for folk.
– Etter reformasjonen ble det straffbart å fortelle olavslegender! Men det var jo ingen som trodde at Hellig Olav tok tak i en sjøorm og egenhendig kastet den opp i fjellet! Det var en lignelse eller en illustrasjon på at han overvant det onde. Folk var jo ikke idioter, men dette tok reformatorene altså alvorlig, sier Hodne.
OLAVSØKUMENIKK: For 100 år siden ville det vært umulig å forestille seg en katolsk messe i Nidarosdomen, mener Hodne. Bildet viser biskop Bernt I. Eidsvig som preker i nasjonalhelligdommen på olsokdagen i 2020. Hodne refererer hele Eidsvigs preken i boken for å forklare forskjellen mellom luthersk og katolsk forståelse av Hellig Olav. Se og les prekenen her. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Katolsk tro overlevet reformasjonen
På selveste olavsdagen 29. juli 1536 signerte Christian III den kongelige resolusjon som gjorde slutt på kongeriket Norges selvstendighet. Senere samme år ble den lutherske dansk-norske statskirke innført. Olsok opphørte som kirkefest, og helgendyrkelsen ble forbudt.
– Hvordan reagerte de troende i Norge – og alle trodde jo på den tiden – på det?
– Vel, reaksjonene kom til uttrykk på mange måter: Noen prester nektet å innordne seg den nye troen. Enkelte forlot landet, slik som biskopene. Andre fortsatte som prester, og praktiserte på katolsk vis, til tross for forbudet. Det er dessuten eksempler på at innbyggerne rett og slett krevet det. Munke- og nonneordener ble forbudt; de måtte legge ned sine klostre, som ble overtatt av staten, sier Hodne.
I boken skriver han om forfølgelsene; mange praktiserende katolikker måtte rømme, hvis de ble i landet, risikerte de livet. Noen fortsatte likevel å feire katolsk messe, men i det skjulte.
– Vi har flere såkalte hulekirker på landet, slik som for eksempel Mikaelshulen, også kalt Sankt Mikaels kirke, en fredet hule i den bratte fjellveggen på østsiden av innsjøen Norsjø i Skien kommune, sier Hodne.
I boken forteller han nærmere om hulekirkens historie.
I byene var det anderledes: Der ble kirkene renset for Hellig Olav-skulpturene, som tidligere prydet dem. Kongemakten sto sterkest i urbane deler av landet, derfor var reformasjonstempoet større og konsekvensene for dem som holdt på den gamle tro, mye mer alvorlig.
– Men: At den katolske tro ble utryddet i Norge, er det ikke tale om: Den levet videre som folketro i det dulgte, sier Hodne.
Helgenmessene og helgendagene ble avskaffet og alt som minnet om dem ble fjernet fra kirkene: Alteret, relikvieskrin, bilder, figurer, malerier – unntatt Maria- og Kristus-bildene. Det troende folk ble nær traumatisert. Oluf Kolsrud, en ruvende skikkelse innen norsk kirkehistorisk forskning i første halvdel av 1900-tallet, skrev: «Ikke mange år etter at reformasjonen ble innført, er det klart at folket vender seg fra prest og kirke.»
– Kolsrud forteller at folk ble likeglad og ikke viste den samme respekt for kirken som de hadde gjort før: De kom ikke til messe, de bar ikke frem barna til dåp, de holdt ikke kirkene vedlike – den nye kirken og troen falt rett og slett ikke i god jord. Folk holdt fast på den gamle tro, sier Hodne.
EKTE NORDMENN: Kongefamilien på ski, kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav i 1907. Da kong Haakon skulle velge navn til Norges første kronprins på 500 år, ble navnet selvsagt Olav. Arkivfoto NTB / Scanpix
Olsok ble folkefest
Protestene mot danskekongens forbud mot katolsk tro og skikk kunne ende på verste vis for prester, som ikke lyttet til folket: De risikerte å bli lagt for hat, og enkelte steder ble lutherske prester sågar drept: Prosten på Lista Peder Claussøn (1545 – 1614) i Audnedal skriver at han kjenner til en kirke der syv prester ble slått ihjel. Også myndighetene kunne ta ibruk voldsomme straffemetoder: I 1555 ble to gamle bønder på Østlandet brent på bålet etter å ha agitert for den gamle helgendyrkelsen.
– Hva skjedde med olsokfeiringen da folk risikerte lovens strengeste straff for å fortsette å utøve sin tro på «gamlemåten»?
– Olsokfeiring og helgendyrkelse ble forbudt i 1537, selv pilegrimsreiser ble straffbart. Reformasjonen hadde katastrofale følger for de gamle religiøse skikkene, men: Olsokfeiringen fortsatte i folket, selv om myndighetene ikke ville det, sier Hodne.
I kapittelet «Olsok i norsk folketradisjon» skriver Hodne om hvordan folk i by og bygd feiret olsok utenfor den reformerte kirken. ´
– Olsok fortsatte som folkelig fest, litt som jonsok, men med mye større omfang. Folk dro gjerne opp på setrene, der de danset, moret seg med leker og spiste spesielt god mat – olsokgrøt. Folkefesten levet videre uavhengig av reformasjonen, men var mer preget av sosialt samvær enn kirkefest. Dette var en livskraftig tradisjon, som varte ved; den holdt man på til langt inn på 1800-tallet, sier Hodne.
Han viser til flere andre måter Olavs posisjon kom til uttrykk på:
Navneskikken er én av dem: Olav er det mest brukte navnet i Norge; det var – og er – en folkelig måte å hedre og minnes kongen på. Var man født på olsokdagen, ble det regnet som en stor lykke, man var et lykkebarn.
– Olsok levet også videre som merkedag, og sagnene gikk på folkemunne: Alt var med på å holde minnene om Olav levende, sier Hodne.
Han poengterer at i tillegg til folkelige skikker og handlinger, var Olavsloven kongens største bragd sammen med samlingen og kristningen av landet:
– Den gjaldt, også etter reformasjonen. Landets kristne lovverk tok ikke reformasjonen knekken på. Olav var lovgiveren, og den oppfatning hadde folk i Norge lenge etter 1537. At han kristnet landet, kunne ikke reformistene nekte for, sier Hodne og forklarer nærmere:
– Denne loven siviliserte Norge: Den avskaffet trelldom, gjorde slutt på barbariske skikker som å sette barn ut i skog og mark for å dø, den gjorde slutt på ættekriger og styrket kvinnens rettigheter: Flerkoneri blir forbudt. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran.
GROS SIGNINGSTALE: Da kong Harald og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen holdt daværende statsminister Gro Harlem Brundtland (bak i bildet) en tale, som trekker linje fra Hellig Olavs samtid til vår tid. Hun sa blant annet: «Det tidsskiftet som ble innledet med Hellig Olav har fått virkning helt opp til vår tid». Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB
Bygde norsk identitet på Olav
På 1800-tallet aktualiserte politiske hendelser Hellig Olav, og stadig flere tok til orde for at olsok igjen skulle feires – også av Den norske kirke.
– Norge var blitt en selvstendig nasjon i 1814, men ikke helt: Vi var fortsatt i union, og vi delte konge med Sverige. Henrik Wergeland begynte kampen for å frigjøre Norge fra Sverige nettopp med å skape en egen norsk identitet: Vi måtte bygge en ny nasjon, men på hva og hvem? Vi hadde jo vært i union med Danmark i 400 år før Sverige overtok oss, sier Hodne, som poengterer at dette ikke dreide seg om nasjonalromantikk, men realpolitikk
– Man måtte ha en grunnmur å bygge på, og da så man tilbake i tid: Olav ble sentral med én gang. Vi merker det allerede på slutten av 1700-tallet, da historikeren Gerhard Schøning (1722 – 1780) ville etablere domkirken i Trondheim som nytt nasjonalmonument, forteller Hodne.
Folkehøyskolepionér Christopher Bruun, dikteren Andreas Munch og nasjonalhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson ville også adoptere Olav. Dessuten kom det prester fra Den norske kirke som ville gjeninnføre olsok, slik som sogneprest Otto Theodor Krohg. I 1856 tok han i Morgenbladet til orde for at «St. Olavs Dagen» gjenskapes: «Mod Olaf haver vi været utaknemmelige i Livet og Døden», skrev han han.
– Hva er status for olsokfeiringen idag?
–Olsokfeiringen står veldig sterkt. For det første vil jeg si at det katolske innslaget i feiringen, er blitt mye mer vitalt enn for 50 – 60 år siden. Det tror jeg delvis skyldes Kirkens vekst og delvis den økumeniske bevegelse: Den norske kirke og Den katolske kirke samarbeider jo! Den katolske kirke kan stå i Nidarosdomen å preke! De to kirkesamfunnene forhandler den dag idag om hvordan det store olavsjubileet i 2030 skal foregå. Noe sånt ville vært umulig bare 100 år tilbake, men nå er Den katolske kirke med på å prege feiringen, sier Hodne.
Den nye økumeniske realitet viser seg også i årets olsokfeiring: 29. juli kl. 18.00 feirer Den katolske kirkes biskop Erik Varden og Den norske kirkes preses biskop Olav Fykse Tveit den første felles vesper i Nidarosdomen noensinne.
Hodne mener at vi påny søker etter en tydelig norsk, nasjonal identitet, denne gang i møte med store internasjonale strømninger:
– Representanter for norsk elite samler seg om olsokfeiringen – statsminister Erna Solberg kommer selv til Trondheim under årets olsok – og de følger den linje som Gro Harlem Brundtland tegnet opp i sin signingstale i 1991: ‘Slaget på Stiklestad markerer begynnelsen på vår egentlige statsdannelse. Kristendommen fikk fotfeste i Norge og landet fant sin plass i europeisk kultur. Dette har siden preget vårt samfunns grunnmur: Kristendommens menneskesyn, kultur og rettsvesen. Det tidsskifte som ble innledet med Hellig Olav har fått virkning helt opp til vår tid. I et internasjonalt samfunn som vokser stadig tettere sammen, skal vi sikre vår fremtid, vår kultur, vårt språk, ja hele vår identitet som nasjon’, forklarer Hodne.
Han finner dette er svært interessant: Olavsfeiringen er relevant og aktuell, fordi den har substans til både å skape og tydeliggjøre vår norske identitet i en ny, global tidsalder.
– I 2030 feires det store Olavsjubileet. Hva slags potensial har det?
– Det har et stort potensial. Det ser man bare av forberedelsene. Den katolske kirke og Den norske kirke har inngått et nøye samarbeid. Det er økumenikk på høyeste nivå: Jubileet kan bli en reell kristen høytid, men hva blir Hellig Olavs rolle? For den katolske kirke er han jo først og fremst en helgen, dit kommer jo ikke lutheranerne, sier Hodne, som også er opptatt av at den norske stat finansierer jubileet med store beløp og at det offentliges fremste representanter – konge og regjeringsmedlemmer – vi være tilstede: Det gir feiringen legitimitet og tyngde.
– Jeg tror det blir en nasjonal fest av dimensjoner – større enn 900-årsjubileet! Det er olavspotensial i det norske folk, iallfall, konkluderer han.
Program for Den nasjonale olsokfeiring 2021*
Tirsdag 27. juli
18.00: Åpningsmesse i St. Olav domkirke, Trondheim. Sendes direkte på katolsk.no.
Tilbud om kveldsmat i menighetssenteret etter messefeiring.
Onsdag 28. juli
08.30: Bussavgang fra Trondheim til Stiklestad.
10.00: Prosesjon fra Teglverket mot St. Olav katolske kapell ved slagstedet.
11.00: Utendørs pontifikalmesse ved St. Olav katolske kapell. Prestene tar imot skriftemål etter messen.
Etter messen vil menigheten i St. Torfinn menighet, Levanger, arrangere grilling ute på kirkebakken.
Praktisk tips: Ta med stol til messen og klær / skotøy tilpasset vær og føre.
Retur til Trondheim. Nærmere informasjon følger.
18.00: 1. Vesper i St. Olav domkirke.
19.00: Vigilie i St. Olav domkirke. Sendes direkte på katolsk.no.
19.30: Tilbud om kveldsmat i menighetssenteret.
Torsdag 29. juli
9.00: Laudes i St. Olav domkirke.
11.00: Olsokforedraget ved førsteamanuensis ved MF vitenskapelig høyskole Jan Schumacher:
«Er det mulig å gjenreise radikal kristendom ved å la seg inspirere av det som drev munkene for tusen år siden til å legge grunnlaget for vår europeiske kultur?» Sendes direkte på katolsk.no.
14.30: Pontifikalmesse i Nidarosdomen. Sendes direkte på katolsk.no.
18.00: Høytidelig økumenisk vesper med preses Olav Fykse Tveit, Dnk, og biskop Erik Varden, DKK. Sendes direkte på katolsk.no.
20.00: Avslutningsmiddag, buffet og grilling, i menighetsseneret i regi av menighetsrådet i St. Olav domkirke.
Meld deg på årets nasjonale olsokfeiring!
- Du bestiller billetter her: billett.katolsk.no
* Med forbehold om justeringer.
Les mer om olsok 2021
Les mer om olsok
- Les mer om Hellig Olav og olsok på katolsk.no/olsok
- Kongen som formet Norg
- Olav den hellige (995 – 1030), p. Olav Müllers biografi over Hellig Olav
- Hellig Olavs liv og levnet, artikkel (2012) av Olav-biograf og idéhistoriker Lars Roar Langslet
- Hellig Olavs legeme i Trondheim (1955), artikkel av Johannes J. Duin
- Om Olavsrelikvien i St. Olav Domkirke (1955), artikkel av Johannes J. Duin
Se biskop Bernt I. Eidsvigs preken i Nidarosdomen 29. juli 2020: