Den salige Bartolomeus av Cervere (1420-1466)

Den salige Bartolomeus (it: Bartolomeo) ble født i 1420 i Savigliano i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han kom fra en adelsfamilie, og hans far var hersker over Ruffia [Cuffia], Cervere og Rosano. De salige Antonius Pavoni (ca 1325-1374) og Aimon Taparelli (1398-1495), som begge ble saligkåret tre år etter Bartolomeus, kom også fra Savigliano. Som ung viste Bartolomeus en uvanlig interesse for det religiøse liv og lidenskap for studier.

Bartolomeus sluttet seg i ung alder til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i hjembyen og ble sendt til Torino for å studere. Han gjorde rask fremgang i studiene, og den 8. mai 1452 fikk han sin lisensiatgrad, doktorgrad og magistergrad fra universitetet i Torino – den eneste gang i universitetets historie at noen har fått tre grader på én dag. Han underviste i teologi ved universitetet i Torino i t år og deretter ble han valgt til prior i sitt kloster i Savigliano.

I sitt korte apostolat på tolv år omvendte han mange kjettere og arbeidet trofast for å utrydde kjetteriet. Han ble i 1451 utnevnt til inkvisitor for Piemonte og Liguria, og da visste han at martyrdøden ventet. Lombardia var de kjetterske katarenes støttepunkt, og å bli utnevnt til inkvisitor betydde at kjetterne fikk et mål for sitt hat. Han var den fjerde dominikanske inkvisitoren som ble martyrdrept i Lombardia, katarenes støttepunkt, etter den hellige Peter martyr av Verona (d. 1252) og de salige Peter Cambiano av Ruffia (d. 1365) og Antonius Pavoni (d. 1374).

Bartolomeus visste på forhånd at han kom til å dø, og han avla generalskriftemål før han la ut på sin siste reise. Han bemerket til sin skriftefar: «De kommer til å kalle meg Bartolomeus av Cervere, selv om jeg aldri har satt min fot der. I dag reiser jeg dit som inkvisitor, og der må jeg dø». På vei til Cervere i bispedømmet Fossano sammen med medbrødrene Giovanni Boscato og Gian Piero Riccardi ble følget angrepet av fem kjettere (valdensere). Hans ledsagere ble såret, men unnslapp. Bartolomeus døde, gjennomhullet av dolkestikk, før de klarte å skaffe hjelp. Det var den 21. april 1466.

Noen i Savigliano så et strålende lys på himmelen over Cervere og gjettet hva som hadde skjedd. De dro ut og brakte hjem Bartolomeus' legeme, og de undret seg over at martyren ikke hadde blødd til tross for alle sine stikk. Men da de la ham ned i dominikanerkirken, så de at sårene begynte å blø, og de samlet straks sammen blodet som relikvier. Han ble etterfulgt som inkvisitor av den salige Aimon Taparelli, og en av hans første gjerninger i embetet var å gi en ærefull begravelse for to av sine martyrdrepte forgjengere, Bartolomeus, som nettopp hadde lidd martyrdøden, og Antonius Pavoni. Bartolomeus ble gravlagt i dominikanerkirken i Savigliano, men i 1802, da kirken ble ødelagt i en revolusjon, ble hans relikvier flyttet til sognekirken.

Et kapell ble bygd på stedet for hans martyrium og rikt dekorert med skildrende freskomalerier. Det gikk prosesjoner dit flere ganger hvert år av folket i Savigliano og Cervere, og de påkalte Bartolomeus spesielt mot torden og hagl. På samme sted ble i mange år et fikentre æret for sin forbindelse til Bartolomeus – det skulle angivelig ha sprunget ut på stedet for martyriet akkurat da det skjedde.

Bartolomeus ble saligkåret den 22. september 1853 ved at hans kult som martyr ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 21. april, men 22. april nevnes også. Hans emblem i kunsten er en palme.