Den hellige pave Gregor VII (~1020 - 1085)

Den hellige Gregor VII, som ofte kalles ved sitt opprinnelige navn Hildebrand, kom fra beskjedne kår i Soana i Toscana; han var sønn av tømmermannen Bonizus. Han kom til Roma som barn, ble benediktinermunk og fikk sin utdannelse i klosteret Sta Maria all'Aventino og kom tidlig til det pavelige Lateranpalasset og mottok de lavere vielser. Der la han grunnlaget for en grenseløs beundring for pavedømmet og dets store oppgaver i en ond og fordervet verden.

Da Hildebrands gamle lærer Johannes Gratianus ble pave Gregor VI, tok han sin elev i sin tjeneste og utnevnte ham til sin kapellan. Paven ba ham rydde opp i Roma, som var herjet av vold og gangstervelde, de stygge følgene av uorden i Benedikt IXs pontifikater. Den unge munken organiserte en politistyrke som skapte en viss orden.

Hildebrand fulgte Gregor VI i eksil til Köln i 1047, og etter at paven døde i november 1047, gikk Hildebrand sannsynligvis inn i det berømte reformklosteret Cluny ved Mâcon i Burgund (eller et annet cluniacensisk kloster). Den nyutnevnte pave Leo IX tok ham i 1049 med til Roma og gjorde ham til prior for St. Paulus-klosteret der. Paven ordinerte ham også til subdiakon og utnevnte ham til skattmester for den romerske kirken, sin personlige rådgiver og leder for kuriens politikk. Reformatorenes mål var å gjøre Kirken uavhengig av den verdslige makt.

I de neste 24 år hadde Hildebrand mange høye embeter og ble en markert mann i reformkretser. Munken fra Toscana tjente fem paver som rådgiver, og han fikk stadig større innflytelse. Han ble hovedarkitekten for politikken under Nikolas II, og under Alexander II var han den åndelig førende og mektigste personligheten i kurien. I 1054 og 1056 var han i Frankrike som pavelig legat, og i 1057 i Tyskland. I 1058 var det han som oppnådde enkekeiserinne Agnes' tilslutning til valget av Stefan IX (X). Fra 1059 var han erkediakon i den romerske kirke.

Etter Alexander IIs død den 21. april 1073 skjedde valget av ny pave ikke i overensstemmelse med pavevalgdekretet av 1059, som overlot valget til kardinalene, men ble foretatt av det romerske folk. Den 22. april ble Alexander II bisatt i Lateranbasilikaen, og da ropte folket: «Hildebrand må bli pave!» Han var da kardinaldiakon. Det fulgte et pro forma valg hvor kardinalene enstemmig stadfestet folkets «utnevnelse». Av respekt for apostelfyrstene Peter og Paulus ventet Hildebrand med sin konsekrasjon til etter deres fest den 29. juni, men den 30. juni 1073 ble han høytidelig kronet i basilikaen S. Pietro in Vincoli og tok navnet Gregor VII. Det var vel ikke så mye et pietetsfullt minne om Gregor VI, som han hadde fulgt i eksil, men heller til minne om sitt store forbilde, Gregor den Store.

Fra Gregor VII regnes pontifikatet fra den dagen paven ble valgt, og ikke, som tidligere, fra den dagen han ble konsekrert eller kronet.

Igjen var den tyske kongen fullstendig forbigått ved et pavevalg. Gregor verken kunngjorde eller søkte støtte for sitt valg hos kong Henrik IV (1056-1106), som da var i unåde hos Den hellige Stol fordi han fortsatte å knytte til seg rådgivere som Alexander II hadde ekskommunisert.

Cencius, en romersk adelsmann som var vennligsinnet til kongen, brøt inn i Gregors julemesse og brakte ham som fange til sitt hus. Men de rasende romerne samlet seg så truende rundt huset at den skremte adelsmannen raskt satte fri den oppbrakte paven.

Gregor var ved valget ca 50 år og hadde stått i Kirkens tjeneste det meste av livet. Han var liten av vekst, ansiktet var likblekt og heller ikke hans ytre var særlig tiltalende. Men i den uanselig skikkelsen bodde det en ledernatur med en mektig ånd og en gjennomtrengende, skarp forstand, men også et temperament av lidenskapelig kraft. Han ble sagt å være «et religiøst geni», og skulle bli en av middelalderens største paver. Gregor søkte for enhver pris å virkeliggjøre Augustins «Gudsstat» under ledelse av St. Peters etterfølger. Som motto for hans pontifikat kan stå: Rettferdighet og fred.

Gregor VII valgte en stille dag i mars 1075 til å sammenfatte sitt program og sitt opphøyde syn på paveverdigheten i noen korte setninger, senere kalt Dictatus Papae (pavens diktat), som formulerte den universalistiske paveoppfatning i fullt omfang. Målet for denne 27-punkts listen var å rive løs Kirken fra verdslig formynderskap og rense den for alle laster. Her heter det blant annet:

• At den romerske Kirke er grunnlagt av Herren alene.
• At bare den romerske biskop med rette heter universell.
• At han alene kan avsette eller gjeninnsette biskoper.
• At hans legater, selv om de er av lavere grad, i et kirkemøte står over alle biskoper og kan avsi avsettelsesdom over dem.
• At han alene kan bruke de keiserlige verdighetstegn.
• At alle fyrster skal kysse bare pavens føtter.
• At bare hans navn skal fremsies i kirkene.
• At dette navn er enestående i verden.
• At det er tillatt for ham å avsette keisere.
• At intet kirkemøte kan kalles universelt uten hans påbud.
• At ikke et kapittel, ikke en bok kan ansees som kanonisk (rettsgyldig) uten ved hans bestemmelse.
• At hans dom ikke kan oppheves av noen, og at bare han kan oppheve alle andres dommer.
• At han selv ikke kan dømmes av noen.
• At ingen våger å dømme en som appellerer til Den apostoliske Stol.
• At enhver kirkes viktigere saker skal bringes frem for den.
• At den romerske Kirke aldri har feilet og i følge Skriftens ord aldri i evighet vil feile.

Dokumentet slår fast pavens personlige hellighet som arvet fra St. Peter. Gregors idé om pavens verdensherredømme bygde på religiøst grunnlag. Etter hans mening måtte den verdslige makt underordne seg Kristi stattholder i alle saker som angikk kristenhetens frelse, for alle kristne var pavens undersåtter. Dictatus Papae var sannsynligvis tenkt som grunnlaget for en ny kirkelig rettssamling.

Gregor var ingen fanatiker, men konsentrerte seg om de groveste misbruken. Hans hjertesak var den «gregorianske reform». Det innebar den faktiske avskaffelse av simoni og ekteskap for geistlige, som var meget vanlig i Italia og som hans forgjengere allerede hadde påbegynt, og utbygging av den kirkelige sentraladministrasjon. På fastesynodene i Lateranbasilikaen i mars 1074 og senere i februar 1075 ble Leo IXs og Nikolas IIs bestemmelser mot simoni og presteekteskap på nytt innskjerpet. Presteekteskap ble nå uttrykkelig forbudt, og de prester som nektet å skilles fra sine hustruer, skulle uten videre avsettes. En romersk synode i 1078 bestemte at alle biskoper som mot penger tillot sine prester konkubinat, skulle suspenderes. Det provoserte frem sterk motstand, særlig i Frankrike og Tyskland, men spesialutsendinger utstyrt med alle fullmakter var i stand til å overvinne det meste av den.

I 1074 sendte paven to legater til Tyskland for å avholde en reformsynode der. Men denne planen strandet på motstand fra de tyske biskoper under ledelse av erkebiskop Liemar av Bremen, som dro til Roma for å tydeliggjøre for Gregor de tyske biskopenes standpunkt.

Men kampen mot simoni og ekteskap for geistlige hang nøye sammen med pavens arbeid for å avskaffe leginvestituren, det vil si legfolks innblanding i kirkelige utnevnelser. Det gjaldt særlig deres rett til å innsette geistlige i deres embeter og overrekke dem verdighetstegnene, den såkalte investituren, i biskopers tilfelle med ring og stav. Hovedårsaken til de kirkelige misforhold var etter Gregors mening at de verdslige fyrstene kunne besette bispeseter. Han forlangte kanoniske bispevalg og at Kirken fritt skulle kunne disponere sin eiendom uavhengig av statlig formynderi. Gregors program omfattet avskaffelse av kongelig kontroll over biskoper. Ingen legfolk, heller ikke kongen, kunne innsette kirkelige embetsmenn.

Forbudet mot leginvestitur var først utgitt i generelle vendinger på den årlige fastesynoden i Roma i 1075, men mer presist på senere synoder. Det skapte enda større storm enn simoni/ekteskapsspørsmålet og da Gregor på fastesynoden i 1075 også avsatte fire tyske biskoper, brakte det ham på kollisjonskurs med den tyske kong Henrik IV (1056-1106), og denne striden skulle dominere Gregors pontifikat. I denne «investiturstriden» forsøkte Gregor VII også å sikre den pavelige sentralmakt mot kongens inngripen.

Under Nikolas II var leginvestitur i 1059 avskaffet i vesten, for å forhindre at den høyere geistlighet bare ble avhengig av sine verdslige lensherrer. Fyrstene forsøkte forståelig nok å forsvare sine privilegier, da deler av deres riker var geistlige eiendommer og deres sikkerhet også var avhengig av de geistliges lojalitet.

Også Henrik IV sto fortsatt på sine investiturrettigheter, for de tre geistlige kurfyrstene var ofte utslagsgivende for kongevalget i riket. (Retten til å velge konge i Tyskland lå i hendene på sju kurfyrster. Foruten de tre Rhinerkebiskopene av Mainz, Köln og Trier var disse pfalzgreven ved Rhinen, hertugen av Sachsen og (en tid utelukket) kongen av Bøhmen. Senere kom det til ytterligere to kurfyrster.) Samtidig var Gregor VII rede til, i det minste i øyeblikket, å tolerere investiturtiltakene til Filip I av Frankrike og Vilhelm I av England.

Kong Henrik var tilbakeholdende da han fikk meddelt forbudet mot leginvestitur. I begynnelsen syntes han innstilt på å samarbeide, og forhandlet sågar med Gregor om investiturspørsmålet, uten at det betydde noen prinsipiell endring av hans holdning. For Henrik tenkte ikke å oppfylle Gregors ønsker, noe som viste seg etter hans seier over sakserne den 9. juni 1075, spesielt i hans Italia-politikk. I Milano satte kongen inn sin mann, presten Tedald, som erkebiskop. Han plasserte også sine egne menn på tyske bispeseter. I Fermo og Spoleto utnevnte han - i strid med Romas metropolittrettigheter - menn til biskoper som var helt ukjente for paven. Gregor VII viste deretter i et skriv til Henrik IV i desember 1075 til de ukanoniske utnevnelsene, irettesatte ham skarpt og truet ham med bann.

Kongen og de tyske biskopene reagerte kraftig. Etter rådslagning på en rikssynode i Worms den 24. januar 1076 oversendte de paven et skriv der de avsatte ham, og Henrik anbefalte Gregor å abdisere. I Piacenza sluttet de lombardiske biskopene seg til de tyske. En gruppe lombardiske biskoper, ledet av biskopen av Pavia, ekskommuniserte paven for å skille menn og hustruer.

Paven svarte med å ekskommunisere kongen på fastesynoden i Roma i 1076, suspenderte ham fra å utøve kongelig makt og løste hans undersåtter fra sin troskapsed. De tyske biskopene forlot kongen av frykt for selv å bli lyst i bann, og nå fant Henriks politiske motstandere i Tyskland hverandre. I Tribur, et kongelig slott mellom Mainz og Worms, møttes fyrstene i Sachsen og Sør-Tyskland i oktober 1076. Gregors legater overtalte fyrstene til å gi Gregor en sjanse til å angre før de avsatte ham, så de vedtok å trekke tilbake sin støtte til kongen om han ikke i løpet av et år var løst fra bannet. Fyrstene innkalte også pave Gregor til riksdagen i Augsburg, som var berammet til den 2. februar 1077, hvor han skulle føre forsetet og dømme i deres strid med kongen. Paven mottok innbydelsen og brøt opp for å dra til Tyskland. Men en koalisjon mellom paven og de tyske fyrstene måtte Henrik IV for enhver pris unngå, og han skyndte seg sørover.

Da Gregor ved nyttårstider 1077 kom frem til Mantova, fikk han til sin forbauselse høre at hans farligste fiende befant seg ikke langt derfra. Fylt av bange anelser om bakhold og overfall fant han det best å snu og komme seg i sikkerhet hos en av sine nærmeste venner, grevinne Mathilde av Toscana, for øvrig kong Henriks tremenning. Hun bodde på 900-talls-fjellborgen Canossa i Appenninene, sørvest for Reggio nell'Emilia. Mathilde var til sin død i 1115 en av pavenes sterkeste støtter. Til stede i Canossa var også abbed Hugo av Cluny, som sto både Gregor og Henrik nær. Han var Henriks fadder og inntok en formidlende rolle i konflikten.

Men Henrik kom bare sammen med sin unge hustru, den milde og tålmodige dronning Bertha av Savoia, sin lille sønn Konrad og noen få tjenere. I tre dager (25.-27. januar 1077) sto kong Henrik barføtt i botsdrakt i snøen utenfor borgporten, ba om å bli gjenopptatt i Kirken og lovte å bøye seg for paven, mens grevinne Mathilde og St. Hugo av Cluny bønnfalt paven om å vise nåde. Til slutt, den fjerde dag, løste Gregor ham motvillig fra bannet den 28. januar og ga ham Den hellige Eukaristi.

Som kristen prest var det pavens plikt å gi en oppriktig angrende synder syndsforlatelse, men han hadde neppe illusjoner om at Henriks anger stakk særlig dypt. Rent politisk var pavens holdning uklok. Han ofret de politiske fordelene for sine oppgaver som prest, og hans pastorale mildhet skulle da også vise seg som et politisk mistak.

Det kunne virke som om paven hadde vunnet en stor seier, da hans overhøyhet over kongen her ble anerkjent. Men taktisk var Canossagangen et genialt trekk av Henrik. På den måten fikk han foreløpig avverget trusselen fra den tyske adelsopposisjonen om å avsette ham og velge en ny tysk konge, uten å gi relevante politiske innrømmelser. Løst av bannet kunne han på ny samle flertallet av de tyske biskopene bak seg og få støtte mot sine andre fiender i Tyskland. Canossagangen betydde likevel en personlig ydmykelse for Henrik.

Canossa er en nøkkelscene for de dramatiske endringene i forholdet mellom pave- og keiserdømme: Det grunnleggende samvirket var avløst av samarbeid fra sak til sak i gjensidig mistro. Den kristne enhet i Vest-Europa ble brutt.

Men de tyske fyrstene gikk deretter sin egen vei. Riksdagen i Augsburg kom ikke i stand, men misfornøyd med at Henrik var løst fra bannet, oppkastet hertugen av Schwaben, Rudolf av Rheinfelden (Henriks svoger) (død 1080), seg til motkonge på fyrsteforsamlingen i Forchheim den 15 mars 1077, og sverget straks lydighet til paven. Dermed brøt det ut borgerkrig i Tyskland. Schwaben ble sterkt ødelagt, og motkongen mistet mer og mer støtte. Etter styrkingen av sin makt betonte Henrik IV igjen stadig sterkere sine kirkelige rettigheter. Han krevde at Gregor VII skulle anerkjenne ham og bannlyse Rudolf, hvis ikke ville han utnevne en ny pave.

Paven hadde i tre år forsøkt å megle mellom Henrik og Rudolf, men etter denne trusselen hadde han ikke noe annet valg enn å gå mot Henrik. På fastesynoden i mars 1080 fornyet paven bannet over den tyske kongen, avsatte ham som «edsbryter og usurpator» (retten til å gjøre det var omdiskutert på den tiden) og anerkjente Rudolf som lovlig konge.

Men nå sto de tyske biskopene igjen bak Henrik. På synodene i Bamberg og Mainz sørget kongen for at lydigheten overfor paven ble avsverget. Vi må «hugge av den giftige slangens hode», som en tysk biskop uttrykte det, og «den falske munken Hildebrand, den såkalte pave Gregor VII» ble erklært avsatt. Henrik fikk raskt innkalt en synode i Brixen og valgte etter råd fra biskopene den 25. juni 1080 erkebiskop Guibert (Wibert) av Ravenna til motpave som Klemens III. Et politisk kompromiss var fortsatt mulig, for Henrik var ivrig etter å bli kronet til keiser, men Gregor var ikke en mann for kompromisser. Hans ubøyelige holdning førte i stedet til at svært mange av hans støttespillere forlot ham.

Noen måneder senere ble Rudolf dødelig såret i en kamp med Henrik. Dette var et hardt slag for Gregor, som i siste påskemesse hadde profetert at om ikke Henrik lovte bot og bedring, ville han være død eller avsatt innen 1. august. Men nå når pavens tronpretendent var død, ble det blant folk flest betraktet som Guds dom over pavens stolte profeti. Inntrykket av en gudsdom ble ytterligere forsterket ved at den falne høyforræderen under kampen hadde fått hugget av den hånden som han en gang hadde sverget sin konge troskap med. I domkirken i Merseburg ved Saale, et par mil vest for Leipzig, hvor Rudolf av Schwaben ligger gravlagt, kan man ennå se hans avhogde, inntørkede hånd.

Nå var sjansen for forsoning forsvunnet for godt, og Henrik dro med en sterk hær mot Roma. Våren 1081 begynte han beleiringen av byen, men uten å kunne erobre den. Gregor søkte i 1082 hjelp hos normannerhertugen Robert Guiscard, som akkurat da førte krig mot keiseren i Konstantinopel. I mellomtiden vant Henrik stadig mer romersk terreng. Først falt Leobyen (Vatikanet) i hans hender i 1083, og våren 1084 lyktes det ham å erobre også resten av byen med unntak av Castel Sant'Angelo, etter at romerne mot store bestikkelser hadde åpnet byporten. Den 21. mars 1084 dro Henrik IV inn i Roma, for å la seg krone til keiser av «sin» pave.

Nå falt tretten kardinaler fra Gregor og gikk over til motpave Guibert (Wibert) av Ravenna, som etter forslag fra Henrik IV ble valgt til pave av presteskap og folk i Roma og innsatt i sitt embete i Lateranet. Han kalte seg Klemens (III). Påskedag, den 31. mars 1084, kronet han Henrik til keiser i Lateranet sammen med hustruen Bertha, med kardinalene til stede. I tillegg til Tyskland og Italia fant motpaven også støtte i England, Ungarn og Serbia.

Gregor trakk seg tilbake til den uinntakelige Castel Sant' Angelo (Engelsborg). Her ble han beleiret av de tyske troppene, og hans situasjon virket håpløs. Men i mellomtiden nærmet den normanniske hæren under Robert Guiscard seg i ilmarsj, ikke så mye for å hjelpe Gregor som for å fordrive keiseren, som han betraktet som en ubuden og uønsket gjest i Italia. Situasjonen for keiseren ble vanskelig. Hans tropper var ikke sterke nok og han fant det mest tilrådelig å trekke seg ut av Roma og tilbake til Lombardia, og motpave Klemens ble med ham.

Men romerne reiste seg nå mot den nye fienden, og dette forsinket befrielsen av pave Gregor. Normannernes raseri flammet opp, halve Roma brant ned, tusener ble drept og andre tusener ble tatt som slaver. Den forskansede pave Gregor VII ble befridd i slutten av mai. Men de normanniske soldatenes grusomme fremferd og utskeielser gjorde at stemningen blant folket vendte seg mot Gregor. Han måtte flykte for de rasende romerne sammen med normannerne. Han flyktet først til Monte Cassino. Fulgt av bare noen få trofaste tok han deretter sete i Salerno, hvor han snart skulle dø i sitt eksil.

Begrepet Canossagang har gått inn i alle språk som uttrykk for en vanskelig og ofte ubehagelig oppgave som må løses, som oftest i forholdet til andre mennesker. Canossa er også blitt symbol på Kirkens makt helt opp til vår egen tid. I 1870-årene førte Otto von Bismarck sin kamp mot Den katolske Kirke under valgspråket: «Vi går ikke til Canossa».

Henrik IV fortsatte striden med pavene hele resten av sin regjeringstid. Og da han døde, tok det fem år før han ble gravlagt i vigslet jord.

Gregors regime var bemerkelsesverdig, bortsett fra hans dramatiske konflikt med Tyskland. Hans brev viser hans ivrige omsorg for Kirkens stilling i så fjerne land som Norge og Danmark i nord, Spania i vest og Polen og Ungarn i øst. Han strebet alltid, med varierende grad av suksess, å binde verdslige herskere til Den hellige Stol med føydale bånd. Med mål å sentralisere autoriteten i kirken utvidet han bruken av legater, og insisterte på at metropolitter skulle komme til Roma for å motta palliet. Selv gjorde han lite bruk av kardinalkollegiet.

Gregor viste relativ moderasjon overfor kong Filip I av Frankrike (1060-1108), til tross for at han kom med bitre klager og voldsomme trusler. Han nøt også gode forbindelsene med kong Vilhelm I Erobreren av England (1066-87), til tross for at kongen nektet å la seg rokke fra sin rett til investitur. Dette var bevis på Gregors kloke politiske realisme når det var nødvendig.

Stadig viste Gregors reformatoriske engasjement for en enhetlig vestlig liturgi seg, og i 1080 kunne han notere seg for en stor suksess med signaleffekt, da han gjennom en avtale med kong Alfonso VI av Castilla (1072-1109) fikk innført den romerske liturgien, som allerede var i bruk i Aragón, i hans riker i Spania i stedet for den gamle mozarabiske ritus.

I de tidlige år av sitt pontifikat var Gregor svært opptatt med planer for et korstog, som skulle ledes av ham personlig, for å befri det bysantinske imperiet fra tyrkerne, og deretter gjenskape union med den østlige kirken. Hans appeller betegnet gjenerobringen av Den hellige Grav i Jerusalem som målet for foretaket. Men forsøket på å få i stand et korstog strandet på stridighetene om leginvestituren, selv om Gregor opprettholdt vennskapelig kontakt med keiser Mikael VI Dukas (1071-78). Unionsforhandlinger med østkirken kom aldri i stand.

I Bysants var det utallige hoffintriger. Offiseren Nikeforos III Botaniates kom på tronen (1078-81), hjulpet av feltherren Alexios Komnenos, men da Nikeforos ikke lønnet hans hjelp, fikk Alexios ham styrtet og tok selv hans plass (1081-1118). Han ble en sterk keiser, og hans slekt kom til å styre riket i 100 år.

Stammefyrstene i Kroatia hadde først alliert seg med Bysants mot Bulgaria, men på midten av 1000-tallet valgte fyrst Kreshmir IV (1058-74) å slutte forbund med paven, noe som førte til at hans etterfølger fikk kongekronen overrakt av en pavelig legats hånd i 1076. I slutten av århundret underkastet Kroatia seg ungarsk overhøyhet som vasall og ble knyttet til den vestlige kirken.

I 1078 skrev Gregor et brev til Olav Kyrre, hvor han sendte trøstende ord og formaninger. Han var klar over at det i Norge ikke var nok med folk til å gi opplæring i troen og ville gjerne, om han kunne, sende kongen noen slike. Men landet lå langt unna og språket var ukjent. Derfor foreslo han at kongen sendte noen unge menn av god ætt til opplæring ved Peter og Paulus.

Midt i all den politiske virksomheten må ikke Gregor VIIs interesse for sunn doktrine overses. Etter lange debatter fikk han i 1079 Berengar av Tours, som fornektet transsubstansiasjonslæren, til å akseptere en uttalelse om eukaristien som tillot en substansiell endring i konsekrert vin og brød.

Gregor hadde håpet at Robert Guiscard ville eskortere Den hellige Far tilbake til Roma, men han ble skuffet. I stedet ville normannerkongen erobre Konstantinopel. Røverridderen som hadde begynt med to tomme hender og hadde skapt seg et rike av intet, ville oppkaste seg til østromersk keiser. Med en stor flåte og en tallrik hær satte Robert over fra Brundisium (Brindisi) til Epeiros. Men der ble han og hans tropper rammet av en pestepidemi, som tok livet av en stor del av dem. Til slutt ble også Robert selv revet bort av farsotten, og med ham døde også hans storslåtte planer om keisertronen.

Gregor hadde kjempet målbevisst og uten personlige ambisjoner for å befri Kirken for skadelig innflytelse og avhengighet av verdslige makthavere. Men han strammet pavedømmets krav overfor sivile herskere i en hittil ukjent grad og bygde nok for mye på verdslig lovlige midler for å oppnå religiøse mål.

Både venner og fiender av Gregor er enige om hans storhet, og at han er en av de største paver noen sinne og en av de mest imponerende skikkelsene fra middelalderen, selv om dommen over ham ellers spriker sterkt og han er like mye et tema for kontroverser i dag som i samtiden. Han var generelt autoritær og ubøyelig, men med en dyp religiøs lidenskap for «rettferdighet», han fulgte sin visjon for en «ren» og «fri» kirke med en ensporet fanatisme som forferdet selv noen av hans nære venner. Selv om hans anstrengelser syntes å ende i fiasko, skulle ideene han kjempet for seire gjennom hans etterfølgere og hjelpe til å forme den vestlige kristendommen. Hans idealer ble bestemmende for pavestolens politikk i de følgende århundrene.

Gregor VII døde i Salerno den 25. mai 1085. Han ble gravlagt i domkirken der, Duomo S. Matteo, som ble bygd for å oppbevare relikviene til evangelisten Matteus og innviet av Gregor selv noen uker før sin død. Bak dagens moderne høyalter står Gregor VIIs trone. Hans siste ord skal ha vært: «Jeg har elsket rettferdighet og hatet urettferdighet, derfor dør jeg i landflyktighet».

Gregors personlige helstøpthet og hans styrke i motgang kan det ikke reises tvil om, og det er fortjent at hans navn er knyttet til en hel æra av kirkelig reform og utvikling. Men han ble aldri gjenstand for noen utbredt kult, og han ble først opptatt blant de hellige fem hundre år etter sin død, da pave Paul V kanoniserte ham i 1606. Han var saligkåret (beatifisert) av Gregor XIII i 1584. Hans festdag 25. mai ble gjort obligatorisk for hele Kirken av pave Benedikt XIII i 1728.