Den hellige Tudwal av Tréguier (~528-~564)

Den hellige Tudwal (Tual, Thual, Tudi, Tudy, Tudec, Pabu, Pabuth, Paban; fr: Tudgual, Tugual, Tudual [deformert til Tugdual]; lat: Tudgualus, Theodovellaunus, Tugdualus; eng: Theowald) ble født rundt 528 i Wales (kildene Infocatho og infobretagne.com sier at han ble født i Devon i Sørvest-England). Han skal ha vært en av sønnene til kong Hoel I Mawr (den Store) av Armorica (Bretagne) (d. 544), nevø av den engelske High king Arthur. Hans mor var den hellige Pompaea (Pompaïa; fr: Pompée), søster av fyrst Rigald (Rigual, Riwall, Riwal) av Domnonea (fr: Domnonée) (ca 500-20).

Tudwal fikk sin første utdannelse i den hellige Illtuds kloster. Blant Illtuds mange elever var foruten Tudwal de hellige Samson av Dol, Paulus Aurelian av Léon, Gildas den Vise, David av Wales, Baglan og Leonorius. Denne Leonorius (Lunarius; fr: Léonore, Lunaire) var ifølge kilden la-france-orthodoxe.net Tudwals bror, mens andre kilder sier at han er en rent legendarisk skikkelse. I klosteret vokste Tudwal i kunnskaper og dyder. Hans novisiat var fullt av åndelige prøvelser: «Demonen ga ham ikke ro verken dag eller natt, og for å redde seg selv, påla han seg botsøvelser, faste, våkenetter og kontinuerlig abstinens, han ba konstant, han spiste bare litt tørt brød og noen grønnsaker, han drakk bare vann og sov rett på gulvet».1

Etter tiden i klosteret dro Tudwal tilbake til sine foreldre. Han ble betraktet av mennesker av sin egen rang som en eksemplarisk og beskjeden mann. Han holdt seg langt borte fra fornøyelser og menn av denne verden. Han tilbrakte det meste av tiden i kirkene og mottok ofte sakramentene med en dyp tro. Han hadde en øm omsorg for de ulykkelige, som han ga mat og nødvendige klær. Han forsvarte dem ved enhver anledning, ga husly til reisende og trøstet de hjemsøkte.

Hans navn knyttes til den hellige Mawes (bret: Maudez) både i Cornwall og i Bretagne, hvor han skal ha vært denne monastiske mesterens disippel sammen med den hellige Budoc av Dol. En kilde sier at Tudwal reiste til Irland for å studere skriften, og at han deretter ble eremitt på det som nå er Ynys Tudwal (Saint Tudwal's Island East) utenfor halvøya Lleyn i Nord-Wales. Ryktene om hans hellige liv spredte seg i landet, og folk begynte å komme for å besøke ham. Noen kom for å be om råd, andre for å anbefale seg til hans forbønn. Mange kom også for å bli helbredet av ham. Da klosterets abbed døde, tok Tudwal hans plass. Han ledet kommuniteten med klokskap og i en human ånd. Alle munkene var glade over å leve under en så god og oppmerksom far. Men en natt etter tidebønnene viste en engel seg for Tudwal og ga ham ordre om å forlate Britannia og dra til Armorica. Det skal ha vært rundt 545.

Tudwal var lydig mot Guds vilje og seilte over til Armorica (Bretagne). Han ble fulgt av sin hellige mor Pompaea, sin hellige søster Sewa (fr: Sève), sin tallrike familie og ikke minst 72 munker, som insisterte på å følge ham. Mange av Tudwals disipler skulle bli kjent som helgener, blant dem de hellige Ruellinus (Ruellin, Ruelin, Ruélin, Ruellan, Rivelen), Guevrock (Guévroc, Gueroc, Guirec, Kirec, Kirio, Keric, Kerric), Goneri (Gonnery), Loëvan (Laouénan, Louénan, Lavan) og Briarch (Briac). Disse lengtet i likhet med Tudwal etter å arbeide for Guds ære og for hjertenes omvendelse.

De gikk i land i den lille havnen Porz-Pabu i Ploumoguer nær Le Conquet i Léon, det nordvestligste av de ni historiske landskapene i Bretagne. Der fikk de land av Tudwals bror, som da var konge i Armorica, og der grunnla han et kloster i som fikk navnet Lanpabu (Lann-Pabu), i dag landsbyen Trébabu (bret: Trebabu) (29217) i Pays d'Iroise i departementet Finistère. Der fant han mange engelske emigranter som hadde flyktet fra anglernes og saksernes invasjoner, og straks klosteret var bygd, ble han værende der sammen med sine munker.

Men antallet munker i klosteret vokste, så en dag tok abbed Tudwal med seg tolv munker, forlot klosteret og dro omkring i hele landet (Bretagne) for å forkynne evangeliet. Overalt hvor de kom, helbredet Tudwal de syke, og blinde og døve fikk synet og hørselen tilbake. For å fortsette det gode arbeidet som var påbegynt, grunnla han flere klostre. Det største og i dag mest berømte grunnla han rundt 525 [?] i Nant Tre Gor, «dalen for de tre armeer» (la vallée des trois armées), Val Trechor, Val-Trégor eller Land-Treguer (bret: Traoun-Trécor), som ble til Tréguér, i dag Tréguier. Tudwal gjorde det til sin residens mens han fortsatte å undervise.

Den lokale fyrsten av Domnonea (fr: Domnonée), Rigald (Rigual, Riwall, Riwal) eller Riwal Deroc (ca 500-20), var Tudwals onkel (hans mors bror). Hans etterfølger som fyrste var sønnen Deroc II (Déroc, Déroch) (520-30), Tudwals fetter. Fyrst Rigalds fetter var den hellige Brioc, og i hans biografi heter det at han grunnla et kloster i den nå forsvunne landsbyen Kergollet i dagens Landebaeron i arrondissementet Guingamp, sør for Tréguier. Der erstattet han trolig en gallo-romansk bygning. Men da han hørte at en pest herjet i hans hjemlige Wales, bestemte han seg for å dra dit, og han etterlot ansvaret til sin «nevø» Tudwal. Innbyggerne i Tréguér valgte Tudwal til sin biskop, men han avslo med den begrunnelsen at han ikke var verdig til å ta på seg en slik ærefull byrde.

Selv om hans fetter Deroc var den lokale herskeren i Domnonia, bestemte Tudwal seg rundt 535 for å reise til Paris for å få bekreftet fra frankerkongen Kildebert I (511-58) at det aldri ville bli reist tvil om de landeiendommene han hadde mottatt i gave for å bygge sine klostre. Han reiste via Angers, hvor han besøkte den hellige biskop Albinus (fr: Aubin), som mottok ham hjertelig og tilbød seg å følge ham til Paris. Da Tudwal dro inn i Paris, skal han ha bevirket mange mirakler, blant annet sto en død mann opp på hans befaling, og han helbredet også en lam mann.

Nyheten om miraklene nådde kongepalasset lenge før Tudwal selv. Kong Kildebert mottok ham med respekt og ga ham alt han måtte ønske. Mens Tudwal var i byen, kom det utsendinger fra folket i Tréguier som ba kongen bruke sin autoritet slik at Tudwal gikk med på å bli deres biskop. Da kongen insisterte, gikk Tudwal til slutt med på å akseptere valget. Han ble da bispeviet i Paris og utnevnt til den første biskop av Treher (nå Tréguier), hvor han styrte i resten av livet. Etter keltisk tradisjon ble han bispeviet rundt 532, mens andre kilder sier 552.

Da han kom tilbake til Tréguier, satte Tudwal straks i gang med sitt arbeid. Han begynte med å ødelegge de hedenske ritene som fortsatt var vanlige blant folket, ved å plante evangeliet overalt. Han forandret ingenting i måten han levde på. Han hadde beholdt sin munkedrakt og påla seg selv botsøvelser. Hans hus var åpent for alle pilegrimer og for utlendinger. De sistnevnte inviterte han til sitt bord, og han gjorde dem kjent med Guds ord gjennom sine prekener og sitt eksempel. På denne tiden raste en alvorlig sykdom i landet, og mange mennesker døde. For å stille Guds vrede, beordret Tudwal en prosesjon etterfulgt av en preken, og sykdommen forsvant.

Den hellige biskopen var bestemt i sine uttalelser når han handlet for Guds ære, som når han handlet i kraft av sitt embete. Og det varte ikke lenge før visse mektige høvdinger behandlet ham deretter. Forfulgt og under press trakk han seg tilbake fra sitt bispesete, fulgt av noen munker. I sin tilbaketrukkethet ba han Gud om å endre hjertene til sine fiender slik at han kunne tjene dem med enda større nidkjærhet. Det sies at han søkte råd hos den hellige Paulus Aurelian, noe som er svært sannsynlig, og hos den hellige Corentin av Quimper, noe som er mindre trolig, for ifølge kronologien var Corentin på dette tidspunktet enten ennå ikke født eller allerede for lengst død.

En kveld da han mediterte i et lite kapell, var han trett og søvnen tok ham. I en drøm så han en engel som krevde at han forlot landet og dro til Roma for å be ved gravene til de hellige apostlene. Han vekket munkene og fortalte dem om beslutningen han nettopp hadde tatt. Etter å ha lest messe sa han farvel til sine munker og satte av sted mot Roma. Straks spredte nyheten om hans avreise seg i landet, og hans fiender var svært henrykt. Men alle slags sykdommer rammet bispedømmet Tréguier, og jorden produserte ikke lenger noe mat verken for mennesker eller dyr. En stor hungersnød rammet landet.

Den hellige biskopen dro til Roma rundt 548 og ble der i to år, og han besøkte ofte de hellige stedene. Men så fikk han beskjed av Gud om igjen å reise til sitt bispedømme, hvor det kristne folk var rammet. Han vendte derfor tilbake til Tréguier, hvor folket hilste ham velkommen. I de fire årene han hadde igjen som biskop, stoppet han aldri med å be om himmelsk velsignelse.

For sin søster Sewa grunnla Tudwal rundt 530 et kloster i arrondissementet Morlaix i departementet Finistère, nå kommunen Sainte-Sève (bret: Sant-Seo). Dette området fikk han av grev Deroc sammen med to andre områder: Trépompé (Trebompae), hvor hans mor Pompaea hadde et kapell som nå er revet, og Tréoudal (Tregurdel), i dag en herregård i Saint-Martin-des-Champs.

Da Tudwal følte at døden nærmet seg, ønsket han å dø i sitt kloster, omgitt av sine munker. Og en dag, etter å ha utnevnt den hellige Ruellinus til sin etterfølger, mottok han de siste sakramentene og velsignet sine munker. Deretter døde den hellige biskop, rik på meritter, og vendte tilbake til sin Skaper. Det var rundt år 564 (kilden infobretagne.com sier at han døde rundt 553, og 559 nevnes også).

Relikviene av de hellige Ivo (Ives) og Tudwal i en prosesjon ved portalen til katedralen i Tréguier i 2005

Dom Lobineau2 forteller at for å redde Tudwals relikvier unna de barbariske normannerne, brakte en av hans etterfølgere på 800-tallet, i Tudwals biografi kalt Gosennan, dem ut av Bretagne i 878. Han ønsket å gi dem til kirken i Chartres, hvor de allerede hadde vært oppbevart under andre uroligheter, men da han passerte gjennom Laval, ble han så rørt over den gode velkomsten han fikk av innbyggerne der og de tjenestene de gjorde ham, så han ga dem en betydelig del av den uvurderlige skatten han brakte med seg. Han brakte resten til Chartres, hvor de samme år ble delt mellom denne kirken, som beholdt hodet og noen knokler, kollegiatskirken Saint-Aubin i Crépy-en-Valois og byen Château-Landon.

Den delen av relikviene som var i Laval, hvor katedralen alltid har vært viet til Saint-Tugal, ble i 1406 plassert i kirken Notre-Dame, hvor det var et kapittel, og denne kirken tok navnet Saint-Tugal og besto til Den franske revolusjon. Ruinene av denne kirken forsvant for godt først i 1834. Disse relikviene, som tidligere ble oppbevart i et skrin av sølv og besto av fragmenter av tibiae og femurae (legger og lår). Lobineau/Tresvaux forteller (1725/1836) at de ble oppbevart i et forgylt treskrin i sognekirken La Trinité, hvor de ble visitert av biskop de Tressan av Le Mans den 16. juli 1674 og den 20. april 1826 av hans etterfølger, biskop de la Mire Mory.

Relikviene i Château-Landon var i en kirke som samtidig var både priorat og sognekirke. De besto av et skulderbein og to små knokler. De ble oppbevart i et sølvskrin og var lenge gjenstand for de troendes venerasjon, men i 1568 erobret kalvinister Château-Landon, og de kastet relikviene på bålet. En kvinne hadde mot nok til å blande seg med dem og rive skulderbeinet ut av flammene, og hun oppbevarte det og leverte det senere tilbake til kirken som hadde hatt det.

Relikvier av Tudwal i katedralen i Tréguier. © Didier Labouche

Kirken i Chartres mistet under revolusjonen den helliges hode og andre knokler de oppbevarte. Et skrin av forgylt sølv, lite, men svært dekorert, inneholdt relikviene, og det ble tidligere oppbevart bak høyalteret i katedralen. Man mener at det var i Chartres at en biskop av Tréguier fikk de relikviene av Tudwal som man fortsatt kan se i Tréguier. De består av fragmenter av et armbein, tidligere oppbevart i en sølvarm. De ble reddet fra de revolusjonæres raseri av fromme sognebarn og gjemt under revolusjonen, og senere plassert i et vakkert forgylt bronserelikvar som ble gitt av erkebiskop Hyacinthe-Louis de Quelen av Paris (1778-1839). Dette relikvaret kan fortsatt ses i katedralen i Tréguier. Både Laval og Chartres hevder også å ha deler av hans relikvier.

Tudwal regnes blant de iro-skotske munkene og ikke de benediktinske. Den hellige Levan, grunnlegger av Killevan i Irland, skrev en biografi om Tudwal etter sine reiser i Bretagne. For Wrdisten (Gurdisten), en munk i Landévennec som skrev rundt 880, var Tudwal en av de fire søylene som Cornouailles storhet hviler på: den legendariske kong Gradlon, de hellige Corentin, Winwaloe (fr: Guénolé), og Tudwal, den første og største. Hans kult har helt til ganske nylig vært overskygget av kulten for den hellige Ivo Hélory av Kermartin (ca 1235-1303). Byen som ble bygd opp rundt kirken, ble ødelagt av vikinger på 800-tallet. Den nåværende katedralen stammer fra 1300-tallet.

Tudwal er kjent i Wales gjennom stedsnavn. Hans navn er funnet på tre steder på halvøya Lleyn i Caernarvonshire nord for Cardigan Bay. St. Tudwal's Island East (Ynys Tudwal), en liten ubebodd øy utenfor Abersoch på Lleyn, har ruinene av et kapell som er viet til Tudwal og som nevnes i skattedokumentet av 1291, og der var opprinnelig hans eneboerhytte. Kapellet var forlatt da William Worcestre (ca 1415-85) og John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, levde.

Trégors flagg

Tudwal opptrer ikke i gamle walisiske kalendere, men hans kult er imidlertid sterk i Bretagne, spesielt rundt Léon. Hans navn står i et bretonsk litani fra 900-tallet. I kunsten avbildes han som biskop og holder en drage med stolaen i likhet med den hellige Armel. Denne dragen er nå symbolet for provinsen Trégor (bret: Bro Dreger) nordøst i departementet Côtes-d'Armor.

Hans minnedag i de fleste bretonske kalendere er 1. desember, men 30. november og 2. desember er også funnet. Det nye Martyrologium Romanum (2001) har valgt 30. november. I Bretagne er han kjent som Pabu (far). Tudwal utførte så mange mirakler at man ved hans død skal ha sagt om ham: «Om han ikke er Gud Fader, så er det fordi han ikke ville være det» (S'il n'est pas Dieu le Père, c'est qu'il ne l'a pas voulu).

Kart som viser de ni historiske provinsene i Bretagne

Tréguier ble ikke bispedømme før like før år 850 under Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne i 846. Han ønsket å bli salvet til konge, men møtte motstand fra prelatene i Bretagne. Da forsøkte han å bli kvitt dem ved å anklage dem for simoni, men den hellige pave Leo IV (847-55) bestemte at anklagen om simoni måtte avgjøres av et kompetent tribunal av tolv biskoper og attesteres av 72 vitner, og dermed bestred han Nomenoes krav på kunne avsette biskoper. Men Nomenoe avsatte likevel de fire biskopene av Vannes, Aleth, Quimper og Saint-Pol-de-Léon, og det på en brutal måte, og av deres bispedømmer skapte han syv nye, et av dem hadde sete i klosteret i Dol og ble umiddelbart et erkebispedømme. De øvrige to nye bispedømmene fikk sine seter i klostrene i Saint-Brieuc og Pabu-Tutual (Tréguier). På slutten av 850 eller begynnelsen av 851 skrev biskopene i de fire provinsene Tours, Sens, Reims og Rouen et reprimandebrev til Nomenoe og truet ham med ekskommunikasjon. Han brydde seg imidlertid ikke om brevet og døde dessuten den 7. mars 851.

Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Kart over Tro Breizh («Bretagne rundt»)

Det finnes sognekirker viet til ham i det nåværende bispedømmet Quimper et Léon, og fem andre kirker er viet til ham i øvre Cornouaille. Bevart er i Cornouaille kirkene i Lababan, Combrit, Ile-Tudy, Landudal og Loctudy; kapellene i Cléden-Cap-Sizun, Loctudy (Saint-Tual), Pleuven (Saint-Tudy) og Plouhinec (Lambabu). Forsvunnet er kapellene i Châteauneuf-du-Faou, Langolen, Melgven, Plonévez-du-Faou og Poulgoazec en Plouhinec (Saint-Tugdual). I Léon finnes kirkene i Saint-Pabu og i Trébabu.

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tilegg til Tudwal var det de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640).