Den hellige Alfegus av Canterbury (~953-1012)

Skytshelgen for Greenwich og Solihull

Den hellige Alfegus (Alphege, Alfege, Alfage, Elphege; gmleng: Ælfheah; lat: Elphegus, Alphegus) ble født rundt 953 i England, ifølge tradisjonen i Weston nær Bath i Somerset. Han kom fra en adelig saksisk familie og levde i den andre større perioden med vikingangrep mot England. Hans far døde mens han var svært ung, og selv om han ville ha arvet betydelige landområder og til tross for sin mors tårer og bebreidelser, valgte han i stedet å bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Deerhurst Abbey i Gloucestershire. Hans biograf, munken Osbern, sier at han gjorde seg godt likt av alle ved sin ydmykhet. Etter en tid flyttet han til Glastonbury, hvor han ble prior.

Men livet i klosteret var ikke asketisk nok for ham, så etter få år søkte han om å få trekke seg tilbake for å bli eremitt nær de varme kildene i Bath, som da var ødemark. Dette ga hans abbed ham tillatelse til, og han ble fulgt av mange av sine tidligere disipler. En tid senere overtalte den hellige erkebiskop Dunstan av Canterbury (ca 909-88) ham til å bli abbed for en kommunitet av sekularkanniker i Bath, grunnlagt av kong Edgar (943-75). Klosteret besto i hovedsak av Alfegus’ tidligere disipler, og han innførte en streng regel der. Han tålte ikke den minste slapphet i forhold til regelen, og til dem som klaget, pleide han å si at det var langt bedre for en mann å forbli i verden enn å bli en uperfekt munk.

Etter at den hellige Ethelwold av Winchester (ca 912-84) døde i 984, ble Alfegus overtalt av Dunstan til å bli hans etterfølger, til tross for at han var bare tretti år og vek tilbake for ansvaret. Den 19. oktober 984 ble han vigslet til biskop av Winchester. I dette embetet fikk hans store kvaliteter og uvanlige dyktighet stort spillerom, og han satt i embetet over tyve år. Her ble han kjent som en gavmild velgjører, slik at i hans episkopat var det ingen tiggere i bispedømmet Winchester. Han ble også berømt for sin personlige askese, og hans stadige faster gjorde ham så tynn at mange erklærte at de kunne se gjennom hendene hans når han løftet dem opp under messen. Mens han var biskop, hadde han hovedansvaret for byggingen av et stort orgel i katedralen, som kunne høres halvannen kilometer unna og som ble sagt å kreve mer enn 24 mann for å operere. Han bygde og utvidet også byens kirker og fremmet kulten for den hellige Svithun og for sin forgjenger Ethelwold.

I 994 angrep den norske kong Olav I Tryggvason (995-1000) og hans menn London. Innbyggerne drev ham imidlertid bort, og han dro da for å plyndre på sørkysten og slo opp sitt vinterkvarter i Southampton. Kong Ethelred II den Rådville (978-1016) sendte Alfegus og Ethelward, som var ealdorman, en slags stedforstreder for kongen, som ambassadører til kong Olav der for å anmode ham om å møte den engelske kongen. De brakte Olav til Andover, hvor Ethelred da residerte. Alfegus overtalte den norske kongen til å inngå en fredsavtale som innbar at biskopen ville konfirmere Olav (og kanskje døpe ham, selv om han trolig var døpt), og kong Ethelred ville adoptere ham som sin gudsønn. Til gjengjeld lovte Olav at han aldri ville invadere England igjen, og han holdt trofast sitt løfte slik at freden varte til hans død i år 1000.

Alfegus styrte bispesetet i Winchester i 22 år. Den 16. november 1005 døde den hellige erkebiskop Aelfric av Canterbury (995-1005), og han ble etterfulgt av Alfegus, som tok med seg Svithuns hode som relikvie til sin nye katedral. Han dro til Roma for å motta palliet av pave Johannes XVIII (965-72). Da han kom tilbake, sluttet han seg sammen med Wulfstan II av York i å overtale Ethelred til å holde et konsil. Han var til stede på konsilet i Enham i 1008, hvor han gikk inn for tiltak for å bedre det nasjonale forsvaret. Konsilet vedtok også dekreter som forbød å selge kristne som slaver til hedenske herrer, og det vedtok forslag mot presters ekteskap. Det var på dette konsilet Wulfstan holdt sin berømte preken Sermo Lupi ad Anglos («Ulvens preken til engelskmennene»), hvor han refset engelskmennene for deres moralske skavanker, som han ga skylden for de prøvelsene som hjemsøkte landet. Mens Alfegus var i Canterbury, fremmet han Dunstans kult og beordret at an andre biografi skulle skrives om ham. Denne biografien skrev Adelard mellom 1006 og 1011. Han bidro også til anerkjennelsen av den hellige Wulfsige av Sherborne som helgen rundt 1012. Han sendte Ælfric av Eynsham til klosteret Cerne for å ta ansvaret for klosterskolen der.

I mellomtiden hadde det vist seg at den svake kong Ethelred verken klarte å beseire eller kontrollere de danske inntrengerne. I 1009 kom de igjen med den sterkeste hæren så langt, kommandert av jarl Thorkell (Thurkill) og hans brødre Heming og Eglaf. De gikk i land ved Sandwich, og innen et år hadde de herjet og plyndret i femten grevskaper. I 1011 slo de seg sammen med den opprørske jarlen Edric, hele East Anglia ble erobret og Oxford og Bedford ble plyndret. Den «Danegeld» som ble betalt til dem, hindret dem ikke fra fortsatt plyndring og andre krigshandlinger. I september 1012 vendte hæren tilbake til Kent for å beleire Canterbury.

Byens ledende borgere trygler Alfegus om å flykte i sikkerhet, men erkebiskopen nektet bestemt. Daglig feiret han det hellige messeofferet og ga kommunion til forsvarerne før de tok sine plasser ved festningsvollene. Etter tyve dager, mellom Marias fødselsdag (8. september) og Mikkelsmesse (29. september), erobret de danske vikingene byen. Det skjedde etter forræderi fra den angelsaksiske erkediakonen Ælfmaer, som Alfegus en gang hadde reddet livet til. Vikingene brente katedralen, og en fryktelig massakre fulgte, der menn og kvinner, gamle og unge ble brutalt drept av vikingenes sverd eller tatt for å selges som slaver.

Alfegus skyndte seg til stedet hvor de verste ugjerningene skjedde. Han presset seg gjennom mengden og appellerte til danskene om å slutte med blodbadet. Han ble øyeblikkelig grepet, brutalt behandlet og deretter innesperret i et fangehull. Sammen med andre stormenn ble han ført til Greenwich. Der satt fangene fengslet mens vikingene forlangte løsepenger for dem. Alfegus ble løslatt en gang, da det brøt ut en mystisk epidemi blant danskene. Han helbredet mange av de syke ved bønn og ved å gi dem velsignet brød, men ble likevel sperret inne igjen. Danskene fikk betalt den enorme sum av £ 48 000 for stormennene av kongens råd, witanen, men for erkebiskopen krevde de £ 3 000 i tillegg. Men Alfegus nektet å la Kirken ha utgifter for sin skyld, og han forbød sitt fattige folk å betale.

Syv måneder senere ble erkebiskopen fortsatt holdt i lenker i Greenwich, hvor danskene hadde trukket opp langskipene og slått leir for vinteren. På lørdag i påskeuken holdt de fest på de oksene og den vinen de hadde erobret i sine angrep på sørkysten, og etter å ha drukket tett, fikk de brakt Alfegus til hallen. De begynte å kreve løsepenger igjen, og da han fortsatt nektet, ble de rasende. De slo løs på ham med knoklene og hornene til de oksene de hadde spist. En av vikingene, Thorkell den Store, forsøkte å redde erkebiskopen, men forgjeves. Til slutt sank Alfegus sammen, alvorlig skadet. En viking ved navn Thrum, som var blitt omvendt og døpt av Alfegus i fengselet, syntes synd på ham og halshogde ham til slutt med øks for å gjøre slutt på hans lidelser. Dette skjedde den 19. april 1012. Med sine siste åndedrag ba han en bønn for sine mordere. Ifølge tradisjonen skjedde dette i Greenwich, hvor det fortsatt er en kirke som bærer hans navn.

Erkebiskopens lik ble liggende i flere dager. Men de danske lederne hadde ikke gitt ordre til angrepet og de var klar over hvilken grov forbrytelse det var. Derfor sørget de for at Alfegus’ legeme ble utlevert for en kristen begravelse – legenden sier at det skjedde etter at en tørr busk ble grønn igjen etter å ha fått hans blod på seg, og dette var en kraft som ble tilskrevet den hedenske gudinnen Dia Feronia. Biskopene Ednoth av Dorchester og Elfhun av London førte Alfegus’ lik til London, hvor det ble gravlagt i katedralen St. Paul’s. Selv om det ikke kan sies at han døde for sin tros skyld, ble han æret som martyr og nasjonalhelt fordi han sto opp mot danskene.

Da den danske Knut den Mektige (1016-35) ble konge i England i 1016, slo han etter en kort voldsperiode inn på en politikk med forsoning mellom angelsaksere og dansker. Dette fikk uttrykk i utrustningen av klosteret St. Edmund’s i Bury og i overføringen av Alfegus’ relikvier med stor pomp og prakt ned Themsen til Canterbury i 1023. Den hellige erkebiskop Ethelnoth (Ednoth) av Canterbury (1020-38) presiderte ved translasjonen, som Knut foretok på anmodning av sin fromme hustru Emma. Alfegus’ legeme ble funnet fullstendig intakt og ble gravlagt nord for høyalteret, og graven fikk et rikt gravmæle. Katedralen fikk også mange kostbare gaver av kongen og dronningen. Ved Alfegus’ grav æret munkene ham i lang tid etterpå ved begynnelsen og slutten av hver dag. Der lå han helt til reformasjonen. Det er en liten kirke i Whitstable viet til Alfegus hvor hans legeme ble brakt i land, og i Greenwich markerer den praktfulle kirken, ombygd av Nicholas Hawksmoor, stedet hvor han ble myrdet.

Selv om Alfegus’ fest sto i flere regionale kalendere i England før den normanniske invasjonen i 1066, gikk den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89) mot hans kult, spesielt som martyr. Han konsulterte den hellige Anselm, som svarte at Alfegus var en martyr for rettferdigheten, slik som Johannes Døperen var en martyr for sannheten. Etter hvert godkjente Lanfranc kulten og ga munken Osbern fra Canterbury i oppdrag å skrive en biografi og et officium til hans ære. Biografien er ikke fullstendig pålitelig, men den samtidige Thietmar av Merseburg beskriver mordet i sin Krønike, og han er vanligvis pålitelig.

I 1105 ble det oppdaget at Alfegus’ legeme fortsatt var bevart intakt, og det førte til en økning i kulten. I sin siste preken omtalte den hellige Thomas Becket Alfegus som Canterburys første martyr, og like før Thomas ble myrdet, overga han sin sak til Gud og den hellige Alfegus. Men i det lange løp ble Alfegus’ kult overskygget av Thomas Beckets egen. Relikvier av Alfegus finnes også i Bath, Glastonbury, Ramsey, Reading, Durham, York Minster og i Westminster Abbey.

Alfegus’ minnedag er dødsdagen 19. april, mens ordinasjonsfesten 16. november og translasjonsfesten 8. juni ble feiret i Canterbury. 28. desember nevnes også som en minnedag. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten er hans attributt en øks, og han avbildes som en erkebiskop som symbolsk beskytter sine sauer fra ulver eller mens hans hode blir kløyvd av en øks. Den 19. april 2012 skal tusenårsjubileet for hans død feires.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Green 2, Cruz (1), KIR, CE, CSO, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, celt-saints, zeno.org, heiligen-3s.nl, Kiefer, Ecole, Arimathea, satucket.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. april 2000