Den hellige apostelen Andreas (~0-~60)

Skytshelgen for Skottland, Russland, Spania, Hellas, Romania, Preussen, Nedre Østerrike, Sicilia, Napoli, Brescia, Ravenna, Amalfi, Mantova, Bordeaux, Brugge (Bruges), Patras, Akaia (Nordvest-Peloponnes), Avranches, Brabant, Braunschweig, Burgund, Holstein, Luqa (Malta), Luxembourg, Minden, Pesaro, Yetminster; for fiskere, fiskehandlere, slaktere, bergverksfolk, seilere, vannbærere og gamle jomfruer; for et godt ekteskap, for å få barn; mot gikt og sår hals, mot kramper og rosen; beskytter for Ordenen av det gylne Vlies

Den hellige Andreas Bar-Jona (gr: Ανδρέας) ble født rundt Kristi fødsel i Betsaida (i dag et-Tell) ved Genesaretsjøen (Joh 1,44). Han var sønn av Jonas (Bar-Jona) (Matt 16,17; Joh 1,42). Navnet Andreas (fra gresk; ανδρεία = manndom eller tapperhet) synes i likhet med andre greske navn å ha vært vanlig blant jøder fra 100- eller 200-tallet F.Kr. Det er ikke notert noe arameisk eller hebraisk navn for ham. Han bodde sammen med sin yngre (?) bror Simon, den senere apostelfyrsten Peter (Matt 10,2; Joh 1,40), i Kapernaum ved Genesaretsjøen (Mark 1,21.29), hvor begge brødrene var fiskere (Matt 4,18; Mark 1,16) og troende jøder. Vi vet ikke om han var rik eller fattig, gift eller ugift, men vi vet at han var venn av de hellige brødrene Jakob den Eldre og Johannes, Sebedeus' sønner. Senere ble Andreas og Johannes disipler av den hellige Johannes Døperen (Joh 1,35-42), og hans vitnesbyrd fikk dem til å følge Jesus.

I følge Johannesevangeliet var Andreas den første som ble kalt til apostel, og han er derfor på gresk kjent som protokletos, «den som ble kalt først». Han møtte Jesus i den tiende time, to timer før solnedgang (Joh 1,39). Andreas anerkjente straks Jesus som Messias (Joh 1,41), og han løp av sted og hentet sin bror Simon, som Jesus senere ga tilnavnet Peter. Dermed ble Andreas også den aller første kristne misjonær. Brødrene ble Jesu første disipler, og de forlot alt for å følge ham (Luk 5,11; Matt 4,19-20; Mark 1,17-18). Til disse fiskerne sa Jesus at de skulle gå ut og forkynne evangeliet; han skulle gjøre dem til menneskefiskere (gr: ἁλιείς ἀνθρώπων, halieis anthropon).

De hellige apostlene Andreas og Peter

Andreas er nevnt flere ganger i evangeliene, og i apostellistene nevnes han alltid blant de fire første (sammen med Peter, Jakob og Johannes). Han er til stede ved enkelte viktige anledninger som en av de disiplene som var sterkest knyttet til Jesus (Mark 13,3; Joh 6,8;12,22). Evangeliene viser hvordan han sitter ydmykt ved Mesterens føtter og stiller spørsmål på vegne av de andre. Han er nevnt spesielt for sitt bidrag da Jesus mettet fem tusen (Joh 6,1-9), da han lurte på hvordan de skulle skaffe mat til mengden, og i en episode med hellenerne som ønsket å møte Jesus (Joh 12,20-22). Selv holder han seg i bakgrunnen; det er Jesus menneskene skal møte, ikke ham selv. I Apostlenes Gjerninger nevnes han bare en gang (1,13).

Opplysninger om Andreas' senere liv er upålitelige og legendariske. Det er ikke sikkert hvor han forkynte evangeliet, hvor han døde eller (til og med i den hellige Johannes Krysostomos' tid) hvor han ble gravlagt. De eldste skriftlige tradisjonene forbinder ham med Hellas, hvor både Skythia og Epirus hevder ham som deres apostel. Det heter at han dro sammen med den hellige evangelisten Johannes til Efesos, og at han senere forkynte i Skythia. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) siterer Origenes som sier at Andreas forkynte i Lilleasia og Skythia, langs Svartehavet og så langt som til Volga og Kyjiv (Kiev) i Ukraina, men denne tradisjonen er uten historisk grunnlag. Den hellige Gregor av Nazianz sier at Andreas forkynte i Epirus, mens den hellige Hieronymus sier Akaia. Patras i Akaia på Peloponnes hevder å være stedet hvor Andreas ble korsfestet, etter tradisjonen den 30. november i år 60. Etter andre overleveringer skal han til og med ha forkynt i Kurdistan og Georgia. En gammel legende, som er bevart i det gammelengelske diktet Andreas (en gang tilskrevet Cynewulf), forteller at han forkynte i Etiopia.

De mest troverdige kildene forteller at Andreas misjonerte rundt Svartehavet og i Hellas. Til slutt slo han seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der som biskop av Patras (Patrae), hovedstaden i distriktet Akaia.

Under keiser Nero, rundt år 60, ble Andreas arrestert av stattholderen, kristenhateren Aegeas. En versjon sier at Andreas hadde omvendt og døpt hans hustru Maximilla, men pålagt henne ekteskapelig avholdenhet så lenge mannen var hedning, og at det var grunnen til at apostelen ble drept. Andre versjoner sier at stattholderen prøvde å tvinge Andreas til å tilbe avgudene, noe apostelen standhaftig nektet. Det betydde dødsdom.

Den 30. november år 60 eller 62 ble Andreas martyrdrept i Patras ved å bli bundet på et krysstilt kors (Crux decussata), som har fått navnet Andreaskors, og tidligere også høyt æret som en forkortelse for Kristi navn (X). Dette skjedde etter hans egen anmodning, ettersom han betraktet seg uverdig til å bli korsfestet på samme type kors som Jesus. I to til tre dager skal han ha prekt til folket i denne smertefulle stillingen før han døde.

Andreas' bror Peter ble som vi husker korsfestet med hodet ned fordi han betraktet seg uverdig til å bli korsfestet på samme måte som Jesus.

De apokryfiske «Andreas' gjerninger», som nevnes av Eusebius, Epifanius og andre, er blant en uensartet gruppe av Apostelgjerninger som tradisjonelt ble tilskrevet Leucius Charinus. J.R. Hartley, som utga dem i 1924, mente at de var fra rundt år 260. Både Andreas' gjerninger og et Andreasevangelium opptrer blant avviste bøker i Decretum Gelasianum forbundet med navnet til den hellige pave Gelasius I (492-96). Andreas' gjerninger ble utgitt av Constantin von Tischendorf i Acta Apostolorum apocrypha (Leipzig, 1821). En annen versjon av Andreaslegenden finnes i Passio Andreae, utgitt av Max Bonnet i Supplementum II Codicis apocryphi (Paris, 1895).

Hieronymus skriver at Andreas' relikvier i 357 etter et dekret fra keiser Konstantius II (337-61) ble ført i et triumftog fra Patras til Konstantinopel og bisatt i Apostelkirken der. Andreas ble deretter byens høyt ærede skytshelgen, i et forsøk på å gjøre Konstantinopel likeverdig med Roma, som hadde apostlene Peters og Paulus' graver. Lokale legender sier at relikviene ble solgt til romerne. Tradisjonen hevder at Andreas hadde reist til Bysants (senere Konstantinopel), hvor han grunnla bispesetet i år 38 og utnevnte den hellige Stakys til biskop. Det eneste bispesetet i det området før den tid var etablert i Heraclea. Dette bispesetet utviklet seg senere til patriarkatet Konstantinopel, og Andreas er dets skytshelgen. Men denne tradisjonen er tvilsom, og det er intet belegg for at Andreas skulle ha grunnlagt kirken i Konstantinopel, denne tidlige middelalderske legenden oppsto etter at hans relikvier var blitt overført dit. Den hellige Metrofanes var den første kjente biskopen av Bysants (Konstantinopel) tidlig på 300-tallet.

Etter at den fjerde korstogshæren hadde erobret Konstantinopel i 1204, ble det under ledelse av Dogen av Venezia, Enrico Dandolo, opprettet et latinsk keiserrike som besto i over hundre år. I 1208 brakte kardinal Peter av Capua, som kom fra havnebyen Amalfi sør for Napoli, Andreas' relikvier fra Konstantinopel til domkirken Sant'Andrea i Amalfi. Der hviler de under alteret i krypten. I Amalfi æres Andreas som fiskernes skytshelgen, og på hans festdag henges det utallige sølvfisker på hans statue, som bønn om og takk for god fangst. Siden 1846 har relikviene i katedralen i Amalfi produsert en mystisk og mirakuløs olje kalt manna, hvert år på dager spesielt knyttet til Andreas, 28. januar og 30. november.

Under trussel fra tyrkerne ga despoten Thomas Palaiologos apostelens hode til paven i 1461. Pave Pius II (1458-64) brakte hodet i et kostbart relikvar til Roma i 1462, hvor det ble oppbevart som en dyrebar skatt i en av de fire sentrale pilarene i Peterskirken. Der ble de helt til pave Paul VI (1963-78), som en økumenisk gest under Andre Vatikankonsil, den 23. september 1964 leverte det tilbake til den gresk-ortodokse søsterkirken i Patras med et følgeskriv på gresk. Relikviene, som består av en lillefinger og deler av toppen av Andreas' kranium, har siden vært oppbevart i en spesiell grav i basilikaen St. Andreas i Patras, og de æres i en spesiell seremoni hver 30. november. Andreas æres som en av de fremste helgenene i den bysantinske kirken. Basilikaen St. Andreas i Patras skal ha blitt bygd over stedet hvor han led martyrdøden. Han er skytshelgen for Patras og Akaia.

En skotsk tradisjon forteller at da keiser Konstantin den Store (d. 337) i 345 (sic) bestemte seg for å overføre Andreas' relikvier til Konstantinopel, ble den hellige greske munken Regulus (Rule), som voktet relikviene i Patras, instruert i et syn av en engel som ba ham om å ta med store deler av Andreas' relikvier til et ukjent sted langt oppe i nordvest. Han fortsatte å reise til den samme engelen ba ham stoppe på et sted på kysten av Fife i Skottland, hvor han bygde en kirke for relikviene. Han ble den første biskopen der og i tretti år evangeliserte skottene som bodde rundt. Stedet utenfor Edinburgh het Kirrymont, på piktisk Muckross og på gælisk Cill Rìmhinn, men fikk senere navnet St. Andrews og ble et senter for evangelisering og valfarter. Det er bakgrunnen for at Andreas er Skottlands skytshelgen.

Blant de to eldste bevarte manuskriptene er et blant de manuskriptene som ble samlet av Jean-Baptiste Colbert og testamentert til kong Ludvig XIV (1643-1715), nå i Bibliothèque Nationale i Paris, og det andre i Harleian Mss in British Library i London. Den eneste historiske Regulus (Riagail eller Rule) var en irsk munk som ble utvist fra Irland sammen med den hellige Kolumba, men han levde imidlertid fra rundt 573 til 600.

En annen versjon sier at den hellige biskop Wilfrid av York (andre kilder sier at det var den hellige biskop Acca av Hexham) på 600-tallet brakte med seg noen av Andreas' relikvier da han hadde vært på en valfart i Roma. Den skotske (piktiske) kongen Angus MacFergus (Óengus mac Fergusa) (729-61) installerte dem i Saint Andrews for å øke prestisjen til det nye bispedømmet. Det er god grunn til å tro at relikviene opprinnelig var i Accas samling og at han tok dem med til pikternes land da han ble drevet bort fra Hexham rundt 732 og grunnla et bispesete i St. Andrews. Forbindelsen med Regulus kommer derfor trolig av ønsket om å datere grunnleggelsen av kirken i St Andrews så tidlig som mulig.

En tredje versjon sier at da den piktiske kong Angus på slutten av 700-tallet, enten den Angus MacFergus nevnt tidligere eller Óengus II (820-34), sto overfor en stor invasjonshær, ba han om veiledning. En hvit sky i form av et Andreaskors (saltire) drev da over den blå himmelen over ham. Angus vant en avgjørende seier, og han forkynte at Andreas skulle være skytshelgen i hans land. Det finnes imidlertid bevis på at Andreas var dyrket i Skottland før dette. Hans forbindelse med Skottland kan ha blitt lagt større vekt på etter synoden i Whitby i 663, da den keltiske Kirken følte at Kolumba var degradert av Peter og at Peters eldre bror Andreas ville være en høyere rangert skytshelgen. Men det var ikke før etter Robert Bruces seier ved Slaget ved Bannockburn i 1314 at «The Declaration of Arbroath» erklærte at Skottlands omvendelse til kristendommen skyldtes Andreas, «den første apostelen», og offisielt utnevnte Andreas til skytshelgen for Skottland. Andreaskorset (hvitt på blå bunn) ble Skottlands nasjonalflagg i 1385. Utallige sognekirker i den skotske kirken og andre trossamfunn i Skottland har navn etter Andreas.

Relikviene ble først oppbevart i kirken St Rules og deretter i den store middelalderkatedralen St Andrews. To ganger om året ble relikviene båret i prosesjon rundt byen. Lærere fra kollegiene, Greyfriars, Blackfriars og augustinerkanniker deltok, og det samme gjorde medlemmer av handelslaugene. Klokkene i katedralen og kirkene ringte, og om kvelden var det fyrverkeri. Men den 14. juni 1559 ble interiøret i St Andrews Cathedral, inkludert skrinet og relikviene, ødelagt av reformatorer som hadde fulgt John Knox til byen.

Da det katolske hierarkiet i Skottland ble gjenopprettet i 1878, ble St Andrews and Edinburgh gjort til Skottlands metropolittsete. I 1879 mottok erkebiskop Strain fra erkebiskopen av Amalfi en stor del av apostelen Andreas' skulder. Den ble plassert i et forgylt sølvskrin donert av markisen av Bute. På Andreas' festdag i 1879 ble relikvien utstilt i St Mary's Cathedral i Edinburgh og en pontifikalhøymesse ble feiret. Om kvelden ble relikvien båret rundt katedralen i en høytidelig prosesjon, inkludert 72 menn fra tre ulike hærregimenter, en lang rekke av skolebarn og seksti altergutter.

En annen relikvie ble gitt av pave Paul VI til den nylig kreerte skotske kardinalen Gordon Joseph Gray i St. Peterskirken i Roma i 1969 med ordene: «Peter hilser sin bror Andreas». Kardinal Gray var den første skotske kardinalen på 400 år. I 1982 ble begge relikviene lagt i relikvarer designet av Betty Koster og laget av George Mancini og plassert i alteret nord for høyalteret. Kapellet, som opprinnelig var viet til Jesu hellige Hjerte, er nå den nasjonale skotske Andreashelligdommen (The National Shrine to St Andrew), etterfølger etter det skrinet som ble ødelagt i 1559. Pave Johannes Paul II (1978-2005) ba der sammen med kardinal Gray under hans besøk i mai 1982.

I 2004 ba kardinal O'Brien den skotske regjeringen om å utrope Skottlands nasjonaldag St Andrew's Day til nasjonal helligdag.

Andre relikvier av Andreas skal finnes i kirken Ss Andreas og Albert i Warszawa.

Rumenerne hevder at Andreas (Sfântul Apostol Andrei) var den første som forkynte kristendommen og fulgte Gud i Skythia Minor, det moderne Dobrogea, for den innfødte befolkningen dakerne, rumenernes forfedre. Dette er det offisielle standpunktet til den rumensk-ortodokse kirke, og mange forfattere skriver at Andreas forkynte i Skythia Minor, blant dem Hippolyt av Antiokia (d. ca 250) i sin «Om apostler», Origenes i sin tredje bok med kommentarer til 1. Mosebok (254), Eusebius i sin kirkehistorie (340) og andre kilder som Usuards martyrium mellom 845 og 865 og den salige Jakob av Voragine i Den gylne legende (ca 1260).

Tidlig kristen historie i Ukraina hevder at apostelen Andreas skal ha forkynt langs Vartehavet ved Ukrainas sørgrense. Legenden forteller at han reiste opp elva Dnjepr og nådde helt dit hvor hovedstaden Kyjiv (Kiev) nå ligger. Der reiste han et kors der hvor kirken St. Andreas nå står og profeterte grunnleggelsen av en stor kristen by. Andreas er også en av flere skytshelgener for Russland, også et land han aldri besøkte, selv om det altså finnes en verdiløs tradisjon som sier at han forkynte der.

Andreas var skytshelgen for det burgundiske hertughuset, og Andreaskorset var Burgunds merke. Den antatte Andreaskorsrelikvien befinner seg i klosteret Beaune. Også «Ordenen av det gylne Vlies», som ble grunnlagt av Filip den Gode i 1429, valgte seg Andreas som beskytter. Andreas-ordener ble grunnlagt av både kong Jakob V av Skottland i 1540 og Tsar Peter I av Russland i 1698.

Andreas' minnedag er 30. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. Minnedagen har i følge Jerusalem-kalenderen vært feiret siden begynnelsen på 400-taller. I Roma er hans fest feiret siden 500-tallet, etter at en kirke nær Santa Maria Maggiore ble viet til ham rundt år 470, fordi han var Peters bror. Dagen er avmerket på norske primstaver. Andreas har også en translasjonsfest den 9. mai i Skottland.

I kunsten blir Andreas vanligvis fremstilt som en eldre mann, vanligvis med en bok. Opprinnelig ble hans martyrium fremstilt på et vanlig latinsk kors; forestillingen om at han døde på et skråttstilt kors, vanligvis kalt Andreaskors, synes ikke å ha oppstått før på 900-tallet i Autun, og ble vanlig først på 1300-tallet. Hans andre attributt er et fiskegarn eller en fisk.

Se en side med bilder av Andreas

Se en annen side med bilder

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Lodi, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, britannia.com, en.wikipedia.org, stmaryscathedral.co.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden