Kirkens hellige år – en historikk

Et jubelår for Herrens fødsel: Fra jubelårenes egen kirkehistorie

Artiklene bygger på en serie i Katolsk Orientering 1-4/1997, som er et revidert opptrykk av en serie fra 1975. Serien er skrevet av p. Wilfried Dekkers O.Praem. og oversatt og bearbeidet av p. Willem Wuyts O.Praem. Denne versjonen, som er hentet fra Søndagsbladet i Trondheim, er videre bearbeidet og supplert av p. Per Einar Odden.

1300: Det første jubelår

Nyttårsdag 1300 opplevde Roma fra de første morgentimer en usedvanlig stor folkevandring. I store skarer dro romerne ut mot St. Peters basilika, fordi det gikk rykter om at man på denne dag i 1300-året for Kristi fødsel kunne få full avlat, som tidligere bare deltakere i korstogene hadde kunnet oppnå. Mot kvelden var kirken blitt stormet av så mange mennesker at man ikke lenger kunne bevege seg. Dette gjentok seg de neste dagene.

Denne helt spontane religiøse folkebevegelsen førte til at pave Bonifatius VIII (1294-1303) den 22. februar 1300 i dokumentet Antiquorum habet fidem relatio offisielt utropte kirkehistoriens første Hellige År, et jubileumsår for Herrens fødsel. Inspirasjonen kom altså nedenfra, fra det alminnelige folk, ikke ovenfra. De italienske krønikeforfatterne Giovanni Vallani og Ventura d'Asti, som selv var med i disse botsvandringene, har notert det jevne folks ord: «Hellige Far, gi oss din velsignelse før vi dør. Av våre forfedre har vi hørt fortalt at enhver kristen som i hvert nytt århundres første år besøker apostlenes graver, vil bli befridd for alle sine synder og for Guds straff».

Paven og hele Kirkens ledelse ble fullstendig overrumplet av denne folkebevegelsens kraft. Man gikk på jakt etter gamle offisielle arkivstykker. Forgjeves! Man fant ikke engang noe om år 1200 under en så stor pave som Innocent III (1198-1216) og heller intet fra enda eldre tid. Den offisielle kirkelige skribent Silvester sier i den forklarende note til ovennevnte pavelige bulle at eldre dokumenter enten måtte være fjernet eller gått tapt under barbarenes plyndringer. I dag er det nesten vitenskapelig sikkerhet for at et slikt dokument aldri har eksistert, selv om begrenset avlat var kjent nok. (I dekretet Apostolorum Limina av 23. mai 1974 henviser pave Paul VI til den jubileumsavlat1 som pave Honorius III (1216-1227) ga alle pilegrimer som besøkte den hellige kansler Thomas Beckets grav, myrdet i 1170.)

Paven skulle altså ta en beslutning uten et eneste historisk dokument som godtgjorde det folket påsto. Men han lyttet til folket. Man brakte ham en mann på 107 år, som husket at hans far var dratt til Roma i 1200 og hadde pålagt ham å gjøre det samme, såfremt han ennå skulle være i live i 1300, og nå var han her! Han ville ikke gå glipp av den særlige nåde som jubelåret kunne gi. Mange andre pilegrimer, til og med to fra Beauvais i Nord- Frankrike, avla likelydende vitnesbyrd.

Det er sjelden at en pave lar seg overbevise av så spede muntlige vitneutsagn, men Bonifatius ville ikke la denne spontant fremvokste folkefromhet stå ute i kulden.

Pave Bonifatius VIII var både lærd og meget autoritær (ved enkelte anledninger kledde han seg opp i keiserlige insignier og skrøt av at han var like mye keiser som pave), og derfor valgte han den 22. februar, festen for Peters Cathedra, til å offentliggjøre sitt dekret om «at ved hvert århundreskifte i fremtiden vil enhver troende som i løpet av dette år ville besøke Peters og Paulus' graver og i botens og tillitens ånd ville skrifte sine synder, kunne fortjene en særlig fullstendig avlat (for alle synder begått til da)». Paven lot den florentinske maleren Giotto forevige denne kunngjøringen. (En del av freskomaleriet er ennå synlig i Laterankirken.) Avlaten var dermed gitt, men den gjeldt bare Roma.

Romerne skulle i 30 dager be på apostlenes graver, pilegrimene utenfra bare i 15 dager.

Bonifatius VIII så feiringen av jubelåret som et utmerket middel til å styrke sin internasjonale anseelse, særlig i striden med Filipp II av Frankrike, og jubelåret ble et kirkelig høydepunkt i hans pontifikat. Den store strømmen av besøkende pilegrimer til Roma viste hvor stor viljen til bot og omvendelse var. Anseelsen til Den hellige Stol og pavens religiøse autoritet ble entydig bekreftet. For paven betydde det hellige år en prestisjegevinst, og hans selvtillit steg til nye høyder. Det forførte ham til en feilvurdering av sin makt og de politiske realiteter. Han var ikke klar over og forsto heller ikke at nettopp dette jubelåret 1300 skulle vise seg å være det store vendepunktet, som medførte kirkens tiltakende sammenbrudd og et av kirkehistoriens dypeste dybdepunkter. (Avignon-eksilet fra 1309 til 1377.)

Men det første jubelårs høytidelige og offisielle kunngjøring fant altså en uhørt gjenklang over hele Europa. Det er spennende å lese den tids mange krønikeforfattere som har opplevd begivenhetene. Den fornemste er uten tvil kardinal Stefaneschi, en vaskeekte romer, som i sitt verk De centenario seu Jubilaeo Anno2

har gjengitt grunnideen i folkets troende erfaring: «Ved å feire 100- årsdagen opplever vi en dyp glede ved minnet om da Kristus ble menneske!» Et fremtredende vitne er den store toscanske dikter Dante Alighieri (1265-1321), som var med i den store pilegrimsflokken fra Firenze. Roma var så full av mennesker at man på den broen som førte til St. Peter, måtte innføre enveiskjørt trafikk. Nettopp dette bildet har Dante brukt i sin Divina Commedia for å skildre den store trengselen i Helvete, på samme måte som han også lar fremvisningen av Veronikas svetteduk ledsage sin beundring da han i himmelen ser opp til Maria og hennes Sønn3.

Det hellige år i 1300 fikk også betydning for utviklingen av tiaraen. Den var opprinnelig en frygisk lue, og fra 1059 kom det til én kronering langs kanten. Bonifatius VIII pyntet den med enda en ring, og under Klemens V (1305-14) kom en tredje kronering til.

1350: Det 2. jubelår. Roma uten pave

Klemens VI (1342-52) satt som pave i det franske Avignon. Der mottok han i januar 1343 en romersk deputasjon ledet av Niccolò Lorenzo og Francesco Petrarca. De hadde tildelt ham rang av senator og tryglet ham om å flytte pavedømmet tilbake til Roma. Tatt i betraktning livets korthet, ba de ham også om å redusere intervallene mellom jubelårene som ble feiret der, fra 100 år, som Benedikt VIII hadde bestemt, til 50, så 1350 kunne bli Anno Santo. Klemens innvilget den siste bønnen, og 1350 ble behørig feiret som jubelår i Roma, til stor økonomisk glede for den utarmede byen.

Pavens bulle som annonserte jubelåret, Unigenitus Dei Filius av 27. januar 1343, er spesielt viktig fordi han der formulerte noe som skulle bli skjebnesvangert for Kirken, nemlig teorien om avlatsbrevene, og fastslo at de kunne brukes som verdibrev. Paven fastslo at Kristi blodsoffer sammen med de tilskudd av fortjeneste som Jomfruen og helgenene hadde tilført, var et «skattkammer av fortjeneste» som var stilt til Kirkens disposisjon som en ubegrenset kapital for tilgivelse. Ved å bidra med penger til Kirken, kunne alle kjøpe seg en andel i denne skattkisten og dermed få tilgivelse. Men det Kirken i første omgang fikk av inntekter gjennom dette arrangementet, ble oppveid av svekket respekt.

Festene i Roma i 1350 vakte så stor interesse at samtidige dokumenter taler om en million tilreisende, hver dag minst fem tusen ankommende og avreisende! Hvilke omstendigheter kunne forklare denne enorme menneskestrømmen?

Aller først vel pavenes såkalte babylonske fangenskap i Avignon. Roma, antikkens navle og i tusen år kristenhetens hjerte, var forfalt til en avfolket by, som baroner og greveslekter sloss om fra sine høye borger, bygd på antikkens ruiner, mens pavene i Avignon levde i luksus. (Pave Klemens VI turde uttale om sine forgjengere at de ikke hadde hatt forstand på å være paver!)4

Denne enorme strøm av pilegrimer kunne tydes som en stilltiende, men skarp protest mot den uholdbare situasjonen som i 1378 skulle føre til den vestlige kirkesplittelse (1378-1417). Mellom Frankrike og England raste Hundreårskrigen (1337-1453). Fra 1347 til 1349 herjet pesten, Svartedauden, i hele Europa og krevde 25 millioner ofre, en tredjedel av hele Europas befolkning. De mest avskyelige beskrivelsene av denne pestepidemien kan leses i de første fortellingene av Boccaccios (1313-75) Decamerone. Den grusomme sykdommen avfødte botsprosesjoner, hvor flagellanter pisket seg selv til blods. Den avfødte også en brutal jødeforfølgelse, som pave Klemens reagerte skarpt imot med trussel om ekskommunikasjon.

Blant pilegrimene var dikteren Petrarca (1304-74), den hellige Birgitta av Sverige (1302-73) og hennes datter, den hellige Katarina, mennesker som alle hadde ivret for å få pavene hjem igjen fra Avignon. Valfarten gjorde så dypt inntrykk på den blide Petrarca at han 17 år senere skrev til Boccaccio at den fullstendig hadde snudd opp ned på hans liv.

1390: Det 3. jubelår. Splittet kristenhet

Gregor XI (1370-78), den pave som endelig vendte tilbake fra Avignon til Roma i 1377, bestemte at i det neste Hellige År 1390 skulle også basilikaen Santa Maria Maggiore besøkes, foruten apostelkirkene med Peters og Paulus' graver og Lateranets Johanneskirke, pavenes bispesete fra 313 til 1309.

Urban VI (1378-89) gjennomførte få, om noen, minneverdige kirkelige bestemmelser, bortsett fra at han i bullen Salvator noster i april 1389 bestemte at neste år, 1390, skulle være et hellig år under temaet: «Å gjenforene den splittede kristenhet», og at jubelår heretter skulle feires hvert 33. år (det var Kristi alder ved hans korsfestelse, i følge en gammel tradisjon).

Men paven døde allerede før nyttår 1390.

Hans etterfølger Bonifatius IX (1389-1404) feiret jubileet med stor prakt. Roma mottok utallige tilreisende, særlig fra de land som sto bak den lovlige paven i Roma, men også fra de land som fulgte motpaven i Avignon. Bonifatius' forbindelser med Roma var først utmerkete, godt hjulpet av det lønnsomme jubelåret, hvor de kommersielle mulighetene av avlat ble benyttet til fulle.

1400: Det 4. jubelår. Folket tvinger paven

Urban VI hadde bestemt at hellige år skulle feires hvert 33. år. Bonifatius IX holdt seg til denne bestemmelsen, og neste jubelår skulle derfor være i 1423. Men igjen var folkets fromhet sterkere enn pavens dekret: I 1400 begynte menneskemengder å strømme til Roma, og paven var nødt til å feire det siste år i det fjortende århundre som jubelår. Men hans pengegriske handel med jubileumsavlat vakte avsky. Privilegiene i et jubelår ble også utvidet til byer langt ut over Roma, og ble gjort oppnåelig ved å betale kostnaden for reisen dit pluss det beløpet pilegrimen ville ha gitt ved de romerske apostelgravene.

1425: Det 5. jubelår. Uro i byen

I 1425 ble endelig splittelsen mellom øst og vest utlignet, og pave Martin V (1417-31) ville feire forsoningen med et Hellig År. Igjen kom det enorme folkeskarer.

Humanisten Poggio Bracciolini skriver at byen Roma i 1425 ble oversvømmet «av en unevnelig horde av barbari (ikke-italienere!) som fyllte hele byen med skitt og søppel»5

Men dette jubelåret skulle lenge bli husket på grunn av de prekener Bernardin av Siena hadde holdt i Roma. For første gang ble en «hellig dør» åpnet i Lateranbasilikaen.

1450: Det 6. jubelår. En ny tid

Den 19. januar 1449 bestemte pave Nikolas V (1447-55) at jubelåret skulle feires hvert 50. - ikke hvert 33. år - og dette betydde jo neste år, 1450.

Jubelåret ble feiret med prakt. Det begynte om ettermiddagen den 24. desember 1449 med at man åpnet den såkalte «gylne port» i Laterankirken. Feiringen førte et uvanlig stort antall pilegrimer til Roma. De bølget i så store stimer gjennom Romas gater at en romersk krønikeskriver kunne notere at Engelsborgs soldater og byens unge menn - jeg var selv med, skriver han - ofte ble utkommandert som ferdselspoliti. En trist hendelse var ulykken den 19. desember 1450, da folkestrømmen i flaskehalsen over Tiberbroen trampet i hjel nesten 200 mennesker, mens mange druknet i Tiberen.

500 fransiskanermunker sto for forpleining av de syke. Et høydepunkt utgjorde helligkåringen av St. Bernardin av Siena den 24. mai 1450. Den store flamske maleren Rogier van der Weyden var også blant pilegrimene.

Jubelåret bekreftet ikke bare Roma som senter for kristendommen, men det ga også et hardt tiltrengt tilskudd til det pavelige skattkammer. For å gjøre jubileets positive stimulans fruktbar for hele Kirken, bestemte Nikolas seg for å sende ut pavelige legater for å forkynne jubileet i de forskjellige land og samtidig virke for reform av Kirken. Han sendte kardinalene Nikolas av Cusa og Capistrano til Tyskland og kardinal d'Estouteville til Frankrike på reformoppdrag. Hele Det hellige År 1450 var preget av lengselen etter moralsk kvalitet og etter en mer ekte autentisk troverdig kristendom.

Hvorfor ble dette året en så stor suksess? Mye fordi det igjen hersket fred i Kirken: Skismaet mellom øst og vest var utsonet. Det troende folk så igjen med håp en ny fremtid i møte. Men det var noe annet og mer: Med pave Nikolas V begynner renessansens gjennombrudd, - Gutenberg har oppfunnet boktrykkerkunsten, de store oppdagelsesreiser begynner, en ny tid fødes. En stemning av glad forventning synes å bre seg over den kristne verden. Med rette kalles Nikolas V for den første renessansepave.

1475: Det 7. jubelår. Avbrutt av pesten

Den 19. april 1470 - i god tid - bestemte Paul II (1464-71) at Det hellige År fremover ikke skulle feires hvert 33. og heller ikke hvert 50., men hvert 25. år, slik at hver generasjon skulle få muligheten til en slik spesiell syndsforlatelse. Det neste jubelåret skulle dermed bli i 1475.

Det ble så feiret i 1475 under Sixtus IV (1471-84). (Han som bygde Det Sixtinske kapell, og det i Michelangelos fødeår 1475).

Utallige pilegrimer kom til Roma i den forbindelse. Men igjen var det krig i forskjellige land, noe som hindret reisen til Roma. Påske og Kristi Himmelfart trakk likevel store menneskeskarer, tekstene taler om 200.000. Men så fordrev en epidemi dem fra Roma. Jubelåret ble avbrutt og gjenopptatt fra påsken 1476 i Bologna.

1500: Det 8. jubelår. Nye spenninger

Borgiapaven Alexander VI (1492-1503) startet allerede i 1489med forberedelsene til det neste jubelåret. Alexander var from og strengt ortodoks til tross for sin personlige ryggesløshet. Som man kunne forvente, skulle alt feires med pomp og prakt. Dette året ble en hellig dør for første gang åpnet i St. Peter, St. Paul utenfor Murene og Sta Maria Maggiore. De enorme summene som kom inn på avlat, brukte paven til å finansiere sinn sønn Cesare Borgias ekspedisjoner.

Den store deltakelsen av pilegrimer kunne likevel ikke skjule den gjærende reformasjonens spenninger, og nettopp dette pompøse Hellige År fremskyndet Luthers brudd med Kirken i 1517. Roma visste ikke nok om hva som foregikk nord for Alpene, eller undervurderte dets dypt religiøse betydning

1525: Det 9. jubelår. I krigens skygge

Den 18. april 1524 besluttet pave Klemens VII (1523-34), til tross for den politiske og kirkelige forvirring som reformasjonen hadde skapt, og tross pesten som igjen herjet Roma, likevel å utrope 1525 som jubelår. Det kom mange valfartende. Men religionskrigene i kjølvannet av reformasjonen, som i hundre år skulle forpeste hele den europeiske kristenhet inntil fredstraktaten i Münster i 1648 skapte et status quo, kastet sine meget lange og mørke skygger over det triste Roma.

To år senere, i 1527, skulle Karl Vs krig med pavestaten nå et absolutt åndelig lavmål, da le Connétable de Bourbons reformerte tyske og spanske katolske landsknekter plyndret Roma i ni måneder uavbrutt fra 6. mai 1527 og satte pave Klemens, ut av spill. Paven mistet sin Sveitsergarde til siste mann, men nådde i sikkerhet i den uinntakelige Engelsborg. Han klarte å flykte fra sitt fengsel i 1527 til sine franske allierte, men han så ikke "tidens tegn" og gjorde ingenting for å kalle sammen det økumeniske konsilet som Luther hadde etterlyst. Klemens VII sviktet den tiltrengte reform i Kirken og var i høyere grad enn sin fetter Leo X, skyld i at reformasjonen sprengte Kirkens enhet.

1550: Det 10. jubelår. «Den hellige dør» for første gang

Paul III (1534-49) nådde akkurat å utferdige dekretet om Det hellige År 1550, før han døde, men hans etterfølger Julius III (1550-55) åpnet festen to dager etter sin pavekroning den 22. februar 1550. Den nye Peterskirken, Bramantes mesterverk, var langt fra ferdigbygd, men dannet likevel rammen om en helt ny begivenhet: Åpningen av den «hellige dør», synlig symbol på muren mellom mennesket og Gud, som bot og bønn river ned. Trient-konsilet (1545-63) hadde nå vært i gang i fem år, og dets voksende bevissthet om behovet for indre fornyelse var nok begynt å bre seg i Kirken, men hadde knapt nok nådd pavehoffet i Roma. Så jubelåret ble feiret i den mest strålende renessansestil. Man måtte ennå vente litt på en mann som Pietro Caraffa, Paul IV (1555-59), som fast besluttet satte i gang Kirkens fornyelse.

Mye oppsikt og omtale vakte en florentinsk legmann, Filip Neri, som opprettet et brorskap «La Trinità» (Treenigheten) til forpleining av fattige og syke pilegrimer. Det var også Neri som utvidet den nye botsvandringen til sju valfartskirker: I tillegg til de allerede nevnte fire store basilikaer kom San Lorenzo utenfor Murene, Det hellige Kors i Jerusalem ved sydmuren og San Sebastian over hans katakombe ved Via Appia.

1575: Det 11. jubelår. En ny ånd: tjeneste

Det første Hellige År etter Trient-konsilets avslutning i 1563 ga klart uttrykk for en ærlig begynnelse på reformen i Kirken, og det var dette jubelåret i 1575 som skulle sette sitt stempel på de kommende århundrenes måte å feire det på.

Situasjonen i Europa var et broket puslespill av menneskelig avmakt, religiøs fanatisme, teologisk hysteri, massenes dype trosforvirring og Guds egen evne til tross alt å være «så fast en borg» for så mange. Renessansepavenes tid var nå forbi, selv om Kirken lenge ennå skulle bære merkene av det romerske hoffliv, som hadde kompromittert den så skammelig.

Gregor XIII (1572-85) var allerede i 1572 gått i gang med de materielle og pastorale forberedelser til neste jubelår: Asyler og hospitaler ble innrettet, botspredikanter ble skolert. Den 10.mai 1574 ble jubelåret utropt offisielt. Alle kirker, især Romas sognekirker, hadde av paven fått anvist både lærde og eksemplariske skriftefedre. Disse med omhu utsøkte prestene var pålagt å fremme de troendes forståelse for behovet for en radikal indre fornyelse og forsoning, hvis jubileet for Herrens fødsel skulle få noen mening. Den berømte romerske fastelavnsfest ble forbudt: Roma skulle igjen gjøre en virkelig innsats for å være «den hellige Stad».

Over 400.000 pilegrimer valfartet til Roma.. Den hellige Karl Borromeus var kommet til fots gjennom Appenninene, en botsvandring på 14 dager. Filip Neri forsørget med sitt «Treenighets»-brorskap mer enn 150.000 syke og trengende. Alle fornemmet at en ny ånd var brutt gjennom i Kirken, en beskjedenhetens og sannferdighetens ånd, som ikke lenger var interessert i ytre prakt, men i en kjærlig og håndgripelig innsats for de små og de fattige.

1600: Det 12. jubelår. Uten ytre prakt

Den fromme pave Klemens VIII (1592-1605) ga offisiell meddelelse om jubelåret i mai 1595. Hans største bekymring var gjenopprettelsen av Kirkens åndelige kvalitet. Han forsynte Roma med gode predikanter og skriftefedre, all ytre pomp ble avskaffet og kardinalene fikk forbud mot å gå i festdrakt: De skulle som paven selv gi et godt eksempel ved egenhendig å pleie de syke i asylene. Dette vakte stor oppsikt i hele verden.

Jubelåret ble en stor suksess. Filip Neris brorskap skaffet nattely, mat og medisin til 500.000 reisende! Det samlede antall pilegrimer ble anslått til over to millioner, og 80.000 var vitne til åpningen av Den hellige Dør eller Porta Santa i St. Peterskirken den 31. desember 1599. Paven selv hørte skriftemål i St. Peter og mottok pilegrimer i Belvederehoffet. Jubelåret bar strålende vitnesbyrd om motreformasjonens strålende pavedømme.

1625: Det 13. jubelår. Paven som sykepleier

Pave Urban VIII (1623-44) åpnet jubelåret den 24. desember 1624 og ga selv tonen an i det pastorale arbeid: I timevis hørte han pilegrimenes skriftemål, noe han i sitt konsistorium av 2. desember uttrykkelig hadde forlangt at alle kardinaler skulle gjøre, foruten at han ytet personlig hjelpetjeneste i byens sykehus og asyler.

1650: Det 14. jubelår. Beundringsverdig

To år etter Münster-fredstraktaten i 1648 opplevde man i jubelåret 1650 en usannsynlig stor strøm av valfartende.

Juledag 1649 var trengselen så faretruende da Innocent X (1644-55) åpnet festlighetene, at Kirkestatens hær måtte gripe inn for å hindre panikken i å utarte til en katastrofe med ihjeltrampede folk. Paven og kardinalene - og for første gang også den romerske adel - oppførte seg beundringsverdig ved egenhendig å pleie syke og fattige.

Brorskapet «La Trinità» arrangerte tredagers husly med forpleining for over 300.000 pilegrimer.

1675: Det 15. jubelår. Krisetider

Tross de mange nye krigene i Europa kunne dette Hellige År under pave Klemens X (1670-76) likevel glede seg over mange Romafarere. Selv om paven var 80 år gammel, slet han som sykepasser dag ut og dag inn. «La Trinità» tok seg igjen av nesten 300.000 til- og frareisende.

1700: Det 16. jubelår. «Å tjene»

Innocent XII (1691-1700) døde under sin innsats i jubelåret. Han hadde igjen gitt Det hellige År et tema, slik som Urban VI hadde gjort i 1389, og det lød helt utvetydig: «Å tjene Kirken og de fattige».

Klemens XI (1700-21) fullførte jubelåret.

1725: Det 17. jubelår. Voksende overflatiskhet

Benedikt XIII (1724-30), en av de store reformpaver i Kirkens historie, ønsket å gjøre Det hellige År 1725 virkelig dyptgående, og hans forventninger var høye. Men «liberaliseringen» var nå begynt å skape et rokokko-Europa, som langsomt gled vekk fra ethvert kirkelig engasjement. Også åndelig sett skjulte det frivole Europa sine lus under pudrete parykker av silke.

I anledning jubelåret innviet paven Rinità dei Montis fantastiske trapper i Roma.

1750: Det 18. jubelår. Misjonspredikanter

Den 5. mai 1749 utstedte pave Benedikt XIV (1740-58) dekretet om det forestående Hellige År. Dette var «Opplysningens» århundre, «die Aufklärung». Voltaire og Encyclopédistene skapte den falske problemstilling «Vitenskap i stedet for religion», som gjorde vitenskapen til en ny religion. De innledet det man i dag ville kalle den definitive sekularisering: «Samfunnet» overtar Kirkens funksjoner, lukker klostre, fordriver munker, opphever ordenssamfunn. Den ennå føydale samfunnsstruktur nærmer seg sitt sammenbrudd, mens utallige filosofiske strømninger gjør samfunnskritikken lidenskapelig og revolusjonær: En tid som ligner vår egen!

Takket være utmerkete paver som Benedikt XIV fikk Kirken en myndig røst i debatten. Jubelåret i Roma var preget av den dyktige pastorale forberedelsen som paven hadde sørget for ved såkalte folkemisjoner i samtlige bispedømmer, hvor Redemptoristene, som var stiftet i 1729, utmerket seg ved sin iver og pastorale innlevelsesevne. Jubelåret ble da også en enorm begivenhet med stor tilstrømning av pilegrimer.

1775: Det 19. jubelår. Revolusjoner

Pave Klemens XIV (1769-74) døde samme år som han på Kristi Himmelfartsdag hadde bebudet Det hellige År. Hans etterfølger Pius VI (1775-99) startet sitt pontifikat med å feire jubelåret, men først den 26. februar 1775 kunne han åpne den hellige dør til Peterskirken. Selv om tidene var blitt usikre, besøkte temmelig mange mennesker Roma. Brorskapet passet 130.000 tilreisende. Klemens XIV hadde forberedt Jubelåret ved igjen å la folkemisjoner preke i Romas forskjellige bydeler. Man han skulle på sin egen kropp erfare tidens åndelige brutalitet - han satt i fengsel fra 1798, da den franske revolusjon skyllet inn over Roma, til sin død i Valence den 29. august 1799.

1800: Ikke jubelår. Den forhånte Kirke

Pius VIs død og den franske revolusjon hindret den forhånte Kirken å feire 1800 som Jubelår. Det skjedde intet. Romas konge var verken pave eller Kristus, men den revolusjon som drev gjøn med Kirkens hellige steder og symboler, og som hadde reist et nytt alter for den gudinne som ble kalt den Guddommelige Fornuft, «la déesse Raison».

1825: Det 20. jubelår. Nye veier

Ti år etter Napoleons Waterloo gjenopptok Leo XII (1823-29) den avbrutte tradisjonen, og mot stormaktenes råd annonserte han i 1825et hellig år, som Pius VII ikke hadde kunnet feire i 1800. Man fornemmer hans forsiktige søken etter nye veier for fremtiden. Historien hadde bevist hvor vanskelig det var for Kirken ennå å komme i samtale med et nytt Europa, som nå dyrket sin egen redelighet som en ny vitenskapelig avprøvd religion. For Leo var hele poenget med jubelåret å gjenetablere kontakten mellom paven og det kristne folk, og slik å fremme en generell tilbakevending til troen.

Paven deltok selv aktivt i den høytidelige feiringen av jubelåret, til tross for sykdom. Roma ble igjen et sentrum for pilegrimer fra hele verden.

1850: Ikke jubelår. Ingen fest i Roma

I 1850 var enhetsbevegelsen i full gang i Italia. Pius IX (1840-78) satt i Gaeta i kongedømmet Napoli, flyktet for revolusjonen og utropingen av republikken i pavestaten etter drapet i oktober 1848 på pavens statsminister Pellegrino Rossi. Paven vendte først hjem under beskyttelse av franske tropper etter 1850, så det året ble heller ikke feiret som jubelår.

Åtte år senere, i 1858, sluttet alle italienske småstater seg sammen til et forent Italia, og krigen mot Kirkestaten hang i luften. Den 20. september 1870 inntok den italienske hær Roma. Paven ble tatt til fange i sin residens i Quirinalpalasset og ført "i fangenskap" til Vatikanet, hvor pavene siden har bodd. I 1871 ble Roma utropt til hele det forente Italias hovedstat (siden revolusjonen i 1858 var det Firenze) under én konge: Victor Emmanuel. «Fedrelandets alter» ble senere bygget kloss på Kapitolhøyden.

1875: Det 21. jubelår. Taus protest

Pius IX feiret jubelåret 1975 «i fullkommen taushet» som protest mot Pavestatens utslettelse, uten å åpne de hellige dører. Fem år tidligere hadde den fransk-tyske krig brått avbrutt Det første Vatikankonsil.

1900: Det 22. jubelår. Stat kontra Kirke

Den fantastiske pave Leo XIII (1878-1903) gjenopptok den allerede gamle tradisjon med høytidelig feiring av jubelåret, dog uten de tekniske og finansielle muligheter Kirkestaten tidligere hadde hatt, og stikk imot en del temmelig latterlige reaksjoner fra den anti-klerikale italienske stats side, som jo ville la paven føle at han ikke lenger var herre i Roma. Men det store antall pilegrimer gjorde magistraten flau nok til at den ble imøtekommende. Leo utvidet et initiativ fra Pius IX og viet hele menneskeslekten til Jesu helligste hjerte.

I jubelåret 1900 ble St. Peterskirken opplyst av elektrisitet for første gang.

1925: Det 23. jubelår. Ny forventning

Den første Verdenskrig 1914-18 hadde slått dype revner i det liberale Europas selvtillit, og verden gikk sjokkert ut av denne grusomme krisen. Pius XI (1922-39) så som sin hovedoppgave å fremme forståelse mellom verdens folk i en ny kristen orden etter krigen. Dette mål tjente blant annet feiringen av det 23. hellige år i 1925, som paven forkynte i Infinita Dei misericordia den 29. mars 1924. Der ba paven om de troendes bønn for å gjenopprette den sanne fred blant folkene, for at de adskilte kristne skulle komme tilbake til Den katolske kirke og for at forholdene i Det hellige Land skulle ordnes i samsvar med Den katolske kirkes rett. Pius innførte også eukaristiske kongresser annethvert år, og den første av de store Eukaristiske Kongresser var blitt avholdt i Roma i 1922.

Nå så en skuffet verden med nytt håp og ny forventning opp til den dypt forhånte katolske Kirke. Men på mange måter overrumplet jubelåret 1925 Roma, for det tekniske fremskrittet hadde økt trafikk- og reisemulighetene for hundrer og tusener av troende. Marconi installerte samme år Vatikanets radiosender.

Som slutt på jubelåret innførte Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt.

I 1929 gjorde Pius XI en slutt på pavenes «frivillige fangenskap» ved å slutte det nye konkordatet med den italienske stat (Mussolini), som nå anerkjente Vatikanets «44 tønner land» som en selvstendig stat «stor nok til å huse en sjel».

1933: Det første ekstraordinære jubelår

Pavens 50-årjubileum som prest i 1929 førte også hundretusener av troende til Roma. Det samme gjorde det første ekstraordinære jubelår i 1933 på 1900- årsdagen for Kristi død og frelsesverk (kunngjort i bullen Quod nuper av 6. januar 1933).

1950: Det 24. jubelår. Gjenvunnet storhet

Mellom det 23. og 24. Jubelåret hadde verden opplevd sin verste katastrofe: Den ideologiske stats totalitære fornedring av mennesket hadde enda en gang dratt kontinentene med inn i en verdenskrig av ufattelig grusomhet. Mellom 1925 og 1950 hadde man opplevd bolsjevismens, fascismens og nazismens åndsfattige brutalitet. Lengselen etter ny livskvalitet var blitt om mulig enda større hos millioner av troende og ikketroende.

Aldri før hadde en pave nytt så stor internasjonal anerkjennelse som det høyt begavete, kanskje litt forsiktige, men briljante Pius XII (1939-58), som allerede som statssekretær Pacelli hadde overbevist verden om Vatikanets og Kirkens innsats fort fred og rettferdighet. Da han utropte 1950 til et jubelår og 1954 som Maria-år, viste det seg hvilken fornyende innflytelse som utgikk fra Kirken.

Pius XII var høy, tynn og asketisk i det ytre, men vennlig av vesen, og den dype respekt som han hadde hos de troende i verden, viste seg særlig ved feiringen av det jubelåret og Maria-året. Da opplevde Roma en til da ukjent tilstrømning av pilegrimer, som paven mottok i praktfulle audienser som gjorde et dypt inntrykk. Pius var den første pave som ble viden kjent ved hjelp av radio og TV.

1975: Det 25. jubelår. Fornyelse og forsoning

Milliarder av TV-seere opplevde julenatt 1974 åpningen av jubelåret 1975, som også denne gang fikk et tema: «Fornyelse, forsoning, fred». Mellom det forrige og dette jubelåret ble Kirken igjen sporet inn på fornyelsens bane av pave Johannes XXIII (1958-63), og denne åndsfornyelsen volder ikke så få katolikker fortsatt en del besvær. Vi ser i hvert fall nostalgien etter den før-konsiliære tid blomstre opp igjen.

1983: Det annet ekstraordinære jubelår. Kristi død og oppstandelse

Johannes Paul II (1978-) feiret det andre ekstraordinære jubelåret i 1983 til minne om 1950-årsjubiléet for Forløsningen, som etter tradisjonen skjedde i år 33, ut fra den antakelse at Jesus var 33 år da han ble henrettet. Derfor skulle ikke jubelåret feires fra jul 1983 til jul 1984, men fra påske til påske (23. mars 1983 - 22. april 1984).

Uheldigvis kom initiativet temmelig uventet og så sent at det nesten ble umulig å organisere valfarter i denne anledning.

Denne historiske oversikt over jubelårene fra 1300 til 1983 kan kanskje hjelpe oss til å se hvor sjelden Kirken har hatt grunn til jubel, og hvordan også før i tiden diktatur og terrorisme var politiske våpen i kampen mellom maktblokkene.

Men Kirken feirer jo at Ordet er blitt kjød og tatt bolig blant oss, og at Hans navn er Immanuel, Gud med oss. At vi har ingen grunn til å juble over «menneskets fremskritt» i dets aktuelle fase av kjemisk og åndelig forurensing, utelukker ikke at Kristi komme i kjødet faktisk er den eneste virkelige grunn til Kirkens hellige glede. Å bringe denne glede til hele verden er Kirkens oppgave og misjon. Bare denne glede kan fornye og forsone.

Noter

1: Dok. A.A.S. 66 (1974) side 290. Fransk tekst i Osservatore Romano av 31. mai 1974
2: Edit. D. Quatrocchio, Bessarione, del VII, 1900, sider 299-306
3: Dante: Divina Commedia, Inferno, 18. sang, vers 28-33, og Paradiso, 31. sang, vers 103-108
4: Kfr Stephanus Baluzius, Vitae Paparum Avenioniensium, Paris 1693. Tomus 1, sp. 309-319; Vita Clementis VI auctore Petro de Herentals, priore Floreffiense
5: "mit Schmutz und Unrat erfüllt", oversetter Ludvig von Pastor i Del I, side 171, av Gescichte der Päpste, 1926