Den hellige kong Edgar den fredsommelige av England (943-975)

Edgar ble fostret opp i husholdet til Ethelstan, den innflytelsesrike ealdorman av East Anglia som ble kalt «Half-King», og hans hustru Aelfwinn. Edgar ble deres adoptivsønn. Familien var ivrige støttespillere for monastisk reform, og Edgars utdannelse ble derfor overlatt til hjernen bak bevegelsen, den hellige Ethelwold, abbed av Abingdon. Klosteret lå da i ruiner etter danskenes herjinger, og Edgar lovte at hvis han ble konge, skulle han bygge opp igjen alle vanskjøttede kirker. Da onkelen kong Edred døde den 23. november 955, ble Edgars eldre bror Edwy konge av England (955-59).

Den nye kongen var bare seksten år gammel, men allerede svært utsvevende, og på sin kroningsdag forlot han den kongelige banketten med rikets forsamlede stormenn for å søke selskapet til en jente ved navn Elgiva og hennes mor Ethelgiva. Kongen ble kraftig refset av den hellige Dunstan, som da var abbed av Glastonbury, for denne upassende oppførselen, og han ble dypt såret av kritikken. Med støtte fra opposisjonspartiet sørget han for at abbeden falt i unåde, hans eiendommer ble konfiskert og hans fiender ved hoffet, særlig Ethelgiva, sørget for at han ble forvist til kontinentet.

Edwy var en upopulær konge, og hans regjeringstid var preget av konflikt med Kirken, noe som ble understreket ved hans forvisning av både Dunstan og den hellige erkebiskop Odo av Canterbury. Etter et folkelig opprør mot Edwys styre ble den fjortenårige Edgar i 957 valgt til konge av adelsmennene i nord og øst (Northumbria og Mercia), mens Edwy beholdt Wessex.

Men kongens tidlige liv var ikke akkurat plettfritt. Han forelsket seg i en ung novise i klosteret Wilton ved Salisbury, den senere hellige Wulfhilda av Barking. Kong Edgar ønsket å gifte seg med henne, men hun ville heller være nonne. Da allierte han seg med hennes tante Wenfleda, abbedisse i Wherwell, som med bedragerske hensikter inviterte Wulfhilda til sitt kloster for angivelig å bli hennes etterfølger. Men da Wulfhilda ankom, fant hun at kongen ventet på henne sammen med sin medskyldige, hennes tante. Imidlertid klarte Wulfhilda å unnslippe gjennom avløpsrørene, til tross for hun var voktet av anstandsdamer inne og vakter utenfor.

Samtidige ville ha funnet det høyst usannsynlig at Edgars regjeringstid ville bli betraktet som en gullalder av senere monastiske forfattere. Men han hentet umiddelbart Dunstan tilbake fra eksil på kontinentet etter at han var utvist av kong Edwy, og han utnevnte ham straks til den første biskop av Worcester, deretter biskop av London og endelig i 960 til erkebiskop av Canterbury. Dunstan ble kongens nærmeste rådgiver og hadde en betydelig personlig innflytelse på ham. Dette intime forholdet er sannsynligvis grunnlaget for fremveksten av legenden som sa at ved Edgars fødsel hadde Dunstan hørt englenes stemmer forkynne fred i England.

Edgar hadde høyst sannsynlig blitt kronet til konge av Wessex i Kingston-upon-Thames tidlig i sin regjeringstid, men i 973 ønsket han å markere et nytt stadium av utviklingen av det angelsaksiske kongedømmet med en stor kroningsseremoni ved grensen mellom Mercia og Wessex i Bath. Men det het seg at erkebiskopen hadde utsatt kongens kroning i fjorten år, muligens på grunn av hans skandaløse oppførsel. Erkebiskop Dunstan endret ritualet da han pinsen 973 sammen med den hellige erkebiskop Osvald av York kronet Edgar til konge for hele England i Bath. Deler av ritualet er bevart og danner grunnlaget for dagens kroningsritual. Seks eller åtte konger var til stede, blant dem kongene av Skottland og Cumberland og ulike walisiske fyrster.

Edgars irregulariteter i ungdommen må ikke få overskygge hans virkelige resultater som hersker. Nøkkelen til hans styre var det svært nære samarbeidet mellom kirke og stat. Han fremmet rettferdighet, og hans fire lovbøker er viktige i den angelsaksiske lovgivningens historie, ikke minst for den bruk hans etterfølgere gjorde av dem. Han foreskrev straff for å unnlate å betale tiende og Peterspenger. Men han var svært tolerant overfor lokale skikker, og hans danske undersåtter fikk lov til å beholde danske lover. Han oppmuntret handelen ved å reformere valutaen og forbedret forsvaret ved å organisere kystpatruljer til sjøs og et system for å bemanne krigsskip. Anerkjennelsen av hans kongemakt i 973 av herskerne av Wales og Skottland og den engelske Danelagen, markerte høydepunktet på kongene av Wessex’ makt på 900-tallet.

Rundt 970 holdt Edgar en synode i Winchester, hvor det ble utarbeidet monastiske regler for bruk i hele riket, kjent som Regularis Concordia. Herskeren ble erklært ex officio beskytter av alle monastiske institutter, og for ham ble det foreskrevet bønner i alle klostre. Ved den anledning holdt kongen en av sine lange utlegninger til de forsamlede biskopene. Mange klostre ble deretter restaurert og rikelig utstyrt. De kirkelige reglene som er kjent under navnet «Edgars kanoner», er i virkeligheten et verk av erkebiskop Wulfstan av York (1002-23). Edgar sto imidlertid bak fire svært korte lover, hvorav II og IV gjelder kirkelige saker.

Lov II gir retningslinjer for beskyttelse av kirkenes rettigheter, spesielt om tiende og Peterspenger overholdelse av søndagen og faster, betalingsforpliktelser for de døde og til slutt om opprettholdelse av retten til kirkeasyl. Lov IV, som ble utarbeidet under en pest i 962-63, erkjenner Edgar i denne en svøpe av himmelsk straff og ba sine undersåtter om å reparere all den urett som de var skyldige i, og spesielt om å betale de nødvendige tiender til kirkene. De kongelige tjenestemenn passet våkent på slike betalinger. Han ba presteskapet, som hadde dratt nytte av disse tiende, om å leve et rent liv og vise underdanighet til sine egne biskoper.

I de to andre lovene, I og III, samt i noen administrative regler, stadfestet han høytidelig ønsket om å beskytte rettighetene til alle, uavhengig av rikdom, og han ga også danskene, som var spesielt mange i den vestlige delen av riket, rett til en form for selvstyre. Sistnevnte bestemmelse er en del av den generelle politikken for desentralisering som ble fulgt av Edgar i de ulike delene av riket. Denne holdningen til danskene, samt både politiske og kommersielle relasjoner som Edgar opprettet med utlandet, var gjenstand for kritikk fra enkelte forfattere. Han hadde stor berømmelse også utenfor England og inngikk allianser med keiser Otto I den store og senere med Otto II.

Edgar giftet seg to ganger, første gang i 961. Hans første hustru var Elfleda (Æthelflaed), datter av jarl Ordmaer av East Anglia, som synes å ha vært en slektning av Edgars fosterfar, Ethelstan av East Anglia. Med henne fikk Edgar rundt 963 sønnen Edvard, som ble konge som den hellige Edvard Martyren (975-78). Elfleda døde rundt 965, og da giftet Edgar seg på nytt med Elfrida (Ælfthryth, Ælfrith, Alfrida, Elfrida, Elfrith, Elfthryth) (ca 945-ca 1000), datter av jarl Ordgar av Devonshire. Med henne fikk han sønnen Edmund (d. 971) og rundt 968 sønnen Ethelred, som ble konge som Ethelred II den Rådville (978-1016). Legenden forteller at da Edgar ble enkemann, så han seg om etter en ny hustru. Rundt 965 dro han på jakt sammen med en adelsmann ved navn jarl Athelwold, som var kjent for å ha en vakker hustru. I løpet av jakten fant kongens spyd jarlens rygg, og han giftet seg med enken Elfrida.

Sammenlignet med forgjengerne og etterfølgernes voldelige styre var Edgars regjeringstid betraktet som et mønster på fredelig styre, og han kalles da også Edgar den Fredsommelige (the Peaceful). Dette, sammen med hans nære forbindelse med den monastiske fornyelsen på 900-tallet, gjorde at han ble prist av historikerne på 1100-tallet. Derimot mente kong Knut den Mektige (1016-35) med henvisning til Edith av Wilton at ingen barn av en så skandaløs konge kunne betraktes som helgen. Etableringen av benediktinerklostre over hele landet sto sentralt i Edgars regjeringstid. Selv om denne politikken var svært suksessfull, var den ikke populær hos alle. Store landområder ble egenmektig satt under kirkelig kontroll, noe som provoserte frem betydelig motstand som skulle komme til å destabilisere hans sønns regjeringstid.

Kong Edgar døde den 8. juli 975 og ble gravlagt i Glastonbury, arnestedet for den monastiske fornyelsen. I 1052 ble hans grav åpnet og hans relikvier skrinlagt sammen med relikviene til Apollinaris og Vincent. William of Malmesbury forteller at det ventende skrinet var for lite, slik at det måtte skjæres i hans legeme, og at det da var like friskt og blødde, mens han som hadde våget å skjære i liket, døde utenfor kirken.

Edgar ble snart æret med en offentlig kult i Glastonbury, hvor mange mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Hans minnedag ble feiret den 8. juli. Den første utgaven av Martyrologium Anglicanum og andre forfattere som Ferrari, nevner ham den 24. mai. Det synes som om bare Glastonbury hadde en kult for ham, og han ville i dag neppe ha vært en kandidat for helligkåring. Han fremstilles i ridderrustning eller i fornem drakt, alltid med kongelige insignier.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Rex uero Edgarus Glesconie in theca argentea hono[ri]fice locatur («Kong Edgar er med heder lagt i Glastonbury i et sølvskrin»). Denne listen er den eneste kilden som nevner at Edgars skrin var av sølv (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 378).

Fra Edgars død til den normanniske invasjonen i 1066 var det ikke en eneste tronbestigelse i England som ikke var omtvistet. Noen ser Edgars død som begynnelsen på slutten for det angelsaksiske England, ettersom den ble fulgt av tre suksessfulle erobringer på 1000-tallet, to danske og en normannisk.