Den hellige Corentin av Quimper (~375-~460)

Den hellige Corentin (Corantyn, Cury: bret: Kaourintin, Kaouritin, Kaour; lat: Corentinus) ble født rundt 375 i Armorica eller Aremorica (fr: Armorique), det gamle navnet på den delen av Gallia som inkluderer den nordvestlige spissen av Frankrike. Det var de britiske emigrantene som ga regionen sitt nåværende navn Bretagne (engelsk: Brittany; bretonsk: Breizh), opprinnelig Petite Bretagne («Lille Britannia») for å skjelne det fra Grande-Bretagne (Storbritannia).

Ifølge tradisjonen, som er etablert ifølge to tekster fra 1000- og 1200-tallet, var Corentin født i Armorica av bretonske foreldre. Andre kilder hevder at hans keltiske far skal ha kommet fra Irland og slått seg ned i Cornouaille i Armorica. Vi vet at Corentin eksisterte og at han sikret etableringen av Kirken i Cornouaille i Bretagne. De britiske emigrantene hadde kalt de vestligste provinsene i Armorica ut mot Atlanterhavet for Cornouaille (Cornoüaille; Kernev; bretonsk: Bro Gernev) («Cornwall») og Domnonée (Domnonea; lat: Dumnonia) («Devon»).

Corentins navn opptrer første gang i et avsnitt i biografien om den hellige Winwaloe (fr: Guénolé), en av de høyest ærede bretonske helgenene, som skal ha vært hans venn. Biografien ble skrevet rundt år 880 av Wrdisten (Gurdisten), en munk i Landévennec. I sin lovtale assosierer Wrdisten Corentin med den legendariske kong Gradlon og Winwaloe og kaller ham «en av de tre strålene fra Kristi lys som skinte på Cornouaille» (un des trois rayons de la lumière du Christ qui brilla sur la Cornouaille). For Wrdisten var Corentin også en av de fire søylene som Cornouailles storhet hviler på: kong Gradlon, de hellige Corentin, Winwaloe og Tudwal av Tréguier, som han regner som den første og største.

En vanfør prest og eremitt ved navn Primael hadde et kapell i Châteauneuf-du-Faou, og Corentin dro for å besøke ham. Han ble natten over i hans eneboercelle, og neste morgen gikk Primael for å hente vann i en kilde som lå et stykke unna. Ettersom presten var vanfør og veien var lang, syntes Corentin synd på ham, så han stakk staven sin ned i bakken og fikk en kilde til å strømme frem ved eremittens dør.

Under en jakt kom fyrst Gradlon på villspor, og han var svært sulten da han kom over hytten til Corentin. Eneboeren ble da tvunget til å skjære av et urimelig stort stykke av ryggen på fisken. Kongens kokk fnyste imidlertid over hvor lite det var, men da han begynte å steke fisestykket, mangfoldiggjorde det seg i pannen slik at det ble nok til å mette kongen og alle som kom til eneboerhytten. Gradlon var naturligvis nysgjerrig etter å se fisken, og Corentin tok ham med til kilden. Der fant de fisken svømmende omkring, helt uskadd. En av kongens tjenere prøvde sin egen kniv på fisken, og såret ble ikke leget før Corentin oppdaget det som hadde skjedd og gjorde fisken hel igjen. Deretter bød han den å dra sin vei slik at den ikke skulle bli utsatt for nysgjerrige som ganske sikkert ville komme til kilden når de hørte om miraklet. Lesiningen for Corentins fest i breviaret i Quimper sier at det var biskopen av Léon som prøvde kniven på fisken, men breviaret i Léon avviser denne anklagen og legger skylden på kongens tjener.

Kongen ble sjarmert av miraklet, og som belønning for hans gjestfrihet ga han Corentin alle sine besittelser i skogen samt sin jakthytte i Plomodiern, og der bygde Corentin et kloster for sine disipler samt en skole for barn. Han hadde en rekke of elever boende i sitt kloster, blant dem var de mest berømte de hellige Winwaloe, Tudinus (Tudy, Tudi, Tudec, Tudius, Tegwin, Thetgo, Tugdin) og Jacut, som senere ble abbeder i tre berømte klostre. Han skal ha viet Tudinus og Winwaloe til abbeder av Landévennec.

Få år senere døde biskop Marcellus av Cornouaille, og når både han og flere andre britiske biskoper som hadde flyttet til Bretagne, var borte, trengte de britiske i Armorica nye hyrder som var kjent med språket og skikkene. Ved hjelp av fyrst Grallos innflytelse ble Corentin trukket bort fra sin eneboerhytte av folket i Cornouaille, som valgte ham til sin biskop. En historie vil ha det til at han ble konsekrert av den hellige Marin av Tours (ca 316-397), som imidlertid hadde vært død en stund på dette tidspunkt.

Gradlon (Grallon, Grallo, Gallon) kalles «konge» og sønn og etterfølger av Conan Meriadek (Conan Meriadog, Conanus) (ca 340-ca 387), første konge av Vannetais og fyrste av Dumnonia (d. 421?). Hans halvbror Erbin var konge av Bretagne (ca 387-ca 400), og selv skal Gradlon (Gadion, Gadeon, Cadfan) ha vært konge av Dumnonia (ca 387-ca 390), altså Devon i Sørøst-England.

Den nye biskopen dro ut for å besøke helse sitt bispedømme, korrigerte misbruk, bekjempet overtro som var knyttet til druidereligionen og sørget for å få utdannet prester for tjeneste i sognene. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) har bevist at bispedømmet Quimper må ha vært representert på konsilet i Angers i 453 av en av de fire prelatene Sarmatio, Chariato, Rumoridus og Viventius, og på konsilet i Vannes rundt 465 av en av de to prelatene Albinus og Liberatus. Det er derfor høyst sannsynlig at det var Corentin som undertegnet vedtakene (canones) fra Angers under navnet Charaton.

Et av vedtakene fra Angers var forsømmelsen av «de omstreifende munkene som vandrer unødvendig omkring, og uten anbefalelsesbrev». Dette var et slag rettet mot de keltiske munkene, som var svært henfallen til denne omstreifingen. Men de gjorde det med en god hensikt, nemlig for å etablere lanns eller religiøse sentre for de ulike klanene eller stammene.

Corentin døde i Quimper i Cornouaille en 12. desember (?) rundt 460, selv om flere årstall fra 453 til ca 490 er foreslått. Dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store{Frère Albert Le Grand – Religieux, Prêtre de l'Ordre des Frères Prêcheurs de Morlaix, Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636)} plasserer hans død til 530, uten at historien er i stand til å bekrefte denne dateringen. Duchesne fester lite tiltro til tradisjonen som gjør de hellige Gonoganus (Guenoc, Goennoc, Conogan) og Allorus (Alor, Alori) til Corentinus’ første og andre etterfølger. Hans etterfølger var tilsynelatende en Mynn (Menw eller Menow), som var født i Irland.

Corentin ble gravlagt i Quimper, og det skal ha skjedd en rekke mirakler ved hans grav. Hans relikvier ble oppbevart med respekt i katedralen inntil de normanniske invasjonene på 800-tallet. I frykt for at de ville bli vanhelliget av disse norske barbarene bestemte presteskapet i Quimper i 878 at de skulle fraktes til et skjulested og låses inne. Senere ble de betrodd til biskop Salvator av Aleth, som på grunn av krigene i området søkte tilflukt i Frankrike og tok med seg relikviene av mange bretonske helgener til Frankrike, blant dem Corentins. Prelaten kom til Paris i 965 og ga relikviene til den senere kong Hugo Capet (fr: Hugues) (987-96), som deponerte dem i kirken Saint-Bathélémy (Saint-Barthélémi) i Paris, som senere ble til kirken Saint-Magloire. Deretter ble relikviene delt opp og spredt til flere steder, og Corentins kom til det berømte klosteret Marmoutier nær Tours, selv om en del ble igjen i Paris, hvor klosteret Saint-Victor hadde dem frem til Den franske revolusjon. Et kloster med 120 benediktinernonner ble grunnlagt under Corentins beskyttelse av kong Filip II August (fr: Philippe Auguste) (1180-1223) en mil fra Nantes.

I 1623 [kilden De excidio reliquiarum – de l'exil des reliques sier 1643] fikk Quimper en arm av sin skytshelgen tilbake fra klosteret Marmoutier. Den ble med stor heder plassert i katedralen og ble gjenstand for en spesiell ærbødighet av de troende i landet. Ved Den franske revolusjon ble denne uvurderlige relikvien ødelagt av de revolusjonære sammen med resten av Corentins legeme. I 1809 hadde man bare en liten bit igjen i Tours, og den ble gitt til den daværende biskopen av Quimper, Dombidau de Crouseilhes. Han deponerte den i sin katedral, hvor den fortsatt æres.{Dom Guy-Alexis Lobineau, Vies des saints de Bretagne, Rennes 1725, komplettert av abbé Tresvaux i ny utgave av Lobineaus verk i 5 bind (1836-38)} For noen år siden ble en del av relikviene stjålet.

Abbediet Sainte Mauve i Montreuil-sur-Mer hevder å ha en stor andel av Corentins relikvier. En annen del er i abbediet i Boquen, hvor de ble brakt sammen med andre av Dom Alexis Presse fra kirken Saint-Jacques du Haut-Pas i Paris. Corentins kult utviklet seg spesielt i Cornouaille, og derfra innover i landet. Han er på den andre siden dårlig kjent i de gamle bispedømmene Léon og Tréguier.

Selv om Corentin regnes som grunnlegger, er han ikke den første biskopen av Cornouaille. Regionen hadde først blitt evangelisert på 300-tallet av munker og biskoper fra Nantes. Tradisjonen som sier at Corentin ble bispeviet av Martin av Tours, vil kanskje ganske enkelt vise denne forbindelsen med erkesetet Tours og bispedømmets gallo-romanske opprinnelse. Denne tolkningen synes bekreftet av de arkeologiske undersøkelsene som er gjennomført i Locmaria, det stedet hvor byen lå på gallo-romansk tid, men i dag en forstad til Quimper. Det fremtidige Cornouaille synes også å ha blitt bebodd på 300/400-tallet av folket Curiosolitae, som kom fra området rundt Dinan. Deres hovedstad hadde rang av civitas, de viktigste byene i imperiet, utstyrt med en yppersteprest for den offisielle religionen. Etter Konstantin ble en civitas ofte et bispesete, og det er mulig at Locmaria hadde en første biskop, som ville vært kalt biskop for Curisopites, en gren av Curiosolitae. Dermed ville den grunnleggelsen fortatt av Gradlon og Corentin vært en andre grunnleggelse. Det overtaket som dagens Quimper fikk over Locmaria, skjedde gradvis med utgangspunkt i den nye katedralen og dermed Corentins kult.

En annen tolkning understreker at et keltisk monastisk bispesete lå i Aquilonia, et annet navn på Locmaria, etablert av bretonerne under insulær autoritet, i en del av Armorica hvor de hadde vært siden 200-tallet. Dets biskop-abbed ville ha vært fullstendig uavhengig av autoriteten til bispesetet i Tours. Om dette finnes det vitnesbyrd både i det faktum at det fantes organisert kristendom før grunnleggernes ankomst og i liturgien selv, den gamle intronasjonen av biskopen av Quimper som startet i Locmaria.

Dermed ville det ha vært en andre grunnleggelse som historikeren Le Duc plasserer til slutten av 700-tallet, etter andre kilder på 500-tallet, når bispesetet i Aquilonia-Locmaria ble flyttet til Quimper ved den første byggingen av en katedral under kong Gradlon. Corentin var da den første biskopen av et enormt bispedømme som strakte seg til østgrensen for territoriet til den galliske stammen Osismii (fr: Ossismes) nordvest i Bretagne, lenge etter at den første grunnleggelsen var blitt falmet like før ankomsten til den hellige Paulus Aurelian på begynnelsen av 500-tallet.

Denne tolkningen har dessuten den fordelen at den forklarer nærværet av bretonske biskoper på de konsilene som var samtidige med grunnleggelsene og henvisninger til åpenbart insulær praksis uten at men vet nøyaktig setene til disse biskopene. I tillegg finner en rekke av de biskopene som æres som gamle biskoper av Cornouaille, sin plass her.

De immigrantene som kom fra Cornwall tok kontrollen over dette bispesetet for å gjøre det kornisk. Navnet kommer fra latin Cornubia, som ga fransk Cornouaille og engelsk Cornwall. På 1000-tallet var det fortsatt et bispedømme Cornubia i Cornwall, hvor kulten for Corentin var omfattende rundt byen Curriton, i dag Cury. I den sørøstre delen av Cornwall finnes også Llan Querenthyn, som på engelsk har blitt til Lacrenton.

Uansett hvilken tolkning som velges, gallo-romansk eller keltisk, vil man se at bispedømmet Cornouaille har en lang historie. Inntil Den franske revolusjon var bispedømmet svært stort og strakte seg fra Penmarc'h til Quimperlé (bret: Kemperlé), fra toppene av fjellene i Arre til breddene av elven Gouet i Quintin, noe som mer eller mindre korresponderer med det gamle territoriet til den galliske stammen Osismii (fr: Ossismes), minus Léon og Goelo.

Med loven av 12. juli 1790 ble de franske bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d’Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes. I departementet Finistère var det ikke plass til to bispedømmer, og Quimper ble valgt til bispesete på grunn av deres støtte til revolusjonære tiltak, for bispedømmet Quimper et Léon, på bekostning av Saint-Pol-de-Léon, som tradisjonelt var frommere og mer monarkistisk.

Fra tidlig i middelalderen ble Corentin æret som den første biskop av Cornouaille. Det finnes to versjoner av kataloger over biskopene av Quimper, en i et kartularium (lat: Chartularia, et klosters fortegnelse over gavebrev) fra Quimperlé fra 1100-tallet, mens den andre er bevart i et kartularium fra Quimper fra 1400-tallet. Begge nevner en St. Corentinus som første biskop av Quimper, men hans biografi er av svært sen opprinnelse og er et svært utilfredsstillende produkt med få historiske detaljer. Den ble skrevet etter 848, da Nominoe erklærte de bretonske bispesetenes uavhengighet fra erkebispestolen i Tours og organiserte dem under erkebiskopen av Dol, og før 876, da Corentins levninger ble flyttet. Biografien hadde et polemisk formål, skrevet av en motstander av den bretonske kirkens uavhengighet, som ville gi et historisk grunnlag for kravet om overhøyhet fra kirken i Tours. Derfor lar biografien Corentin dra til Martin av Tours for å motta bispevielsen. Men samtidig lar han Corentin delta på konsilet i Angers over femti år etter Martins død. Biografen blander også sammen den hellige Paternus av Vannes (Padarn) og den hellige Samsons fetter Padarn.

Corentins kult spredte seg fra Bretagne til det sørvestlige England, hvor han var kjent som St. Cury. På halvøya Lizard, sørspissen av Cornwall, finnes nær Helston en by ved navn Cury. Han er skytshelgen for denne byen og kirken der bærer også hans navn, St Corentin. I 1219 ble byen Cury først kalt Egloscuri, mens Cury trolig er en kjæleform av navnet Corentin. Et gammelt kors står nær hans kirke, og i 1890 ble en freske oppdaget i Breage (moderkirken i Lizard), som avbilder ham i korkåpe og mitra og med hyrdestav. Ved siden av ham er en fisk. Hans navn opptrer i et missale fra Winchester fra 900-tallet og i et litani fra Canterbury fra 1000-tallet. Hans navn siteres i de engelske litaniene fra 600-tallet, oppdatert av dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B. Relikvier av ham skal ha kommet til Abingdon, Waltham og Glastonbury.

En gammel bretonsk kult til hans ære ble gjenopplivet etter en privatåpenbaring på 1600-tallet, da flere gamle helligdommer for ham der ble restaurert. Hans kult ble enda mer populær på 1600-tallet gjennom prekenene til den store salige misjonæren Julian Maunoir. Corentins minnedag er 12. desember i bispedømmene Léon, Quimper og Saint-Brieuc, mens Exeter-martyrologiet angir 1. mai som hans gamle festdag. Dette er trolig en translasjonsfest som minnes overføringen av hans relikvier. I sognet Cury ble han feiret den 2. november og i bispedømmet Nantes den 11. desember. I Tours ble han feiret den 5. september. Hans fest (translasjon?) i Quimper er anledning for presanger i form av velsignede kaker. Innen ikonografien er Corentins attributt en fisk. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han påkalles som skytshelgen for lamme.

Corentin er den eneste av de syv som ikke har noen by i Bretagne som bærer hans navn. Til gjengjeld har vi landsbyen Cury i Cornwall som udødeliggjør hans minne. I tillegg er det svært mange kirker og kapeller som er plassert under hans beskyttelse i Finistère og Côtes d'Armor. Katedralen i Quimper er viet til ham (Cathédrale Saint-Corentin), men ingen sognekirker. Kapeller er viet til ham i Briec, Plomodiern, Île de Sein, to i Scrignac (i ruiner) et i Carnoët (22). Kapeller er forsvunnet i Plogonnec, Plonéour-Lanvern, Poullaouen og Le Trévoux.