Den hellige Faustus av Riez (~405-~490)

Den hellige Faustus (fr: Fauste) ble født rundt 405 (mellom 405 og 410), muligens i Britannia som det hevdes av hans samtidige, de hellige Avitus av Vienne (ca 460-ca 525) og Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482), men mange sier at han ble født i Gallia, trolig basert på at han virket der. Noen har prøvd å forene disse to teoriene og ment at han sannsynligvis ble født i Bretagne (Britannia minor) i Nordvest-Frankrike, men det er lite som tyder på det. Avitus skrev om ham ortu Britannus, habitaculo Reiensis («en brite av fødsel, en borger av Riez ved residens»). Ifølge Historia Brittonum var han et resultat av en incestuøs forbindelse mellom den britiske kongen Vortigern og hans eneste datter.

Noen mener at han skal ha startet sitt voksenliv som advokat, men han kan ikke ha hatt noen lang karriere, for på grunn av innflytelsen fra sin mor, som var berømt for sin hellighet, forlot han den verdslige verden mens han fortsatt var en ung mann og trådte inn som munk i Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes før 426, da grunnleggeren, den hellige Honoratus (ca 350-ca 429), forlot klosteret for å bli biskop av Arles.

Faustus ble snart presteviet, og etter at han hadde levd et begivenhetsløst monastisk liv i rundt åtte år, ble han i 433 valgt til den tredje abbed av Lérins etter Honoratus’ etterfølger, den hellige Maximus (d. 460), som var utnevnt til biskop av Riez. Det kan ha vært i den anledning at han ble vigslet til prest.

Lérins brakte Faustus i kontakt med mange munker som senere ble innflytelsesrike, inkludert Honoratus og Hilarius av Arles, Eucherius av Lyon, Lupus av Troyes og Vincent av Lérins, forfatter av Commonitorium. Den eneste dokumenterte hendelsen i Faustus’ tid som abbed, er en disputt med biskopen i bispedømmet hvor Lérins lå, Leontius av Fréjus, om sistnevntes forsøk på å øke sin kontroll over Lérins. En synode ble innkalt til Arles mellom 449 og 461 for å behandle denne «skandalen». Synoden vedtok en tilbakevendelse til den tidligere status quo: biskopen skulle utføre episkopale funksjoner, men overlate til abbeden kontrollen over «det store antall legfolk i klosteret». Biskopen fikk forbud mot å ordinere noen av disse bortsett fra på abbedens anmodning.

Faustus utmerket seg for sin observans av regelen, som snart vant respekt fra mange, inkludert Honoratus og Sidonius Apollinaris. Faustus var også svært dyktig til å improvisere taler. I et av sine brev forteller Sidonius hvordan han pleide å rope seg hes under Faustus’ prekener – å gi høylytt uttrykk for enighet eller uenighet var vanlig i kirkene den gangen.

Etter at Faustus hadde vært abbed av Lérins i rundt 25 år, etterfulgte han rundt 459 Maximus som biskop av Riez (Reji, Rhegium, Regium, Alebece Rejorum Apollinarium) i Provençe, i det nåværende departementet Alpes-de-Haute-Provençe i provinsen Provençe-Alpes-Côte d’Azur. På latin kalles han Faustus Regiensis eller Faustus Reiensis. Der ble han en like god biskop som han hadde vært abbed, og han fortsatte sitt asketiske levevis mens han tok seg av bispedømmets behov. Han vendte regelmessig tilbake til klosteret Lérins for å fornye sin glød. Han var en nidkjær forkjemper for klostervesenet og etablerte mange klostre i sitt bispedømme.

Faustus er nevnt som en av to galliske biskoper som deltok på en pavelig synode i Roma i november 462 under den hellige pave Hilarius (461-68). De to galliske biskopene Faustus og Auxanius var trolig i Roma på en misjon til paven, noe som antyder at Faustus allerede var en respektert geistlig skikkelse i det sørlige Gallia. Dette bekreftes av hans brev, som viser hans svar på ulike teologiske og moralske spørsmål som ble lagt frem for ham. I ett brev (Opera, Epistula 7) svarer han på forespørslene fra en asketisk diakon ved navn Graecus om forbindelsen mellom den guddommelige og den menneskelige naturen i Kristus. Et annet brev (Epistula 5) svarer på bekymringene til en Paulinus, som hadde «rotet seg opp i kjødelige synder», om anger på dødsleiet er nok til å viske bort selv dødssynder. Faustus’ svar er nedslående: anger på dødsleiet er ikke tilstrekkelig, for det gir ingen tid til å utføre bot; tro uten troens gjerninger hjelper ingen ting; fryktelige og uendelige lidelser venter syndere. Den gode røveren på korset ville derfor ikke ha funnet nåde for hans øyne.

Paulinus’ spørsmål om sjelen er materiell, får en mer omfattende behandling i et brev (Epistula 3) til en ukjent prest. Faustus inntok det synet som allerede var antydet av den hellige Johannes Kassian (d. 435), at de menneskelige sjeler i en viss forstand er materielle, for Gud alene er ren ånd. Spørsmålet var omdiskutert, og Faustus’ syn ble angrepet rundt 469 av Claudianus Mamertus, som argumenterte for at sjelen er immateriell. I tillegg til brev skrev Faustus avhandlingen De Spiritu Sancto mot heretiske grupper (arianere og makedonianerne) som benektet at Den Hellige Ånd var på samme nivå som Gud Fader.

Faustus var spesielt opptatt av troslærens renhet og var en sterk motstander av arianismen og pelagianismen, læren til «den pestbefengte lærer Pelagius», som han kalte Pestifer («pestbringer»), som benektet eksistensen av arvesynden og lærte at mennesker kunne finne frelse uten hjelp av Guds nåde eller av Kirken. Like bestemt var han i sin motstand mot læren om predestinasjon, som han kalte «vranglære, blasfemisk, hedensk, fatalistisk og ledende til umoral». Han var en av de mest innflytelsesrike biskopene på sin tid. Han var en av de forfatterne som bidro til å gjøre Lérins berømt, og noen av hans brev, prekener og andre verker er bevart. Faustus skrev også: Libri duo de Spiritu Sancto, feilaktig tilskrevet den romerske diakonen Paschasius. Hans Libellus parvus adversus Arianos et Macedonianos, som nevnes av Gennadius, ser ut til å ha gått tapt. Det var til ham Sidonius Apollinaris dediserte sin Carmen Eucharisticum, i takknemlighet for den gjestfriheten han hadde møtt i Riez.

Faustus ble selv involvert i teologiske kontroverser i forbindelse med kjetterske påstander fra en prest ved navn Lucidus. Denne presten hevdet rundt 474 at frelse og fortapelse utelukkende er avhengig av Guds vilje, uavhengig av hva den enkelte måtte gjøre. Faustus overbeviste Lucidus om feilene i hans syn, og biskopene samlet seg i Arles og deretter i Lyon i 475 for å ta seg av dette problemet. Faustus’ største teologiske bidrag var et bestillingsverk på anmodning av biskop Leontius av Arles om å tilbakevise presten Lucidus’ syn på predestinasjon.

Faustus skrev da avhandlingen Libri duo de Gratia Dei et humanae mentis libero arbitrio, vanligvis kalt De Gratia. Han fremhever sammenhengen mellom Guds originale gaver til menneskeheten ved skapelsen og Kristi spesielle nåde. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, ga han ham fri vilje, fornuft og en generell orientering mot det gode. Selv om Faustus aksepterte (med Augustin) at konsekvensene av Adams fall gikk i arv til hans etterkommere, så han dette som en svekkelse, ikke en tilintetgjørelse av Guds originale gaver. Bildet, som inkluderte fri vilje, ble værende, selv om likheten gikk tapt. Kristi spesielle nåde assisterer menneskets forsøk på å vokse i dyder og dermed vinne tilbake likheten med Gud. Gud «krever tro av barn, men både gjerninger og tro fra dem som er konfirmert» (De gratia, 1.6).

Dette rimer med Faustus’ pinsepreken, som la grunnlaget for den senere logiske begrunnelsen for konfirmasjonen som et distinkt ritual fra dåpen – de to hadde nylig blitt separert av rent pragmatiske grunner. Mens Kristi nåde i dåpen er nok for den nyfødte, styrker Den Hellige Ånds nåde i konfirmasjonen den eldre kristne, som må kjempe mot usynlige fiender på sin reise gjennom denne verden. Utdrag fra denne prekenen, som ble tilskrevet pavelig forfatterskap, ble inkludert i den Pseudo-Isidoriske samlingen fra rundt 850 og fikk dermed omfattende innflytelse.

I De Gratia prøvde Faustus å finne en mellomvei mellom predestinasjon og pelagianisme. Han integrerte mye av Augustins arbeid og siterte ham respektfullt, samtidig som han avviste hans synspunkter på predestinasjon. Faustus tilhørte en gallisk teologisk tradisjon mer enn en afrikansk, på linje med Kassian og Hilarius av Poitiers (d. 367). Men i sin fordømmelse av pelagianismen og predestinasjonslæren endte han opp med å legge frem den såkalte semi-pelagianismen, som hevder at selv om vi trenger nåden for å utføre gode gjerninger, trenger vi ikke nåden for å initiere dem. Straks hans avhandlinger ble publisert, ble han kraftig angrepet, men de synspunktene de inneholder, ble ikke fordømt før på konsilet i Orange i 529.

Faustus’ forkynnelse ble prist av hans samtidige Sidonius Apollinaris, som kommenterte entusiastisk hans preken ved en kirkevigsel i Lyon, hvor de forsamlede biskopene hadde beæret Faustus med den oppgaven. Sidonius’ brev og dikt til Faustus viser munkebiskopen fortsette med sin bønnedisiplin fra Lérins mens han var i Riez, og han tilbrakte perioder borte fra byen som en eremitt, eller besøkte Lérins. Et brev nevner at Faustus sendte et av sine verker tilbake til Britannia via en britisk munkebiskop. Slike kontakter samt nære britiske og irske forbindelser forklarer trolig, hvordan den hellige irske munken Kolumban fikk en så høy aktelse for Faustus’ arbeider rundt 600, da Faustus var falt i unåde i Gallia.

En ting var teologiske disputter, men motstand av et annet og grovere slag kom fra de arianske visigoternes («vestgoternes») konge Eurik (466-84), som hadde erobret en stor del av det sørlige Gallia. Rundt 475 ble Faustus valgt som en av fire sørgalliske biskoper for å forhandle med visigoternes konge Eurik i det søndre Gallia. Biskopene gikk med på å overgi Clermont i bytte for sikkerhet for Provençe, men Eurik erobret snart også dette området, og da Riez falt rundt 477, ble Faustus i 478 tvunget i eksil. Eurik protesterte på Faustus’ fordømmelse av arianismen, og det hjalp ikke at Faustus hadde gitt Eurik en viss politisk støtte. Han tilbrakte sitt eksil i et ukjent kloster og vendte tilbake til Riez etter Euriks død sent i 484. Faustus tok da opp sine pastorale plikter der han hadde sluppet. Motstanden mot Faustus var ikke fullt utviklet i hans egen levetid, og han døde med et velfortjent ry for hellighet.

To brev som han skrev etter sin retur, er bevart og sørger for den siste informasjonen om Faustus. Det nøyaktige tidspunktet for hans død er ikke kjent, men det var rundt 490 og han var da rundt 85 år gammel. Folket sørget oppriktig over ham, og en stor basilika ble bygd til hans ære.

Faustus’ synspunkter når det gjaldt anger på dødsleiet, sjelens materielle natur og fri vilje tilhører alle tradisjonen til Johannes Kassian og Lérins, som var rådende i Gallia på 400-tallet. Rundt 500 kritiserte Avitus imidlertid holdningen i hans brev (Epistula 5) til anger på dødsleiet, og han nektet å akseptere det som et verk av den respekterte avdøde biskopen av Riez. Rundt 519 skaffet Faustus’ De gratia seg vanry i hendene på de heresijaktende skytiske munkene i Konstantinopel. Pave Hormisdas nektet å fordømme den (eller forsvare den), men den hellige afrikanske biskopen Fulgentius av Ruspe skrev en omfattende gjendrivelse, som nå er gått tapt.

Etter hvert som Augustins syn ble anerkjent som autoritativt for hele den latinske kirken, ble Faustus gjenstand for mistanke. Hans verk De Gratia ble forkastet av de hellige pavene Gelasius I (492-96), Hormisdas (514-23) og Felix III (IV) (526-30) for å inneholde feiltakelser. I Gallia presiderte den hellige Caesarius av Arles over en synode i Orange i 529 som markerte et omslag til fordel for det augustinske synet på nåde, selv om det ikke betydde en rendyrket augustinisme, for Faustus’ tradisjon hadde faktisk gjort stort inntrykk. Faustus ble ikke navngitt i Orange, men hans bøker sto på listen blant dem som skulle avvises i det uoffisielle Decretum Gelasianum. Dette, sammen med kritikken fra Avitus og Fulgentius, førte til at Faustus’ verker ble suspekte. De gratia er bevart i bare ett manuskript fra 800-tallet, en periode da verket ble studert med fornyet interesse takket være den gjenoppståtte debatten om predestinasjon. De Spiritu Sancto klarte seg bedre, trolig fordi boken ble tilskrevet den romerske diakonen Paschasius.

Faustus' betydning har langsomt blitt anerkjent. Mens han levde, var han en viktig skikkelse i det sørlige Gallia, ansett både som en praktisk leder og forhandler og som forkynner og teolog. Selv om han mistet sin høye status etter sin død, kan han ha vært innflytelsesrik i de britiske og irske kirkene, fordi hans lære om monastisk spiritualitet og konfirmasjon sirkulerte under pseudonym og dermed forble innflytelsesrike gjennom hele middelalderen.

Faustus’ kult er anerkjent som svært gammel. Hans navn har alltid stått blant de hellige i det galliske martyrologiet og kirken i Riez har alltid æret ham som hellig. Men hans navn sto ikke i det førkonsiliære Martyrologium Romanum. Imidlertid står han i den nyeste utgaven (2004) med minnedag 28. september:

Régiis in Província Gálliæ, sancti Fausti, epíscopi, ántea abbátis Lirinénsis, qui contra ariános de Verbo Dei carne facto et de Spíritu Sancto consubstantiáli Patri Filióque coætérno scripsit et ab Euríco rege exsílio afféctus est.

I Riez i Provençe i Frankrike, den hellige Faustus, biskop og tidligere abbed av Lérins, som ble sendt i eksil av kong Eurik for å ha skrevet mot arianismen om inkarnasjonen av Guds Ord og om at Den Hellige Ånd er av samme vesen som Faderen og Sønnen og har eksistert i all evighet sammen med dem.

En annen minnedag som oppgis i tillegg til 28. september, er 16. januar, den datoen da bollandistene behandler ham. Andre minnedager som nevnes, er 21. mai og 8. september.