Martyrene av Córdoba (d. 822-859)

Minnedag:

Bølger av muslimske invasjoner slo allerede mot murene til det bysantinske imperiet og oversvømmet kristne samfunn i Nord-Afrika. Innen 711 hadde de afrikanske muslimene erobret det meste av Spania, hvor de ble kalt maurere. Dette betydde ikke slutten for kristendommen der, men maurernes nærvær skapte enorme endringer. Córdoba (Cordova) ble maurernes hovedstad, og derfra ble det spredt en maurisk sivilisasjon som på mange måter var fordelaktig, selv når den rettet seg mot selve landets kristne hjerte. Mens resten av Europa ofte ble herjet av fyrstenes maktkamp og kongenes dynastiske kriger, blomstret Spania økonomisk og kulturelt.

Den iberiske halvøy hadde aldri før hatt slike muligheter for handel og hadde heller ikke drømt om de eksotiske materialene som utsmykket moskeene, palassene og festningene som ble bygd av okkupantene. Fontenene av marmor og jaspis var bare en del av de enorme systemene som var laget for å bringe rent vann til byen, hvor veiene nå var brolagt, hager frydet øyet og broer strakte seg over elva Guadalquivir. Skoler for fattige barn og offentlige bad ble etablert og politi organisert. Etter hvert som det mauriske grepet på landet ble konsolidert, ble hoffet sentrum for det kunstneriske og intellektuelle liv, selv om bare okkupantene og de som var villige til å identifisere seg med dem, hadde fordel av det.

På 700-tallet ble de kristne i Spania behandlet tolerant av sine muslimske herrer, så lenge de ikke forsøkte å omvende noen fra islam eller åpent angripe den. Men da Córdoba ble et uavhengig emirat, ble situasjonen en annen. Emirene Abd al-Rahman I (756-788) og Mohammed I startet forfølgelser, og midt på 800-tallet drev de kristenforfølgelser under emir Abderrahman (Abd al-Rahman) II (822-52).

I 786 begynte emir Abd al-Rahman I byggingen av den store moskeen i Córdoba, som nå er byens katedral. Både kristne og muslimer samarbeidet på den tiden for å gjøre Córdoba til en blomstrende by med et elegant raffinement som var enestående i Europa. Det var ikke maurisk praksis å tilintetgjøre den erobrede befolkningen eller å undertrykke deres skikker og religion, men å kontrollere befolkningen var tvingende nødvendig. På lang sikt ble den uunngåelige kollaborasjonen med okkupasjonsmakten oppfattet som en svekkelse av det som var mest essensielt for den innfødte befolkningen, noe som fremprovoserte ikke bare fiendskap, men også desperasjon etter hvert som folkets grunnleggende verdier ble truet av utslettelse.

Konversjoner til islam, uansett grunn, var nedslående for de beleirede kristne. Dagliglivet ble besværlig, selv om okkupantene var moderate menn og lot de kristne i fred så lenge de ikke forsøkte å omvende mislimer til kristendommen. I tillegg til generell skatt som var nødvendig for å finansiere byggevirksomheten, ble det lagt en forhatt koppskatt på alle ikke-muslimer. For å overleve var det nødvendig med en viss kjennskap til arabisk, for å komme lenger enn det, var det nødvendig å beherske språket flytende. Dette kunne ikke oppnås uten å fordype seg i arabisk litteratur, som var imponerende, selv om toppen skulle nås først i århundret som fulgte.

Noen gikk løs på mauriske studier med entusiasme i en ekte fredsfremmende ånd, og ikke få kristne og jøder innehadde høye stillinger i administrasjonen til tross for offisiell ulyst. Ekteskap mellom muslimer og kristne var en kompliserende faktor, spesielt når barnas religionstilhørighet var omstridt. Avkommet av en muslimsk far var dømt til å bli muslimer, for hvis de valgte kristendommen, ble de bedømt som apostater (frafalne) fra islam, og dermed gjenstand for dødsstraff.

Kristne fant at de levde under en monoteistisk religion, og det fantes dem som lurte på hvilken forskjell det egentlig var mellom dem og maurerne. Og om kristne ble opprørt over det livet av luksus og fornøyelser som ble ført ved hoffet, var det glødende muslimer som så på det med like stor avsky. På den andre siden kunne personen Muhammed for de fleste kristne ikke oppfattes som noe annet en som ville ta Kristi plass. Hvis lojalitet til Kristus noen gang skulle presse seg frem hos de undertrykte, ville det uttrykkes i en avvisning av profeten, og det innebar også dødsstraff.

Det kristne presteskapet var utdannet i sine egne institusjoner og i kontakt med kristen tradisjon, så de så spørsmålene temmelig klart. Maurerne visste også at presteskapet ville være det naturlige senteret for motstand. En måte å nøytralisere muligheten til motstand, var å kontrollere utnevnelsene til bispesetene. Ingen biskop kunne oppta sitt embete uten emirens godkjennelse eller uten å betale en avgift. Bispeseter kunne kjøpes åpent. Erkebiskop Reccafred av Sevilla ble regnet som et redskap for maurerne av det radikale kristne partiet, selv om det i dag er umulig å bedømme hvor langt eller om han i det hele tatt var kompromittert.

På et tidspunkt sluttet den hellige presten Eulogius (sp: Eulogio) ved basilikaen St. Zoilo i Córdoba å feire messe for å unngå det inntrykk at han var i kommunion med Reccafred, og til dem som gjorde et poeng ut av å understreke maurernes toleranse, sa han: «Kan det virkelig sies at vi lever i fredelig sameksistens når de ødelegger våre basilikaer, fornærmer prester og tvinger oss til å betale en utålelig skatt hver måned? Ingen av oss kan gå trygt blant dem eller leve sammen med dem i fred. Ingen av oss kan krysse festningsvollene uten å bli overøst av fornærmelser. Når vi er nødt til å forlate vårt lille hjørne i et eller annet huslig ærend til markedet eller torget og de ser at vi er klerikere, slynger de skamløse skjellsord mot oss som om de var gått fra forstanden, for ikke å snakke om barna som forfølger oss gjennom gatene mens de bombarderer oss med stein».

Eulogius tilhørte en gammel familie av «senatorrang», noe som kan antyde romersk opprinnelse, men som også kan bety at medlemmer av familien av senators rang hadde vært i byens tjeneste. I den nye situasjonen var familiens status betydelig redusert, men den holdt fast ved kristendommen. Eulogius var bestemt for prestestanden av sin mor, og som syvåring ble han innskrevet ved skolen som var tilknyttet basilikaen St. Zoilo, hvor han gjennomførte sine studier som en forberedelse til en geistlig karriere. Han var intelligent og flittig og ble snart kalt «lærernes overmann».

Han søkte andre steder i Córdoba etter lærere som kunne bringe hans studier videre, og det var slik han møtte abbed Esperaindeo (Sperandeo), en halvveis eremitt og lærd i patristikk, som elsket troen og priste det latinske språk og den iberiske kultur. Esperaindeo var alt for mild til å hate, men han klarte ikke å føle annet enn avsky mot de arabiske erobrerne og alt de hadde brakt til Spania. Han skrev en biografi som nå er gått tapt om de første martyrene som ble drept under maurerne på 800-tallet, de hellige brødrene Adolf og Johannes (sp: Adolfo y Juan) i 822. De ble drept under emir Abderrahman (Abd al-Rahman) II (822-52).

Esperaindeos innflytelse på Eulogius må ha vært betydelig. Boken Memorialis Sanctorum, «De helliges minne», som Eulogius begynte på i 851 og som dekker tidsrommet 850-59, kan godt ha vært ment som fortsettelsen av det arbeidet som ble påbegynt av Esperaindeo. Dette verket ble publisert først i 1574. Mellom 850 og 859 led 48 kristne martyrdøden i Córdoba for religiøse fornærmelser mot islam.

I kretsen rundt abbed Esperaindeo møtte Eulogius en ung mann på omtrent sin egen alder, Pablo Alvaro (Alvarus, Alvarez), som han straks følte sympati for, og som fra første øyeblikk ble hans venn og fortrolige. Han delte vennens tilbøyeligheter og forhåpninger, spesielt hans kjærlighet til teologisk debatt. Eulogius fortsatte studiene og ble ordinert, mens Alvaro giftet seg.

Eulogius var også en mann av bønn og bot: Alvaro taler om han tilbrakte hele netter i bønn. Han var en hyppig besøkende til flere klostre i utkanten av Córdoba, hvor han fant likesinnede ånder som nørte hans glød og hvis glød han til gjengjeld opprettholdt. Et av disse klostrene ba Eulogius om å skrive en monastisk regel for dem. Hans vennskap med kommunitetene var av enorm betydning i historien til Córdobas martyrer, siden mange av dem kom fra slike monastiske grupper.

Like viktig for en som med Alvaros ord skulle komme til å bli incitator martyrum et laudator, «martyrenes inspirator og lovpriser», var hans utnevnelse til leder for skolen som var tilknyttet St. Zoilo. Unge kristne skulle komme til å bli oppflammet/tent av hans lidenskapelige lojalitet til troen og til den kulturen den hadde fostret gjennom århundrene. Han tok helt naturlig ledelsen for de radikale kristne, rådga dem, beskyttet dem, fulgte dem til deres henrettelse, og senere skrev deres acta, støpte dem i den heroiske formen til de romerske martyrene. Eulogius var samtidig hagiograf, apologet og propagandist for martyriets ideal.

Dette var ikke et ideal som vant støtte fra hele den kristne samfunnet, som heller var tilbøyelige til å ligge lavt. Hvorfor bytte ut et tålelig om enn ukomfortabelt modus vivendi med de muslimske okkupantene med et regime av represalier? Muslimene selv ble forbløffet over kristne som søkte døden og lo overfor torturen. De søkte ikke bare hjelp fra biskop Reccafred, men krevde et konsil av biskoper for å stoppe bevegelsen. Men noen av martyrene lovte at når de sto for Gud, ville de fornekte dem som hadde nektet å vitne for Kristus blant menneskene, og Eulogius var rask til å påpeke at det også i tidligere tider hadde vært dem som aktivt søkte martyriet i sin iver etter å vitne for Kristus.

Den første personen som ble henrettet på 850-tallet, ble martyr nesten ved en tilfeldighet. Presten Perfectus (sp: Perfecto) tilhørte basilikaen St. Acisclus, som også var et senter for kristen utdannelse, og snakket arabisk flytende. Han ble anklaget for å ha kalt Muhammed en falsk profet, men benektet anklagen av frykt for døden. Men i fengslet fikk han motet tilbake og gjentok sitt utsagn, og derfor ble han halshogd den 18. april 850.

Få uker senere var det den hellige Isaaks (Isaac) tur, en kristen av fornemme og velstående foreldre, så dyktig i arabisk at han hadde en av de høyeste stillingene i administrasjonen som tok seg av de sakene som angikk lokalbefolkningen. Han hadde plutselig forlatt alt og trådt inn i dobbeltklosteret Tábanos, rundt en mil fra Córdoba, og like plutselig forlot han det etter tre år for å konfrontere sine tidligere kolleger. Han ble dømt for å ha fornærmet Profeten og ble halshogd. Hans legeme, hengt opp etter føttene, ble utstilt i flere dager før det til slutt ble brent og asken kastet i Guadalquivir, slik at ingen kunne redde den minste lille relikvie. Eulogius nevner ingen navn, men antyder at andre kristne led martyrdøden sammen med Isaak. Imidlertid nevnes en ung mann ved navn Sanctius (Sancius; sp: Sancho; fr: Sanche) eksplisitt, han var tidligere krigsfange og deretter frivillig i det kongelige regiment, og han ble spiddet til døde to dager etter Isaak.

Den brutale dommen mot Isaak hindret ikke at han skapte presedens; i stedet fikk oppfordringen om aktivt å søke martyriet, stadig større støtte. Mandagen etter Isaaks henrettelse ble enda seks martyrdrept. Det var de hellige Peter, Walabonso, Sabinian, Wistremundus, Habentius og Jeremias (sp: Pedro, Walabonso, Sabiniano, Wistremundo, Abencio y Jeremías).

Peter var prest og Walabonso var diakon, og begge hadde kommet til Córdoba for å studere, og deretter tjenestegjorde de for nonnene i klosteret Cuteclara. Sabinian og Wistremundus (Vistremundo) var fra klosteret St. Zoilus i Córdoba; den ene hadde vært der lenge, mens den andre nettopp hadde trådt inn, som «løp martyriet i møte», som den hellige Eulogius skrev. Habentius var eneboer i klosteret St. Kristoffer (San Cristóbal) og levde et ekstremt asketisk liv, mens Jeremias var en svært gammel mann som hadde grunnlagt dobbeltklosteret Tábanos, rundt en mil fra Córdoba.

De seks erklærte sin solidaritet med de hellige Isaak og Sanctius, som var henrettet henholdsvis 3. og 5. juni 850, og de gjentok fordømmelsen av Muhammed. Jeremias ble slått på det grusomste, nesten til døde, og alle seks ble halshogd den 8. juni. Deres legemer ble offentlig stilt ut noen dager før de ble brent og kastet i elven uten noen spor.

Diakonen Sisenandus (Sisenando) fulgte dem den 16. juni. Hans lik ble berget og gravlagt i kirken St. Acisclus. Diakonen Paulus (sp: Pablo), som var en både nestekjærlig og sjarmerende ung mann, hadde vært elev ved skolen ved kirken St. Zoilo. Han beskyldte muslimene for tom kunnskap og deres profet for galskap, og bekjente at Kristus var den sanne Gud. Han ble da fengslet og kastet i et fangehull, hvor han fant en prest ved navn Tiberino, som hadde sittet der i tyve år. Paulus ble henrettet den 20. juli, og få dager senere fikk Tiberino reise tilbake til sin hjemby. Paulus' lik ble liggende utenfor palassets murer uten å bli gravlagt, men ble senere berget sammen med liket av munken Theodemir (sp: Teodomiro), som led martyrdøden den 25. juli. Begge ble gravlagt i koret i kirken St. Zoilo.

Den hellige Flora og hennes bror var barn i et blandet ekteskap. Deres muslimske far var død, så sønnen, muslimsk i henhold til lovens påbud, var familiens overhode. Deres kristne mor oppdro Flora og hennes søster til å bli trofaste og ivrige kristne. Men Flora og søsteren ble spionert på av sin bror, så de flyktet for å bo hos trygge kristne familier.

Hennes bror utløste en forfølgelse av kristne som var mistenkt for å huse dem, og mange av klerikerne ble arrestert og nonneklostrene gjennomsøkt. Flora vendte da tilbake til hjemmet og utfordret broren til å gjøre alt det onde han kunne. Han tok henne med til byens Kadi (cadí) (muslimsk dommer), og for ham bekjente hun sin tro og erklærte at det ikke var snakk om noe apostasi (frafall), ettersom hun hadde vært kristen fra barndommen og i tillegg hadde avlagt løfte om å forbli jomfru av kjærlighet til Kristus. Dommeren fikk henne da brutalt slått og pisket. Hun ble sperret inne i foreldrenes hus, men etter å ha kommet seg noe, klarte hun å rømme, og sammen med søsteren forble hun i dekning i seks år inntil hun ble brakt for dommeren enda en gang.

María, datteren av en konvertert maurisk mor og en kristen far, og hvis bror Walabonso hadde lidd martyrdøden i 850, hadde blitt nonne i klosteret i Cuteclara. Hun ble fortalt av en annen nonne at Walabonso hadde vist seg for henne og bedt henne si til hans søster at hun måtte legge bort sorgen ettersom de snart ville se hverandre igjen i himmelens glede. Hun forberedte seg da på å melde seg for dommeren. Hun gikk inn i en kirke for å be om styrke, og der møtte hun Flora, som forberedte seg på å gjøre det samme. Dommeren ble både bedrøvet og forbløffet over disse to kvinnenes ånd og sendte dem i fengsel sammen med prostituerte.

Om Isaak var martyrenes forløper og fyrtårn, var Flora og María deres heder. Eulogius selv ble arrestert i oktober eller november 851 sammen med biskop Saul av Córdoba og flere abbeder og prester som var sirklet inn etter Floras tidligere flukt. Fra fengslet skrev Eulogius et langt brev, som er kjent som Documentum Martyrii, til de to kvinnene som også satt i fengsel, og oppmuntret dem til å stå fast. Det er et edelt verk, både lidenskapelig og tilbakeholdent, hvor Eulogius fremhever evangelietekstene og Paulus-tekstene som taler om lojalitet til Kristus, og det kan sammenlignes med den hellige Kyprians Exhortatio ad martyres.

Kadien truet med å selge Flora og María til et bordell dersom de ikke oppga den kristne tro. Det var fare for at de to kvinnene kunne bli voldtatt, og Eulogius gjentok for dem den hellige Augustins erklæring om at jomfruelighet er en sjelelig kvalitet som aldri kan ødelegges hvis det ikke er noe indre samtykke til dens krenkelse: «De truer dere med skammelig slaveri, men frykt ikke: Intet ondt kan vederfare deres sjeler uansett hvilke krenkelser deres legemer blir utsatt for.» Brevet gir oss innsikt i den lidenskapelige iver til denne martyriets apostel. dempet av den ømme beundring han føler for Flora. Kvinnene ble ført for dommeren igjen, men siden de ikke kunne avledes fra sitt mål, ble de til slutt dømt til døden. Marías legeme ble funnet og tatt med til Cuteclara, mens Floras aldri ble berget. Men begges hoder ble bevart i basilikaen St. Acisclus.

I januar 852 bekjente den hellige presten Gumesindus (sp: Gomez) og den hellige munkeeremitten Servus-Dei (sp: Servideo) sin tro, og de ble henrettet den 13. januar.

Den hellige Aurelius (sp: Aurelio), sønn av en maurisk far og en kristen mor, hadde forblitt en lojal kristen. Han giftet seg med den hellige Natalia (Sabigotho), en datter av muslimske foreldre som hadde blitt kristen da hennes mor ble enke og giftet seg med en kristen. Ekteparet praktiserte sin kristne tro i det skjulte for å unngå anklagen om apostasi.

Den hellige Felix (sp: Félix) var en slektning av Aurelius. Han hadde en gang falt fra sin kristne tro, men han angret og vendte tilbake. Han giftet seg med den hellige Liliosa, som var datter av kristne foreldre. Ekteskapet var svært lykkelig, men de praktiserte også sin tro i hemmelighet og av samme grunn.

En dag Aurelius var på forum, ble kjøpmannen Johannes vist frem. Han var arrestert fordi han hadde sverget ved Muhammed, en frekkhet han hadde betraktet som godt for forretningen. Forbrytelsen kvalifiserte ikke helt for dødsdom, så i stedet ble han slått nesten til døde og offentlig ydmyket. Aurelius ble beveget av synet av Johannes' mot og gjennomgikk en omvendelse. Fra da av var han og Natalia mer åpenlyst kristne og forberedte seg på sitt eget martyrium.

Den hellige Georg (sp: Jorge) var munk i Mar Saba (St. Sabas) i Palestina og ute på en tiggertur til støtte for sitt kloster, og han fant veien til Spania og til dobbeltklosteret Tábanos, rundt en mil fra Córdoba. Der møtte han Natalia, som straks utbrøt: «Denne munken er utsett til å slutte seg til striden sammen med oss!» Kvinnene tiltrakk seg med overlegg oppmerksomhet ved å gå uten slør til kirken, og en informatør fortalte det til dommeren. Soldater ble sendt til Aurelius' hus hvor gruppen var samlet, og de ga ordre til at de kristne skulle komme ut.

Georg ble ikke tatt, så han utfordret soldatene, som slo ham brutalt. Selv om han var såret, fulgte han de andre til tribunalet. De fire nektet å fornekte Kristus, og da de ble tilbudt bestikkelser, opprettholdt de sitt avslag og ble dømt til døden. Georg sto i fare for å bli utelatt igjen, for ingen hadde hørt at han faktisk fornærmet profeten, men han gjorde det godt igjen der og da og etterlot ingen tvil. Dermed ble han inkludert sammen de fire andre, og de ble alle henrettet den 27. juli 852.

Den hellige munken Kristoffer (sp: Cristóbal) var en elev av Eulogius som hadde trådt inn i klosteret St. Martin. Han ble oppglødd over motet til martyrene, så han oppsøkte kadien (den muslimske dommeren), hvor han forsøkte å forkynne det glade budskap om Kristus og truet muslimene med helvetes ild om de ikke ville tro. Kadien ga da ordre til at han skulle fengsles og lenkes.

Den hellige munken Leovigild (Leovigildis; sp: Leovigildo) fra klosteret Ss Justus og Pastor, kom også til Córdoba for å søke martyriet. Først gikk han for å be om Eulogius' bønner, deretter meldte han seg for kadien, som fikk ham slått, lenket og kastet i fengsel, hvor han fant Kristoffer. De ble begge halshogd den 11. september 852, og deretter ble likene brent. Det som var igjen etter dem, ble plassert i basilikaen St. Zoilo.

De hellige Emilas og Jeremias (sp: Emilio y Jeremías) var brødre og hadde fått sin utdannelse ved skolen som var tilknyttet kirken St. Kyprian. Den ene var diakon mens den andre var en enkel legmann, og begge kunne arabisk. Da de ble brakt fore kadien, snakket Emilia lenge mot profeten, noe som bare provoserte frem et enda større sinne mot dem. De to ble fengslet og halshogd den 15. september 852, og deres lik ble fremvist på den andre siden av elven.

Mens disse to fortsatt satt i fengsel, fikk de selskap av to andre, den hellige Rogellus (Rogelio), som var en gammel munk, og den hellige Servus-Dei (sp: Servideo), som kom østfra, men hadde slått seg ned i Córdoba. De hadde sluttet en pakt om aldri å forlate hverandre før de hadde gitt sitt blod som martyrer. De blandet seg med folkemengden og gikk inn i en moske og forkynte evangeliet og fordømte islam. Mengden vendte seg mot dem og ville ha revet dem i småbiter hvis ikke en kadi som var til stede, hadde grepet inn. Han ga ordre om at de skulle lenkes og settes i fengsel. Til straff for å ha gått inn i moskeen ble de dømt til å få alle lemmene hogd av, og til slutt hodet. Dommen ble eksekvert den 16. september 852.

Men nå hadde både kristne og maurere blitt opprørt over blodbadet, som i øynene til noen på begge sider ble formålsløst drevet frem av en fanatisk, hysterisk og suicidal minoritet. Maurernes løsning var å øke straffene og å legge press på biskopene, som emiren hadde kalt sammen til konsil for å fordømme martyrene og å forby alle å søke martyriet ved å fordømme profeten. Eulogius fant seg i sentrum for kontroversen, ettersom han ble betraktet som den som var ansvarlig for bevegelsen. Biskopene formulerte en uttalelse for å tilfredsstille myndighetene, samtidig som den ikke eksplisitt fordømte bevegelsen.

Så døde emir Abderrahman (Abd al-Rahman) II (822-52) og ble erstattet i september eller oktober 852 av den langt strengere Muhammad I (852-86). Han avsatte øyeblikkelig alle kristne som hadde administrative stillinger ved hoffet og innførte en rekke lover som var ment å ta fra dem motet. Kirker som var bygd eller reparert de siste 300 år, skulle ødelegges – dette på en tid da moskeen i Córdoba ble betydelig utvidet. Skattene på den kristne befolkningen skulle økes, og militære pensjoner skulle stanses. Det var uunngåelig at noen kristne da fornektet troen.

Den hellige Fandilas (sp: Fándilo), en student i Córdoba som hadde trådt inn i dobbeltklosteret Tábanos, rundt en mil fra Córdoba, meldte seg for kadien, talte om evangeliet og fordømte profeten. Han ble halshogd den 13. juni 853.

Neste dag ble presten Anastasius (sp: Anastasio) og munken Felix (sp: Félix) drept. De var knapt døde før Digna (Dina), en nonne i Tábanos, trådte frem for kadien og spurte om hvorfor hennes brødre var drept på den måten. «Er det fordi vi tilber Gud og trofast dyrker Treenigheten – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og avviser alt annet som står i strid med denne bekjennelsen?» Kadien ble så rasende at han ikke en gang ga henne den vanlige tiden til refleksjon i fengselet. Hun ble halshogd straks. Benildis (sp: Bénilde), en middelaldrende kvinne, ble henrettet dagen etter.

Den hellige Kolumba, en nonne i Tábanos, som hadde fått tillatelse til å leve et eremittisk liv og hadde fortsatt med det også etter at hun var overført til St. Kyprian etter at maurerne hadde ødelagt Tábanos, gikk en dag ut av klosteret og spurte om veien til kadiens hus. Han mottok henne rolig, og like rolig forklarte hun sin tro. Han ble overrumplet av hennes vennlighet, og fikk seg ikke til å fordømme henne. I stedet sendte han henne til palasset, hvor hun ble hørt av et råd av satraper (høyere lokale funksjonærer). De dømte henne til døden, og hun ble henrettet den 17. september 853. Hennes legeme ble berget og plassert i kirken St. Eulalia.

Nyheten om Kolumbas martyrium nådde den hellige nonnen Pomposa, som også lengtet etter martyriet. Hennes foreldre visste dette og holdt henne alltid under oppsikt, men den kvelden etterlot hennes bror hovedporten åpen og hun snek seg ut. Ved daggry gikk hun inn i byen og gikk til kadien, bekjente sin tro og forkastet profeten. Hun ble halshogd den 19. september. Hennes legeme ble berget først tyve dager senere og gravlagt ved Kolumbas føtter.

Ti måneder senere ble den hellige presten Abundius (sp: Abundio) arrestert. Han tolket dette som et kall til martyrium, og dette møtte han tappert i juli 854. Hans martyrium ble fulgt av de hellige Amator, Peter og Ludvig (sp: Amador, Pedro y Luis), og rundt 855 av den hellige Sandila (Sandalus, Sandolus, Sandulf, Sandalio, Sándalo). Muligens i 855 led også den gamle mannen Vitesindus, en angrende frafallen, martyrdøden. En annen gammel prest, den hellige Elias (Helias) fra Portugal, led martyrdøden sammen med de to unge hellige munkene Paulus og Isidor (sp: Elías, Pablo y Isidoro) den 17. april 856.

Den hellige Argymirus (Argimirus; sp: Argimiro), en tjenestemann i den muslimske administrasjonen som hadde trukket seg tilbake til et kloster, ble trukket for retten for å svare på en anklage om manglende respekt for profeten mens han satt i embetet, den var rettet mot ham trolig av noen som hadde et horn i siden til ham. Han ble halshogd den 28. juni 856.

Den hellige Aurea var av muslimsk opphav og med alt for høye forbindelser til å bli berørt av forfølgelsene. Hun hadde vært nonne i Cuteclara i over tretti år da medlemmer av hennes familie fra Sevilla anga henne til kadien, som hun var i slekt med. Han lovte henne full heder hvis hun ville fornekte kristendommen og bekjenne islam, men hvis hun ikke ville det, ventet tortur og døden.

Da ga Aurea etter og ble satt fri, men hun vendte tilbake til sitt kloster, og i stedet for å fornekte sin tro, ble hun mer knyttet til den enn noen sinne, og hun sørget over sitt øyeblikk av svakhet. Hun ble igjen angitt til kadien, som eksploderte av raseri ved tanken på hennes svik. Hun ble sendt til fengselet i lenker og halshogd etter emirens dekret den 19. juli 856. Hennes lik ble stilt ut og deretter kastet i elva, og derfra ble det aldri berget.

Det var tre brødre som levde i provinsen Cabra ved Córdoba. En var kristen og en var muslim og den tredje var den hellige Roderik (Roderick, Rodericus; sp: Rodrigo), som var kristen og prest. En kveld begynte de to første å krangle om religion. Roderik grep inn, bare for å bli slått bevisstløs i slagsmålet. Muslimen fikk lagt ham på en båre og båret rundt i byen, mens han annonserte at hans bror presten ønsket at det skulle bli kjent før han døde at han hadde fornektet sin kristne tro og vendt tilbake til islam.

Men Rodericus kom seg igjen, og han ble svært sint da han hørte hva som hadde skjedd. Han flyktet til åsene utenfor Córdoba og bodde der i fem år. I begynnelsen av 857 kom han inn i Córdoba i sin prestedrakt og ble gjenkjent på gaten av sin muslimske bror, som fikk ham brakt til kadien. Deretter ble han kastet i fengsel.

Der ble han venn med den hellige Salomon (sp: Salomón), som var en frafallen fra kristendommen som hadde angret og vendt tilbake. Da kadien fikk høre om deres vennskap, ga han ordre om at de skulle skilles. Senere forsøkte han å friste dem til å avsverge troen ved løfter om gunstbevisninger, men han klarte ikke å overtale dem. Derfor dømte han dem til døden, og de ble henrettet den 13. mars 857. Som vanlig ble det iverksatt tiltak for å nekte de kristne tilfredsstillelsen av å ære sine martyrers relikvier, men disse ble til slutt funnet og gravlagt med stor jubel.

Selv om emir Muhammad nå var beleiret på mange sider av trusler mot sitt imperium, slappet han aldri av i sin kamp mot de kristne. I 858 var alt imidlertid rolig. Både Eulogius og Alvaro hadde akseptert at frivillig martyrium ikke skulle oppmuntres. Eulogius hadde blitt valgt til ny erkebiskop av Toledo, men han skulle aldri bli bispeviet. Roderiks acta var de siste han skrev selv, og de ble innarbeidet i hans siste apologetiske arbeid, Liber apologeticus martyrum. Alvaro avsluttet historien om martyrene i Córdoba i denne perioden (822-59) med beretningene om martyriene til Eulogius' selv og den hellige Leocritia (Lucretia; sp: Lucrecia).

Leocritia ble født i en fornem og rik muslimsk familie. Hun hadde en kristen slektning, en nonne som hadde gitt henne opplæring i troen og som fikk henne døpt. Hennes familie forsøkte enhver tenkelig list for å bringe henne tilbake til sine islamske røtter. Hun klarte ikke å rømme fra det omhyggelig voktede huset, så hun sendte et budskap til Eulogius og beskrev sin sørgelige tilstand.

Han rådet henne til å prøve å finne en anledning til å rømme, og den ga seg da en slektning skulle gifte seg. Hun forslo å gå i bryllupet, noe hun fikk tillatelse til. Men da hun ikke kom tilbake, ble det satt i gang en leteaksjon. Eulogius fikk henne flyttet ofte og om natten fra et trygt hus til et annet. En natt kom hun til hans hus og ønsket å snakke med hans søster Anulona, som han bodde sammen med. De tilbrakte natten i bønn og ventet på personen som skulle bringe henne tilbake ved daggry. Men hennes eskorte kom først etter at solen var stått opp, og det var for sent til at de kunne ta sjansen på å bevege seg i byen. Derfor ble det bestemt at hun skulle ligge i dekning der den dagen. Men kort etter ble huset omringet av politi, og Eulogius og Leocritia ble tatt.

Kadien forlangte at Eulogius skulle oppgi sine grunner for å huse den unge kvinnen. Han svarte at det var en av hans embetsplikter å hjelpe alle som ba om opplæring i troen, og at han til og med var villig til å undervise kadien selv om han ønsket det. Han ble da beordret pisket, men han ville ikke akseptere den vanærende straffen. «Tror du at du kan ødelegge mitt legeme med en pisk? Hvis du ønsker å sende min sjel tilbake til Gud, er det best du kvesser ditt sverd. Jeg er en kristen, som jeg alltid har vært. Jeg bekjenner at Kristus, sønn av Maria, er den sanne Guds Sønn».

Eulogius ble da sendt til palasset, hvor et tribunal av tjenestemenn ved hoffet i all hast ble satt sammen. En av disse, ulykkelig over å se en slik god og fremragende mann i fare for å bli henrettet, prøvde å overtale ham til å gi etter, og lovte at han ville sørge for hans sikkerhet. Eulogius takket ham, men sa: «Om du bare visste hva som venter oss!» Han avla enda en trosbekjennelse for forsamlingen og ble dømt til døden. Da han ble ført ut, slo en av evnukkene ham på kinnet. Han vendte da det andre kinnet til, men ble puffet ut av rommet av soldatene.

Da han kom til henrettelsesstedet, knelte han ned, strakte ut armene, gjort et stort korstegn, ba stille og strakte frem nakken for sverdet. Det var den 11. mars 859.

Fire dager senere ble Leocritia, som hadde avslått bestikkelsene som ble tilbudt henne og var like fast i troen, halshogd og kastet i elva Guadalquivir. Hennes legeme ville ikke synke, men holdt seg synlig. De kristne gravla Eulogius i basilikaen St. Zoilo og Leocritia i basilikaen St. Genesius. I desember 883 fikk Alfonso III den Store relikviene av de to av emir Muhammad I. Den ansvarlige for anmodningen og overføringen var presten Dulcidio fra Toledo. Relikviene ble plassert i kapellet Santa Leocadia i katedralen i Oviedo i januar 884, og de ble i 1303 overført til Camera Santa i katedralen i Oviedo, hvor de fortsatt hviler sammen.

Henrettelsene av kristne i Córdoba var ikke slutt med dette, blant annet led den hellige Laura martyrdøden i 864, men her slutter Eulogius' og Alvaros beretning.

Martyrene i Córdoba mellom 822 og 859

Kilder: Butler (III), Engelhart, CE, de enkeltes biografier - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 2004-04-19 20:51