Den hellige kong Edvard Bekjenneren (~1004-1066)

Den hellige Edvard (eng: Edward) med tilnavnet «bekjenneren» (eng: Confessor) ble født rundt 1004 i Islip ved Oxford i England. Han var eldste sønn av den engelske kong Ethelred II den Rådville (978-1016) med hans andre, normanniske hustru Emma, datter av hertug Richard I og søster av hertug Richard II av Normandie. Ethelred var kommet på tronen etter at hans halvbror, den hellige Edvard martyren, ble myrdet i 978.

Ethelred hadde giftet seg første gang rundt 985 med Elgiva (Ælfgifu), datter av jarl Thored av Northumbria, og deres seks sønner var: 1) Ethelstan Atheling (d. 1014) 2) Egbert Atheling (d. ca 1005) 3) Edmund Ironside (ca 989-1016) 4) Edred Atheling (d. ca 1012) 5) Edwy Atheling (d. 1017) (henrettet av Knut) 6) Edgar Atheling (d. ca 1008). I tillegg hadde de minst fire døtre: 1) Edith (Eadgyth) 2) Elgiva (Ælfgifu) 3) Wulfhilda 4) en abbedisse av Wherwell Abbey.

Etter sin første hustrus død giftet Ethelred seg i 1002 med Emma av Normandie, søster av hertug Richard II av Normandie og grandtante til den senere kongen Vilhelm Erobreren. Deres barn var: 1) Edvard bekjenneren (ca 1004-66) 2) Alfred Atheling (d. 1036/37) 3) Goda av England. Alle Ethelreds sønner var oppkalt etter hans forgjengere på tronen. Den hellige Margareta av Skottland var datter av den engelske prins Edvard d’Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen»), sønn av kong Edvards halvbror kong Edmund Ironside (apr-nov 1016).

Edvard hadde altså seks eldre halvbrødre, farens sønner med sin første hustru Elgiva, så sjansen for at han skulle arve den engelske tronen må ha vært ansett som små i hans barndom. Det ble enda mindre sannsynlig på grunn av den danske erobringen av England. I 1002 beordret Ethelred en massakre av danskene som levde i England den 13. november. Derfor startet den danske kongen Svein Tjugeskjegg (ca 986-1014) flere felttog for å erobre England. Han lyktes i desember 1013, men etter sin seier levde han bare i fem uker før han døde den 3. februar 1014. Da England ble tatt av Svein, flyktet Ethelred til Normandie sammen med hustruen Emma og den tiårige Edvard og hans yngre bror Alfred, og de søkte beskyttelse hos hertug Robert. Ethelred vendte tilbake til England i februar 1014, etter Sveins død.

Etter at kong Svein Tjugeskjegg døde i 1014, utropte hæren hans Sveins sønn Knut den mektige til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere arvet Knut også Danmark. Ethelred klarte å beholde sin trone til han døde den 23. april 1016 i London, og han ble etterfulgt av sin sønn Edmund II Ironside (apr-nov 1016). Edmund ble valgt til konge av befolkningen i London, men hans rival Knut den mektige hadde større støtte enn ham i resten av landet.

Edmund ble slått av danskene, men fikk lov av Knut til å beholde Wessex på den betingelse at den av dem som overlevde den andre, skulle regjere over hele England. Kort tid etter at denne avtalen ble inngått, døde Edmund den 30. november 1016, og det antas at han ble myrdet. Ifølge tradisjonen ble han drept ved at en rødglødende ildraker ble stukket opp i endetarmen på ham mens han satt på toalettet. I henhold til deres avtale overtok Knut da hele riket. Hans tilnavn «den mektige» kom av at han ble konge over tre riker, England (1016-35), Danmark (1018-35) og Norge (1028-35). I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie, mens Knuts søster Estrid giftet seg med hertugens bror Richard. Emma ga sin nye ektemann en sønn, Hardeknut, og en datter, Gunhild (ca 1019-38), fra 1036 til sin død gift med den tyske kong Henrik III (den Svarte) (1039-56; keiser fra 1046) som dronning Kunigunde av Tyskland. I 1017 ble Edvards siste gjenlevende halvbror Edwy henrettet av Knut, noe som gjorde den unge prins Edvard til den ledende tronpretendenten. Dette gjorde det imidlertid mest tilrådelig for ham å bli værende ved onkelens hoff i Normandie.

Edvard hadde fått sin første utdannelse i Ely, og han fullførte utdannelsen ved hoffet til morens bror, hertug Richard den Gode. Edvard bodde siden i Normandie, selv etter at moren i 1017 dro tilbake til England for å gifte seg med Knut den Mektige. Etter kong Knuts død i 1035, var den engelske suksesjonen omstridt mellom den avdøde kongens to sønner med hans to hustruer, Harald Harefot, sønn av frillen Alfiva (Aelfgitha) av Northampton, og Hardeknut (Hardicanute), sønn av Emma. Edvard forsøkte å overta tronen selv og ledet et mislykket angrep mot Southampton, men han vendte tilbake til Normandie. Edvards yngre bror Alfred seilte fra Wissant eller Boulogne og kom til England i 1036. Alfred ble tatt av jarl Godwin av Wessex og overlevert til Harald Harefot, som fikk ham blindet for å ødelegge hans kongeverdighet, og han døde av den brutale behandlingen. En kortvarig kult for «martyren» blusset opp i Ely Abbey hvor han ble gravlagt.

Harald Harefot etablerte seg som konge (1035-40), og ved sin død ble han etterfulgt av Hardeknut (Harthacnut, Hardicanute) (1040-42). Sistnevnte ble raskt upopulær blant de engelske jarlene, og i 1041 kalte han sin halvbror Edvard tilbake til England og valgte ham til sin etterfølger. Trolig visste han at han ikke hadde lenge igjen å leve. Etter den barnløse Hardeknuts plutselige død den 8. juni 1042 etterfulgte Edvard ham på den engelske tronen. Han ble kronet i påsken (3. april) 1043 i den berømte katedralen i Winchester, hvor både Knut og Hardeknut var gravlagt, av den hellige erkebiskop Edsige av Canterbury og erkebiskopen av York med de fleste engelske biskopene til stede. Denne seremonien markerte begynnelsen på en periode på 25 år med fred for England etter mange års turbulent historie. Han var den første angelsaksiske kongen som hersket over et forent England. Han var rundt 39 år gammel, en alder som ingen nylig engelsk konge hadde nådd, bortsett fra hans far, og han skulle regjere med en viss suksess i nesten 23 år til.

Fra Bayeux-teppet og Edvards første biografi er det en kontinuerlig tradisjon om hans utseende: Han var en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Edvards biografi tegner et overbevisende portrett av ham som gammel, men den har til gjengjeld formørket vitnesbyrdene om hans modne år. Hans regjeringstid var ytre sett fredelig, og han var en fredselskende mann, men han sto overfor alvorlige vanskeligheter.

Edvard hadde trengt støtte fra den ambisiøse og mektige jarl Godwin av Wessex for å sikre seg tronen, og hans strenge kontroll over England skyldtes hovedsakelig Godwins mektige familie. Flere av hans sønner ble jarler og Edvard giftet seg med hans datter Edith i 1045. Uansett hvor fordelaktig denne alliansen kan ha vært på den tiden, er det sannsynlig at Edvard faktisk næret et dyptfølt nag mot Godwin, som hadde vært innblandet i mordet på hans bror Alfred, og jarlens saksiske lojalitet kom da også senere i konflikt med Edvards egne normanniske preferanser.

Edward brakte med seg mange venner fra Normandie til England, blant dem baronen Robert av Jumièges, som han ga bispedømmet London. I 1050 foretrakk kongen Jumièges fremfor et annet medlem av Godwins klan som erkebiskop av Canterbury (1051-52), og deretter tillot han sine tilhengere å bygge borger i jarledømmene til Godwins sønner Svein og Harald (i henholdsvis Herefordshire og Essex). Året etter kom Edwards svoger Eustace av Boulogne til England og satte i gang med å organisere byggingen av enda en borg i Dover, en del av jarl Godwins eget område. Folket i Dover motsatte seg dette med vold og drepte nitten av Eustaces menn. Godwin nektet å reagere mot mennene fra Kent, og kongen fikk dermed den unnskyldningen han trengte for å sende Godwin i eksil. I 1051 forviste kongen Godwin og hans familie, og til og med dronningen, Godwins datter, måtte tilbringe en tid i et kloster. Edvard forviste også i 1065 en av Godwins sønner, Tostig, etter et opprør i hans jarledømme Northumbria. I 1051 besøkte også hertug Vilhelm av Normandie det engelske hoffet, og det kan neppe betviles at Edvard da tilbød sin fetter på morssiden å bli sin etterfølger på tronen.

Kongen tok seg av sine motstandere med en besluttsomhet som ikke støtter det vanlige bildet av ham som en saktmodig og udugelig hersker. Historikernes dom er delt; noen ser ham som en svak mann som banet veien for den normanniske invasjonen, mens andre understreker hans fasthet og list, som i en situasjon av nesten total isolasjon gjorde ham i stand til å bevare freden i over tyve år, mens danske og normanniske stormenn sloss om makten. Han var høyt elsket av sine engelske undersåtter, som kalte ham «kong Edvard den gode».

Godwin hadde vært overbevist om at Edvard skulle bli så opptatt av sine bønner at han i praksis ville overlate styret av landet til ham. Kongens svigerfar Godwin vendte i 1052 tilbake fra Flandern med en flåte, og da møtte kongen ham personlig og sluttet akseptable betingelser med ham for å unngå opprør og borgerkrig. Godwin ble rehabilitert, og kongens råd «lyste alle franskmenn fredløse». Den normanniske erkebiskopen Robert av Canterbury og en annen biskop flyktet utenlands, og Stigand ble ny erkebiskop (1052-70).

Troen på at Edvard var en helgen startet mens han ennå levde, og den ble støttet av hans generelle ry for fromhet og religiøs hengivenhet, og for sjenerøsitet overfor de fattige og svake. Det ble også fortalt om flere mirakler, og han var den første hersker som ble rapportert å ha helbredet skrofulose eller kjertelsyke ved berøring, «touch for the King’s Evil». Det ble også påstått at han og hans hustru var så asketiske at de alltid hadde levd sammen som bror og søster. Edvard og Edith var ganske visst barnløse, men tatt i betraktning omstendighetene rundt deres bryllup er det usannsynlig at dette skyldtes livsvarig frivillig avholdenhet, og påstanden støttes ikke av noe håndgripelig bevis.

Edvard styrket de nære forbindelsene mellom den gamle engelske kirken og Roma, og han sendte biskoper til den hellige pave Leo IXs (1049-54) konsiler i 1049-50 og mottok pavelige legater i 1061. Han forfremmet sekularprester, noen ganger utenlandske, til bispeseter, og reduserte dermed de monastiske biskopenes tilnærmede monopol. Dette innebærer imidlertid ingen mangel på aktelse for klostervesenet. Mot slutten av sin regjeringstid var kong Edvard mest opptatt av jakt og byggearbeider. Det prosjektet som han huskes best for, er nygrunnleggelsen av Westminster Abbey.

Da Edvar bodde i Normandie, hadde han avlagt løfte om at han skulle dra på valfart til apostelen Peters grav i Roma om han fikk komme tilbake til England. Da han var kronet, holdt han et konsil hvor han kunngjorde sin forpliktelse. Forsamlingen roste hans hengivenhet, men spenningen mellom de angelsaksiske og normanniske partiene var så sterk at de fryktet at landet i kongens fravær ville ligge åpent for indre splittelse og utenlandske fiender. Kongen ble overbevist av deres argumentasjon, og han ba pave Leo IX om dispensasjon fra løftet. Det ble innvilget, under forutsetning av at kongen i stedet ga til de fattige den summen han ville ha brukt på reisen, samt bygde eller restaurerte et kloster for St. Peter.

Edvard valgte et eksisterende lite kloster like ved London, på et sted som het Thorney. Han ble dermed den faktiske grunnlegger av dette Petersklosteret, som han utstyrte med fyrstelig gavmildhet, og fikk fra pave Nikolas II store privilegier og eksempsjoner. En tid skal han ha brukt en tiendedel av sine inntekter på klosteret, og ga det mange eiendommer i mange land. Han bygde en enorm romansk kirke, 300 fot lang, med et skip på tolv fag. På grunn av beliggenheten ble den etter hvert kalt West Minster («den vestlige katedralen») for å skille den fra St. Pauls-kirken øst i byen. Denne kirken, Westminster Abbey, har gitt London ikke bare stedet for kroningen av konger og dronninger, men også Westminster Hall og Parlamentet som et sentrum for kongenes regjering og lov. Kirkens kor ble fullført like før Edvards død og konsekrert den 28. desember 1065, da han var for syk til å delta.

I mellomtiden hadde jarl Godwins andre sønn Harald etterfulgt sin far som kongens fremste rådgiver. I 1054 reiste hans allierte, biskop Aeldred av Worcester, til Sentral-Europa på jakt etter kongens nevø, Edvard Atheling. Han kom til England tre år senere, men døde nesten umiddelbart, åpenbart myrdet. Hans femårige sønn Edgar ble deretter oppdratt ved hoffet. Jarl Harald ble svært populær i landet gjennom sine suksessfulle militærkampanjer, særlig mot waliserne (1055-63) og opprørere i Northumbria (1065).

I slutten av 1065 falt kong Edvard bekjenneren i koma uten å ha klargjort sin preferanse for etterfølgelsen. Selv om Edvard kan ha sverget å støtte den normanniske hertug Vilhelms krav på tronen, skiftet han mening på dødsleiet. For like før sin død fikk han bevisstheten tilbake og overlot sin enke og kongeriket til jarl Haralds «beskyttelse». Deretter døde Edvard, den 5. januar 1066 ifølge Vita Ædwardi Regis. Han ble gravlagt i Westminster Abbey, som var blitt konsekrert bare ti dager tidligere.

Dagen etter Edvards død, den 6. januar, samlet kongens råd Witan seg og valgte Harald til Edvards etterfølger som kong Harald II Godvinsson (jan-okt 1066). Han ble kronet samme dag, sannsynligvis i Westminster Abbey. Grunnen til at stormennene kunne handle så raskt, var trolig at de var samlet i Westminster for å feire festen for Epifani, og ikke for å sørge for en tronraning til fordel for Harald. Da hertug Vilhelm av Normandie hørte at Harald var blitt kronet, begynte han å planlegge en invasjon ved å bygge 700 krigsskip og transportskip i Dives-sur-Mer på kysten av Normandie.

Kong Harald forventet en invasjon og samlet sine tropper på Isle of Wight, men siden normannerne ikke kom og det begynte å bli slutt på proviant, oppløste han hæren og dro til London den 8. september. Men samme dag sluttet kong Harald III Hardråde av Norge (1046-66), som også gjorde krav på den engelske tronen, seg til Tostig Godvinsson og invaderte England med sin flåte ved munningen av Tyne. Invasjonstroppene til Hardråde og Tostig bekjempet de engelske jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria i slaget ved Fulford nær York den 20. september. Men Harald ledet sin hær nordover i ilmarsj på fire dager, og han slo Hardråde og Tostig i slaget ved Stamford Bridge ved elven Derwent den 25. september. I det blodige slaget ble både Harald Hardråde og Tostig drept sammen med de fleste nordmennene.

Men selv om Harald Godvinsson slo tilbake de norske angriperne, var hans seier kortvarig, for han ble beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere, den 14. oktober 1066, og normannerne erobret England. Hertug Vilhelm ble dermed kong Vilhelm Erobreren av England. Riktignok ble den fjortenårige Edgar Atheling proklamert som konge etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt åtte uker.

I 1065-67 skrev en anonym forfatter, trolig en munk fra Saint-Omer, en beretning om Edvards liv, Vita Ædwardi Regis, for hans enke, dronning Edith. Det synes som den hadde som formål å fremme hennes families krav på å sørge for en etterfølger til den barnløse kongen. Selv om denne biografien skulle bli basis for den hagiografiske legenden, er den i sin tidligste form nesten fullstendig fri for hagiografi og har en viss historisk verdi. Men dessverre var forfatterentrolig både uvitende om og uinteressert i sitt objekts «viking»-bakgrunn.

Etter Edvard Bekjennerens død utviklet det seg bare langsomt en kult inntil hans faktiske helligkåring i 1161. Etter en periode av uvisshet på grunn av de politiske forholdene ble Edvard Bekjennerens kult akseptabel både for normannere og angelsaksere; normannerne fordi Vilhelm hevdet å være Edvards rettmessige arving, og for angelsakserne fordi Edvard var den siste kongen av den gamle engelske linjen. Hans grav ble åpnet første gang i 1102, 26 år etter hans død. De prominente personene som var til stede, ble forbløffet over å finne legemet fullstendig intakt, med krone på hodet, ring på fingeren og septer ved siden. Det heter seg at biskop Gundulf av Rochester dro helgenen varsomt i skjegget, men ble da refset av abbeden. Edvards legeme ble flyttet til en ny grav. På grunn av hans store ry for nestekjærlig arbeid ble han til slutt helligkåret etter anmodning fra munkene i Westminster.

Under kong Stefan (1135-54) ble det i 1138 gjort et forsøk på å oppnå en formell pavelig helligkåring av Edvard, støttet av den nye biografien av Osbert av Clare, prior i Westminster. Pave Innocent II (1130-43) utsatte en avgjørelse, men oppfordret munkene i Westminster til å samle mer informasjon. Kong Henrik II av England (1154-89) var i slekt med Edvard gjennom sin oldemor, Margareta av Skottland. Henrik var sønn av keiserinne Matilda (1141), som var datter av kong Henrik I (1100-35) og Margaretas datter Edith, som ble dronning Matilda av England, kjent som Good Queen Maud.

I 1160 la kong Henrik II nytt press på Roma for helligkåring av sin fjerne slektning. Ved å støtte pave Alexander III (1159-81) mot motpave Viktor IV (1159-64), oppnådde han også at Edvard ble helligkåret i 1161. Den 13. oktober 1163 ble helgenens legeme, som fortsatt var like friskt, høytidelig skrinlagt og flyttet til en ny grav av den hellige erkebiskop Thomas Becket. Dette var en nasjonal begivenhet med kong Henrik til stede sammen med mange erkebiskoper og prelater, og prekenen ble holdt av den hellige Ailred av Rievaulx, som skrev en ny biografi om Edvard.

Av Edvards Westminster Abbey er det ingenting igjen. Kong Henrik III (1216-72) rev den ned på 1200-tallet for å gi plass for den nåværende gotiske katedralen. I forbindelse med ombyggingen fant det sted enda en translasjon av Edvards legeme i 1269. Skrinets nåværende plassering bak høyalteret stammer fra den gangen. Det hadde tatt over 25 år å bygge og dekorere gravmælet, de dyktigste italienske håndverkere hadde blitt engasjert, og det hadde ikke sin make.

Edvards legeme hviler fortsatt i restene av hans skrin i Westminster Abbey. Skrinet ble plyndret ved reformasjonen, men relikviene fikk ligge i fred, for kong Henrik VIII (1509-47) var varsom med åpenlyse angrep på kongelige personer. Ved siden av det beskjedne skrinet til den ukjente hellige Wite (Whyte eller Candida) i landsbyen Whitchurch Canonicorum i Dorset er Edvard Bekjennerens skrin det eneste i hele England som er bevart intakt og med relikvier som overlevde reformasjonen.

Under dronning Maria Tudor den Katolske ble Westminster gjenskapt som kloster, og abbed Feckenham restaurerte også Edvards gravmæle. Den forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives ham, kommer trolig fra Henrik VIIs tid og kan være et arbeid av Torrigiano. I 1685 ble Edvards kiste åpnet, og det ble da oppdaget at hans levninger da var redusert til et skjelett.

Edvard kalles bekjenneren (eng: Edward the Confessor; lat: Eduardus Confessor), det vil si en som bringer vitnesbyrd om Kristus ved sitt liv og ikke sin død, for å skjelne ham (Sanctus Eduardus Confessor rex Anglorum) fra kong Edvard Martyren, hans onkel (Sanctus Eduardus Martyr rex Anglorum). I middelalderen var Edvard en svært populær helgen, og sammen med den hellige Edmund av East Anglia ble han allment ansett for å være Englands skytshelgen, inntil han ble trengt til side av ridderen Georgs popularitet. Ved beleiringen av Calais i 1351 påkalte engelske tropper, ifølge William Worcestre (ca 1415-85), Edvard, selv om han ikke selv var noen soldat, og Georg sammen før de gjorde sitt siste angrep.

Den mest berømte avbildningen av Edvard er i Wilton-diptyket fra rundt 1395, som nå er i National Gallery i London. Der er Edvard Bekjenneren, Edmund og Johannes Døperen avbildet på venstre panel sammen med den unge kong Richard II av England (1377-99), som kneler foran Jomfruen og barnet på høyre panel. Men høyalteret i kapellet i Windsor Castle ble gjeninnviet til Georg rundt 1400. Ved slaget ved Agincourt i 1415, som det blir beskrevet av Shakespeare, ser Georg ut til å regnes som Englands viktigste forbeder, men uten å utelukke Edvard. Innen rundt 1450 ble Georg regnet som skytshelgen for England på samme måte som den hellige Dionysius (Denis) var det for Frankrike.

Edvards dødsdag 5. januar var hans opprinnelige fest. Dagen sto i den gamle norske kalenderen (1808-1911) som «Edvard Konge», det gjorde også translasjonsdagen den 13. oktober (1163), «Edvardi translatio». I England ble raskt translasjonsdagen 13. oktober den viktigste festen, noe som ble formalisert i 1680. Over hele den vestlige kirken minnes han denne dagen. I 1689 ble hans fest innført for hele Kirken, men siden kalenderrevisjonen i 1969 er hans kult henvist til lokale og spesielle kalendere. I middelalderen hadde Ely en subsidiær minnedag den 8. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Edvard Bekjennerens emblem er en fingerring, som kommer fra hans legende.

Legenden forteller at kongen ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimer i Det hellige Land (eller India) en gammel mann som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen og ba dem returnere den til Edvard, som de skulle advare om hans forestående død om et halvt års tid. Edvard avbildes også ofte mens han bærer en mann, som henspeiler på historien om han at en gang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Nummereringen av engelske monarker starter på nytt etter den normanniske erobringen, noe som forklarer hvorfor nummereringen av engelske konger med navnet Edvard begynner med den senere kong Edvard I av England (1272-1307) og ikke inkluderer Edvard Bekjenneren (som var den tredje kong Edvard).

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (1), Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, ODNB, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, earlybritishkingdoms.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 1. februar 2000