Norske avisers barnetro

Norske avisers barnetro korrigert av litt filosofisk og teologisk prat om himmel og helvete

Et foredrag holdt i Trondheim den 23.09.1999 av p. Olav Müller SS.CC.

En sensasjonsartikkel i norske aviser fikk meg til å minnes noe som hendte en av våre prester. Han satt en kveld i fint selskap. Hans borddame følte seg høflig forpliktet til å streife inn på det religiøse:

- Ja det vil jeg si Dem pater, jeg har til dags dato beholdt min barnetro.
- Og hvor gammel er de da frue?
- 60 år.
- Da synes jeg ikke det er så mye å skryte av.

Vel, vel !

Den anglikanske biskop John A. T. Robinson la for ca. 30 år siden en lignende sunn freidighet for dagen. I sin bok 'Ærlig for Gud' skjøt han en grusom salve mot godtfolks barnetro. Uten blussel hevdet han at Gud bodde ikke «der oppe». - Enkle mennesker møtte ham med en flom av protester og beskyldte ham for beksvart kjetteri.

De engelske intellektuelle derimot applauderte begeistret etter å ha lest 1. kapittel. – 'Var det ikke det vi alltid har sagt. Gud er ingen skjegget bestefar som bor der oppe. Vi vet bedre. Det nye verdensbildet gir oss innsikt i at Gud bor der ute i verdensrommet.'

Indignasjonen var desto større da biskopen i neste kapitel også benektet at Gud bodde der ute.

Det var oppfatningen av Gud som et fysisk vesen, nærværende over, under, ved, midt iblant de skapte ting biskopen ville torpedere.

Det var lignende tanker paven var inne på i sine onsdagskatekeser i sommer. I en rekke taler – rettet til Roma-besøkende – forklarte han Kirkens lære om «de siste ting». Jeg vil ikke her og nå komme utførlig inn på alt det vakre han lærte. Interesserte kan finne det på internett (www.katolsk.no) og oppdage lignende uttalelser i Den katolske kirkes katekisme (1006-1050).

Norske journalister leste selvfølgelig ikke de pavelige foredrag in extenso. De bare snappet opp noen godbiter fra ymse medier, som de i sin tur forvrengte maksimalt.

Paven var i sine onsdagsaudienser inne på at verken himmel eller helvete var fysiske steder. Fordi journalistene – noe ingen skal forundre seg over – levde i sin lengst forlatte barnetros forestillingsverden - om Gud og himmelen som fysiske realiteter «der oppe» og djevelen og helvete som minst like fysiske virkeligheter «der nede», konkluderte de freidig at paven hadde avskaffet begge instanser.

I Kristiansundsavisen 'Tidens Krav' kom et innlegg med groteskt innhold. Det var undertegnet 'D.Jevelen'. Den anonyme underskrift var genial. Skriften belærer oss jo at djevelen er «løgnens far».

Filosofiske betraktninger

La oss kort og ytterst forenklet streife litt inn på Thomas Aquinas lære om nærvær, tilstedeværelse, og senere behandle himmel og helvete teologisk:

Fysisk nærvær

Om gjenstander, f.eks. møbler, bruker vi helst uttrykket «de er der» eller de er «til stede» i rommet. – To gjenstander kan stå ved siden av og berøre, men ikke gjennomtrenge hverandre.

Sjelelig nærvær

I den menneskelige verden forholder det seg annerledes: Her taler vi mer om nærvær, mindre om tilstedeværelse. To mennesker kan arbeide i samme rom og allikevel være milevis fjernt fra hverandre. (Et bedre eksempel er det psykisk døde ekteskap.)

Omvendt kan to personer som elsker hverandre, oppleve at «de står hverandre nær» selv om de fysisk lever på hver sin side av kloden. I begge tilfeller er det sjelelig fravær og nærvær det dreier seg om. To sjeler kan ikke berøre hverandre som to møbler. Deres nærhet kan ikke måles med et metermål. En mor er sitt barn sjelelig nær når hun beskjeftiger seg med det i tankene, søker å leve seg inn i barnets sjeleliv.

Rene ånders nærvær

Med disse betraktningene bak oss har vi bedre forutsetninger for å forstå hvordan en ånd kan være nær et legeme. En ånd kan ikke i ordenes egentlige forstand berøre eller gjennomtrenge en fysisk gjenstand. For det ville forutsette at en ånd hadde romlige dimensjoner, strakte seg ut i rommet, noe den ikke gjør. – Vår åndelige sjel er ikke i kroppen som tynn gass i et reagensrør, heller ikke som en solstråle i et krystallglass. Sjelen levendegjør kroppen, holder den sammen og er på mysteriøst vis forbundet med den til en enhet. Det ville vel være noe riktigere å si at kroppen er i sjelen.

En ren ånd er i kroppen kun ved sin virken. En ren ånd har ingen romlig utstrekning, er ikke på et sted . Den er der den virker. En annen sak er at vi i vårt jordiske språkbruk knapt kan unngå å gi den romlige egenskaper.

Guds nærvær

Og nå nærmer vi oss Guds allestedsnærværenhet. Gud er ikke i verden som eter, som gjennomtrenger alt som eksisterer. Vi er i ham, men ikke som en fisk i vannet eller som en fugl i luften. Dette er billeder som gir oss overskridende anelser, som derfor er riktige som billeder, men som aldri blir identisk med virkeligheten. For eter, vann og luft forutsetter romlige egenskaper, noe Gud – som den rene ånd han er – ikke har. Han fyller ikke det uendelige verdensrommet, for fylle indikerer fysisk utstrekning, noe Gud ikke har. Guds væren er «hevet» over rom og sted.

Det vi ovenfor utsa om rene ånders nærvær i legemer, må vi også utsi om Gud. Han er der hvor han virker. Guds allestedsnærværenhet – altså dette at han er nærværende i alle ting – innebærer bare dette ene at han virker i alt som eksisterer. Vi kan vi føye til at denne virken er total. For Gud ikke bare skaper alle ting, han holder dem fra øyeblikk til øyeblikk i eksistens. På dette grunnlag kan vi si at Gud er nærmere oss enn vi er nær oss selv.

Herfra kan vi slutte oss til at det mål vårt sterkeste instinkt streber mot – livet i Gud – ikke dreier seg om et fysisk nærvær på et sted, men om en tilstand. (Jeg kjenner en prest som pleier å si til barn og ungdom i undervisningen: «Hele himmelen kan få plass på min nesetipp».)

Teologiske betraktninger

Himmelen

Når vi dør, går vår åndelige sjel til Gud. Også kroppen – enten den nå følger sjelen straks, som nyere teologi ser som en mulighet, eller først på den ytterste dag - blir åndeliggjort. Den blir lik Jesu oppstandelseslegeme, som i herliggjort tilstand er hevet over tid og rom. Den katolske kirkes katekisme taler i samsvar med Bibelen om himmelen som en tilstand hvor vi i inderlig enhet med den oppstandene Kristus skal se Gud slik han er, ansikt til ansikt; Bibelen skildrer dette mysterium i form av billeder: liv, lys, fred, bryllupsfest, vin i Guds rike, faderhus, det himmelske Jerusalem, paradiset. Men, som katekismen videre påpeker, dette er bare billeder. Virkeligheten overgår vår fatteevne; For som Paulus sier: «(Vi forkynner) som det står skrevet 'Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og hva som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte; alt hva Gud har gjort rede for dem som elsker ham'». Det er lignende tanker paven er inne på i sin onsdagskatekese: Fordi virkeligheten er så høyt hevet over vår forestillingsverden, sier han, skal vi være tilbakeholdne med å beskrive disse «siste realiteter» For billedene er alltid utilstrekkelige. Paven fremholder i denne sammenheng at «himmelen» eller «lykken», som vi vil oppleve, er verken en abstraksjon eller en fysisk plass i skyene. I samsvar med katekismen fremholder han at det dreier seg om en «tilstand (uthevet av meg) av opphøyet og endegyldig lykke».

Helvete

I tråd med læren om himmelen hevder paven at heller ikke helvete er en fysisk plass, men en «tilstand av evig fordømmelse». Også her, sier han, benytter Skriften seg av tidsbestemte billeder: brennende ovn, evig ild, gråt og hulking, gnagende orm. Men alt dette, sier paven, er «symbolsk språk», som peker på fullstendig frustrasjon og et liv i tomhet uten Gud. Og han fortsetter: «Isteden for å tale om et sted, indikerer helvete en tilstand av selvutelukkelse fra fellesskap med Gud og de salige. Paven fremhever flere ganger at det ikke dreier seg om en hevngjerrig Gud som straffer de onde med evig fortapelse. Det er de onde som selv – like inn i døden – velger å utelukke seg fra Guds kjærlighet. Man kan jo utvikle disse tanker videre og spørre om ikke himmelen ville bli en mer smertefull tilstand enn helvete hvis Gud mot de ondes vilje tvang dem inn i det lys de hater. Dante skriver i sin 'Divina Commedia' over helvetes port: Guds barmhjertighet skapte meg. Paven peker på at fortapelsen er en reell mulighet. Men det er oss ikke gitt å vite om noen eller en bestemt person er gått fortapt.

Gjør vi som skolastikerne og bruker filosofien som «teologiens tjenestepike» og minnes at Gud er nærværende i ting og personer bare ved sin virken, får vi også straks en sammenfallende teologisk erkjennelse: I himmelen skaper vi ikke vår egen lykke. Det er Gud som virker liv og lykke i oss. Vårt eget vesens kar er for lite til å fylles med Guds uendelige væren; vår persons lykkekapasitet er for snever til å oppleve den uendelige lykke han vil gi oss. Så bevirker han at vårt lykkepotensial blir utvidet i det uendelige, så vi får oppleve Gud som Gud opplever seg selv. Da skal jeg erkjenne (Gud) fullt ut på samme måte som jeg (av Gud) er kjent (fullt ut) (1 Kor 14,12).