Den salige Antonius Pavoni (~1325-1374)

Den salige Antonius Pavoni (it: Antonio) ble født rundt 1325 i Savigliano i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. De salige Bartolomeus av Cervere (1420-1466) (saligkåret 1853) og Aimon Taparelli (1398-1495) (saligkåret 1856) kom også fra Savigliano.

Antonius vokste opp til å bli en from og intelligent gutt. Som 15-åring sluttet han seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i hjembyen og i 1351 ble han presteviet. Nesten straks etter ble han engasjert i å bekjempe kjetteriet i Lombardia. Han fikk stort ry for lærdom, iver og lydighet mot Kirken.

Etter at den salige Peter Cambiano av Ruffia døde i 1365, utnevnte den salige pave Urban V (1362-70) samme år Antonius til generalinkvisitor for Liguria og Piemonte. Han var rundt førti år gammel og dermed en av de yngste som noensinne innehadde det embetet. Det var en vanskelig og farlig jobb for en ung prest, for ved siden av å i praksis være en dødsdom for den som hadde embetet, fulgte det med nødvendigheten av å argumentere med menn som var svært lærde innen det slu og spissfindige kjetteriet hos valdenserne (Vaudois), en puritansk reformatorisk sekt som var blitt ekskommunisert.

Antonius arbeidet utrettelig i sin hjemby, og hans apostolat varte i fjorten år. I denne tiden oppnådde han en god del med sin forkynnelse, og enda mer gjennom sitt eksempel i kristne dyder. Han ble valgt til prior i Savigliano i 1368, og han fikk oppdraget med å bygge et nytt kloster. Dette oppnådde han uten noe kritikk for dets luksus – en anklage som kjettere alltid var ivrig etter å rette mot katolske byggherrer. Han tjente som prior i to perioder, i 1368 og 1372.

Antonius var involvert i mange disputter med valdenserne og var ansvarlig for noen av den forfølgelsen som ble rettet mot dem. Den kontinuerlige fattigdommen i Antonius' liv var en skjensel for kjetterne, som alltid hadde vært i stand til å vinne fremgang hos blant de fattige ved å påpeke rikdommen i klostrene. Han gikk blant de fattige og lot dem se at han var en av dem. Dette satte kjetterne i en slik forlegenhet at de bestemte at de måtte drepe ham.

I 1374 var han invitert av biskop Giovanni Orsini av Torino til å holde fasteprekenene i området rundt Val Pellice og var suksessfull i å få noen av valdenserne til å oppgi sine feiltakelser. Han forkynte i den lille byen Bricherasio utenfor Torino. På lørdagen etter påske ba han barbereren om å gjøre en god jobb med hans tonsur, ettersom han skulle i bryllup. Den forvirrede barbereren gjorde som han sa. På søndag etter påske holdt han en kraftfull preken mot kjetteriet i kirken i Bricherasio. Etter messen ble han angrepet av syv kjettere med dolker og drept utenfor kirken. Det var den 9. april 1374. Slik kom han til sitt himmelske bryllup.

Han ble først gravlagt i Bricherasio. Da den 71-årige Aimon Taparelli i 1468 ble utnevnt til generalinkvisitor for Lombardia og Liguria, var en av hans første gjerninger å bringe Antonius' relikvier hjem til Savigliano, hvor de ble stedt til hvile i dominikanerkirken, hvor hans grav ble et valfartsmål til 1827. I 1832 ble hans relikvier overført til dominikanerkirken i Racconigi, og der ble de igjen identifisert i 1965.

Antonius ble saligkåret den 4. desember 1856 ved at hans kult som martyr ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 9. april. Dominikanerne feirer ham den 3. februar. Han ble tidligere anropt for å finne igjen bortkomne ting – en rolle som han trolig hadde fått ved en forveksling med sin fransiskanske navnebror, den hellige Antonius av Padova.