Den hellige Dunstan av Canterbury (~909-988)

Skytshelgen for smeder, låsesmeder, gullsmeder og musikere; for de blinde

Den hellige Dunstan (lat: Dunstanus) ble født i 909 eller muligens litt tidligere i Baltonsborough ved Glastonbury (Gladstonia) i grevskapet Somerset i Sør-England. Hans foreldre var de adelige Heorstan og Cynethryth (Cunethrith, Kynefrida) fra en adelig angelsaksisk familie med forbindelser gjennom ekteskap til kongefamilien i Wessex. Heorstan skal ha vært bror til de hellige biskopene Athelm av Wells (senere erkebiskop av Canterbury) og Alphegus av Winchester (Ælfheah), som ble kalt The Bald («den skallede»), trolig på grunn av hans monastiske tonsur. Adelard av Gent sier at Athelm var Dunstans onkel (patruus), og om Alphegus sier Dunstans første biograf «B» (Vita Sancti Dunstani) at han var en propinquus («slektning»). «B» sier at biskop Cynesige av Lichfield som i likhet med Dunstan ble drevet i eksil i 956 av kong Edwy (Eadwig, Edwin) (955-59), skal ha vært Dunstans consanguineus («blodsslektning»). Disse familieforbindelsene må ha hjulpet til med å fremme Dunstans karriere.

Dunstans mor Cynethryth skal ha vært en from kvinne. Osberns biografi om Dunstan forteller at hun på mirakuløst vis fikk vite at det barnet hun skulle føde, ville bli en stor helgen for Kirken i England. Osbern legger for øvrig Dunstans fødsel til 924 eller 925, men dette lar seg ikke forene med andre kjente datoer i Dunstans liv og må derfor avvises. Uenigheten om Dunstans fødselsår skyldes ulik oversettelse av et latinsk ord. Dunstans første biograf «B» erklærer at Dunstan oritur som en strenuus puer i Wessex i kong Ethelstans dager (924-39). Hvis oritur her betyr «dukket opp» eller «viste seg på scenen», som er hovedbetydningen av det latinske orior, og ettersom begrepet puer i middelaldersk latin er definert av den hellige Isidor av Sevilla som en ung mann mellom syv og fjorten år, kan Dunstan ha blitt født en gang rundt 910, og deretter dukket opp på scenen i Wessex i begynnelsen av kong Ethelstans regjeringstid.

Hvis oritur imidlertid betyr «ble født», som Osbern mente, oppstår en kronologisk vanskelighet. En uavhengig kilde, Wulfstan av Winchester i hans biografi om den hellige Ethelwold (kap 7-8), skriver at både Dunstan og Ethelwold ble presteviet av biskop Alphegus av Winchester (934-51), på anmodning av kong Ethelstan (altså før Ethelstans død den 27. oktober 939). Den kanoniske alder for ordinasjon var tretti år, så dersom Dunstan virkelig ble født (oritur) i kong Ethelstans dager, altså etter 924, kan han ikke ha vært mer enn femten da han ble presteviet. Det er derfor rimeligere å tro at «Bs» uttrykk oritur har den førstnevnte betydningen. Dersom han ble presteviet straks han nådde kanonisk alder og før Ethelstan døde, må han ha vært født i 909 eller tidligere. Vi må også huske at «B» skrev i Liège, langt fra de angelsaksiske opptegnelsene, og det er mulig at han ikke visste eller kunne finne ut navnet på Ethelstans forgjenger, og derfor gjettet på Ethelstans regjeringstid som det mest sannsynlige tidspunktet for Dunstans fødsel.

Kilden for Dunstans tidlige liv frem til perioden med eksil i Gent midt på 950-tallet, er den informative biografien om ham som ble skrevet en gang mellom 995 og 1004 av en sekularkleriker som er kjent bare ved den første bokstaven i hans navn, «B». Han hadde åpenbart vært medlem av Dunstans hushold på 940-tallet og tidlig på 950-tallet. Vanskeligheten med Bs vitnesbyrd er imidlertid at han skrev i Liège, uten tilgang til skriftlige angelsaksiske skrifter, og i tillegg skrev han rundt femti år etter sin egen ansettelse hos Dunstan.

For Dunstans senere liv, spesielt hans tid som erkebiskop av Canterbury, er «Bs» biografi taus, og selv om han ofte nevnes av samtidige kilder som The Anglo-Saxon Chronicle og biografien om Ethelwold som ble skrevet av Wulfstan av Winchester, er det ingen pålitelig narrativ kilde for denne perioden av Dunstans liv. Han er også tema for en biografi fra tidlig på 1000-tallet, satt opp i form av liturgiske lesninger av en kontinental forfatter, Adelard av Gent, som skrev etter invitasjon av den hellige erkebiskop Alphegus av Canterbury (Ælfheah) (1005-12), som åpenbart hadde utstyrt ham med informasjon fra tradisjonen i Canterbury. Denne tradisjonen er ofte uenig med «Bs» biografi, og inneholder uansett ikke noen informasjon om den perioden da  Dunstan var erkebiskop.

I tillegg bygger Dunstans senere engelske biografer som Osbern av Canterbury (Vita Sancti Dunstani et Liber Miraculorum Sancti Dunstani) og Eadmer av Canterbury (Vita Sancti Dunstani et Miracula Sancti Dunstani), og William av Malmesbury, sine beretninger om Dunstans tidligere år på kilder som «Bs» biografi; selv om de sørger for verdifulle beretninger om posthume mirakler som helgenen Dunstan sto bak, er de av svært begrenset verdi for å  bedømme Dunstans karriere. Resultatet er at selv om det brede linjene i Dunstans liv er klare, er detaljene oftest et resultat av uverifiserbare hypoteser. Ikke overraskende har Dunstan som erkebiskop av Canterbury og toppfigur i den engelske kristenheten, ofte blitt gitt personlig kreditt for reformresultater som vi i dag vet er andres verk, spesialt hans kolleger, biskop Ethelwold av Winchester (d. 984), og Osvald, biskop av Worcester og erkebiskop av York (d. 992). Dunstans egne bidrag må likevel uansett ha vært betydelige.

Om Dunstans barne- og ungdomsår er lite kjent, men som ung gutt fikk han sin utdannelse av irske prester ved ruinene av klosteret i Glastonbury, som da var bemannet av sekularprester. Beretninger forteller om hans ungdommelige optimisme , men mens Dunstan fortsatt var gutt, ble han rammet av en sykdom som nær hadde kostet ham livet, men han ble frisk igjen gjennom et øyensynlig mirakel. Allerede som barn utmerket han seg gjennom uvanlige fremskritt i alle vitenskaper, og han var dyktig i latin, filosofi, Bibelen og kirkefedrene, musikk og maleri, dessuten var han dyktig i metallarbeid og laget orgler, klokker og krusifikser.

Som avkom i en familie som hadde sine viktigste eiendommer i nærheten av Glastonbury, er det ikke overraskende at Dunstan skal ha fått sin første skolegang i klosteret der. Det finnes svært lite informasjon om klosterets status tidlig på 900-tallet, men det var trolig av beskjedent omfang, for som gutt hadde Dunstan en visjon av de større bygningene han senere skulle bygge der («B», kap 3). Det var likevel et valfartssenter for irske pilegrimer, ettersom «B» forteller at den hellige Sen-Patrick eller Patrick den eldre (d. rundt 450) var gravlagt der, og det var fra deres bøker Dunstan blant annet mottok sin tidlige opplæring. Dessverre er ingen av disse bøkene bevart, og det samme gjelder alle bøker fra denne perioden fra Glastonbury, og Dunstans få latinske skrifter viser ingen spor av irsk lærdom.

Det er kanskje rimeligere å anta at Dunstans tidlige studier primært var viet til Den hellige skrift, som «B» sier. I alle tilfeller er det ikke noen tvil om at han var en begavet akademiker helt fra sin ungdom. Med foreldrenes samtykke mottok Dunstan tonsuren og de lavere vielser, og han tjente ved den gamle kirken St Mary i Glastonbury. Han var så kjent for sin hengivenhet til lærdom at han ble kalt til Canterbury som medlem av husholdningen til sin onkel Athelm, som da var blitt erkebiskop av Canterbury (923-25).

Erkebiskop Athelm presenterte sin unge nevø ved hoffet hos kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39), og slik ble kongen oppmerksom på den lovende unge mannen. Det endte med at Dunstan ble kalt til hoffet. Der ble han snart en av kongens favoritter, noe som sammen med hans selvgode fromhet skapte misunnelse hos de andre medlemmene ved hoffet, inkludert noen av hans egne slektninger. De la et komplott for å vanære ham, og Dunstan ble i 935 anklaget for å ha «studert hedningenes tåpelige dikt og unyttige historier, og for å være en trollmann».

Kongen ga da Dunstan ordre om å forlate hoffet, og da han forlot palasset, angrep hans fiender ham fysisk og slo ham voldsomt, bandt ham og kastet ham i en sisterne (noen sier at det var en andedam). Han var så heldig å berge livet, for han klarte å krabbe ut og ta seg til huset til en venn. Derfra reiste han til Winchester og gikk i tjeneste hos sin andre onkel Alphegus, som nettopp var utnevnt til biskop av Winchester (934/35-51). Biskopen ville at Dunstan skulle bli munk, men den unge mannen opplevde da en krise i livet. Han hadde allerede mottatt tonsuren, men han var i tvil om han hadde kall til et liv i sølibat. Han var svært begavet som håndverker, og han vaklet mellom å gifte seg eller å leve et monastisk liv. Sannsynligvis hadde han slått inn på en verdslig løpebane om han ikke hadde blitt rammet av en alvorlig hudsykdom, som han feilaktig tok for spedalskhet. Det var mer trolig en form for blodforgiftning på grunn av at han hadde blitt banket opp og kastet i sisternen.

Uansett årsak så endret sykdommen Dunstans innstilling, og han bestemte seg for et liv som prest og munk da han ble frisk. Han mottok ordensdrakten i 934 og avla trolig private klosterløfter, siden det ikke fantes noen overlevende benediktinerklostre for munker i England, og han ble presteviet rundt 936 – ifølge tradisjonen den 21. oktober 935 – av sin onkel Alphegus, samme dag som sin venn, den hellige Ethelwold av Winchester. Denne biskop Alphegus var en forgjenger på bispestolen i Winchester av den senere hellige erkebiskop Alphegus av Canterbury (1006-12), som døpte den norske kongen Olav Tryggvason.

Dunstan vendte tilbake til Glastonbury for å leve som eremitt der. Han bygde en liten celle (1,5x0,75 meter) inntil den gamle kirken St Mary, og han delte tiden mellom faste og bønn, studier og arbeid som håndverker. Han drev med maling, kopiering eller illustrering av bøker, kunstbroderi av kirketekstiler og metallarbeid, inkludert klokkestøping. Han spilte også harpe og var svært musikalsk, og han spilte og sang for nonnene i klosteret mens de broderte etter hans mønstre. Det fortelles at en gang han hengte opp harpen på veggen og forlot rommet en stund, fortsatte harpen å spille av seg selv. Alle i klosteret tok dette som et tegn på Dunstans fremtidige storhet. Dunstan elsket også den menneskelige stemmes musikk. Når han sang ved alteret, «syntes det som han snakket med Herren ansikt til ansikt», skrev en samtidig. Ifølge en legende fra sent på 1000-tallet ble Dunstan på denne tiden fristet av djevelen, men svarte med å klype djevelen i nesen med sin rødglødende tang.

Dunstan hadde også ifølge «B» gode kontakter til flere aristokratiske kvinner. «B» skriver at en slik adelskvinne var niese av kong Ethelstan, og hun slo seg som enke ned nær kirken i Glastonbury (kap 10) og ønsket den unge Dunstan velkommen i sitt hushold som åndelig veileder. Denne kvinnen navngis ikke av «B», men hun er muligens, men ikke sikkert, identisk med den Lady Æthelflaed som kalles en svært fornem og from matrone i kapittelet før. «B» legger også til at Dunstan trøstet kvinnen både av religiøse grunner og på grunn av slektskap (causa propinquitatis), noe som synes å innebære at Dunstan var i slekt, om enn fjernt, med den kongelige familien. Dunstan var ved hennes side under hennes siste sykdom, og siden «B» beskriver henne som «usedvanlig velstående», er det sannsynlig at noe av dette kom Glastonbury til gode. Etter hennes død skal Dunstan ha arvet kontrollen over hennes store formue, som han senere i livet brukte til å fremme og oppmuntre den monastiske fornyelsen. Omtrent samtidig døde hans far Heorstan, og Dunstan arvet også hans formue. Han ble dermed en rik mann og fikk som sådan en stor innflytelse. «B» rapporterer også (kap 12) om Dunstans kameratskap med en annen adelskvinne ved navn Æthelwynn, som imidlertid ikke nevnes i noen annen kilde.

Kong Ethelstan døde den 27. oktober 939, hans halvbror Edmund I ble ny konge av Wessex og England (939-46). Dunstan ble først ønsket velkommen av den nye kongen som et medlem av hans hoff i Cheddar som kongelig rådgiver og skattmester. Men «B» forteller at igjen førte Dunstans gunst hos kongen til misunnelse hos andre ved hoffet, og igjen lyktes hans ondsinnete fiender med sine komplotter. Det endte med at kongen fratok Dunstan hans rang og utviste ham fra hoffet. I Cheddar var det da visse utsendinger fra det «østlige kongeriket», som trolig betydde East Anglia (de nåværende grevskapene Norfolk og Suffolk). Dunstan tryglet utsendingene om å ta ham med seg når de dro hjem, og dette lovte de, men det skjedde aldri. I stedet skjedde et mirakel, og historien forteller:

Kongen red i 943 ut for å jakte på kronhjort i Mendip Forest. Han kom bort fra sitt følge og fulgte en hjort i stor fart i retning klippene ved Cheddar Gorge i det som nå er Somerset. Den skrekkslagne hjorten styrtet blindt utfor stupet og ble fulgt av hundene. Kong Edmund prøvde forgjeves å stanse sin hest, og da han så at døden nærmet seg brått, husket han sin urettferdig harde behandling av Dunstan og lovte å forbedre seg dersom hans liv ble spart. I samme øyeblikk stanset hesten akkurat ved kanten av klippen. Kongen takket Gud og vendte tilbake til sitt palass, hvor han tilkalte Dunstan og bød ham å dra rett til Glastonbury sammen med ham. Da kongen kom inn i kirken, knelte han først i bønn foran alteret. Deretter tok han Dunstan i hånden, ga ham fredskysset, førte ham til abbedtronen og satte ham på den. Han ga Dunstan i oppgave å gjenskape det monastiske livet i klosteret og utrustet det med stor sjenerøsitet.

Kongens motiv for å utnevne Dunstan til Glastonbury kan ganske enkelt ha vært en plan for å fjerne en notorisk plagsom medarbeider fra sitt nærmeste hushold, men det hadde svært viktige konsekvenser. Den nøyaktige datoen for utnevnelsen er ikke kjent , vi vet bare at det skjedde i kong Edmunds regjeringstid (940-46). Det ser for øvrig ut til at Dunstan aldri bevitnet noen av Edmunds kongelige chartre, og han opptrer neste gang som et vitne til et charter fra kong Edmund i 946 (S 509).

Den gamle saksiske krøniken forteller at Dunstan bare var atten år da han ble abbed, men det skyldes en feilaktig datering av hans fødsel til 925 – han var nok nesten dobbelt så gammel. Dunstan var den nittende abbed av Glastonbury, regnet fra den hellige Bertwald (Brithwald) (ca 650-731), den første abbed som selv var engelsk, som hadde vært abbed 270 år tidligere og senere ble erkebiskop av Canterbury. Uansett hva kong Edmunds plan var, hadde utnevnelsen viktige konsekvenser for historien om 900-tallets England, for det var i Glastonbury at idealene til den benediktinske reformbevegelsen ble næret og artikulert.

Den nyutnevnte abbed Dunstan av Glastonbury gikk straks i gang med sine reformer. Hans første oppgave var å gjenskape det monastiske livet og gjenoppbygge klosteret. For vikinginvasjonene og fiendtligheten fra de lokale stormennene hadde utslettet det monastiske livet i England, og Dunstans store fortjeneste var restaureringen av klosterlivet under den hellige Benedikts regel. Han gjorde altså Glastonbury om til et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Fra da av og til 1539 blomstret det benediktinske livet i England uten avbrudd i nesten 600 år. Klosteret Glastonbury ble sentrum for Dunstans religiøse reform. Han tiltrakk seg disipler, utvidet bygningene og ga nytt liv til den gamle institusjonen.

Benedikts regel var grunnlaget for Dunstans reform ifølge forfatteren av «Edgars etablering av klostrene», som ble skrevet på 960- eller 970-tallet, og ifølge Dunstans første biograf («B»), som hadde vært medlem av kommuniteten i Glastonbury. Men ikke alle medlemmene av Dunstans kommunitet i Glastonbury var munker som fulgte Benedikts regel. For eksempel var «B» en kleriker som etter å ha forlatt Glastonbury senere sluttet seg til en kommunitet av kanniker i Liège/Luik i det nåværende Belgia.

Det Dunstan først gikk løs på, var å gjenoppbygge kirken St Peter og klosteret og gjenetablere den monastiske klausuren. Han overlot klosterets verdslige saker til sin bror Wulfric, slik at «verken han eller noen av munkene trengte å bryte klausuren». En skole for den lokale ungdommen ble grunnlagt, og den ble snart den mest berømte i sitt slag i England. En betydelig utvidelse av vanningssystemet på de omsluttende Somerset Levels ble også fullført.

Dunstans venn Ethelwold sluttet seg til ham i Glastonbury, og Dunstan mottok hans munkeløfter. Ethelwold var abbedens likeverdige når det gjaldt lærdom og reformiver. Da Ethelwold forlot Glastonbury rundt 953 for å etablere et reformert benediktinsk hus i Abingdon, kunne han ta med seg tre unge munker fra Glastonbury, Osgar, Foldbriht og Frithegar, som skulle hjelpe til med å etablere mønsteret med streng benediktinsk observans først i Abingdon og deretter i Winchester, hvor de fulgte Ethelwold da han ble utnevnt til det vakante bispesetet i 963. Ifølge Wulfstan var det i Glastonbury at Ethelwold lærte fra Dunstan sin svært betydelige dyktighet i grammatikk og metrikk, og ulike bevis antyder at de to lærde mennene på 940-tallet og tidlig på 950-tallet tilbrakte en periode med langvarige studier som skulle etablere parameterne for den engelske lærdommen senere på 900-tallet, ikke bare i form av tekster som Benedikts regel med kommentarer, men også verkene til forfattere som Aldhelm, som studentene i Glastonbury lærte den prangende «hermeneutiske» stilen av latinsk komposisjon fra, som for eksempel karakteriserer Ethelwolds forord til Regularis Concordia. Det var også på denne tiden at rekonstruksjonen av klosteret i Glastonbury ble foretatt i en markert skala. Ifølge William av Malmesbury utvidet Dunstan den gamle kirken, som ifølge Malmesbury ble bygd av kong Ine, ved å legge til et tårn samt ulike porticus eller sidekapeller.

Kong Edmund ble myrdet mindre enn to år etter utnevnelsen av Dunstan til abbed. Det skjedde den 26. mai 946 etter 6 ½ år på tronen, og han ble gravlagt i Glastonbury. Hans sønner Edwy (Edwin) og Edgar var for unge til å overta regjeringen av landet, så derfor ble deres onkel og Edmunds bror Edred (Eadred) (946-55) satt på tronen. I motsetning til kong Edmunds dype reservasjoner når det gjaldt Dunstan, var Edred hans ivrige tilhenger, og Dunstan fikk igjen en privilegert plass ved hoffet som en av kongens viktigste rådgivere. Ifølge «B» betrodde kong Edred også Dunstan med å vokte store deler av den kongelige skatt, som han oppbevarte i Glastonbury. Dunstans rolle ved Edreds hoff reflekteres i det faktum at han opptrer prominent blant de kirkelige vitnene på Edreds chartre, og han bevitnet på andre plass frem til 951, og deretter på første plass i resten av regjeringstiden.

Politikken til den nye regjeringen ble støttet av kongens mor, enkedronning Eadgifu av Kent (Edgiva, Ediva), av erkebiskop Oda av Canterbury og adelen i East Anglia med den mektige ealdorman Ethelstan «Halv-kongen». Det var en politikk av forening og forsoning med den danske delen av kongeriket. Målet var en fast etablering av kongelig autoritet. I kirkelige spørsmål fremmet regjeringen den katolske observans, gjenoppbygging av kirker, den moralske reform av klerikere og legfolk og slutten på danskenes hedenske religion i England. Motstandere av alle disse reformene var adelsmennene i Wessex, som inkluderte de fleste av Dunstans egne slektninger og som hadde en interesse i å opprettholde de etablerte skikkene.

Dunstan var også mottaker av to bevarte kongelige landoverdrageler, i Pucklechurch i Gloucestershire og i Badbury i Wiltshire. I kongens testamente ble Dunstan også etterlatt et legat på 200 £ til folket i Somerset og Devon. I Edreds regjeringstid og senere grunnla Dunstan klostrene Peterborough (966) og Ely (970) og reformerte klostrene Malmesbury, Westminster, Bath, Athelney, Muchelney og Exeter. Han installerte munker i Winchester, Chertsey i Surrey og Milton Abbas i Dorset. Han arbeidet også for å forene landet ved å skape forsoning med de danske elementene. Han ble den anerkjente lederen for et parti som hadde sin hovedstøtte i East Anglia (Norfolk og Suffolk) og i nord, men han fikk sterke fiender blant dem med laster han fordømte, og blant de fleste vestsaksiske adelsmennene, som var reaksjonære i sine synspunkter.

Dette var klart gunstige tider for Dunstan, og det er kanskje noe uforståelig at han avslo to bispeseter, først Winchester i 951, og da biskop Ethelgar av Crediton døde i 952 eller 953, prøvde kong Edred med innflytelsesrik hjelp fra enkedronning Eadgifu, å overtale Dunstan til å akseptere det vakante bispesetet, sa han nei takk til tilbudet med den begrunnelsen at han ennå ikke passet til å påta seg et slikt høyt embete. Han erklærte at han ville stå ved kongens side så lenge han levde og trengte ham.

Mot slutten av sitt liv led kong Edred av en fordøyelsessykdom som skulle vise seg fatal. For han døde den 23. november 955 (St. Clement’s Day) i Frome i Somerset i England, bare 31 eller 32 år gammel. Han ble gravlagt i Old Minster i Winchester, som var mot hans egen vilje. Noen kilder sier at han som broren Edmund ble gravlagt i Glastonbury.

Med kongens død var situasjonen straks forandret. For kong Edmund Is to sønner var nå vokst til, og den eldste av dem, den avdøde kongens nevø Edwy (Eadwig, Edwin) (955-59), overtok tronen. Han var bare seksten år gammel, men allerede svært utsvevende, og på sin kroningsdag forlot han den kongelige banketten med rikets forsamlede stormenn for å søke selskapet til en lettferdig jente ved navn Elgiva (Ælfgifu) og hennes aristokratiske mor Ethelgiva (Æthelgifu). På tilskyndelse av erkebiskop Oda av Canterbury gikk Dunstan og hans slektning Cynesige, som da var biskop av Lichfield, inn og rev den unge kongen ut kvinnenes favntak og bokstavelig talt trakk ham tilbake til kroningsbanketten og tvang ham til å avsverge jenta som en «flokse». Dunstan benyttet også anledningen til å kritisere kvinnene sterkt for deres tåpelighet, noe som førte til at de øyeblikkelig la ham for hat.

Ganske snart innså Dunstan at han hadde provosert kongen, så han flyktet til tilsynelatende sikkerhet i sitt kloster. Men kong Edwy, oppildnet av Elgiva, som han senere giftet seg med, fulgte etter Dunstan og plyndret klosteret. Selv om Dunstan klarte å unnslippe, så han at hans liv var i fare. Dunstan falt i unåde igjen, og med støtte fra opposisjonspartiet fikk kongen hans eiendommer konfiskert, og hans fiender ved hoffet, særlig Ethelgiva, sørget for at han straks ble forvist fra landet.

«Bs» fortelling om denne episoden er sensasjonell og spennende, men det er sannsynlig at den maskerer eller forvrenger de politiske realitetene. Dunstans personlighet var slik at den svært ofte skapte mistenksomhet og misunnelse. Da kong Edred var døende, var det bare Dunstan av alle kongens rådgivere som ikke kom til kongen for å gjøre rede for den kongelige skatten som var blitt betrodd til ham i Glastonbury. Dette var et uheldig mistak som i seg selv kunne ha skapt mistenksomhet. I tillegg nevnte ikke Edreds testamente Edwy i det hele tatt, men ga det meste av hans personlige formue til hans mor, enkedronning Eadgifu, som hadde et godt nok forhold til Dunstan til å bli brukt som mellomledd da kongen prøvde å overtale Dunstan til å akseptere det vakante bispesetet Crediton.

Mistanken kan ha meldt seg blant Edwys tilhengere om at Edreds formue var blitt beholdt for kongens bror Edgar, som noen stormenn prøvde å fremme på Edwys bekostning, og at Dunstan var implisitt involvert i dette renkespillet. Til syvende og sist tok Edwy hennes eiendommer fra Eadgifu. Blant Edwys parti var den «lettferdige jenta» Elgiva (Ælfgifu) i virkeligheten et medlem av den høyeste adelen i Wessex og en søster av ealdorman Ethelweard, og hun giftet seg senere med kong Edwy og ble dronning. Hennes families land lå i det samme området av Wessex hvor Dunstans families eiendommer lå, og det er en mulighet for at rivaliseringen med Elgivas familie var gammel og den virkelige grunnen til Dunstans påtvungne eksil.

Dunstan forlot England nesten med det samme, krysset kanalen og dro til Gent i Flandern i det nåværende Belgia, trolig i eller like etter februar 956. Der fant han seg ukjent med språket og med lokalbefolkningens skikker. Han tilbrakte sitt eksil i klosteret St Peter, som ble kalt Blandinium på latin etter høyden det lå på, Mont Blandigny (Mont Blandin), og der opplevde han for første gang et kloster av den reformerte kontinentale typen fra Fleury, som han hadde hørt om ved kong Athelstans hoff. Dette var den første direkte kontakten mellom britisk og kontinental monastisk fornyelse.

«B» visste åpenbart lite om eksilet, men Adelard, som selv var en munk i St Peter, rapporterer at Dunstan ble tilbudt beskyttelse og støtte av grev Arnulf (I) av Flandern (d. 965). Det er ikke klart hvorfor Dunstan skulle ha valgt Gent, men det er verdt å huske at Arnulfs mor var Ælfthryth, datter av kong Alfred og hustru til grev Baudouin (II) av Flandern, som det fortelles i prologen til ealdorman Ethelweards Chronicon, og at det kan ha eksistert en forbindelse av et eller annet slag mellom adelen i Wessex og grevehuset av Flandern.

Dunstan tilbrakte trolig sin tid i Gent med studier, spesielt er det sannsynlig at han undersøkte de monastiske skikkene i klosteret St Peter, som nylig var blitt gjenoppbygd av grev Arnulf, og som da var regulert av det reformerte lorrainske klostervesenet til abbed Gerhard av Brogne. Abbeden av St Peter på denne tiden var en viss Womar (abbed 953-81), som senere besøkte England, kanskje på Dunstans invitasjon, og minnes i Liber vitae i New Minster i Winchester blant munkene i Old Minster. Womar kan derfor ha vært en av munkene fra Gent som ga råd til Ethelwold da han utarbeidet Regularis Concordia, for hans bidrag er eksplisitt anerkjent i prologen til dette verket. Selv etter sin retur fra eksil forble Dunstan i nær kontakt med Gent: Womars etterfølger som abbed av St Peter, Wido (abbed 981-86), skrev til Dunstan for å be om økonomisk hjelp til å lindre effektene av en hungersnød som skyldtes avlingssvikt, og grev Arnulf (II) (d. 988) skrev for å fornye den vennlige kontakten med Dunstan, og for å be Dunstan om å fremme en freds- og vennskapspakt mellom ham selv og den engelske kongen.

Noen mener at Dunstan var i eksil helt til kong Edwys død, mens andre hevder med større rett at han etter et år ble kalt tilbake av kongens yngre bror Edgar (Eadgar), som i mellomtiden etter et folkelig opprør i 957 var blitt utropt til konge nord for elven Themsen (Northumbria og Mercia) som den hellige kong Edgar den fredsommelige, og enkedronning Eadgifu (Edgars bestemor) fikk tilbake sine landeiendommer. Edgar kalte Dunstan tilbake, kanskje gjennom inngripen fra Eadgifu, eller kanskje fra Ethelwold, som hadde fungert som den unge Edgars lærer, og utnevnte ham til sin viktigste rådgiver. Ved Dunstans retur høsten 957 konsekrerte den hellige erkebiskop Odo av Canterbury (942-58) ham til biskop, og da biskop Cynewold (Cenwald) av Worcester døde i slutten av 957, utnevnte Odo Dunstan til ny biskop av Worcester.

Biografen «B» sier imidlertid at biskop Cynewold døde en 28. juni, trolig i 958, og at Dunstan ble utnevnt etter det. Men kort etter ble han tildelt bispesetet London, som var blitt forlatt av Brithelm (Byrhthelm) (en tilhenger av Edwy), som ble overført til Wells. Men det er mulig at «Bs» kronologi ikke er fullstendig pålitelig på dette punktet: Det synes mer sannsynlig at Brithelm ble overført til Wells straks kongeriket ble delt i 957, og dermed at Dunstan først ble utnevnt til London, og deretter holdt Worcester i pluralitet (å holde flere kall) etter at biskop Cenwald døde.

Kong Edwy døde den 5. oktober 959, og kongeriket ble gjenforent under hans bror, kong Edgar (959-75). En av kong Edwys siste embetshandlinger var å utnevne ny erkebiskop etter den hellige Odo av Canterbury (Oda), som døde den 2. juni 958. Først utnevnte kongen Ælfsige av Winchester, men han frøs i hjel i Alpene på vei sørover for å hente palliet i Roma. Da utnevnte kong Edwy biskop Brithelm av Wells til ny erkebiskop. Men det første Edgar gjorde da han ble enekonge, var å omgjøre denne beslutningen, med den begrunnelse at Brithelm ikke engang hadde vært i stand til å styre sitt gamle bispedømme skikkelig. Men Brithelm fikk vende tilbake til Wells.

Nå var den unge kong Edgar blitt Dunstans sterke støttespiller, og hans støtte begynte straks å vise seg. For i slutten av 959 ble Dunstan utnevnt til den 26. erkebiskop av Canterbury (960-88) og installert i embetet. I 960 dro han til Roma, hvor han den 21. september 960 mottok palliet, symbolet på hans autoritet som metropolitt, og ble utnevnt til legat for Den hellige Stol av pave Johannes XII (955-64), som holdt ham spesielt høyt. I alle anliggender som gjaldt kirke og stat, samarbeidet Dunstan nært med kongen og ble på mange måter den egentlige herskeren, eller i alle fall en svært mektig statsminister. Slik begynte et fruktbart samarbeid som reformerte Kirken i England, for en stor del gjennom klostrene, og etter den normanniske invasjonen i 1066 ble denne perioden kalt «gullalderen».

Selv om Dunstan var nødt til å si fra seg bispesetene i London og Worcester, ettersom pluralisme ikke ble godtatt av Roma, fikk han åpenbart tilbake personlig kontroll over Glastonbury etter kong Edwys død. Han ser ut til å ha beholdt (ukanonisk) verdigheten som abbed av Glastonbury i en tid etter hans utnevnelse til Canterbury, men det er uklart hvor lenge. Suksesjonslisten over abbeder av Glastonbury på denne tiden er svært usikker og problematisk, og ingen abbed av Glastonbury er udiskutabelt attestert før Sigeric i 974 eller 975. Dunstan forble erkebiskop til sin død i 988.

En kopi av det skriftlige pavelige privilegiet som fulgte palliet, er bevart i en bok som tilhørte Dunstan, det såkalte Sherborne Pontifikale, eller kanskje mer nøyaktig Dunstans Pontifikale, som nå er i Bibliothèque Nationale i Paris. Det er et unikt bevart engelsk eksempel på et dokument av dette slaget. Da Dunstan kom tilbake fra Roma sent i 960 eller tidlig i 961, satte han i gang med å restaurere det engelske episkopatet, og han begynte med de to bispesetene han selv hadde holdt i pluralitet. Dunstans venner ble på hans anbefaling utnevnt til biskoper, erkebiskop Odas nevø Osvald, som nylig hadde vendt tilbake til England etter en periode med studier i Fleury, ble i 961 utnevnt til Worcester og skulle bli den hellige Osvald av Worcester (senere erkebiskop av York), en stilling hvor hans kunnskaper om klostervesenet på kontinentet kunne få god effekt. Vakansen i London ble fylt samme år av en Ælfstan (Aelfstan). I 963 ble Dunstans gamle venn, abbed Ethelwold av Abingdon, utnevnt til biskop av Winchester. Dunstan grunnla et kloster øst for byen samt tre kirker viet til Jomfru Maria, den hellige Pancratius og de hellige Peter og Paulus.

Fra sine tidligste dager i Glastonbury hadde Dunstan vært en talsmann for det benediktinske klostervesenet, og det var han som da han mottok sitt pallium, hadde sikret pavelig autoritet for å utvise sekulargeistligheten fra Old Minster i Winchester, som fant sted den 20. februar 964 på Ethelwolds tilskyndelse og med støtte fra kong Edgar. Det pavelige privilegiet i pave Johannes XIIs navn og adressert til kong Edgar, kan dateres til perioden umiddelbart før november 963 og erklærer at tillatelse hadde blitt søkt av kongen per fratrem et coepiscopum nostrum Dunstanum ab hac apostolica sede («gjennom vår bror og medbiskop Dunstan, fra dette apostoliske sete»). Så selv om Dunstan ikke deltok personlig i utvisningen, var det han som hadde sikret den pavelige autorisasjonen som gjorde den mulig.

Med villig støtte fra hans nye brødre i bispeembetet og fra kong Edgar satte Dunstan gjennom sine reformer i den engelske kirken. Munkene i hans kommuniteter ble opplært til å leve i en selvoppofrende ånd, og Dunstan tvang aktivt gjennom loven om sølibat overalt hvor det var mulig. Han forbød praksisen med simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter, og han fikk slutt på skikken med at klerikere utnevnte slektninger til embeter under deres jurisdiksjon. Klostre ble bygd, og i noen av de store katedralene erstattet munker sekularkannikene, og i resten ble kannikene tvunget til å leve i henhold til regelen. Sogneprestene ble tvunget til å være kvalifisert for sine embeter, og de ble formant til å lære sognebarna ikke bare den kristne tros sannheter, men også yrker for å forbedre deres stilling. I staten ble det også innført reformer. I hele landet var det orden og respekt for loven. Trenede grupper holdt ro i nord, og en flåte voktet kystene mot vikingangrep. Det var et nivå av fred i kongeriket som var ukjent i manns minne.

På en konferanse rundt 970 kunngjorde biskoper, abbeder og abbedisser en nasjonal lov for klosterlivet. Den var i tråd med kontinentale skikker og Benedikts regel, men hadde egne tillegg om kongelig beskyttelse og viktigheten av daglig kommunion. Denne Regularis Concordia (Regularis Concordantia Anglicanae Nationis) var skrevet av Ethelwold, men var tydelig inspirert av Dunstan. Den ble kunngjort som norm for tretti reformerte klostre i den sørlige halvdelen av England og markerte suksessen for den bevegelsen Dunstan hadde startet i Glastonbury mange år tidligere. Dunstan nevnes spesifikt i prologen for å ha lagt ned visse bestemmelser vedrørendemunkers oppførsel mot klausurerte nonner. Hans interesse for å fremme klostervesenet er utvilsom, og det kan derfor være en viss sannhet i Osberns rapport om at han grunnla, eller kanskje heller utrustet fem klostre fra sin egen eiendom, ifølge Eadmer var dette land han hadde arvet fra adelskvinnen «Ælfgifu», kanskje en feil fra Eadmer forårsaket av skjødesløs lesning «Bs» tekst. Viktige trekk ved Dunstans klostervesen var dets nære avhengighet av kongemakten for beskyttelse, ikke minst mot de lokale verdslige herskerne, dets liturgiske tilføyelser, inkludert bønner for kongefamilien, og insisteringen på viktigheten av scriptoriet, skrivestuen, og opplæring.

Det finnes indikasjoner på at Malmesbury kan ha vært et av de klostrene som Dunstan utrustet. I sin biografi om Dunstan skriver William av Malmesbury, som var i stand til å skaffe seg førstehånds bevis, at Dunstan utviste fra Malmesbury de klerikerne som hadde blitt installert der av kong Edwy, og restaurerte klosteret til sin tidligere prakt. Dunstan donerte også til klosteret ulike kirkelige møbler, og noen av dem hadde inskripsjoner som han hadde skrevet selv, og han var ansvarlig for oversettelsen av Aldhelm der. Et annet slikt kloster kan ha vært Westminster. William av Malmesbury skriver i sin Gesta pontificum at Dunstan da han var biskop av London, i 959 utnevnte en Wulfsige til abbed for klosteret St Peter i Westminster og installerte tolv munker der, og dette stadfestes av Sulcard, som skrev mellom 1076 og 1085.

Dunstans innflytelse strakte seg ut over klostrene. Han var en nidkjær biskop, insisterte på overholdelse av ekteskapslovene og det klerikale sølibat og på faste, han bygde og reparerte kirker og opptrådte ofte som dommer. Der hvor sekularprester viste seg gjenstridige, ble de kastet ut og erstattet av munker. Han inspirerte også noen av kong Edgars lover, spesielt lovene for Wihtbordecctan og for Andover. Den førstnevnte inneholder en passus hvor erkebiskopen og kongen sammen krever betaling av tiende. Lovene for Andover pålegger betalingen av Peterspenger og andre kirkelige skatter og gir kraftige bøter for å ignorere dem, og de påbød at alle prester skulle praktisere et håndverk.

Dunstan, som hadde en betydelig personlig innflytelse på kong Edgar, utsatte hans kroning i syv år på grunn av kongens skandaløse oppførsel da han fikk barn med den hellige Wulfhilda, som for å slippe unna hans begjær hadde tatt nonneslør, riktignok uten å avlegge løfter. Dette hindret imidlertid ikke kongen, og resultatet av denne forbindelsen ble den hellige datteren Edith av Wilton. Kongen angret sin synd, noe han beviste med sine tårer, og ba Dunstan ilegge ham en passende bot. Dunstan bestemte at kongen skulle gjøre bot i syv år, og i denne perioden skulle han ikke bære sin krone, faste to dager i uken og gi rikelig med almisser til de fattige. Spesielt skulle han sone for sin synd ved å bygge et kloster for jomfruer. Kongen lystret og grunnla klosteret Shaftesbury.

Da botsperioden var ferdig i 973, kronet Dunstan Edgar til konge for hele England i Bath sammen med erkebiskopen av York. Han endret ritualet ved kroningen, og deler av dette ritualet er bevart og danner grunnlaget for dagens kroningsritual. Etter kroningen viste kong Edgar sin omfattende og effektive militærmakt ved å marsjere sin hær nordover i en stor styrkedemonstrasjon, fylt opp med vikingkrigere. Hans flåte sluttet seg til ham i Chester, hvor kongene i nord var samlet for å underkaste seg hans overherredømme. Det fulgte en stor fest i Chester, og ved denne anledningen, ifølge tradisjonen som stammer fra Florence av Worcester, hyllet åtte konger Edgar ved at de satt ved årene i den kongelige båten, mens Edgar satt ved roret, da de rodde opp elven Dee fra det kongelige palasset til klosteret St. Johannes Døperen. De åtte skal ha vært kong Kenneth av Skottland, kong Malcolm av Cumbria, kong Magnus av Man og øyene, kong Donald av Strathclyde, medkongene Hywel og Iago av Gwynedd, kong Idwallon av Morgannwg og kong Sigefrith (muligens en stedfortreder i det norske York).

Ved kong Edgars død i 975 kom hans eldste sønn, Dunstans protesjé Edvard II (Edward, Eadweard) på tronen (975-78). Men hans tronbestigelse ble bestridt av hans stemor Elfrida (Ælfthryth), som ønsket at hennes egen sønn Ethelred skulle overta tronen. Men ved hjelp av Dunstans innflytelse ble Edvard valgt og kronet i Winchester. Men Edgars død hadde gitt nytt mot til det reaksjonære partiet. Straks kom det en anti-monastisk reaksjon, og det ble rettet et kraftig angrep på munkene, som var talsmenn for reformen. Over hele Mercia ble de angrepet og fratatt sine eiendommer av jarl Elfhere, men deres sak ble støttet av jarl Ethelwine av East Anglia, og riket var truet av borgerkrig. Tre møter ble holdt i witanen, kongens råd, for å løse disse disputtene, i Kyrtlington, Calne og Amesbury. I Calne styrtet golvet i salen sammen, slik at alle falt ned i rommet under, unntatt Dunstan, som klamret seg fast til en bjelke, og mange døde.

Imars 978 ble kong Edvard myrdet på Corfe Castle, muligens på tilskyndelse av sin stemor, og han ble snart æret som martyr (den hellige Edvard Martyren). Edvards unge halvbror Ethelred II den Rådville (978-1016) overtok tronen. Ved kroningen av Ethelred lot Dunstan kongen sverge at han skulle styre i fred, rettferdighet og barmhjertighet, og han holdt fast ved den monastiske reform.

Med kroningen av Ethelred var den aldrende Dunstans politiske karriere over. Han trakk seg mer og mer tilbake til sine munker i Canterbury, hvor han helt til sin død var opptatt med undervisning av guttene på katedralskolen, retting av manuskripter og administrering av rettsvesenet. Både nå og tidligere ble han tillagt visjoner, profetier og mirakler. Han var også spesielt hengiven til Canterburys helgener, og han pleide å besøke deres graver om natten. Bare tre ganger kom han ut fra sin retrett; først i 980, da han sammen med jarl Elfhere av Mercia foretok en høytidelig translasjon av Edvard Martyrens relikvier fra den enkle graven i Wareham til et praktfullt gravmæle i Shaftesbury, nonneklosteret som var grunnlagt av den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99). Neste gang han trådte frem på scenen igjen var i 984, da han i lydighet til en visjon av den hellige Andreas overtalte kong Ethelred til å utnevne den hellige Alphegus til biskop av Winchester etter Ethelwold. Den tredje og siste gangen var i 986, da han overtalte kongen ved hjelp av en donasjon på 100 £ sølv til å slutte med sin forfølgelse av bispesetet Rochester.

Dessverre slutter de to kildene for Dunstans liv, «B» og Adelard av Gent, rundt denne tiden å gi førstehånds informasjon, slik at det som ble oppnådd i den tiden da Dunstan var erkebiskop, stort sett må bli spekulasjoner. Det er for eksempel ikke tvil om at han var et aktivt medlem av kongens råd, for han bevitnet praktisk talt alle chartre som ble utstedt av kongene Edgar, Edvard og Ethelred frem til sin død i 988.

Dunstans biograf Osbern fra 1000-tallet, som selv var en artist og skriver, forteller at Dunstan var dyktig i å «lage et bilde og utforme bokstaver». «B» beskriver Dunstans dyktighet i ulike artistiske medier, i tillegg til skjønnskrift og poesi, inkludert lyrespill, maleri og broderi. Dunstan betraktes tradisjonelt som håndverker, og noe gullsmedverktøy som er bevart i klosteret Mayfield i East Sussex, hevdes å være hans. Flere klokker, orgler, verktøy og bilder hevdes også å ha tilhørt ham. Hagiografisk tradisjon gjør ham også til maler og musiker. Han spilte harpe, elsket sang og skrev flere hymner. En samtidig skrev at når han sang ved alteret, «var det som om han snakket med Herren ansikt til ansikt». Tradisjonen som knytter ham til Kyrie rex splendens (Kyrie VII i det vatikanske Graduale) er en senere utvikling av noe hans første biograf hevder, og må anses som tvilsom. I Bodleian-biblioteket i Oxford finnes en bok fra Glastonbury som inneholder utdrag fra Skriften på gresk og latin, en angelsaksisk preken om Korset, og noen svært gamle walisiske gloser, ved siden av et portrett av Dunstan liggende for Kristi føtter. Dette kan godt være Dunstans eget verk, som en innskrift fra 1200-tallet påstår. To andre manuskripter i Oxford tilhørte trolig ham. Ingen av de andre litterære arbeidene som tilskrives ham, er ekte: En botsbok, en kommentar til Benedikts regel og en avhandling om alkymi kalt Om den vises sten. Men samtidige brev, slik som dem av den hellige Abbo av Fleury, vitner om den respekt som ble ham til del. Dunstan bidro til Abbos biografi om den hellige Edmund av East Anglia (d. 970) ved å skaffe materiale som kom fra kongens fanebærer.

Det kan ikke være noen tvil om Dunstans akademiske ry, selv om det ikke er bevart særlig mange skrifter. Hans samtidig betraktet han som en ærverdig og fremragende lærd mann. Han er kjent som forfatteren av et akrostikon på 36 linjer, hvor siste bokstav i hver linje til sammen blir til INDIGNVM ABBATEM DVNSTANVM CHRISTE RESPECTES («Måtte du verdige deg, O Kristus, til å se til din uverdige abbed Dunstan»). Et akrostikon er et dikt hvor de første eller siste bokstavene i hver linje til sammen danner et nytt ord eller setning. Det er et av de vanskeligste latinske dikt som er bevart fra det før-normanniske England, og det avslører ikke bare at Dunstan var en dyktig poet, men også at han hadde nok kjennskap til gresk til å bruke flere uvanlige gresismer, og nok selvtillit i latin til å lage nye ord og bygge dem inn i syntakser så komplekse at de til tider er nærmest umulig å dechiffrere. Han skrev også en rekke kortere dikt, inkludert tre distika (distikon, gr: «tolinjet», i klassisk gresk metrikk en strofeform som består av ett heksametervers og ett pentametervers) laget for å skrive på kirkelige objekter som han hadde donert til Malmesbury (et orgel, et vievannskar og en bjelle), i tillegg et distikon i den såkalte St Dunstan’s classbook sammen med en tegning av Kristus med Dunstan selv knelende i bønn ved hans føtter:

Dunstanum memet clemens, rogo, Christe, tuere, / Tenarias me non sinas sorbsisse procellas

(«Jeg ber deg, nådefulle Kristus, om at du våker over meg, Dunstan, at du ikke tillater De tenariske stormer å svelge meg»).

Referansen til de «Tenariske stormer» viser i det minste at Dunstan hadde studert Statius’ Thebaid, en tekst som ikke var særlig kjent i det angelsaksiske England. Et brev adressert til Dunstan fra Lantfred av Fleury, som hadde tilbrakt en rekke år ved Old Minster i Winchester, ber Dunstan om å returnere en kopi av en bibelkommentar av Florus, diakonen i Lyon, ettersom biblioteket i Fleury var blitt ødelagt i en brann. Under hans korte opphold i England (985-87) konsulterte Abbo av Fleury Dunstan om karrieren til den hellige Edmund, konge og martyr (d. 869), og han ble fortalt en historie om Edmund som Dunstan hevdet å ha hørt fra en gammel mann ved Ethelstans hoff, som hadde vært en av Edmunds soldater på den tiden han led martyrdøden og som var ved Ethelstans hoff da Dunstan var der i sin ungdom. Til gjengjeld dediserte Abbo sin Passio Sancti Eadmundi til Dunstan. Abbo skrev også to akrostika til ære for Dunstan.

På grunn av kildenes natur skaper Dunstans karakter problemer for moderne historikere. På den ene siden ser kilder fra samme tid som hans periode som erkebiskop, ham som en ærverdig og engleaktig, hvithåret skikkelse, beundringsverdig fremfor alt for sin lærdom, sjenerøsitet og rettferdighet, for eksempel i Wulfstan av Winchesters biografi om St Ethelwold og i Narratio metrica de Sancto Swithuno. Men denne vennlige skikkelsen passer dårlig med den gale og besatte fanatikeren som skisseres av «B» fra sin førstehånds erfaring fra en tidligere periode av Dunstans liv. På den tiden var Dunstan åpenbart enkelt i stand til å inspirere hat og misunnelse i en stor skala, noe som vises av den anekdoten som fortelles av «B» om da Dunstan ble kastet i en sisterne av sine kolleger ved Ethelstans hoff, og hans forvisning fra England av kong Edwy.

Gjennom hele livet var Dunstan overdrevent tilbøyelig til visjoner, noe som til tider gjorde at han virket som en gal mann, som i historiene som «B» forteller om da Dunstan ble forfulgt av djevelen i en bjørns skikkelse, eller svingende sin stav mot de alltid tilstedeværende demonene og forstyrret sine munkers søvn ved å banke i klosterveggene med den the. Men uansett er det ingen tvil om at han skapte beundring hos sine kongelige beskyttere, spesielt kongene Edred og Edgar, og en urokkelig lojalitet hos sine tilhengere og protesjeer, som biskop Ethelwold. Dunstan betraktes av moderne historikere som en stor statsmann, og det er uheldig at det finnes så lite førstehånds bevis på denne angivelige statsmannskunsten i aksjon.

Dunstan var aktiv til det siste. På vigilien til Kristi himmelfartsdag i 988 fikk han i en visjon av engler vite at han bare hadde tre dager igjen å leve. På festdagen prekte han tre ganger til folket selv om han var syk, og han annonserte sin snarlige død. Om ettermiddagen gikk han igjen til katedralen og valgte seg en begravelsesplass. To dager senere, den 19. mai 988, døde den store erkebiskopen i Canterbury, rundt 79 år gammel. Han ble bisatt i den graven han hadde pekt ut i katedralen i Canterbury. Han ble etterfulgt som erkebiskop av Ethelgar, som imidlertid hadde embetet i bare femten måneder før han døde.

Etter Dunstans død blomstret kulten opp spontant og nådde raskt store høyder. Lenge etter hans død ba skoleguttene til ham om beskyttelse mot strenge lærere, og deres bønner ble ofte hørt. Allerede før 999, da kong Ethelred bekreftet Ethelriks (Æthelric) testamente, satt opp av en munk i Canterbury, ble han anerkjent som «den viktigste av alle helgener som hviler i Christ Church». I 1012 skal hans levninger ha blitt brakt til Glastonbury, men åpenbart ble noen relikvier igjen, for i 1508 fant erkebiskop Werham relikvier i hans grav ved alteret.

Selv om Dunstan kan ha forårsaket misunnelse og fiendskap mens han levde, ble han etter sin død den 19. mai 988 raskt en av de mest allment ærede engelske helgener. Rett etter hans død ble hans navn satt inn i liturgiske kalendere og er funnet i alle bevarte kalendere som er skrevet etter 988, og hans navn ble også satt inn i helgenlitanier, spesielt de som hadde sin opprinnelse i Canterbury, hvor han ble gravlagt. I løpet av få år etter hans død ble messer og velsignelser skrevet og finnes i missaler og benediksjonaler (bok med velsignelser) fra begynnelsen av 1000-tallet. På denne tiden ble også Adelard invitert av erkebiskop Alphegus (Ælfheah) til å skrive tolv lesninger (med responsorier) for resitasjon på hans festdag. En hymne som begynner Ave, Dunstane, presulum ble også skrevet, trolig tidlig på 1000-tallet. Med disse ulike liturgiske komposisjonene kunne Dunstan minnes offentlig i messe og officier, men også i private andakter. I de kirkelige bestemmelsene som ble utgitt mellom 1020 og 1022 og er kjent som «Cnut I», ga kong Knut den store (1016-35) ordre om at St Dunstans fest den 19. mai skulle feires i hele England, men etter bevarte liturgiske bøker å dømme, var en slik feiring allerede universelt utbredt, så kongen ratifiserte trolig bare en de facto situasjon.

Hagiografi som angår St Dunstan, vokste også raskt, nesten fra den dagen han døde. Da den engelske presten «B», som da levde i Liège, hørte om Dunstans død, skrev han hans biografi, hvor han hovedsakelig bygde på sine minner om sin egen tjeneste i Dunstans hushold, og sendte den til den hellige erkebiskop Aelfric av Canterbury (Ælfric) (995-1005) i håp om å tiltrekke seg beskyttelse. Få år etter at «Bs» biografi ble mottatt i Canterbury, hadde abbed Wulfric av St Augustine’s sendt en kopi av den til den store Abbo (d. 1004), som da var abbed av Fleury, med anmodning om at Abbo gjorde den om til vers.

I andre halvdel av 1000-tallet sørget hagiografene Osbern og Eadmer fra Canterbury omfattende beretninger om de miraklene som var utført av St Dunstan, og tidlig på 1100-tallet skrev også William av Malmesbury en biografi om Dunstan. Sent på 1200-tallet inkluderte en anonym poet på folkespråket fra området ved Worcester en middelengelsk versifisert biografi på rundt 206 linjer om Dunstan, i det verket som er kjent som The South English Legendary, og midt på 1300-tallet ble biografier om Dunstan inkludert av biskop John Grandison av Exeter (1327-69) i sin Legenda Sanctorum, og av John Tynemouth (d. 1349?) i sin enorme Sanctilogium Angliae, Hiberniae et Walliae. Til tross for det faktum at så lite er kjent om Dunstans aktiviteter som erkebiskop av Canterbury, ble han i de følgende århundrene en av de høyest ærede angelsaksiske helgener. Det er bevart fem middelalderske biografier om ham.

Dunstan ble formelt helligkåret i 1029. I dette året på synoden i Winchester ble det bestemt at Dunstans fest skulle feires høytidelig i hele England. Hans festdag ble fastsatt til dødsdagen 19. mai, og den finnes i flere kalendere fra før den normanniske invasjonen i 1066. Men da den salige Lanfranc var erkebiskop (1070-89), ble festen strøket, selv om Lanfranc etter katedralbrannen i 1074 overførte Dunstans relikvier til en grav på sørsiden av høyalteret i den gjenoppbygde katedralen med stor heder. I Monastic Constitutions nevnes ikke Dunstan i det hele tatt, ikke en gang med en fest av tredje rang, mens de hellige Gregor og Alphegus har fester av andre rang.

Men under den hellige Anselm, som i 1093 ble erkebiskop av Canterbury (1093-1109), ble Dunstans kult gjenopplivet. Hans fest ble feiret med oktav, og altrene for Alphegus og Dunstan sto på hver sin side av høyalteret. På en bjelke over høyalteret er det en figur av Kristus Kongen, flankert av statuer av disse to helgenene. På den tiden var Dunstans kult blitt landsomfattende. Inntil han ble overskygget av den hellige erkebiskop Thomas Becket (d. 1170), var Dunstan det engelske folks favoritthelgen. Canterbury hadde hans legeme, selv om også munkene i Glastonbury gjorde krav på det – de hevdet at det var brakt i sikkerhet dit etter danskenes plyndring av Canterbury i 1012. Denne disputten ble først endelig løst av erkebiskop William Warham (1503-32), som i 1508 åpnet Dunstans grav i Canterbury og fant at relikviene var intakt. Men skrinet og relikviene ble ødelagt midt på 1500-tallet under kong Henrik VIIIs (1509-47) såkalte reformasjon.

Dunstan var en av de viktigste kirkelige skikkelsene i den engelske kirken på 900-tallet, en svært lærd mann, en energisk talsmann for benediktinsk klostervesen, en verdig og æret kirkeleder, som ledet den angelsaksiske kirken i en avgjørende periode med intellektuell og disiplinær fornyelse. I tillegg tjente han som en viktig statsminister for flere engelske konger.

Dunstans minnedag i Martyrologium Romanum er 19. mai, i Canterbury feires også ordinasjonsfesten 21. oktober. Dunstan er den mest berømte av de angelsaksiske helgenene og også en av de store skikkelsene i engelsk historie – abbed, erkebiskop, statsmann og helgen. Det sies at 900-tallet ga form til engelsk historie, og at Dunstan ga form til 900-tallet. Han blir i kunsten fremstilt i bispeskrud med verktøy, som viser til hans evner som håndverker. Ofte blir erkebiskopen også fremstilt med en bok eller skriftrull. På noen avbildninger klyper han djevelen i nesen med en rødglødende tang. En annen historie forteller hvordan Dunstan spikret en hestesko på djevelens hov da han ble bedt om å sko djevelens hest. Dette ga djevelen stor smerte, og Dunstan gikk med å fjerne skoen og sette fri djevelen etter at han lovte å aldri gå inn et sted hvor det var en hestesko over døren. Dette påstås å være opprinnelsen til skikken med å henge en hestesko over inngangsdøren.

Mange kirker over hele verden bærer hans navn, og de fire viktigste i England er St Dunstan’s i Mayfield, St Dunstan’s i Stepney og St Dunstan-in-the-East og St Dunstan-in-the-West i London. Engelsk litteratur inneholder mange referanser til ham, for eksempel i A Christmas Carol av Charles Dickens, og i dette folkelige rimet:

St Dunstan, as the story goes, / Once pull'd the devil by the nose / With red-hot tongs, which made him roar, / That he was heard three miles or more.