Den hellige Bathild av Neustria (~630-680)

Den hellige Bathild (Bathilde, Batilde, Bathilda, Bathildis, Baldhild, Balthild, Baldechilde; fr: Bathylle, Beaudour, Bauteur, Bertille, Bathilde d'Ascagnie) ble født rundt 630 (ca 626), etter tradisjonen i det angelsaksiske England, men ifølge franske kilder var hun datter av prins Sisoigne av Ascagnie. Hennes biografi presenterer henne som en angelsakser av fornem byrd, kanskje en slektning av kong Ricbert av East Anglia, rikets siste hedenske konge. Ricbert ble fordrevet av sin kristne rival, den hellige Sigebert, som hadde tilbrakt en tid ved det frankiske hoffet.

Som liten jente ble Bathild i 641 tatt av danske vikingsjørøvere (ifølge franske kilder av en angelsaksisk konge). I 642 ble hun solgt som slave i York i Nord-England til Erkinoald (Erchinoald; fr: Archambaut), hushovmester (major domus) ved palasset til frankerkongen Klodvig II av Neustria og Burgund (639-57) (f. 633), sønn av kong Dagobert I (629-39). Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger.

Bathild arbeidet for hushovmesterens hustru Leutsinda, og hennes dyktighet gjorde at hun snart fikk ansvarsfulle oppgaver, for hun hadde sjarm, skjønnhet samt en yndig og vennlig natur. Hun vant også de andre tjenernes hengivenhet, for hun gjorde dem mange tjenester som å pusse skoene deres og reparere deres klær, og hennes lyse og attraktive natur gjorde henne kjær for dem alle. Hennes skjønnhet gjorde også inntrykk på hushovmesteren. Etter at han ble enkemann, ville han gifte seg med Bathild, men da forkledde hun seg i gamle og fillete klær og gjemte seg blant de lavere tjenerne i palasset. Da hushovmesteren ikke fant henne på hennes vanlige plass, trodde han at hun hadde flyktet og giftet seg i stedet med en annen kvinne.

Da kastet Bathild de gamle klærne og var tilbake på sitt gamle sted. Der tiltrakk hun seg kongens oppmerksomhet, han la merke til hennes ynde og skjønnhet og erklærte sin kjærlighet for henne. I 649 giftet den sekstenårige kongen seg med den nittenårige slavejenta Bathild, som ble dronning av Frankrike til applaus fra hoffet og kongeriket. Hun aksepterte frieriet først etter at hun hadde fått sin fars samtykke. Noen historikere mener at Erkinoald tilbød henne til kongen, eller snarere til hans mor Nanthilde, for å bevare sin egen politiske rolle (Joanna Story, Carolingian Connections: Anglo-Saxon England and Carolingian Francia, C. 750-870 (2003), s 32).

Klodvig II og Bathild fikk tre sønner, som alle ble konger: Klotar III (f. 652), konge av Neustria (658-73), Kilderik II (f. 653), konge av Austrasia (662-75), og Theoderik III (Theoderik; fr: Thierry) (f. 654), konge av Neustria og Burgund (673; 675-91). Etter at den lastefulle Klodvig døde i 657, bare 24 år gammel, var Bathild i åtte år regent for deres eldste sønn, Klotar III, som bare var fem år gammel. Av sønnene ser det ut til at bare Kilderik arvet morens energi.

Bathild var eldre enn sin mann og hadde stor innflytelse på hans regjering. Men som regent hadde hun en vanskelig oppgave med å opprettholde den svinnende merovingiske makten mot de fremadstormende frankiske adelsmennene. Men hun fikk hjelp av den hellige biskop Leodegar av Autun (Leger), som også hjalp henne med oppdragelsen av sønnene.

Det finnes en noe besynderlig legende om denne familien, en historie som på fransk er kjent som Énervés de Jumièges («Irriterte i Jumièges»). Den forteller at kong Klodvig II rundt 660 dro på valfart til Det hellige Land, og i sitt fravær betrodde han styret av landet til sin eldste sønn under regentskap av Bathild. Men mens faren var borte, satte sønnen seg opp mot sin mor og sammen med en av sine yngre brødre planla han et komplott mot kongen og dronningen. Klodvig hørte om dette opprøret og vendte tilbake til frankerriket. Sønnene reiste en hær mot ham, men det endte med at kongen beseiret opprørerne.Kongen bestemte seg for å henrette forræderne, men Bathild foreslo at de heller skulle straffe sønnene ved å brenne av nervene i beina deres: «Jeg mener at kraften i deres legemer må svekkes, siden de våget å bruke dem mot sin far kongen». Dermed forstår man uttrykket énervés, som opprinnelig ikke betydde «irritert» som i dag, men betegnet noen som hadde fått nervene fjernet eller kuttet slik at de var blitt apatiske og ute av stand til å reagere.Etter at de to brødrene på denne måten var blitt svake og uføre, tok de tilflukt i bønnen og ba om å få gå i kloster. Bathilde visste ikke hvilket kloster hun skulle plassere dem i, så hun bestemte seg for å la skjebnen rå. Hun bygde en flåte hvor de to brødrene ble bundet fast og sendte den ut på elva Seinen. De fløt fra Paris til Jumièges ved Rouen, hvor grunnleggeren, den hellige Filibert, så deres kongelige klær. Han fikk berget dem og brakte dem til klosteret, hvor de ble munker. Senere fikk kongen og dronningen høre at sønnene var blitt berget, og de kom og besøkte klosteret, utvidet det og ga land til munkene.

Denne legenden er naturligvis fullstendig oppdiktet. Klodvig døde ung flere år før 660, slik at sønnene aldri rakk å bli gamle nok til å gjøre opprør mot ham. Han var heller aldri på valfart til Det hellige Land. Hans tre sønner ble alle konger, og ingen av dem var noensinne «irriterte munker».

Bathild fremmet religionen og støttet reformarbeidet til de hellige Audoenus av Rouen (Ouen), Leodegar og andre. Hun grunnla klostrene Corbie og Chelles og var velgjører for mange andre, inkludert Jumièges, Saint-Wandrille, Saint-Denis i Paris, Saint-Martin i Tours og Saint-Médard i Soissons. For å heve nivået i klostrene innførte hun munkeregelen fra Luxeuil i mange klostre. Hun brukte den hellige biskop Eligius av Noyon som rådgiver og var spesielt ivrig i å få slutt på slavehandelen, som hun både hadde vært et offer for og tjent på. Hun løslot de slavene som allerede var fanget, spesielt fra sitt eget land, bygde hospitaler og solgte sine egne smykker for å hjelpe de nødlidende. Hun ble kjent som den helligste og frommeste av alle kvinner. Hun skal ha sendt misjonærer til Tyskland (Vie des Saints pour tous les jours de l'année (Argentré-du-Plessis: éd D.F.T., 2003) og ha avskaffet skatten på innbyggerne av gallisk opprinnelse, la capitation (Régine Pernoud, Les Saints au Moyen Âge (Paris: Librairie Plon, 1984), s 206 ff).

 

I 659 døde Erkinoald og ble etterfulgt som hushovmester av den tyranniske Ebroin. Men til tross for hans ambisjoner klarte Bathild å opprettholde sin autoritet og bruke den til kongerikets beste. Hun forsøkte å holde riket samlet, men Austrasia krevde sin egen konge, og i 662 tillot hun at sønnen Kilderik II ble konge av Austrasia (662-75). Omkring 665 ble det slutt på hennes regentskap. Da skjedde det en palassrevolusjon, og ambisiøse adelsmenn fjernet henne uten omsvøp fra hoffet og sendte henne til nonneklosteret hun hadde grunnlagt i Chelles ved Paris (Chelles-sur-Marne). Kong Klotar III var da blitt rundt tretten år gammel. Han døde bare åtte år senere, i 673.

Bathild tilbrakte resten av sitt liv i religiøs tilbaketrukkethet i Chelles, hvor hun var den mest ydmyke blant nonnene og sto alltid til deres tjeneste, og hun adlød abbedissen, den hellige Bertilla, enda mer ydmykt enn resten av dem. Flere av de mest berømte angelsaksiske nonnene ble lært opp i Chelles.

Bathild døde den 30. januar 680 i klosteret Chelles etter en lang og smertefull sykdom, ennå ikke femti år gammel. Hun ble gravlagt i klosteret i Chelles ved siden av sin sønn, kong Klotar III. Hennes grav ble et valfartsmål for troende som ble tiltrukket av fortellingene om helbredelsene som skjedde der.

Det finnes en samtidig biografi (Vita Sanctae Bathildis (Vita Baldechildis/Vita Bathildis reginae Francorum, i Monumenta Germania Historica, Scriptores Rerum Merovincarum II, s 482-508), som trolig ble skrevet av en nonne i Chelles og som kan betraktes som et genuint dokumentarisk bevis på hennes ekstraordinære historie av «sosial mobilitet». Hun forekommer også i den mindre pålitelige biografien om Eligius, Vita Sancti Eligii, som feilaktig tilskrives Audoenus.

En engelsk skribent som levde på den tiden, Eddius, den hellige Wilfrids biograf, beskriver henne uventet som en Jesabel, og påstår at dronning Bathild var ansvarlig for det politiske mordet på den hellige biskop Annemund av Lyon og ni andre biskoper i 658 (Eddius Stephanus av Ripon, Vita Sancti Wilfridi episcopi Eboracensis, MGH SRM VI, s 193-262). Påstanden støttes ikke av noen andre kilder, og hva som egentlig hendte, er ukjent, men det er sannsynlig at Bathild var uskyldig i forbrytelsen. Trolig hadde Eddius misforstått hennes navn, på samme måte som han blander sammen Annemund med broren Dalfinus. Selv om autoriteter som William av Malmesbury og til en viss grad den hellige Beda den Ærverdige fulgte Eddius, har mange andre viktige kilder avvist beskyldningene. Det har vært antydet at forvirringen kan involvere den frankiske dronning Brynhilda, som døde i 613.

Bathild ble helligkåret av pave Nikolas I (858-67) etter at hennes kult startet da hennes relikvier i 833 ble overført fra det gamle klosteret og skrinlagt i den nye Mariakirken i Chelles under oppsyn av keiser Ludvig den Fromme. Hennes kult var sterkere i Frankrike enn i England. Hennes grav ble åpnet den 13. juli 1631, da det ble meldt om mirakuløse helbredelser av nonner som berørte hennes relikvier. Senteret for hennes kult er fortsatt Chelles.

Hennes minnedag er dødsdagen 30. januar. I Martyrologium Romanum ble hun minnet den 26. januar etter Usuards martyrologium, men i den siste utgaven (2001) er hennes minnedag også der flyttet til 30. januar. Hun avbildes i kunsten som en nonne med krone, gjerne mens hun utfører manuelt arbeid som kosting, eller gir penger til de fattige. Forutsigelig nok er hennes emblem en himmelstige, etter et fransk ordspill med Chelles – échelle (= stige), hvor en engel stiger ned og rekker henne et barn. Hun har også ofte en kirkemodell med seg.