Den salige Bonifatius av Savoia (~1207-1270)

Den salige Bonifatius ble født rundt 1207 i Sainte-Hélène-du-Luc i Savoia (nå Frankrike). Han stammet fra hertugfamilien i Savoia og var ellevte barn av grev Thomas av Savoia (1189-1233) og sønnesønn av den salige grev Humbert III av Savoia (1149-1188). Når det gjelder opplysninger om hans karakter og gjerninger, er det to vidt forskjellige syn som har dominert fortellingene om hans liv og karriere som erkebiskop av Canterbury, avhengig om historikerne har bygd på savoiiske eller engelske kilder.

Samtidige savoiiske skribenter nevner hans store fysiske skjønnhet – «Savoias Absalon» var et av hans tilnavn – og priser hans store spekter av dåder og dyder, behandler ham som en helgen og rettferdiggjør en langvarig kult. Engelske krøniker og senere engelske historikere har på den andre side for det meste fordømt ham for hans verdslige interesser, voldsomme temperament og generelle fiasko som erkebiskop av Canterbury. Til og med i moderne verk beskrives han som «en av de mest mislikte erkebiskoper av Canterbury noensinne» og «hovedsakelig en verdslig skikkelse dominert av familiære bånd og interesser». Moderne hagiografer må trå varsomt, men det synes som om Bonifatius ikke fortjener den negative dom han har fått i England, selv om også den savoiiske tradisjonen har vært alt for ukritisk.

Tidlig i livet ble Bonifatius bestemt for en kirkelig karriere, og han ble som svært ung karteuser (Ordo Cartusiensis – OCart) i Grande Chartreuse. Men etter en tid forlot han klosteret «i tårer» av ukjente grunner. På et tidspunkt ble han prior i klosteret i Nantua i det sørøstlige Frankrike, en stilling han beholdt resten av livet. I 1232 utnevnte paven ham til prokurator av bispedømmet Belley i Burgund, og året etter valgte domkapitlet ham til biskop av Belley. Det kan godt ha vært denne utnevnelsen som fikk ham til å forlate Chartreuse motvillig.

Syv år senere ble han også utnevnt til prokurator av bispedømmet Valence, etter at broren Vilhelm døde. Han innehadde dette bispedømmet til 1242. Han hadde ennå ikke mottatt annet enn de lavere vielser, men en slik samling av kirkelige embeter av medlemmer av høyadelen var ikke uvanlig på den tiden, og Bonifatius tok skritt for å administrere dem ordentlig, og fikk ry for bestemt å stå fast på sine egne og Kirkens rettigheter.

Bonifatius' søster var Beatrix av Savoia, og hun giftet seg med grev Berengar av Provençe og fikk datteren Eleanor av Provençe. Hun giftet seg med kong Henrik III av England (1216-72), og Bonifatius var dermed onkel til den engelske dronningen. Denne forbindelsen gjorde at da den hellige Edmund Rich, erkebiskop av Canterbury, døde i 1241, ble Bonifatius valgt til hans etterfølger. Omstendighetene rundt valget i domkapitlet i Canterbury er ikke helt klare, men det er ingen tvil om at det helt eller delvis skyldtes innflytelsen fra dronning Eleanor.

Kong Henrik III presset på for å få valget av Bonifatius godkjent av paven. Denne godkjennelsen ble gitt i 1243, og Bonifatius ankom til England året etter. Han ble viet til diakon og prest av biskopen av Worcester. Han deltok på konsilet i Lyon i 1245, hvor han den 15. januar 1245 ble konsekrert til erkebiskop av pave Innocent IV (1243-54). Hans bror Filip, senere greve av Savoia, innehadde erkebispestolen i Lyon, selv om han ikke var konsekrert og hadde kommandoen over de pavelige troppene.

I 1249 vendte han tilbake til England og ble satt på tronen i Canterbury med stor pomp og prakt på Allehelgensdag. Uansett hva Henrik og Eleanor hadde håpet å oppnå med utnevnelsen, burde de ha visst at denne uavhengige kirkemannen ville forsvare sine rettigheter og utøve hele sin makt som leder for Kirken i England. Det viktigste problemet som den nye erkebiskopen sto overfor, var økonomien. Hans hellige forgjenger hadde etterlat erkebispestolen i en kritisk økonomisk stilling med stor gjeld fordi han hadde lidd under stort inntektstap, og ikke minst fordi han feiret en ødslig konsekrasjonsfest. Bonifatius kranglet med sine suffraganbiskoper og kongen da han prøvde å samle inn penger for å betale sin gjeld. I løpet av sin regjeringstid (1243-70) betalte han ned gjeld på 22.000 mark. Han avskaffet også en rekke unødvendige embeter i erkebispedømmet.

Den andre grunnen til Bonifatius' upopularitet var hans kompromissløse krav på at han som metropolitt hadde rett til å foreta visitasjoner i sine suffraganbiskopers bispedømmer, inkludert en rekke klostre som hevdet eksempsjon (fritak) for biskoppelig visitasjon. Hans motivasjon for visitasjonene var hans ønske om reform, og han ble fulgt av omhyggelig utvalgte dominikaner- og fransiskanerbrødre. Han møtte motstand fra domprosten og kapitlet i St. Paul's i London, prioren i klosteret St. Bartolomeus i Smithfield og abbeden i St. Albans.

I følge Matteus Paris' beretning var Bonifatius involvert i en slåsskamp i Smithfield, hvor han skal ha slått subprioren i gulvet etter at han hadde nektet å motta Bonifatius som visitator. En slåsskamp fulgte, og man merket seg at Bonifatius bar ringbrynje. Denne historien har vært mye brukt for å vise Bonifatius' voldsomme temperament og uhellige behandling av sine motstandere, men den er nesten sikkert en ondsinnet fabrikasjon.

Men det oppsto virkelig alvorlige krangler, og Bonifatius utstedte en rekke ekskommunikasjoner for å prøve å tvinge gjennom sine krav, blant dem som ble ekskommunisert, var biskopen av London. Appeller og motappeller til Roma fulgte, og mens Bonifatius fikk tillatelse av paven til å fortsette sine visitasjoner, ble de begrenset i omfatning, og han måtte trekke tilbake sine ekskommunikasjoner. På den andre side, når han visiterte St. Albans i 1253, ble munkene imponert over hans moderasjon og høflighet, i kontrast til oppførselen til andre utlendinger ved Henrik IIIs hoff.

Det er også et faktum at Bonifatius i hele tiden som erkebiskop opprettholdt et godt forhold til kapitlet i Canterbury. Det bildet som dannes av ham ut fra kilder i Canterbury, er positivt: «en mann av enkelhet, selv om han ikke var velutdannet, levde han enkelt, ydmykt og kyskt, og var en svært sjenerøs hjelper for de fattige». I tillegg til å betale forgjengerens gjeld, grunnla og utrustet han et hospital i Maidstone og bygde den store hallen i sitt eget palass.

Erkebiskopen kranglet også med kongen. Straks han kom til England i 1244, nektet han å stadfeste kongens valg som biskop av Chichester og innsatte sin egen kandidat i stedet. Dette var starten på hans kampanje for å befri Kirken for upassende kongelig innblanding. De andre engelske biskopene kjempet det samme slaget, og sammen forsøkte de å vinne beskyttelse for Kirkens rettigheter til gjengjeld for betalinger til Henrik til hans planlagte korstog. Først gikk kongen med på det, men biskopenes klager fortsatte, og uten å konsultere kongen kalte Bonifatius sammen et møte for kirkeledere i 1257. Henrik reagerte sterkt og forbød biskopene å delta, men møtet gikk etter planen. Bonifatius oppfordret biskopene til å bruke åndelige våpen for å tvinge gjennom sine rettigheter, og på et nytt møte året etter ble det vedtatt en rekke bestemmelser som trakk opp Kirkens rettigheter og det korrekte forholdet mellom Kirken og myndighetene.

Mens denne krangelen utviklet seg, var kongen også i stadig stigende grad involvert i disputter med sine baroner, som krevde reform i regjeringen til gjengjeld for sin fortsatte økonomiske støtte til kongens politikk. Det er nå klart at Bonifatius langt fra var kongens redskap, men stilte seg på baronenes side mot Henrik, og da parlamentet i Oxford i 1258 valgte et nytt Storråd for å gi råd til kongen, var erkebiskopens dets nominelle leder.

Til slutt kalte han i mai 1261 sammen et provinsialkonsil til Lambeth, og han benyttet anledningen til å gjenta biskopenes klager mot kongen. Møtet utstedte de berømte Lambeth-konstitusjonene, som listet opp klagene og gjentok Kirkens rettigheter mot verdslig innflytelse. Disse skulle bli Bonifatius' siste offisielle lovgivning og «fokus for kontinuerlig konflikt om reformen i Kirken» i flere århundrer. Henrik appellerte til paven mot dem og angrep bittert Bonifatius for å tilrane seg kongen særlige forretter og for generell formasteligoppførsel, og paven gikk i 1262 med på ikke å stadfeste konsilets dekreter, for Urban IV (1261-64) trengte Henriks politiske støtte i sin konflikt med keiseren.

Dette nederlaget fikk Bonifatius til å forlate England i 1262, siden det ikke virket å være noen måte å reformere Kirken i England på så lenge kongen kunne utnevne uverdige biskoper og blande seg inn i kirkelige saker. Han forble i frivillig eksil i Frankrike til 1266, men fortsatte å utføre sine biskoppelige plikter. Hans konflikt med kongen fortsatte også, og forholdet ble ikke bedre da en gruppe unge adelsmenn invaderte erkebiskopens land, plyndret en rekke gods og kirker og mishandlet noen av prestene. Bonifatius ekskommuniserte dem som var involvert, men de påberopte seg kongelig beskyttelse – noen av dem var medlemmer av kongens råd.

Andre krangler skyldtes at Bonifatius nektet å bekrefte kongelige kandidater til kirkelige embeter hvis han mente at de var verdige, og konflikten fortsatte også om kongelig skattleggelse av Kirken, selv når denne var godkjent av paven. Til tross for disse kranglene var Bonifatius i disse årene en lojal støttespiller for kongen mot Simon de Montfort og hans tilhengere, og hans tidligere støtte til baronene mot kongen avtok da de startet en borgerkrig. Han opptrådte som regent når kong Henrik III var ute av landet, fulgte ham på diplomatiske oppdrag til Frankrike og forhandlet frem en fredelig løsning på en suksesjonsstrid i sitt hjemlige Savoia.

I 1268 forlot Bonifatius England med kongelig beskyttelsesbrev for reisen for å dra til Savoia. Han døde den 18. juli 1270 på slottet Sainte-Hélène des Millières i Savoia, og han ble gravlagt i cistercienserklosteret i Hautecombe. Han var en mann av stor personlig dyd og sjenerøsitet overfor de fattige og trengende, og ble høyere verdsatt av sine egne landsmenn enn av det engelske presteskapet.

Etter hans død vokste det frem en lokal kult i Savoia, men den nådde aldri England. Karl Albert av Savoia, konge av Sardinia (1831-49), klarte ved sine overtalelser å sørge for at Bonifatius ble saligkåret den 7. september 1838 ved at hans kult «fra uminnelige tider» (ab immemorabili) ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er 14. juli, og den feires særlig i Savoia, Sardinia og i karteuserordenen, men 13. mars nevnes også.