Den hellige Ingeborg av Danmark (~1175-1237)

Den hellige Ingeborg (Ingelborg, Ingelburge, Isemburge, Isburgis; fr: Ingeburge, Isambour) ble født rundt 1175 i Danmark. Hun var en prinsesse, nest yngste datter av den danske kongen Valdemar I den Store (1157-82) og hans hustru Sofia Vladimirovna av Novgorod, og søster av kongene Knut VI (1182-1202) og Valdemar II Seier (1202-41). Hun var dermed barnebarn av den hellige Knut Lavard (d. 1131) og ble tante til den hellige kong Erik Plovpenning (1242-50) (f. 1216). Hans datter Ingeborg ble gift med kong Magnus VI Håkonsson Lagabøter av Norge (1263-80) og ble mor til kong Håkon V Magnusson (1299-1319).

Av politiske grunner ville den franske kongen Filip II August (Philippe Auguste) (1180-1223) gifte seg med Ingeborg. Kongen var blitt enkemann i 1190 da hans hustru Isabelle av Hainaut døde, og han hadde bare en svakelig sønn og måtte sikre arvefølgen. Ekteskapet kom formodentlig i stand på fransk initiativ. Biskop Stephan av Noyon og andre sendemenn fra kong Filip August kom til kong Knut for å anholde om hans søsters hånd. Kong Filip August vurderte et angrep på England, og derfor gikk hans forslag ut på at man som medgift for bruden skulle overdra ham de danske kongenes rett til Englands trone samt overlate ham Danmarks hær og flåte i ett år. Dette ville kong Knut og hans menn imidlertid ikke gå inn på, men kort etter ble det likevel avtalt ekteskap på det vilkår at Ingeborg brakte en uvanlig stor medgift på 10.000 mark sølv.

Både erkebiskop Absalon og kong Knut hadde betenkeligheter, muligvis av hensyn til den tysk-romerske keiseren. Men den hellige Vilhelm av Eskilsø (av Æbelholt) (ca 1127-1203), som var født i Frankrike, ivret for kultursamarbeid mellom Danmark og Frankrike, og han ga også energisk støtte til ekteskapet. Han så gjerne en nærmere forbindelse mellom det danske og det franske kongehus, og ved hjelp av sin flammende veltalenhet lyktes det ham å få ekteskapet brakt i stand. I 1193 var Vilhelm og biskop Peder Sunesen av Roskilde med i følget som brakte Ingeborg til Amiens.

Den attenårige Ingeborg beskrives av alle samtidige som en like yndefull som elskverdig kvinne, from, beskjeden og kysk, og Stephan av Dornik beskrev henne som «svært vennlig, ung av alder, men gammel av visdom». Brudgommen hadde på sin side vært en lunefull ektefelle som en gang til og med hadde truet med å ville forstøte sin hustru. Det var også kjent at Filip var en kraftig og dyktig, men beregnende og selvrådig hersker.

Ingeborg kom til Amiens i Nord-Frankrike den 14. august 1193, og allerede samme dag fant bryllupet sted. Men ekteskapet ble en katastrofe, for kongen fikk motvilje mot Ingeborg allerede på selve bryllupsnatten. Neste dag ble begge ektefellene kronet med stor høytidelighet i katedralen Notre-Dame i Amiens. Men allerede under denne akten merket man kongens uvilje mod bruden; han var blek og skalv, og knapt var seremonien over før han tenkte på skilsmisse. Senere påsto Filip at han hadde fattet en uovervinnelig avsky for Ingeborg som om trolldom var påført ham. Det ble mumlet om at kongen hadde funnet legemlige feil hos henne, men dette later til bare å være påfunn av den oppfinnsomme Filip.

Han ville straks sende Ingeborg hjem, men både de danske utsendingene og Ingeborg selv vegret seg for det. Filip forsøkte deretter å få ekteskapet oppløst ved å påvise et alt for nært slektskap mellom hans første hustru Isabelle og Ingeborg. Det ble satt opp et falskt stamtre som viste at Ingeborg og Isabelle var blodsbeslektet i fjerde ledd, og etter gjeldende kirkerett var dette gyldig grunn for omstøting av ekteskapet. Etter at et konsil i Compiègne den 5. november 1193 med en forsamling av seksten biskoper og baroner, alle lydige tjenere av Filip og delvis bestukket av ham, hadde sverget på slektstreets ekthet, erklærte erkebiskopen av Reims ekteskapet for hevet. Ingeborg, som ikke forsto fransk, visste knapt nok hva som foregikk, og da dommen ble forkynt for henne ved hjelp av en tolk, ropte hun gråtende: Mala Francia! Mala Francia! («Onde Frankrike! Onde Frankrike!») og tilføyde: Roma! Roma! For nå satte hun sitt eneste håp til pavens bistand.

Ingeborg nektet å anerkjenne både skilsmissen og slektstreet, som var konstruert gjennom ekteskapet mellom den hellige kong Knut II den Hellige (1080-86) og Edel av Flandern rundt 1080, mer enn hundre år tidligere. Hun viste til at deres eneste sønn, den salige grev Karl I den Gode av Flandern (1119-27), var død uten arvinger, og dessuten stammet ikke Ingeborg fra Knut, men fra hans bror, kong Erik I Eiegod (1095-1103) og hans dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Ingeborg fikk anvist oppholdssted i eller ved klosteret Cysoing ved Douai i Nord-Frankrike. Der tilbrakte hun tiden med andaktsøvelser, lesning og håndarbeid, men den hardhjertede kongen ga henne ikke det nødvendige til underhold. Oppløsningen av ekteskapet ble imøtegått fra dansk side, og kong Knut satte seg i bevegelse for å komme sin søster til hjelp. På Ingeborgs vegne dro den gamle abbed Vilhelm av Eskilsø og den lærde og dyktige kansleren Anders Sunesen i 1194 til Roma og pave Celestin III (1191-98). De klarte å overbevise paven om at slektstreet var falskt. Paven kalte omstøtelsen for et komediespill og annullerte skilsmissen den 13. mars 1195. Men denne svake og engstelige kirkefyrsten våget bare å henvende seg til kong Filip med formaninger, og til danskenes ergrelse påla han ikke kongen å ta sin hustru tilbake. Da de danske utsendingene kom til Frankrike, ble de i seks uker holdt fanget av hertugen av Burgund, inntil det lyktes geistlige venner å skaffe dem friheten, men deres forhandlinger med kongen vare fruktløse. Kongen ignorerte pavens brev og giftet seg på nytt den 7. mai 1196 med den vakre Agnes av Meran, datter av hertug Berthold III av Meran/Merano i Sør-Tyrol, greve av Andechs.

Ingeborg ble holdt fengslet på borgen Étampes nær Paris og senere i nonneklosteret Fervaques ved Saint-Quentin-en-Vermandois, og ved hard behandling forsøkte kongen å tvinge henne til å akseptere skilsmisse eller gå i kloster.

I 1198 døde den gamle pave Celestin, og hans unge og kraftige etterfølger Innocent III (1198-1216) tok straks opp den ulykkelige dronningens sak. Han var en svært dyktig kirkerettsekspert, utdannet i Paris, Roma og Bologna. Men dermed startet en ny lidelsestid for Ingeborg, som i noen år hadde nytt fred i klosteret, for hun ble ført til et nytt fengsel. I 1199 erklærte paven at kongen levde i bigami og hor, og den 13. januar 1200 forkynte en pavelig legat interdikt over Filip Augusts territorier. Det medførte at alle kirkelige handlinger i Frankrike ble suspendert, med unntak av barnedåp og døendes skriftemål. Kirkene ble stengt, ingen sjelemesser ble lest for de avdøde og de døde ble stående uten å bli gravlagt. Dette tynget folket hardt og situasjonen var uholdbar.

Da først ga Filip opp sin motstand og i september erklærte han at han ville vise Ingeborg kongelig ære og gikk med på å gjeninnsette henne i hennes rettigheter. Da ble interdiktet opphevet. Men samtidig presset kongen stadig på for å oppnå skilsmisse. I 1201 ble det innledet en skilsmisseprosess i Soissons, men etter som den skred frem, ble Filip grepet av frykt for en ugunstig dom, og derfor førte han plutselig Ingeborg bort med seg og erklærte at han ikke ville skilles fra henne. Dermed måtte prosessen stanse, men for Ingeborg ventet det kun et nytt og hardere fengsel i Étampes, hvor hun fikk et tarvelig underhold og måtte savne både presters trøst og legers hjelp, mens hun helt var avskåret fra forbindelse med hjemmet.

Den 29. juli 1201 døde Agnes av Meran, et halvt år etter at hun hadde født sønnen Philippe Hurepel (1200-34). Fra før hadde hun og kongen datteren Marie (1198-1224). Som et ledd i det diplomatiske spillet kom pave Innocent kongen i møte ved å erklære hans to barn med Agnes for legitime den 2. november 1201. Et brev fra 1203 fra Ingeborg til paven redegjør velformulert og gripende for hennes situasjon. Hun fremstår sikker og insisterende på sine rettigheter som kongedatter, hustru og kronet dronning, men samtidig som en overbevist kristen, som ydmykt og tålmodig bærer sine prøvelser.

Fra dansk side gjenopptok Ingeborgs bror, kong Valdemar II Seier, med jevne mellomrom saken overfor pavestolen, hver gang med nye påbud til følge. Det bevarte danske brevmaterialet mellom 1193 og 1213 domineres av saken. Først da mange av pave Innocents politiske planer var strandet og han derfor i 1207 så seg nødt til å oppnå en bedre forståelse med Filip, fikk Ingeborg igjen noe gunstigere vilkår. Filip August erklærte senere at til tross for forsøk, var ekteskapet med Ingeborg aldri blitt fullbyrdet på grunn av trolldom. Ingeborg insisterte imidlertid på at samleie hadde funnet sted, og pave Innocent III konkluderte i 1212 med at de hadde hatt fysisk omgang, men «at kjønnenes forening ikke er fullbyrdet i det kvinnelige organ». Hva som egentlig var bakgrunnen, får vi aldri vite.

Pave Innocent hadde fradømt den ulydige kong Johan uten Land Englands trone, og kong Filip, som paven hadde overdratt å utføre dommen, forberedte seg på å erobre landet. Derfor ønsket han å støtte sin rett ytterligere ved å ha en ætling av konger over England til hustru. Derfor erklærte han i Soissons i april 1213 at han igjen tok Ingeborg til hustru og anerkjente henne som Frankrikes dronning. Selv om Ingeborg ved dette kun vant en ytre stilling og formell rett, var hennes ulykkestid endelig over etter tyve år. På dette tidspunktet var arvefølgen sikret, idet Ludvig (f. 1187), hans svakelige, men ektefødte sønn med Isabelle og senere kong Ludvig VIII (1223-1226), selv hadde fått en sønn, den hellige Ludvig IX (1226-70).

Ingeborg bodde i forskjellige byer (Pontoise, Saint-Germain-en-Laye og Orléans) og ofret seg helt til velgjørenhet og fromme gjerninger. Hennes standhaftighet og tålmodighet under alle lidelser hadde vunnet henne alles aktelse. Hun tilbrakte det meste av tiden i Saint-Jean-de-l'Île, et johanniterpriorat med hospital og landbruk hun hadde grunnlagt nær Corbeil ved Paris.

Ingeborg ble enke ved Filips død 1223. På dødsleiet hadde han bedt sønnen Ludvig om å behandle Ingeborg godt, siden han selv hadde behandlet henne grovt urettferdig. Hun viste pietet mot sin avdøde ektefelles minne og sørget for sjelemesser for ham som hadde forpestet hennes liv, og hun hadde et godt forhold til hans sønn og sønnesønn. Da hennes bror, kong Valdemar Seier, i 1225 måtte kjøpes ut av fangenskap etter tilfangetakelsen på Lyø i 1223, ga hun sitt bidrag til løsesummen på 45.000 mark sølv fra sin arv etter Filip August og sine inntekter som dronning.

Ingeborg døde den 30. (29.?) juli 1237 (eller 1238) i Corbeil. Hun ble gravlagt i prioratets kirke i Saint-Jean-de-l'Île, hvor hennes gravmæle av bronse overlevde frem til Den franske revolusjon. Hennes psalter (tidebønnebok) utstyrt med rike miniatyrer hvor hun har innskrevet sine foreldres dødsdager, er bevart på Musée Condé i Chantilly. Ingeborg vant ry som helgen fordi hun hadde båret sine lidelser med tålmodighet. Hennes minnedag er dødsdagen 30. juli. Ingeborg er en glemt prinsesse i Danmarkshistorien, men i Frankrike huskes hun som en av landet mest berømte dronninger.