Den hellige Georg (~280-~303)

Englands og Georgias nasjonalhelgen, skytshelgen for Venezia, Genova, Portugal, Hellas, Russland og Catalonia; for soldater, riddere, bueskyttere, våpensmeder, bønder, slaktere, salmakere, bøttkere, bergverksarbeidere, kunstnere, vandringsmenn, sykehus og fanger, guttespeidere og speiderbevegelsen, for Georgsridderordener; for hester og kveg; mot pest, spedalskhet, feber, hudsykdommer og syfilis; i alle slags kamper, mot krigsfare, mot fristelser, for været. En av de fjorten nødhjelperne

Den hellige Georg er titularhelgen for mange kirker i hele verden og var en av de mest berømte av de tidlige martyrer. Hans ry lever stadig, særlig i det kristne østen, men ingen historiske detaljer om hans liv har overlevd. Noen forskere mener at han aldri har eksistert, eller at det var tale om en kristen versjon av en hedensk myte, men høyst sannsynlig er legendene basert på en virkelig person. Ærbødigheten for St. Georg som soldat var vidt utbredt fra de eldste tider, og det er trolig, men ikke sikkert, at han virkelig var soldat. Kultens senter var i Diospolis i Palestina (Lydda eller Lod i dagens Israel), hvor han muligens led martyrdøden under Diokletian ca år 303 og hvor det ble bygd en kirke over hans grav på midten av 300-tallet. Den ble ødelagt av sultan Saladin i 1191. Andre hevder at han døde i Nikomedia, i dag Izmid i Tyrkia, og ca år 250 er også angitt for hans martyrium. Dette er alt hva det med rimelighet kan formodes om St. Georg.

Historien forteller at Georg ble født i Kappadokia ca år 280. Han ble oppdratt som kristen av sin mor. Han ble soldat, og han steg i gradene til å bli tribun i den keiserlige garden. En gang da keiseren var til stede, konsulterte hedenske prester innvoller av dyr for å spå om fremtiden. De i garden som var kristne, gjorde korsets tegn på pannen. Da ble keiseren rasende, og beordret dem pisket og avsatt. Deretter sendte han ut et edikt som beordret det kristne presteskapet å ofre til hedenske guder. Da Georg så at en kopi av ediktet ble slått opp på døren til keiserpalasset, rev han den ned. Han ble da arrestert, torturert og til slutt halshogd. Også denne nøkterne formen av historien er trolig utbrodert.

Han hadde fester i øst, hvor han ble kalt megalomartyros, «den store martyr», og i vesten, hvor den opptrer i Hieronymus' martyrologium og Det gregorianske Sakramentarium. Så tidlig som i begynnelsen av 500-tallet henvises det til ham som en god mann «hvis gjerninger kun er kjent av Gud». Kirker ble viet til ham i Jerusalem og Antiokia på 500-tallet, og fra tidlige tider var han påkalt som skytshelgen for de bysantinske armeene. Hans kult bredte seg på Kypros, i Kappadokia (i dag Tyrkia) og i Georgia, og derfra kom den senere til Russland og Balkan. Hans senere levnetsbeskrivelse er hentet fra Pasicrates på 500-tallet, som usannferdig hevdet å være øyenvitne, og den er bevart på gresk, latin, armensk, koptisk, syrisk, etiopisk og tyrkisk.

St. Georg ble kalt «den første ridder etter Vår Herres fødsel» og skal ha vært ridder i keiser Diokletians livvakt. Legendene om ham varierer mye i formen. Den berømte historien om St. Georg og dragen er på ingen måte primitiv, men ble umåtelig populær i vesten gjennom Jacobus de Voraignes Legenda Aurea fra 1200-tallet.

Der fortelles det at i en sump utenfor Silene i Libya levde det en drage som terroriserte hele landet. Med sin ånde forgiftet den alle som nærmet seg, men hver dag ble den stagget ved at man ofret to sauer til den. Da det snart ikke var flere sauer igjen, måtte de erstattes med et menneske, som var valgt ut ved loddtrekning. Loddet hadde falt på kongens datter, prinsesse Cleolinda, som gikk sin skjebne i møte kledt som en brud og ble lenket til en stein utenfor byen. Men Georg, en «ridder» fra Kappadokia, angrep dragen, stakk den med sin lanse og førte den som fange inn til byen, trukket etter prinsessens belte, som om den var fullstendig tam. Georg ba folket om ikke å være redde. Hvis de ville tro på Jesus Kristus og bli døpt, ville han befri dem fra uhyret. Kongen og folket gikk med på det, Georg drepte dragen og fire oksekjerrer måtte til for å frakte bort kadaveret. 15.000 mennesker ble døpt. Georg ville ikke ha noen belønning, men ba kongen om å skaffe kirker, ære prester og vise medfølelse med de fattige.

Legenden fortsetter med å fortelle om Georgs fengsling og martyrdød. Da keiseren begynte å forfølge kristne, klaget han og tok avskjed, noe som førte til at han ble torturert og drept. Han ble slått med klubber og torturert med rødglødende jern, fikk gift å drikke, ble klemt mellom to spikerhjul og kastet i en stor gryte med flytende bly, men kom fra det uten en skramme. Han lot da som om han ville ofre til gudene, og da hele folket var samlet, ba Georg, og ild kom ned fra himmelen og drepte de hedenske prestene og folket. Legenden forteller om de mest fantastiske mirakler; han ble henrettet hele tre ganger, etterpå ble han hogd i småbiter, gravlagt dypt ned i jorden, brent på bålet, men hver gang gjenoppsto han like frisk og hel. Han ble martyrdrept ved halshogging i Nikomedia under Diokletians og Maximians forfølgelser.

Det siste er trolig det eneste historiske elementet i historien. Dragen var i tidlig kristen tid tegn på det onde. Det som enhver vet om St. Georg, at han drepte dragen, er blitt mye brukt i bestrebelsene på å vise at helgenen bare var en myte. Det er derfor viktig å merke seg at denne begivenheten ikke figurerer i noen av de tidligere versjonene av legenden; det var en sen middelalderlig tilføyelse.

Hvordan St. Georg ble Englands skytshelgen, er ikke helt klart. Hans navn var kjent i England (og Irland) lenge før den angelsaksiske erobring, og fra 600-700-tallet står han i Beda den Ærverdiges martyrologium, det gammelengelske martyrologiet og St. Oengus' irske martyrologium. Under korstogene oppdaget engelske og andre korsfarere hans popularitet i øst. Under det første korstoget viste han seg sammen med en annen soldathelgen, St. Demetrius, i et syn før slaget ved Antiokia i 1098, og de ble gitt æren for at sarasenerne ble beseiret og Antiokia erobret. Forfatteren av Gesta Francorum hevder at Georgs legeme var i en kirke nær Ramleh. Richard Løvehjerte gjorde ham til beskytter for seg selv og sin hær av korsfarere, og det er sannsynlig at tilbakevendte korsfarere gjorde mye for å befeste hans popularitet. Han ble skytshelgen for kavaleriet. På synoden i Oxford i 1222 ble hans fest tatt opp blant de mindre helligdagene, og han kan muligens være utnevnt til nasjonal skytshelgen da kong Edvard III (1327-77) satte Hosebåndsordenen under hans beskyttelse ca år 1348, og for den ble det praktfulle St. George's Chapel i Windsor bygd av Edvard IV og Henrik VII.

Hosebåndsordenen, eller St. Georgs-ordenen anses for å være den ypperste av alle Europas ridderordener. Den fikk sitt underlige navn ved at den galante kong Edvard III skal ha hjulpet grevinnen av Salisbury med å sette på plass hennes strømpebånd. I denne forbindelse skal han ha løftet kjolen for høyt og gitt gjestene et utilsiktet innkikk til hennes mer private sfære. Da uttalte kongen: «Honi soit qui mal y pense» - skam få den som tenker ille om det, samt at han skulle gjøre grevinnens strømpebånd til alle baroners attrå og misunnelse. Kongens bevingede ord er ordenens motto den dag i dag.

I 1415 hevet erkebiskop Chichele St. Georgs festdag av høyeste rang i England. Dette var etter slaget ved Agincourt, hvor Henrik Vs berømte tale påkalte St. Georg som Englands skytshelgen. Den er udødeliggjort i Shakespeares Henry V. Men ikke en gang da ble de hellige Edvard Bekjenneren og Edmund av East Anglia fullstendig erstattet, men kom ubønnhørlig i skyggen av St. Georg.

De franske merovingerkongene så ham som stamfar for sitt kongehus, og Georgia er oppkalt etter ham. I senmiddelalderen regnet også Venezia, Genova, Russland, Portugal og Catalonia ham som sin skytshelgen; for alle var han personifiseringen av det kristne ridderideal. I Tyskland ble han regnet blant de fjorten nødhjelperne, mens han også ble høyt æret i Russland og Etiopia. Ved oppfinnelsen av kruttet og den følgende synkende betydning av sverd og lanse, falt hans popularitet, en prosess som så å si bli fullført ved reformasjonen. Men i England beholdt han sin popularitet, og Spenser erklærte:

Thou, among those saints which thou doest see,/ Shalt be a saint, and thine own nation's friend/ And patron; thou Saint George shalt called be,/ St. George of merry England, the sign of victory.

Historien om St. Georgs død ble bedømt å være apokryf av de Gelasianske dekretene fra 500-tallet, og ble satt på listen over forbudte bøker. Ikke desto mindre viet pave Leo II i 683 en basilika til ham i Velabro i Italia, og hans fest ble feiret i Roma. Det finnes berømte Georgskirker i Roma, Konstantinopel, Venezia og Verona. St. Georg er en av kirkens fjorten nødhjelpere. Han ble i tillegg til skytshelgen for soldater også for riddere, bueskyttere og våpensmeder, og gjennom et ordspill på den greske formen av hans navn, også for bønder (geos = jord, orge = bygge). Han ble anropt mot pest, spedalskhet og syfilis. Navnet St. George's Channel på Irskesjøen kommer fra en svært sen form av legenden, som hevdet at han reiste til England til sjøs, og kom da fra vest. Frem til muslimenes erobring het Dardanellene St. Georgsundet. St. Georgs fane, et rødt kors på hvit grunn, var kjent på 1300-tallet, kanskje tidligere. Det er fortsatt Englands flagg og inngår som Englands del i «Union Jack», som er flagget for hele Storbritannia. Flagget er også så vidt utbredt at det ofte regnes som et generelt kristent banner. Angivelige Georgsrelikvier finnes over hele Europa.

St. Georgs spesialitet var hjelp mot spedalskhet, og her i Norden ble det opprettet mange St. Jørgensgårder, spedalskesykehus, til ære for ham. Jørgen er en form av Georg, og fra Danmark stammer dette verset hvor Jomfru Maria henvender seg til den kjekke, fromme ridder:

Ridder Sankte Jørgen, du est min svend,/ du skalt mit ærinde bortride/ til Kampedus Kappadokien, den store stad/ imod dragen skalt du stride.

Hans minnedag er 23. april, og den er også avmerket på den norske primstaven. Inntil 1778 var hans festdag høytid med kirkeplikt for engelske katolikker, og pave Benedikt XIV anerkjente han som kongedømmets beskytter. I 1970 ble dagen gjort valgfri i Den romersk-katolske Kirke; men i England og andre steder hvor St. Georg særlig æres, har den bevart sin gamle høytidelighet. Han feires på samme dag i den bysantinske kirken, men i den koptiske kirken feires han den 18. april.

På avbildninger gjenkjennes han på kampen mot dragen og på sitt sverd eller spyd. Han har gjerne rustning på seg. Han er noen steder avbildet på en brun hest, fordi hans fest feires i såtiden på våren, i motsetning til den hellige Martin av Tours, som avbildes på en hvit hest fordi hans fest feires når vinteren begynner. Hos grekerne regnes han sammen med Ss Demetrius og Theodor til soldathelgenene.