Den salige Aloisius Biraghi (1801-1879)

Den salige Aloisius Biraghi (it: Luigi) ble født den 2. november 1801 i Vignate i provinsen Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den femte av åtte barn av bøndene Francesco Biraghi og Maria Fini. Han ble døpt dagen etter i sognekirken i Vignate, men få år senere flyttet han sammen med familien til Cernusco sul Naviglio. Der bodde han til han var tolv år gammel.

Fra 1813 til 1825 gjennomførte han sine humanistiske studier på gutteseminaret i Castello sopra Lecco, sine studier i filosofi på seminaret i Monza og teologistudiene på seminaret i Milano, alltid med utmerkelse. Så snart han var diakonviet fikk han ansvaret for undervisningen i litteratur på gutteseminarene i Castello sopra Lecco, Seveso og Monza, en utnevnelse som ble stadfestet etter hans prestevielse, og i ti år utførte han dette arbeidet med stor lidenskap. Den 28. mai 1825 ble han presteviet i katedralen i Milano, 24 år gammel.

I 1833 ble han utnevnt til åndelig veileder på presteseminaret i Milano, og i dette embetet viste han utrettelig nestekjærlighet og var et levende eksempel for studentene gjennom sin kjærlighet til Kristus og hans Kirke, av total hengivenhet og ubetinget lydighet.

I 1841 utnevnte kardinal Gaisruck ham blant grunnleggerne og redaktørene av det kirkelige magasinet L'Amico Cattolico. Don Biraghi viet seg med brennende apostolisk ånd i ønsket om å bringe tilbake til Kristus det moderne samfunnet, som var i uorden på grunn av falske ideologier og den illusoriske tiltroen til fremskrittet.

Overbevist om at grunnlaget for samfunnet er familien og at hjertet i familien er kvinnen, åpnet han i 1838 i Cernusco et kvinnekollegium hvor døtrene av det fremvoksende borgerskapet fikk en seriøs kulturell dannelse og en solid kristen utdannelse. Hans første åndelige datter var den unge Marina Videmari (1812-91), som hadde blitt medlem av lærerstaben. Den utdanningsmetoden han foreslo for dem, var å leve sin konsekrasjon til Herren i fellesskap. Den hadde mye suksess, slik at don Biraghi i 1841 kunne åpne et nytt kollegium i Vimercate.

Den intense aktiviteten i disse årene tok ikke bort hans oppmerksomhet fra seminaristene, som han prøvde å veilede og rådgi også etter deres ordinasjon. Hans nærvær blant seminaristene under opprøret i mars 1848 førte til langvarige undersøkelser fra den østerrikske regjeringen som var gjenetablert i Lombardia. Derfor fikk erkebiskop Romilli ikke godkjent hans utnevnelse som kannik i katedralen, og bare med vanskeligheter fikk han beholde ham i seminaret som universitetsprofessor. Men i 1850 ble han fjernet av østerrikerne.

Don Biraghi aksepterte alt med ydmykhet, og han stilte seg alltid til tjeneste når han ble spurt om noe. Hans venn don Angelo Ramazzotti og hans åndelige sønn, don Giuseppe Marinoni, sørget i 1850 for at han kom til det milanesiske instituttet for utenlandsmisjon.

Samtidig fortsatte han å tjenestegjøre for kommunitetene på kollegiene han hadde grunnlagt, og han grunnla instituttet «Søstre av St. Marcellina» (Suore di Santa Marcellina), som ble kanonisk opprettet i 1852 med Moder Marina Videmari som første superior. Den hellige Marcellina var eldre søster av den hellige Ambrosius av Milano. Instituttet, populært kalt Marcelline, ble også etablert i Milano i 1854 med kollegiene i Via Quadronno og Via Amedei.

Etter en reise til Wien i 1853 ble don Biraghi i 1855 med regjeringens godkjennelse utnevnt til doktor ved Biblioteca Ambrosiana. I dette embetet tilbrakte han resten av sitt liv og bosatte seg nær barnabittene i Sant'Alessandro. Han ble samtidig utnevnt til honorær kannik ved basilikaen Sant'Ambrogio. Han viet seg til studier i teologi, bibelsk arkeologi og kirkehistorie og utga verker som fortsatt verdsettes, som Inni sinceri e carmi di San Ambrogio.

Dette var en periode med en politisk-klerikal krise i Milano, som delte bispedømmet mellom tilhengere og motstandere av den italienske regjeringen. Don Biraghi forholdt seg nøytral mellom partiene, og pave Pius IX (1846-78) takket ham i 1862 personlig med et signert brev for hans megling mellom fløyene i det ambrosianske presteskapet. Til tross for sin upartiskhet ble han utsatt for angrep fra begge parter.

I 1864 ble han utnevnt til sub-prefekt for Biblioteca Ambrosiana. Den 8. august 1871 fant man under don Biraghis ledelse skjelettene av den hellige Ambrosius og de hellige martyrene Gervasius og Protasius under alteret i kirken Sant'Ambrogio, og de ble den 7. desember 1873 erklært ekte gjennom en pavelig bulle. I dag hviler Ambrosius' påkledde skjelett mellom Gervasius og Protasius i et glasskrin i krypten.

I 1873, på forslag fra erkebiskopen, ble don Biraghi utnevnt av pave Pius IX til pavelig husprelat med tittelen monsignore. Han mottok nyheten i Chambéry, hvor han planla åpningen av det sjette kollegiet til marcellinene, etter Genova (1868). I 1875 feiret han 50-årsjubileet for sin prestevielse. Hans helse forårsaket bekymringer, så i 1879 flyttet han til marcellinene i Via Quadronno. Der døde han stille om morgenen den 11. august 1879, 78 år gammel. Han ble gravlagt i familiegraven i Cernusco sul Naviglio, men i 1951 ble hans jordiske rester overført til kapellet i marcellinenes moderhus i Cernusco.

Den 27. oktober 1971 åpnet kardinal Giovanni Colombo, erkebiskop av Milano, bispedømmeprosessen for hans saligkåring. Den 20. desember 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret den 30. april 2006 av pave Benedikt XVI i katedralen i Milano sammen med den salige Aloisius Monza. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Messen ble feiret av kardinal Dionigi Tettamanzi, erkebiskop av Milano. Kardinal Jose Saraiva Martins opplyste at Msgr Biraghi skal feires den 28. mai. I forbindelse med saligkåringen ble det opplyst at dette var den første saligkåringen i katedralen i Milano siden 1662 (i våre oversikter har vi imidlertid ingen saligkåringer i 1662).