Den hellige Germanus av Auxerre (~378-448)

Den hellige Germanus (German; fr: Germain) ble født rundt 378 i Auxerre (Autissiodorum) i det nåværende departementet Yonne i regionen Burgund. Han var sønn av Rusticus og Germanilla i en adelig gallo-romansk familie som var en av de fornemste i Gallia i andre halvdel av 300-tallet. Han fikk først den beste utdannelse som kunne skaffes ved de fremstående skolene i Arles og Autun, og deretter dro han til Roma og studerte veltalenhet og jus. Først etter studietiden gikk han over til den kristne tro.

Han praktiserte i noen år for prefektens tribunal med stor suksess. Hans høybyrdige fødsel og strålende talenter brakte ham i kontakt med hoffet, og han giftet seg med den rike kvinnen Eustachia, som ble høyt ansett i keiserlige sirkler. Keiser Honorius (395-423) sendte ham tilbake til Gallia og utnevnte ham til en av de seks hertugene og betrodde ham styringen av en gallisk provinsen som guvernør, sannsynligvis for grenseprovinsen Armorica (det nåværende Bretagne), men noen autoriteter mener at han ble guvernør for provinsen rundt Lyon. Han residerte i Auxerre og henga seg til alle fornøyelsene som naturlig hørte med i hans stilling. Det fortelles at han var en ivrig jeger, og etter hedensk skikk satte han de drepte dyrenes hoder opp i et tre midt i byen, som i tidligere tider hadde vært gjenstand for hedensk dyrking.

Dette plaget den hellige biskop Amator av Auxerre (344-418), som forgjeves klagde til ham. En dag da hertugen var borte, fikk biskopen treet hogd og trofeene tatt ned og brent, til stor ergrelse for jegeren. Biskopen fryktet hertugens vrede, som ønsket å drepe ham, flyktet og søkte prefekt Julius om tillatelse til å tildele Germanus tonsuren. Da dette ble innvilget, returnerte Amator, som følte at hans eget liv nærmet seg slutten. Da hertugen kom til kirken, sørget Amator får å få boltet igjen dørene og ga ham tonsuren mot hans vilje, og han ba ham om å leve som en som var utsett til å bli hans etterfølger. Da biskopen fikk overtalt Germanus til å leve et mer åndelig liv, skjedde det en mirakuløs forvandling i Germanus, og han aksepterte alt som hadde skjedd, som guddommelig vilje. Han henga seg til bønn, studier og nestekjærlige gjerninger, og med tiden viet biskop Amator ham til diakon.

Da biskop Amators kort etter døde den 1. mai 418, ble Germanus den 1. juli 418 enstemmig valgt av presteskap og folk til hans etterfølger som biskop av Auxerre (Germain d’Auxerrois), selv om han bare nettopp var viet til prest og mye mot sin vilje. Dette var før pavene hadde eneretten på å utnevne biskoper og før sølibatet var påbudt for prester og biskoper. Alle de fem biskopene som hadde sittet på bispestolen i Auxerre før ham, æres alle som helgener: Peregrinus (fr: Pèlerin) (258-304), Marcellinus (fr: Marcellin) (304-30), Valerian (Valérien) (331-60), Helladius (fr: Elade) (361-85) og Amator (Amâtre) (386-418).

Germanus ble konsekrert den 7. juli 418. Deretter levde han sammen med hustruen Eustachia «som med en søster»: uxor in sororem mutator ex coniuge. Hans hustru gikk senere i kloster, og han stilte sin formue til Kirkens disposisjon. Selv levde han et strengt liv, avsto fra vin, salt og olje, fastet og gikk i grove, simple klær. Han sto i forbindelse med tidens store kirkelige personligheter, og sammen med den hellige Martin av Tours (ca 316-97) forberedte han det cenobittiske (felles) klosterliv i Gallia. Han grunnla mange klostre og kirker, blant annet et stort et ved bredden av elven Yonne, hvor han viet klosterkirken til de hellige Kosmas og Damian og hvor han pleide å trekke seg tilbake når han hadde tid. Hans fremragende utdannelse kom han til nytte i administreringen av bispedømmet, og han fortsatte sin forgjengers arbeid med å heve standarden blant prestene og fjerne de siste restene av hedendom fra sitt bispedømme. Han hadde en rekke fremstående disipler, blant dem har tradisjonen regnet de hellige Patrick og Illtud.

I 429 sendte biskopene i Britannia en appell til kontinentet om hjelp mot de pelagianske kjetterne som korrumperte troen på øya. Den britiske erkekjetteren Pelagius (ca 354-ca 419) het opprinnelig Morgan, men ble kjent under kjælenavnet Pelagius («havets mann»). Han var munk, men ikke presteviet og kom til Roma rundt år 400. Der opparbeidet han seg berømmelse som en åndelig veileder og hadde ry for askese. Han reagerte sterkt mot den løse moralen i det romerske samfunnet som sto i sterk motstrid til Evangeliets bud. I 404/05 skrev Pelagius sin kommentar til Paulusbrevene. Der forfektet han teologiske synspunkter om Adams synd, dåpen, menneskenes frihet og Kristi nåde som støtte på heftig motstand og senere ble fordømt som heretisk. Han benektet arvesynden og hevdet at mennesket kunne oppnå frelsen i kraft av sin frie vilje og sine naturlige evner. Dermed blir nåden overflødig. Pelagius var bekymret for en den åpenbare infiltrasjonen av manikeisk pessimisme i Kirken.

Pelagius' lære fikk snart keiserriket i opprør. Spesielt angrep den hellige Augustin av Hippo (354-430) hans lære, og i 412 skrev han sine berømte arbeider De peccatorum meritis et remissione libri III og De spiritu et litera. Der etablerte han positivt eksistensen av arvesynd, nødvendigheten av barnedåp, umuligheten av et liv uten synd og nødvendigheten av indre nåde (spiritus) i motsetning til den ytre nåde i loven (litera).

Den hellige pave Innocent I (401-17) fordømte i tre brev datert 27. januar 417 det kjetterske synet på nåden, og erklærte Pelagius ekskommunisert. Augustin frydet seg over at to konsiler hadde sendt sine avgjørelser til Den hellige Stol for endelig avgjørelse, og uttalte da de ofte siterte ordene: Roma locuta, causa finita est («Roma har talt; saken er avsluttet»). Utsagnet var nok ikke så generelt ment som det siden ble tolket. Pave Innocent I døde den 12. mars 417, og den greskfødte hellige Zosimus (417-18) ble ny pave. Han gjorde forsøk på å rehabilitere Pelagius, men på en synode i Kartago den 1. mai 418 formulerte 214 biskoper åtte eller ni artikler om arvesynden og nåden og sendte dem til Roma. Zosimus var tvunget til å slå retrett. Han godkjente beslutningene i Kartago, og Pelagius var igjen fordømt.

Imens hadde afrikanerne appellert til vestkeiser Honorius (393-423) i Ravenna, og de fikk fra ham en forordning av 30. april 418 som fordømte Pelagius og hans tilhengere som heretikere og fredsforstyrrere. Paven hadde ikke annet valg enn å føye seg, og adressert til biskopene i øst og vest skrev han et lengre dokument kjent som hans Epistola Tractoria (eller bare Tractoria), hvor han i motsetning til sitt tidligere standpunkt fordømte pelagianernes lære. Denne epistelen kan rangeres på linje med de store moderne encyklikaer. Pelagius døde et sted i østen rundt 418, muligens i et kloster i Egypt, selv om noen kilder sier at han levde tyve år lenger.

Den hellige pave Celestin I (422-32) lyktes i å få lederne for pelagianismen utvist fra vesten. En mildere form for Pelagius’ kjetteri dukket opp i Gallia. Det er kjent som semi-pelagianismen, og hevdet at mennesket med sin frie vilje selv kan ta det første initiativet til å motta (den for øvrig nødvendige) nåde. I 431 skrev pave Celestin I til biskopene i Sør-Gallia for å bekjempe denne læren.

I 429 sendte pave Celestin en delegasjon ledet av Germanus av Auxerre og den hellige Lupus av Troyes (ca 393-479) til Britannia for å utrydde kjetteriet der i grunnleggerens hjemland. Deres andre oppdrag var å styrke den britiske kirken etter at den romerske hæren hadde trukket seg ut. På veien stanset de i Nanterre, hvor de møtte en ung jente, den hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500), som skulle bli skytshelgen for Paris. Hun betrodde Germanus at hun ville leve bare for Gud. Germanus oppmuntret hennes gode vilje, og hennes eldste biografi sier at han så hennes fremtidige hellighet og viet henne til Gud ved å legge sine hender på hodet hennes under en vigilie. En av de tidlige biografiene og Patrick av Irland sier at han var med i Germanus’ følge ved denne anledningen.

Tradisjonen forteller at Germanus og Lupus overvant de falske lærene på et møte i Verulamium (St. Alban's). Germanus ble værende en tid i Britannia for å forkynne, og han etablerte flere skoler for opplæring av presteskapet. Før Germanus vendte hjem, takket han Gud ved den hellige Albans grav for sine suksesser, og han byttet noen relikvier fra apostlene og martyrene med jord fra Albans grav. Legenden forteller at Germanus i England ble nektet herberge av kongen, men at kongens svinerøkter tok imot ham og slaktet sin eneste kalv. Da skal Germanus ha vekket kalven til live igjen og gjort svinerøkteren til konge.

Germanus og Lupus skal også ha vært med britiske styrker i et slag, hvor det ble sagt at hans hjelp var avgjørende for at britene påsken 430 skremte bort et angrep fra pikterne og sakserne uten blodsutgytelse. Angriperne var tallmessig overlegne, men biskopene skal da ha ført de britiske styrkene til en trang dal mellom to fjell. Da fienden nærmet seg, fikk biskopene soldatene til å rope «Halleluja!» tre ganger. Ekkoet gjorde at det hørtes ut som om britene hadde en mange ganger så stor styrke, og den lammende effekten av de høye Hallelujaropene slo fienden på flukt. Dette har gått inn i engelsk historie som The Alleluia Victory, «Hallelujaseieren». Stedet het deretter Maes Garmon eller Germanus’ field. Germanus benyttet anledningen til å døpe mange i den britiske hæren.

Tilbake i Gallia dro han til Arles, hvor han skal han ha overtalt prefekten Auxiliaris til å redusere visse skatter som knuget folket i Auxerre – angivelig etter å ha helbredet prefektens syke hustru. Han bygde en kirke til ære for Alban i sin bispeby rundt denne tiden.

Rundt 445 måtte han reise til England på nytt, da vranglæren igjen blusset opp og skremte de britiske biskopene. Han dro dit sammen med den hellige biskop Severus av Trier. Nok en gang bekjempet han kjetteriet, og denne gangen var Germanus i stand til å få de brysomme lærerne forvist av de britiske myndighetene. Han grunnla mange skoler for å undervise i den rette lære. Deretter, forteller den hellige Beda den ærverdige, «ble troen bevart uplettet på disse kanter i lang tid»; faktisk i nesten 1100 år, helt til kong Henrik VIII og hans ugudelige «reformasjon».

Da Germanus kom tilbake til Gallia igjen, fant han at den romerske generalen Aetius hadde sendt en barbarisk hær under Goar for å slå ned et opprør i Armorica (dagens Bretagne). Det området hadde erklært seg uavhengig fra romersk herredømme i 420, og de skulle nå straffes for dette. Germanus fryktet barbarenes brutalitet, så han reiste til Armorica og overtalte Goar til å vente til han selv hadde lagt saken frem for keiseren.

På sine gamle dager dro biskop Germanus til Italia for å gå i forbønn hos keiser Valentinian III (425-55) og hans mor Galla Placidia for folket i Armorica. Han nådde Milano den 17. juni 448, og derfra fortsatte han til keiserbyen Ravenna, hvor han snakket med keisermoren Galla Placidia. Keiserinnen og byens hellige biskop Peter Krysologos (ca 380-450) ga ham en kongelig velkomst, og den benådningen han søkte, ble innvilget. Men hans anstrengelser var forgjeves da keiseren fikk nyheter om et nytt opprør i Armorica. Folket i Armorica skulle ikke anerkjenne noen overherre før de i 497 anerkjente frankerkongen Klodvig I (481-511).

Men i Ravenna ble biskopen syk, og han døde den 31. juli 448, høyt respektert av dem som hadde møtt ham. Like før sin død uttrykte han ønske om at hans legeme ville bli ført tilbake til Auxerre, og hans popularitet i Ravenna var så stor at dette ønsket straks ble innvilget. I sin pamflett om Germanus’ mirakler skrev Hericus (Ericio), en munk i Auxerre på 800-tallet, at liket av den hellige biskopen ble ledsaget fra Ravenna til Frankrike av en stor gruppe av troende, og blant disse var fem jomfruer, som er de eneste ledsagerne vi har fått overlevert navnene på, nemlig de hellige Porcaria, Palladia, Camilla, Maxima og Magnentia.

Prosesjonen gikk svært langsomt, ettersom kisten ble båret på skuldrene av alternerende menn, og det gjorde at en mengde fromme personer kunne følge den fra alle byene på veien og følge den et stykke. På hele ruten fra Ravenna til Auxerre bytter pilegrimer på å rehabilitere veier og broer for å lette ferden. Men veien fra Ravenna til Auxerre er lang og reisen anstrengende, så tre av jomfruene døde på reisen, Magnentia, Palladia og Camilla. De ble høytidelig gravlagt langs veien hvor de døde, og snart ble det bygd kirker over deres graver og viet til dem. Der skjedde det mange mirakler, og folk æret dem snart som helgener. De to siste jomfruene, Maxima og Porcaria, kom frem til Auxerre med Germanus’ legeme den 22. september og var til stede ved den høytidelige begravelsen.

Hericus sier at det var gått 53 dager siden Germanus døde. Kisten ble brakt inn i kirken St. Stefan, fulgt av hele byens befolkning. Dit var bispetronen brakt, og i ti påfølgende dager lå hans legeme utstilt mens officier ble feiret med jevne mellomrom. Da alle forberedende riter var fullført, ble kisten lagt i graven den 1. oktober 448 i nærvær av en mengde gjester i tillegg til innbyggerne i Auxerre. Hericus sier at det blant gjestene var mange biskoper og prester fra fjerne provinser, kanskje inkludert den avdødes hellige venner Lupus av Troyes (ca 393-479), Hilarius av Arles (ca 400-49), Severus av Trier (d. ca 455), Anianus av Orléans (d. 453) og Eucherius av Lyon (ca 380-ca 449). Germanus ble ikke gravlagt i St. Stefan (Saint-Étienne), men i et kapell på en av de eiendommene som han hadde gitt til Kirken da han kvittet seg med sin arv og andre eiendeler. Kapellet var viet til St. Mauritius (Saint-Maurice), og Germanus hadde utnevnt presten Saturnus til å utføre de kirkelige pliktene der. Dette kapellet var opprinnelsen til klosteret St. Germanus (Abbaye Saint-Germain).

Germanus’ grav ble et viktig valfartsmål, og hans kult var populær over hele Frankrike, i Bretagne og England. På 500-tallet reiste den hellige frankerdronningen Klothilde (ca 474-545) den vakre basilikakatedralen Saint-Germain over hans grav, lenge var den en av de mest betydelige valfartskirker i Frankrike. Dagens kirke Saint-Germain er bygd senere. I 841 fikk kong Karl den skallete av Frankrike (840-77) hans grav åpnet, og hans legeme ble funnet uråtnet, og på festen for Herrens åpenbaring i 859 ble det balsamert, iført nye klær og flyttet til et nytt skrin i krypten i basilikaen og dekorert med fresker som fortsatt eksisterer. Hugenottene ødela skrinet i 1567, men en del av relikviene skal ha blitt berget og befinner seg i klosteret Saint-Marion ved bredden av Yonne. Disse relikviene har imidlertid aldri blitt kanonisk identifisert.

Germanus’ minnedag er 31. juli, med en translasjonsfest den 1. oktober til minne om begravelsen. I Auxerre feires en annen translasjonsfest den 22. september til minne mottakelsen av hans relikvier til byen. Skrinleggingen i 859 ble feiret hvert år den 6. januar. Den 1. juni feires hans omvendelse i Auxerre, og 1. august nevnes også som en minnedag av Beda den ærverdige. I England og Wales feires han på ulike datoer, oftest 3. august, som er minnedagen for den hellige biskop Germanus av Man. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles alltid som biskop, oftest med et kors. Ofte bærer han en kniv eller tramper på en syvhodet drage.

En prest i Lyon ved navn Konstantius, som var en venn av en annen aristokratbiskop, Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482) og kjente Lupus av Troyes, skrev i 480 en pålitelig biografi, Vita Germani. Biografien var dedisert til den daværende biskopen av Auxerre, Censorius, og den hadde som formål å fremme Germanus som skytshelgen for hele Gallia og kanskje erstatte den aquitanske Martin av Tours. Germanus ble æret i Cornwall og i St. Alban's i England før reformasjonen, og han har alltid vært skytshelgen for Auxerre. Han er også skytshelgen mot diaré, magesmerter, hundegalskap, vanvidd og mened. Mer enn 120 franske byer bærer navnet Saint-Germain, men ikke alle er knyttet til ham, fordi det finnes andre franske helgener med samme navn, spesielt den hellige Germanus av Paris (496-576).