Milites Christi?

Katolsk feltpresttjeneste fra Trettiårskrigen til Jernteppets fall

Etter et foredrag 9. juni 1997 i «Katolsk forum», St. Olav menighet, Oslo, av Torbjørn Olsen

2. februar 1955 utferdiget Vatikanets Ordenskongregasjon en instruksjon om ordensfolk som feltprester. I Art. V het det at disse feltprester spesielt skal sørge for å overgå de øvrige feltprester i broderkjærlighet og brennende prestelig iver, slik at de i egen person kan legge for dagen et levende bilde på en bonus miles Christi Iesu, en god Jesu Kristi stridsmann eller soldat.1

Uttrykket «bonus miles Christi Iesu» har man hentet fra 2. Tim 2, 3, der forfatterens litt fyldigere oppfordring til Timotheos lyder: «Ta din del av strabasene, som en god Kristi Jesu stridsmann [som en bonus miles Christi Iesu]. Ingen som drar i felten bryr seg med slikt som hører det borgerlige liv til, han må stå helt til hærførerens disposisjon.» Hærføreren er Jesus Kristus selv, og ordensfolk i tjeneste som feltprester skal være et bilde på en god Jesu Kristi soldat.

Vårt mer generelle spørsmål blir: Har de katolske feltprester stått frem som Kristi soldater? Eller har de vist seg som en soldater for helt andre herrer, eller overhodet ikke som stridsmenn?

Egne feltprester og feltpresttjeneste?

Problematisering

Kongregasjonen som sendte ut instruksjonen i 1955, var selv ikke så veldig sikker. I Art. II hadde den nemlig advart mot slike som søkte seg til feltpresttjeneste, drevet av lengsel etter falsk frihet. Alle ordensfolk i feltpresttjeneste hadde tydeligvis ikke primært fremstått som Kristi soldater.2

Den videnomkjente tyske Mainzer-biskop Wilhelm Emmanuel Frhr. von Ketteler hadde snaut 90 år tidligere vært mange hakk mer kritisk. Da man på slutten av 1860-tallet skulle organisere en egen katolsk feltpresttjeneste i Preussen, gikk han i en pamflett3 til voldsomt motangrep: Feltprestene er preget av en forskjellig ånd (s. 443), de arbeider nesten aldri (s. 447), de er ikke spesielt verdige prester (s. 451), og vil bare karriere (s. 454). Blant soldatene går den gode moral tapt (s. 449-450). De militærgeistlige kan som «theologische Dienerschaft» bli mer avhengig av staten og militærapparatet enn av Kirken (s. 443, 450-456).

Bakgrunnen for disse voldsomme utfall var planen om å innrette et såkalt «feltvikariat» (latin: Vicariatus Castrensis) eller «feltprosti» (tysk: Feldpropstei) for katolikkene i Preussen. Dermed er vi inne i en klassisk problemstilling: Hvem skal ha det åndelige ansvar for det militære personell?

Eksempsjon fra territorialmyndighet

Den generelle myndighetsstruktur i samfunnet har normalt vært territoriell, både på det åndelige og det verdslige plan. Det betyr at en stats utstrekning og kompetanse følger av de territorielle statsgrenser. I Kirken var det lenge også slik at bispedømme- og soknegrensene definerte kirkelig ansvar og autoritet. Riktignok er ikke alle ansvarsproblem derved avklart (hvem har f.eks. ansvar for en person på reise: myndigheten på hjemstedet eller på oppholdsstedet? - og hvem har ansvaret for utlendinger: statsborgermyndigheten, bostedsmyndigheten eller oppholdsmyndigheten?); men territorialprinsippet er utvilsomt svært vesentlig. Likevel kan det noen ganger bli direkte uhensiktsmessig. En hær som er på fremmarsj eller som okkuperer fremmed land, vil naturligvis bare i begrenset utstrekning rette seg etter lokale myndigheters anvisninger. Dertil kommer at sosiologiske, faglige og åndelige forhold kan skape helt andre og naturlige bindinger enn de territorielle.

Et klassisk redskap for å løse slike problem er «eksempsjon» (exemptio), nærmest fristilling i forhold til ordinære og lokale myndigheter. Deres ansvar blir overtatt av egne myndighetsorgan for de eksempte personer m.v. Det mest åpenbare eksempel på eksempsjon er diplomatiets fristilling i forhold til myndighetene i oppholdslandet. Også det norske militærpolitiets stilling må forstås på bakgrunn av tysklandsbrigadenes (1947-53) situasjon: ved et kompetent norsk militærpoliti slapp man en «uverdig» situasjon der tysk politi skulle gripe inn mot lovovertredende norske soldater.

Også mange klosterordener har helt fra middelalderen vært eksempt i forhold til de lokale biskoper og sokneprester. Paven eksimierte f.eks. fransiskanerne, og derved fikk han en sterk åndelig bevegelse som var uavhengig av det lokale kleresi. (Selv om Paven så dette som fordelaktig, var det nok mange biskoper som opplevde det ganske annerledes!) I forhold til lokalkirken fikk vi en struktur «i, men ikke under Kirken».

Eksempt feltpresttjeneste

Fra militært hold var det lenge ønske om eksempsjon fra de sivile kirkelige strukturer. Det kunne oppnås ved at det omkring egne feltprester ble bygd opp spesielle kirkelige institusjoner for soldater og offiserer med familier. Militærpersonene opphørte m.h.t. både skatt (tiende el.l.) og sakramentforvaltning å tilhøre de lokale menigheter. Istedet hadde de sine egne garnisonsmenigheter.

Vi skal senere komme tilbake til utviklingen i Preussen, nå bare merke oss at i 1868 skulle også katolikkene få sin egen stabile statlig og kirkelig etablerte feltpresttjeneste. 22. mai opprettet Rom et kirkelig embete som «storkapellan» (Cappellanus maior) eller «feltvikar» (Vicarius castrensis - feltprost).4 Samme person skulle utvnes til både det statlige og det kirkelige embete som feltprost.

Derved skjer det en kirkelig selvstendiggjøring av det militære personell i forhold til det sivile samfunn. Von Ketteler var mildest talt lite begeistret for en slik utvikling!

For å finne bakgrunnen for utvikling, må vi ytterligere 2-300 år tilbake i tiden.

Trettiårskrigen

Virkninger av krigen

Trettiårskrigen var en forferdelig katastrofe for Europa, spesielt for Tyskland. Ifølge Der große Ploetz resulterte den i 1.976 ødelagte slott, 1.629 ødelagte byer og 18.310 ødelagte landsbyer.5 Dertil kom den ubeskrivelige omfattende menneskelig nød og lidelse, med tilhørende moralsk totalforfall. Dette var altså følgen av den serie kriger som har fått betegnelsen «Trettiårskrigen», som fremstår som det militære sluttoppgjør mellom Europas katolikker og protestanter, og som varte helt fra 1618 til 1648, en hel generasjon.

Men Trettiårskrigens langsiktige ettervirkninger lå på et annet plan enn ødeleggelsene, og gjelder såvel militærvesenet generelt som feltpresttjenesten spesielt.

Før Trettiårskrigen ble hæravdelinger primært etablert når krig var aktuelt - ved at bønder samlet seg til kamp. Etter Trettiårskrigen fortsatte i mange land de etablerte avdelinger som stående regimenter til disposisjon for landets hersker. Vi fikk den «permanente soldat» (miles perpetuus) eller yrkessoldaten. (At den norske Hær ble organisert i 1628/41, samsvarer forsåvidt med mønsteret i forbindelse med Trettiårskrigen; men dens ordning med utskrevne mobiliserbare soldater gjorde likevel vår hær til et nokså annerledes fenomen i datidens Europa.) I de fleste land fikk vi et sosiologisk skikt, bestående av soldater og offiserer med familier ved siden av det sivile territorielt organiserte samfunn.

Selv om ideene fra den franske revolusjon (1789) om allmenn verneplikt (borgernes kollektive selvforsvar) hadde revolusjonerende konsekvenser, fortsatte det å bestå et viktig skikt av profesjonelt og varig militært personell.

Feltpresttjenesten

Prester sammen med soldater i krigstjeneste er kjent fra lenge før Trettiårskrigen. Det kunne være soknegeistligheten; og dersom det ikke fantes andre til å ta seg av de krigførende soldater, måtte naturligvis prestene på stedene hvor de befant seg, tre hjelpende til. Dertil kom spesielt ordensgeistlige som uavhengig av soknegrenser, og med basis i gamle pavelige privilegier, oppsøkte menneskene hvor de var, også på krigstokt. Endelig hadde dessuten mange fyrster sin egen hird-eller hoffgeistlighet, gjerne kalt «kongelige kapellaner», eventuelt «kongelige storkapellaner», en institusjon som kan føres helt tilbake til Karl den Store på 800-tallet. Også disse fattet interesse for sin konges krigførende menn. Fra slike prestegrupperinger stammer nok de prester som var med ved oppdagelsen og erobringen av Amerika.

Trettiårskrigens varighet og katastrofale konsekvenser økte sterkt behovet for en omfattende og kompetent feltpresttjeneste. Initiativtakende var ofte soldatenes øverste krigsherre, kongen eller fyrsten. I 1642 beskikket kurfyrst Maximilian av Bayern abbed Benedikt Raub av Wibling som «generalvikar for Hæren», d.v.s. en slags ledende feltprest på generalsnivå. I keiserriket opprettet jesuittene en feltmisjon bestående av 4 patres, og disse ble av keiseren beskikket til å drive misjon blant troppene. Keiserens skriftefar ble deres overordnede. Og i Spania beskikket kong Filip IV sine storkapellaner til å sørge for prestetjeneste i forskjellige deler av Hæren.

Den sivile kirkelige territorial- og ordensorganisasjon la i utgangspunktet store begrensninger på en kongelig forordnet prestetjeneste. Disse søkte krigsherrene å komme til rette med ved å be Paven om spesielle privilegier og fullmakter for feltgeistligheten. I alle de tre nevnte land svarte Paven imøtekommende, dog kun for de aktuelle krigers varighet (quoad bella praesentia in dictis regnis duraverint). Man var i ferd med å få en fast organisert, men provisorisk feltpresttjeneste.

Utviklingen henimot vårt århundre

Fra provisorisk til permanent feltpresttjeneste

Siden gikk det - som det ofte går med provisoriske ordninger - de ble til faste institusjoner. Det svarte til et behov som fulge av at hærene ble stående. Spesielt ble feltprestinstitusjonen stabil og langvarig i habsburgermonarkiet (det senere Østerrike-Ungarn) og i Spania. Da Jesuitordenen ble opphevd, overtok biskopen av Wiener Neustadt, sener St. Pölten, ledelsfunksjonen hos habsburgerne (1773), og fra 1826 en egen «feltvikar» eller militærbiskop.

I Spania bar den ledende kongelige storkapellan tittelen «patriark av Vestindia».

Felles for disse ledende feltgeistlige var deres avhengighet av tidsbegrensede pavelige fullmakter (gjerne for 7 og 7 år), og at eventuell bispeordinasjon var til «titularbiskop».

Innen troppene ble det så bygd opp en egen permanent feltpresttjeneste. Personer med tilknytning til de væpnede styrker ble eksimiert fra territorialmenighetene. Det ble ofte opplevd svært negativt hos territorialgeistligheten, og i f.eks. Bayern forhandlet kongen midt på 1800- tallet direkte med Den hl. Stol, uten München-erkebispens viten, om en egen feltpresttjeneste.

Preussen

På denne bakgrunn må vi forstå de markante protestene fra von Ketteler mot etablering av en egen fredsmessig feltpresttjenesten i Preussen.

I parentes kan bemerkes at det spesielt fra 1832 ble bygd opp en selvstendig og sterk «evangelisk» (d.v.s. protestantisk) feltpresttjeneste i Preussen - under ledelse av en «feltprost». Selv om de evangeliske Landeskirkchen hadde fått stor indre selvstendighet, beholdt kongen sitt «Summepiskopat», og deri hadde feltpresttjenesten sitt fundament. I begynnelsen ble den opplevd svært negativt på katolsk hold - fordi katolske soldater ble tvangsinnlemmet i denne evangeliske, eller heller «kongelige» kirkeinstitusjon. Også på evangelisk hold ble det etter hvert protestert som følge av feltprostens «uevangelisk» sterke stilling, nærmest som en katolsk biskop. Dette tiltok i slutten av århundret, og fikk sitt symbolske uttrykk bl.a. ved at keiser Vilhelm II i 1889 forærte Feltprosten et gammelt bispekors som han hadde kjøpt i Bergen.6 (Kan det ha vært et emerituskors etter Peder Christian Hersleb Kjerschow som var biskop i Bergen frem til 1857, og som døde i 1866, for øvrig morfar til statsminister Christian Michelsen? Etter et luftangrep på Berlin i 1943 regnes korset som forsvunnet.)

Men før dette hadde det skjedd andre interessante ting. I 1870 vedtok 1. Vatikankonsil bl.a. dogmet om Pavens ufeilbarlighet, et dogme som støtte på stor motstand i Tyskland. De mest konsekvente motstandere ble til Den gammelkatolsk kirke, og dens senere utvikling til å bli en «sekt» var i begynnelsen ingenlunde klart. Bismarck håpet på at det skulle ende med at det katolske Tyskland - liksom gammelkatolikkene - brøt med Rom. Den katolske felprost/militærbiskop som var utnevnt i 1868, Franz Adolf Namszanowski, hørte til de skarpeste motstanderne av å dogmatisere ufeilbarligheten; men etter konsilet sluttet han seg til episkopatets loyale enhetsfront da det ble satt under hardt press fra Bismarck-staten. Man forsøkte å presse feltprosten til tjenestlig å nærme seg gammelkatolikkene, og da det ikke lyktes, ble det innledet en statlig-militær disiplinærsak mot ham i 1872 som endte med avskjedigelse. Først i 1888 - da paven het Leo XIII, Vilhelm II var blitt keiser, Bismarcks stilling var svekket og «kulturkampen» (mellom Bismarck-staten og Den katolske kirke) var ablåst - kunne en ny katolsk feltprost utnevens og bispevies. Men da er vi inne i den «vilhelminske epoke», der man med de væpnede styrker som arena og med offiserene og feltprestene som viktigste redskaper ville bygge en ideologisk voll mot det fremstormende og truende sosialdemokrati. Staten lot nå bl.a. reise en rekke evangeliske og katolske garnisonskirker.

Andre land

Feltpresttjenestens oppbygging og/eller svekkelse i andre land varierte, langt på vei avhengig av makthavernes holdning til Den katolske kirke.

I Frankrike fikk vi i 1875 en statlig og kirkelig ordning med feltprester som hadde sine kirkelige fullmakter fra den lokale biskop. Disse kunne de imidlertid «ta med seg» ut av bispedømmet dersom Hæren skulle bli «ført ut fra ekserserplassene», d.v.s mobilisert eller satt på krigsfot.7 Siden opphevet staten feltpresttjenesten mer og mer, og i 1905 helt. Kort etter måtte man dog bøye seg for press fra soldatenes pårørende, og slippe felprester til, spesielt på lasarettene.

Begynnelsen av 1900-tallet

Også typisk protestantiske land som Storbritannia og USA opprettet omkring århundreskiftet fast katolsk feltpresttjeneste.

Det eldste av de nåværende katolske «militærordinariater» ble opprettet i Chile i 1910. Det har en merkelig bakgrunn. I Salpeterkrigen (1879-83) erobret Chile deler av Peru - med den følge at de nye nordligste områdene i Chile stod under kirkelig jurisdiksjon av en meget selotisk og patriotisk biskop syd i Peru. Han slapp ikke til chilenske prester. Chile som ønsket å chilenisere eller integrere området, opplevde at det peruanske presteskap representerte en siste håpløs skanse. I begynnelsen av mars 1910 arresterte man så samtlige sokneprester i området og deporterte dem - med den følge at den kirkelige virksomhet ble totalt lammet. Det skapte stor bekymring hos pave Pius X; og da Chiles president etter et par måneder ville løse problemene ved å opprette et chilensk feltvikariat, passet det paven svært godt. Så ble - til bestyrtelse i Peru - en hel tropp med chilenske feltprester sendt inn i området. Da disse tok seg relativt fritt til rette i forhold til soknekirkene og sivilbefolkningen, måtte nuntiusen i Chile gripe inn og gjøre klart for feltvikaren at det var felt-presttjeneste det dreide seg om. (Disse opplysninger har vi stort sett fra veldig interessante dokumentstudier i Vatikanets hemmelige arkiv.)

Verdenskrigsepoken

Første verdenskrig

Første Verdenskrig (1914-1918) representerte den neste virkelig store menneskelige katastrofe og kirkelige utfordring.

Dels ble den statlige feltpresttjeneste - også katolske - utvidet, dels havnet det en stor mengde prester og ordensfolk innenfor de væpnede styrke som krigsinnkalte soldater. I England fikk f.eks. hver divisjon tre katolske feltprester, dertil fikk flåten 19. Kirken var generelt sterkt imot at prester og ordensfolk skulle gjøre militærtjeneste, men ideen om alminnelig verneplikt og tildels politiske ønsker om å få disiplinert geistligheten, gjorde det ofte umulig å forhindre innkallingen til soldattjeneste.

Nå som krigen var et faktum, kom man fra Rom den vanskelige situasjon i møte ved å gjøre en stor rekke lettelser i de mange detaljerte og strenge forpliktelser som da gjaldt for alle katolikker, og i særdeleshet for prestene. 18. desember 1914 ble det f.eks. gitt adgang til bruk av generalabsolusjon (til flere, uten individuelt skriftemål). Omfattende og generelle skriftemålsfullmakter ble gitt, også til prester som utførte militærtjeneste uten å være feltprester.

Selv om Kirken fremdeles lå i hard strid med Italia om «det romerske spørsmål», ble det i 1915 opprettet en offisiell (egentlig provisorisk) statlig og kirkelig feltpresttjeneste der. 2.200 feltprester ble engasjert, herunder den senere pave Johannes XXIII. I Frankrike ble et par biskoper av Kirken utnevnt til inspektører for h.h.v. hær og marine. Til Sveits kom det prester fra de krigførende land for å utføre prestetjeneste for krigsfanger som partene hadde latt internere der, og det viste seg adskillig bedre enn den tjeneste som sveitserne selv kunne tilby. I keiserriket Østerrike-Ungarn hadde man en «apostolisk feltvikar» som var meget aktiv - med en rekke frontreiser. I Bayern ledet (den sivile) erkebiskop av München-Freising feltpresttjenesten relativt aktivt. Adskillig dårligere gikk det i Preussen, tross at man der hadde en egen bispeviet katolsk feltprost. Han var nok ikke sin oppgave voksen.

Mellomkrigstiden

Etter Første Verdenskrig skjedde det mange politiske endringer i Europa. Disse hadde stor innflytelse på feltpresttjenesten.

I Spania ble f.eks. «feltprestkorpsene» (!) i 1931 av den republikanske regjering oppløst, og da de pavelige fullmakter et par år senere utløp, ble de selvsagt ikke fornyet. Under borgerkrigen (1936-39) sluttet imidlertid mange prester seg til den «nasjonale side», og divisjonssjefene fikk innlemme prester blant sine kadre. Fra Rom ble erkebiskopen av Toledo i 1937 gitt myndighet til å organisere feltpresttjenesten (på den nasjonale side).

De nye stater øst i Europa fikk sin feltpresttjeneste, ofte ved at man i forbindelse med statsdannelse og nyorganisering av episkopatet fikk et bispeembete med ansvar for de væpnede styrker, f.eks. i Polen (egen armebiskop), Litauen (erkebiskopen av Kaunas), Tsjekkoslovakia (erkebiskopen av Praha) og Ungarn (apostolisk feltvikar).

Annen verdenskrig

Annen Verdenskrigs (1939-45) smerte, utfordringer og vanskeligheter overgikk langt Første Verdenskrig. Det både nødvendiggjorde og problematiserte en god feltpresttjeneste. Vi skal ta med et par kanskje litt spesielle eksempler.

I Tyskland hadde man kort etter Hitlers maktovertakelse i 1933 fått sluttforhandlet og ratifisert det såkalte «Rikskonkordat». Fra Kirkens side var det nok et forsøk på å redde det som reddes kunne. For Hitler ble det den første utenrikspolitiske triumf. Konkordatet garanterte en eksempt feltpresttjeneste. I et hemmelig vedlegg ble dessuten prestene garantert fritak fra kombattant militærtjeneste i fall allmenn verneplikt skulle bli innført (noe som dog ville være i strid med fredsbetingelsene etter Første Verdenskrig). Når det kom til stykke, ble det fra statens side under krigen gjort sterke forsøk på å få til en mer interkonfesjonell «nasjonal» kirkelig virksomhet. Innpå 20.000 katolske prester ble innkalte til militærtjeneste - rett nok (i motsetning til deres evangeliske kollegaer) hovedsaklig til sanitetsavdelinger. Tross at det fra statens side var forbudt for dem å utføre prestetjeneste, forekom det i mange tilfeller. En relativ svak feltpresttjeneste eksisterte på divisjonsnivå. Den ble etterhvert svekket ytterligere. Feltbiskopen, Franz Justus Rarkowski (1873-1950) som var blitt utnevt til biskop og bispeviet i 1938, fremstår som en tragisk skikkelse. Med sitt enorme nasjonale engasjement er han blitt bedømt som et kreatur av nasjonalsosialismen, som en sjåvenist og militarist. Andre har ment at han klarte å redde det lille som var å redde i en vanskelig situasjon. I det tyske episkopat ble han helt isolert. Helsemessig gikk det dårligere og dårligere, og 1. februar 1945 ble han pensjonert.

I Polen het militærbiskopen ved krigsutbruddet Józef Gawlina. Etter det militære sammenbrudd oppstod det splittelse mellom de nydannede eksiltroppene og de irregulære undergrunnstroppene. Gawlina som kom seg utenlands, oppnådde å få sine jurisdiksjoner stadefestet av Paven. Men nå viste det seg at man også ønsket feltprester i de polske avdelinger som ble bygd opp i Sovjetunionen - for også slik å kunne hevde kontinuitet med førkrigsforsvaret. En oblatpater Wilhelm Kubsz som var gått under jorden, ble smuglet til Moskva, og der gjort til major og dekan for 1. divisjon. I sin selvbiografi forteller Wojciech Jaruzelski fra 11. november 1943, - hans divisjon ble da tatt i ed -, hvordan han erindrer pater Kubsz på ærestribunen.8 Det var dog først da styrkene kom tilbake til Polen at antallet feltprester fikk en viss størrelse.

Etterkrigstiden

Krigstrussel, soldattjeneste og feltpresttjeneste

Tiden fra Annen Verdenskrig til Jernteppets fall er på mange måter en av de mest alvorlige og truende perioder i Europas historie - mye alvorligere enn vi nå ofte erindrer, vi som ble voksne i slutten av perioden, og som lett tenker på kommunismens kollaps og rivningen av Berlin-muren i 1989 som det mest selvfølgelige av all historisk utvikling. Realitetene er at situasjonen var ganske annerledes, med svært uvisse fremtidsutsikter, spesielt i de første etterkrigsår. Bak seg hadde man krigen som en forferdelig katastrofe. Foran lå kommunismen som en uhyggelig trussel.

Det katolske syn på militærvesen ble i denne situasjon gjort helt klart av pave Pius XII i en radiotale julaften 1948. Her sa han at fredsbudet hører til den «guddommelige rett». Samtidig er forsvaret av visse menneskelige goder mot urettferdig aggresjon så viktig at det uten tvil er fullt legitimt. Og han tilføyde på latin den kjente formulering: «Si vis pacem, para bellum» (vil du fred, så bered deg på krig), og dessuten: «fred for enhver pris».9 Dermed var i realiteten også feltpresttjeneste et selvfølgelig krav.

Den eksisterte alt i mange land, også som en permanent fredstidstjeneste. I noen land var den fra Rom blitt etablert som «feltvikariat» under ledelse av en bispeviet «feltvikar». Nye vikariater var etter krigen kommet til (1949: Colombia, Indonesia; 1950: Brasil, Filippinene, Spania; 1951: Canada).

Nye instruksjoner fra 1951

Dette får sin kirkerettslige stadfestelse i form av en felles «instruksjon» for all feltvikarer, under navn «Sollemne Semper»), som ble utferdiget på festen for den hl. Georg, 23. april 1953. Selv om instruksjonen i seg selv knapt skapte mer feltpresttjeneste, la den en mal for tjenesten, og gav den en klar status.

I prinsippet ble Paven forstått som direkte ansvarlig leder av den katolske feltpresttjenesten i hvert land der det fantes et «feltvikariat». Ansvaret utøvde han gjennom en stedfortreder, en såkalt «feltvikar», i praksis en egen feltbiskop. Det innebar ingen umyndiggjøring av tjenesten, men tverimot en reell selvstendiggjøring, nemlig i forhold til de lokale biskoper, og avstanden til Rom er jo stor!

Men instruksjonen inneholdt også en annen viktig presisering. Ingen militærpersoner skulle lenger være eksempt i forhold til de territorielle bispedømmer og sokn. Feltpresttjenesten innebar ikke alternativ kirketilhørighet, men en supplerende tjeneste som innholdsmessig stort sett skulle fremby det samme som soknene.10

Instruksjonen ble fulgt opp med flere supplerende bestemmelser. Innledningsvis nevnte jeg instruksjonen om ordensfolk som feltprester. Året etter, i 1956, ble feltvikarene pålagt en omfattende rapporteringsplikt til Rom hvert 3. år. Faktisk skulle 146 spørsmål besvares, om alt fra prestenes militære grader til den moralske tilstand. I 1959 ble feltvikarene pålagt, likesom (andre) biskoper, å avlegge regelmessige Ad Limina-besøk hos Paven. I 1960 ble deres rett til å høre skriftemål fra andre enn egen soldater sterkt utvidet.

Organisatorisk utvikling

Minst like viktig er det at den katolske feltprestjeneste nå i en rekke land ble opprettet som feltvikariat, nemlig: 1951: Syd-Afrika; 1952: Frankrike; 1953: Storbritannia; 1957: Belgia, Nederland, USA, Argentina; 1958: Dominikanske reuplikk; 1959: Østerrike; 1961: Bolivia, Paraguay; 1966: Portugal; 1968: El Salvador; 1969: Australia; 1976: New Zeland; 1981: Kenya; 1983: Equador. I tillegg ble den tyske tjeneste reetablert i Vest-Tyskland i 1956.

At hvert av feltvikariatene skulle ledes av en feltvikar, ble ulikt tilrettelagt. I de fleste land ble en stiftsbiskop utnevnt til feltvikar som et tilleggsoppdrag. Under seg hadde han f.eks. en eller tre provikarer som forestod den praktiske ledelse av feltpresttjenesten, enten samlet eller innen forsvarsgrene. I andre land ble det utnevt en egen feltvikar, og han ble normalt bispeviet som titularbiskop. Dertil fantes det også eksempler på at en stiftsbiskop innehadde embetet som feltvikar, mens tjenesten i praksis ble ledet av en bispeviet provikar.

Fra 2. Vatikankonsil til Jernteppets fall

2. Vatikankonsil

2. Vatikankonsil (1962-64) kom med et par uttalelser som er veldig viktige for den prinsipielle forståelse av feltpresttjenesten. For det første heter det i den pastorale konstitusjon om Kirken i verden av idag, Gaudium et spes, nr 79: «De som tjener sitt fedreland i hæren, bør betrakte seg selv som tjenere av folkenes sikkerhet og frihet. Så lenge de oppfyller sin plikt på rette måte, bidrar de også faktisk til å trygge freden.» Videre heter det i dekretet om biskopenes hyrdeverv i Kirken, Christus Dominus, nr 43: «Da det kreves en særlig grundig omsorg i sjelesorgen for soldater, på grunn av deres særlige livsforhold, skal det i hvert nasjon etter evne opprettes et feltvikariat.» Like viktig er det at denne tjeneste blir rubrisert som en bispeledet «interdioecesan» tjeneste, d.v.s. fellestjeneste for flere bispedømmer.

Selv om det etter konsilet ikke ble opprettet særlig mange feltvikariater, hadde tjenesten likevel fått en fast og selvstendig kirkelig forankring.

Apostolisk konstitusjon fra 1986

Etter at den nye Kanoniske lovbok (CIC) var promulgert i 1983, følte man tiden moden for en revisjon av bestemmelsene om feltpresttjeneste i instruksjonen fra 1951. Pådrivende virket de nye regelmessige konferanser for alle verdens katolske feltvikarer. I 1986 kom så pave Johannes Paul II med den Apostoliske konstitusjon «Spirituali Militum Curae» om ny kanonisk ordning av den åndelige omsorg for militært personell.

Uenighet om betegnelse førte til at det tradisjonelle uttrykk «feltvikariat» ble erstattet av den nokså innholdsløse nyskapning «militærordinariat». Samtidig som avvisning av eksempsjon fastholdes, legger man opp til at militærordnariatene skal ligne, så langt det lar seg gjøre, på bispedømmer.11 Fra 1986 kan diakoner og prester ordineres direkte til et militærordinariat; tidligere måtte samtlige feltprester «utlånes» fra bispedømmer og ordener. Et militærordinariat kan endog få opprette eget presteseminar (og i Colombia har man gjort det). Militærordinariusen skal normalt være bispeviet, og ikke ha andre bispeoppgaver.

Den praktiske hensikt med en del av disse bestemmelser var å styrke rukrutteringen til feltpresttjenesten, samt å heve tjenestens status. Personlig frykter jeg at resultatet i realiteten kan bli en farlig isolering av tjenesten.

Jernteppets fall

Tre år senere falt jernteppet. Den nå godt fikserte feltpresttjeneste var derved klar for «eksport» til nye områder.

Innlemmelsen av Øst-Tyskland i Vest-Tyskland (1990) innebar at den tyske katolske feltpresttjeneste uten videre, med basis i Riksokonkordatet fra 1933, kom til å omfatte hele Tyskland. (På evangelisk hold med mange selvstendige og i øst svært pasifistiske Landeskirchen, oppstod det derimot enorme problemer.)

I 1991 ble den «kanoniske» feltpresttjeneste reetalbert i Polen. (Polen er forøvrig det eneste land i øst som i hele etterkrigstiden har hatt en fungerende feltpresttjeste, men under sterkt politisk press, og ofte i konflikt med de egentlige kirkelige organer.) I 1994 fikk Ungarn sitt militærordinariat.

Nevnes kan også at Korea i 1983 fikk sitt militærordinariat og Venezuela sitt i 1995.

I dag finnes det i hele verden 31 katolske militærordinariater. Fredsmessig omfatter de antakelig 2,8 millioner soldater og offiserer12, dertil sivilansatte og familiemedlemmer. Ved mobilisering vil antallet tilhørende øke voldsomt. I tjeneste for ordinariatene står 36 biskoper og 3.789 perster, og de har 3.247 kirker til disposisjon. I 1994 ble 52.568 dåpshandlinger registert av ordinariatene.13

Vatikandiplomatiet

Bak kulissene har Vatikanets diplomati spilt en viktig rolle for å sikre feltpresttjenesten.

I tillegg til Genevekonvensjonenes (1949) generelle garantibestemmelser for feltpresttjeneste, skrev pave Johannes Paul II 1. september 1980 et brev til samtlige signaturstater bak sluttakten fra Helsinki (1975), der han presiserte at Kirken på grunnlag av forhandlingsresultatene forventet adgang til å yte kirkelig betjening også «inne i kasernene» (dans les casernes militaires).

Ved inngåelse av konkordater med enkeltstater har alltid to mål vært vesentlige: 1) å sikre muligheten til feltpresttjeneste, både ved statlige og kirkelige garantier; 2) å få fritatt geistlige, ordensfolk, prestestudenter og noviser - så langt det lar seg gjøre - fra militærtjeneste eller i det minste fra kombattant tjeneste. Lagt på vei har man lykkes.

Konklusjon

Hva slags «soldater» har vi så å gjøre med, når vi tenker på de katolske feltprester? - «Milites Christi»?

Helt fra Konstantin den Stores tid (300-tallet) kjenner vi eksempler på geistlig virksomhet blant soldater. Men i 579 avsatte konsilet i Chalons to biskoper for deres krigslidenskap. Thomas Aquinas (1227-1274) søkte å gå opp grensene: Geistlige kan delta i krig, men ikke med egne hender involvere seg i kamp. Hensikten med deres deltakelse er å gi dem som fører en rettferdig kamp, åndelig understøttelse ved formaninger og absolusjoner (tilgivelse).14

Logikken er egentlig klar: I den utstrekning det er legitimt for kristne å gjøre militærtjeneste, har Kirken en moralsk plikt til selv å sørge for en best mulig åndelig hjelp til lekfolk i en til dels svært alvorlig og vanskelig livssituasjon. Dersom feltprestene gjør en god åndelig tjeneste, fortjener de betegnelsen «milites Christi». De representerer likevel en annen virkelighetsdimensjon enn militærapparatet som sådan. Derfor er det viktig at de har status og funksjon som non-kombattant.

Men representerer feltprestene Kirken eller stats- og militærapparatet? Historien viser uten tvil at de er knyttet mye nærmere til det verdslige maktapparat enn prester ellers. Det er f.eks. enestående at den spanske militærbiskopen fremdeles utnevnes ved kongelig presentasjon. Denne binding kan rett nok i en del vestlige demokratiske land svekkes ved statlig imøtekommenhet og forståelse, uten at det skader feltpresttjenesten. Tyskland gir det beste eksempel på det.

Men militær situasjon og politiske omstendigheter vil ofte være slik at en effektiv feltpresttjeneste fordrer en nær tilknytning til militærapparatet. Det bør vi etter min mening se på som en tributt Kirken aksepterer og betaler av hensyn til dem som gjør militærtjenete. Desto viktigere er det at vi ser på feltpresttjenesten som en praktisk tjeneste som bør stå i omfattende forbindelse med den sivile Kirke. Den historiske erfaring viser dessuten at dette ikke behøver å ha noe svekkende invirkning på tjenesten. - Jeg er dog betenkt ved den utvikling man har lagt opp til ved den Apostoliske konstitujon fra 1986.

Noter

1: Jfr. SC Rel, Instr., Sacrorum administri, 2. februar 1955, om ordensfolk som kategorialprester for militært personell [de cappellanis militum religiosis], Art. V, 9, a: «Studeant imprimis Cappellani religiosi caeteros militum Cappellanos antecellere amore fraternitatis et zeli sacerdotalis ardore, ita ut in ipsis vivam exhibeant imaginem boni militis Christi Iesu.» (AAS 47 [1955] 97)
2: Jfr. ibid., Art. II: «Ad munus Cappellani militum, onerata conscientia eorum ad quos pertinet, eligendi sunt, tempore pacis, religiosi: [...] 2) qui doctrina, pietate ac spiritu religioso sint praestantes, nec falsae libertatis amore ducti munus amplectantur.»
3: Jfr. von Ketteler, Wilhelm Emannuel Frhr., Die Gefahren der exemten Militärseelsorge. - Trykt som «Manuscript» i 1869, og på nytt i AfkKR 58 (1887) 434-457. - Våre sidehenvisninger gjelder sistnevnte utgivelse.
4: Jfr. Pius IX., Lit.Ap., In hac Beatissimi Petri Cathedra, 22. mai 1868, Innretning av et feltvikariat/feltprosti i Preussen [de Vicariatu Castrensi apud Borussos instituendo] (AfkKR 20 [1868] 432-434).
5: Jfr. Der große Ploetz29, Freiburg 1980, s. 649.
6: Jfr. Vogt, Arnold, Religion im Militär, Frankfurt am Main 1984, s. 46-60.
7: Jfr. Pius IX., Breve, Quae catholico nomini, 6. juli 1875: «Quibus in locis Gallorum copiae in stativis habeantur, eorum locorum Archiepiscopis, aut Episcopis, tales presbyteri, seu capellani praesidiarii in spiritualibus omnio subiecti sunto. Quum vero eaedem copiae e stativis eductae fuerint (mobilisées), tunc ne aeterna animarum salus [...] singulis universisque presbyteris, seu capellanis huiusmodi [...] elargimus ut singuli quique eorum, vel extra dioecesim [...] omnes et singulas facultates exercere libere et licite queant, quibus [...] antequam copiae stativa reliquissent.» (ASS 9 [1876] 113-114)
8: Jfr. Jaruzelski, Wojciech, Un così lungo cammino, Rizzoli (Italia) 1992, s. 69.
9: Jfr. AAS 41 (1949) 13-14.
10: Jfr. SC Consist, ?Instructio de Vicariis Castrensibus", 23. April 1951, Art. II: «Vicarii Castrensis iurisdictio non est exclusiva, ideoque personas, stationes ac loca militibus reservata (idest: militaria contubernia, navalia armamentaria, aëroportus, nosocomia militaria, etc.) ab Ordinarii loci potestate minime subtrahit: quae iurisdictio nullo modo exemptionem, nec munus cappellani militum a dioecesi excardinationem parit. - Quibus tamen in locis Ordinarii locorum et parochi in subditos Vicariatus Castrensis potestatem tantum secundario exerceant: necesse est proinde foedere quodam opera iungantur et concordia duce actiones et functiones agantur praesertim extra militum septa.» - Art. III: «Domicilium canonicum non agnoscitur nisi dioecesanum vel paroeciale.» (AAS 43 [1951] 562-565)
11: Jfr. Johannes Paul II., Ap. Konst., Spirituali Militum Curae, 21. april 1986, ved hvilke det gis ny kanonisk ordning av den åndelige omsorg for militært personell [qua nova canonica ordinatio pro spirituali militum curae datur], Art. I, § 1: «Ordinariatus militares, qui etiam castrenses vocari possunt, quique dioecesibus iuridice assimilantur, sunt peculiares circumscriptiones ecclesiasticae, quae propriis reguntur statutis ab Apostolica Sede conditis, in quibus pressius determinabuntur huius Constitutionis praescripta, servatis ubi exstent Conventionibus inter Sanctam Sedem et Nationes initis.» (AAS 78 [1986] 482)
12: Tallene har vi beregnet på grunnlag av The Military Balance 1995-1996, Published by Oxford University Press for The International Institute for Strategic Studies, London 1995.
13: Tallene baserer seg på Annuario Pontificio per l'anno 1996, Città del Vaticano 1996, s. 1050-1056.
14: Jfr. STh II-II, q. 40, art. 2, ad sec.: «Ad secundum dicendum quod praelati et clerici, ex auctoritate superioris, possunt interesse bellis, non quidem ut ipsi propria manu pugnent, sed ut iuste pugnantibus spiritualiter subveniant suis exhortationibus et absolutionibus et aliis huiusmodi spiritualibus subventionibus.»