Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Vår Frue av Håpet (Notre Dame d'Espérance) er den tittelen som ble gitt til Maria-åpenbaringen i Pontmain i Nord-Frankrike den 17. januar 1871. Men den hellige Jomfru Maria ble omtalt under denne tittelen lenge før det. På 900-tallet hadde det spredt seg en bølge av barbari etter at imperiet til den salige Karl den Store (768-814; keiser fra 800) ble oppløst. Kontinuerlige kriger truet livet til den vanlige kristne. Likevel triumferte i år 930 tilliten til Maria, Guds Mor, over pessimismen i en liten by i Nord-Frankrike, og i Mézières ble den første kjente helligdommen for Vår Frue av Håpet reist. De neste to århundrene ble utallige helligdommer viet til Maria under samme eller lignende titler. Gjennom hele middelalderen og helt frem til 1600-tallet beviste byggingen av nye helligdommer for Vår Frue av Håpet den utbredte populariteten til denne andakten. Men hengivenheten for Vår Frue av Håpet ble gradvis overgått av de nyere og bedre publiserte andaktene i mer moderne tider.

Gjenopplivningen av andakten til Vår Frue av Håpet i moderne tid skyldtes nidkjærheten til en ung bretonsk prest, Paul-Marie Prud'homme, senere kannik ved katedralen i Saint-Brieuc i Bretagne. Da et barn på syv år, håpløst syk av tyfoidfeber, ble helbredet gjennom hennes forbønn, kastet den unge presten seg helhjertet ut i Håpets apostolat. Det var i februar 1848, og revolusjonen som brøt ut senere i samme måned, skulle vise seg å hjelpe hans sak. Kapellet for Vår Frue av Håpet ble senteret for et bønnekorstog for Frankrike. En sang ble skrevet til ære for Vår Frue av Håpet av erkebrorskapet av samme navn i Saint-Brieuc.

I 1861 kom kong Vilhelm I på den prøyssiske tronen (1861-88; tysk keiser fra 1871). Han utnevnte straks Otto von Bismarck til sin kansler, og deres mål var å forene alle tyskspråklige stater til ett land. Sammen utviklet de en aggressiv og krigersk politikk. For å hevde sin makt, men også for å prøve den mot sine naboer, gikk Preussen til tre raske kriger: først mot Danmark i 1864, da de tok Holstein, deretter mot Østerrike i 1866. I den korte krigen (juni-august 1866) vant Preussen en knusende seier. Dermed hadde Preussen fått kontrollen over Tyskland og seilte opp som Europas stormakt.

Drevet til det av Otto von Bismarcks diplomati og av dårlige rådgivere erklærte den franske keiseren Napoleon III (1808-73) (president 1848-52; keiser 1852-70) den 19. juli 1870 krig mot Preussen. Den 1. august 1870 ble den første kanonen avfyrt, og den fransk-prøyssiske eller rettere den fransk-tyske krig hadde begynt, for de andre tyske statene gjorde felles sak med Preussen. Men fra krigens første dag led franskmennene nederlag etter nederlag. Etter slaget ved Sedan den 1. september 1870 ble keiseren dagen etter tatt til fange sammen med 80.000 franske soldater. Men dette fikk ikke slutt på krigen, for den 4. september ble den Tredje republikk proklamert i Paris og keiseren avsatt. Denne krigen skulle vise seg katastrofal for Frankrike og var utslagsgivende for dannelsen av det tyske keiserriket, som overtok Frankrikes plass som den største stormakten på det europeiske kontinentet helt til slutten av Første verdenskrig.

Den nye republikken innkalte menn og gutter uten noe militær erfaring til hæren som skulle kjempe videre mot tyskerne. Også de knappe 500 innbyggerne i Pontmain (Pont-Main) i departementet Mayenne i regionen Pays de la Loire, nær grensen til Bretagne og Normandie, måtte stille med 38 soldater. Før de nye rekruttene dro, gikk de alle til skrifte, hørte messe og mottok kommunionen. P. Michel Guérin velsignet dem og konsekrerte dem alle til den hellige Jomfru Maria. Den 19. september 1870 begynte beleiringen av Paris, og snart var to tredjedeler av landet under tyskernes kontroll. Den 27. desember 1870 hadde tyskerne erobret Paris.

Tyskernes hær marsjerte mot de vestlige franske provinsene Bretagne og Normandie, og slaget ved Le Mans den 10.-12. januar 1871 endte med tysk seier og la Mayenne og Bretagne åpen for angriperne. Bønner gikk opp til himmelen fra alle deler av Frankrike, men spesielt inntrengende fra det stedet hvor de fremadstormende tyske troppenes neste angrep var ventet, nemlig byen Laval, den viktigste byen i departementet Mayenne, sør for byen Mayenne. Tirsdag den 17. januar hadde tyskerne nådd portene til Laval. Det var en mengde som deserterte i den franske hæren, døve for offiserenes ordrer. To av dem ble henrettet, men dette hadde ingen effekt på de andre, skrev admiral Jaureguiberry, som hadde kommandoen i denne sektoren.

Det snødde, og natt og dag passerte vogner gjennom Laval fra øst til vest. Hele dagen ble sårede satt av, etter som de trengte pleie. På landsbygda gjemte bøndene sine eiendeler: penger, korn, vin og lintøy. Samtidig brøt det ut en tyfusepidemi, og kopper bredte seg. I Laval ble folk vaksinert. Noen kommentatorer skrev at selv naturelementene virket å være forstyrret, og den 11. januar gjorde et kraftig nordlys et dypt inntrykk på mange. Den 17. januar var prøysserne like over elven ved Laval.

I den lille landsbyen Pontmain mellom Mayenne og Avranches, tre mil nord for Laval og på grensen mellom Mayenne og Bretagne, inntraff det et jordskjelv, og frykten spredte seg. «Det er ingen vits i å be, for God hører oss ikke», sa de i Pontmain. Søndag den 15. januar etter vesper startet sogneprest Guérin som vanlig å synge hymnen for Vår Frue av Håpet som var skrevet av erkebrorskapet av Vår Frue av Håpet i Saint-Brieuc i Bretagne: «Håpets Mor / hvis navn er så skjønt / beskytt vårt land Frankrike / be, be for oss». Men han fant at han sang alene. Han snudde seg da rundt og oppfordret sognebarna til å synge med. De sang, men samtidig gråt de sine modige tårer. Men så skjedde det som gjorde at Pontmain gikk inn i historien.

Familien Barbedette i Pontmain var en av de eldste i regionen og også en av de frommeste, og messen samt rosenkransen og andre bønner hadde en fremtredende plass i deres daglige aktiviteter. Victoire Barbedette hadde mistet sin første mann, Augustin Friteau, under en tyfusepidemi i 1856 og satt igjen alene med sønnen Auguste. Hun giftet seg igjen i 1857 med César Barbedette, kjent som «Bériot», og de fikk to sønner, Eugène og Joseph.

Eugène ble født den 4. november 1858 og Joseph den 20. november 1860. Joseph var den av brødrene som hadde det lyseste sinnet. Brødrene ble oppdratt av sin mor Victoire til å be og å arbeide, og det var nok av arbeidsoppgaver på gården. Enda mer å gjøre ble det da deres eldre halvbror Auguste var en av dem som ble utskrevet til militærtjeneste.

Den 17. januar 1871 kunne kanonenes torden høres i Pontmain, men familien Barbedette var likevel travelt opptatt med sine huslige plikter før kveldsmaten. Denne kvelden arbeidet César Barbedette og hans to sønner Eugène (12) og Joseph (10) på låven. Sammen med dem var Jeanette Détais, en nabo som regelmessig besøkte dem for å slå av en prat. Hun brakte noen nyheter fra soldatene som var samlet i Saint-Ellier, hvor Jeanne hadde gjort klart et lik for begravelse. Eugène ble lei av de voksnes samtale, så han gikk bort til låvedøren for å sjekke været. Klokken var da fem på seks. Da han så ut på kveldshimmelen, fikk han øye på et uvanlig syn over taket på huset til Augustin Guidecoq, rundt tyve meter unna. Stjernene syntes å smelte bort, og plutselig, rundt halvannen meter over taket, kom en vakker kvinne til syne.

Kvinnen smilte til Eugène. Da han hørte at Jeanette kom gående, pekte han mot himmelen slik at hun kunne se den himmelske åpenbaringen, men hun kunne ikke se noe. Stemmene deres tiltrakk seg César Barbedette og hans andre sønn Joseph. Da de kom ut, så heller ikke faren noen ting, men Joseph så kvinnen på samme måte som broren. Deres mor ble tilkalt, men hun så heller ikke noe, selv ikke etter at hun gikk for å hente brillene sine. Nå begynte naboene å bli klar over at noe foregikk, så foreldrene prøvde å bortlede guttenes oppmerksomhet. De ble bedt om å fortsette med arbeidet og deretter komme inn og spise.

Etter et raskt måltid gikk guttene ut igjen, og de så fortsatt jomfruen. Da bestemte foreldrene seg for å tilkalle ordenssøstrene som drev landsbyskolen. De tilhørte en kongregasjon ved navn «Tilbedelsessøstrene av Guds rettferdighet». Deres superior var Perrine Lebossé med ordensnavnet Marie-Timothée av Korset, som var både overlærer og hjemmesykepleier. De to andre søstrene var sr. Vitaline og sr. Marie-Edouard. På skolen bodde tre losjerende elever, priorinnens niese Jeanne-Marie Lebossé (9), Françoise Richer (11) og Augustine Mouton (13).

Victoire Barbedette gikk for å hente søstrene. Priorinnen var ikke hjemme, men sr. Vitaline kom, men hun så heller ikke noe til den himmelske visjonen. Da gikk hun tilbake til skolen og sendte hun de tre jentene Françoise, Jeanne-Marie Lebossé og Augustine. Françoise og Jeanne-Marie så smilende, vakre kvinnen, men Augustine, den eldste, kunne ikke se noe. Da kom sr. Vitaline tilbake sammen med sr. Marie-Edouard, som i sin tur fikk tak i p. Guérin, men ingen av dem så noe av den åpenbaringen som barna beskrev for dem.

De fire barna Eugène og Joseph, Françoise og Jeanne-Marie ble senere offisielt anerkjent som seerbarna fra Pontmain, men det var også tre yngre barn som så Jomfruen. En svært syk gutt ved navn Eugène Friteau (6 ½) så også kvinnen og ble opplyst av lykke. En nabo, Madame Boitin, sluttet seg sammen med sin datter Augustine på 25 måneder til menneskemengden som nå hadde samlet seg ved låven. Barnet strakte ut sine små armer mot åpenbaringen og viste tegn på glede. Den lille gutten Auguste Avice (4) beskrev kvinnen for sin far, men på farens ordre holdt han tett om dette. Senere brøt han tausheten tre ganger, spesielt dagen før sin død, og fortalte at han hadde sett den hellige Jomfruen.

Åpenbaringen i Pontmain skjedde i fem faser: Kvinnen som Eugène beskrev henne, var kledd i en lang, dypt blå kjole overstrødd med gullstjerner. Ermene var lange og dekket armene helt til hendene. Hun hadde blå sko på føttene, knyttet med gylne bånd i form av en rosett. Hennes hår var fullstendig dekket av et svart slør som var kastet over skuldrene og nådde ned til albuene. På hodet bar hun en gullkrone som var rundt tyve centimeter bred og ble videre mot toppen. Den hadde ikke noen ornamenter på fronten bortsett fra et rødt bånd som gikk rundt på midten. Hennes hender var utstrakt – «som Den mirakuløse medalje», men uten lysstålene. «Kanskje det er Jomfru Maria?», sa Victoire, deres mor.

Den andre fasen begynte da sognepresten kom til. Det var nå seksti mennesker som hadde samlet seg. En blå oval med fire utente lys kom til syne rundt den vakre kvinnen. Et lite rødt kors var også synlig over hennes hjerte. Menneskene snakket sammen, diskuterte og beveget seg rundt. Kvinnen så nå trist ut på grunn av noen overlegne og uhøflige mennesker i mengden. «La oss be», sa sognepresten, og sr. Marie-Edouard begynte å be rosenkransen. Få minutter senere smilte kvinnen igjen, og ettersom bønnene ble sterkere, vokste hun langsomt i størrelse. Ovalen vokste også og det samlet seg stjerner, to og to under kvinnens føtter som om de representerte rosenkransen Ave Mariaer.

Deretter foldet det seg ut et hvitt banner under Jomfruens føtter og dannet et perfekt rektangel. Der dannet det seg et ord, bokstav for bokstav, «Mais» (= bare). Menneskemengden begynte å be Magnifikat, og da ble ordet «priez» (= be) skrevet på banneret, og deretter ordene «mes enfants» (= mine barn). I det øyeblikket kom vognmannen Joseph Babin tilbake fra markedet i Ernée, og han ropte til mengden: «Dere gjør rett i å be, for prøysserne har kommet til Laval».

På prestens oppfordring sang landsbyboerne Maria-litaniene, og andre ord viste seg på banneret og dannet setningen «Dieu vous exaucera en peu de temps» (= Gud vil snart innvilge deres anmodning). De sang hymnen Inviolata («Maria, du er ukrenket») (Lov Herren 564), og ved invokasjonen O Mater alma Christi carissima (O du kjære Kristi nåderike mor) opptrådte to ord på begynnelsen av en andre linje: «Mon fils» (= min sønn). Mengden avsluttet Inviolata og sang Salve Regina (Hill deg, dronning) (Lov Herren 553), og budskapet ble avsluttet med ordene «se laisse toucher» (= lar seg bli beveget).

Hele budskapet lød altså: Mais priez mes enfants, Dieu vous exaucera en peu de temps. Mon fils se laisse toucher. «Bare be, mine barn, Gud vil snart innvilge deres anmodning. Min Sønn lar seg bli beveget.» Mengden ba intenst i stillhet. Kvinnen, som de nå var sikre på at var Maria, ettersom banneret bar ordene «min sønn», smilte fortsatt.

Den tredje fasen ble innledet med at landsbybeboerne igjen sang hymnen fra Saint-Brieuc: «Håpets Mor / hvis navn er så skjønt / beskytt vårt land Frankrike / be, be for oss» (Mère de l'Espérance / dont le nom est si doux, / protégez notre France, / priez, priez pour nous). Jomfruen løftet hendene i skulderhøyde med armene utstrakt og bøyd lett bakover med albuene tett inntil kroppen, mens hun beveget fingrene til ordene i hymnen som om hun spilte et usynlig instrument. «Å, så vakker hun er», sa barna om og om igjen. Maria smilte, og banneret og budskapet forsvant. Deretter sang de en annen hymne, som de hadde sunget på skolen den ettermiddagen. Marias ansikt var nå svært trist, og det virket som om hun snakket, men stemmen kunne ikke høres.

Den fjerde fasen ble innledet med at mengden sang: Mon doux Jésus, enfin voici le temps / De pardonner à nos cœurs pénitents / Nous n'offenserons jamais plus / Votre bonté suprême, ô doux Jésus («Min milde Jesus, endelig har tiden kommet / til å gi tilgivelse til våre botferdige hjerter / vi vil aldri mer krenke / din enestående godhet, o milde Jesus»). Parce Domine («Spar oss, O Herre!») ble brukt som respons.

Da viste det seg et stort, rødt kors i Jomfruens hender med en figur av den korsfestede Kristus i mørkere rødt, og med Jesus-Christ skrevet i hvitt, men det strømmet ikke noe blod fra hans sår. Jomfruen tok korset i begge hender og bøyde det mot barna. «Se, hun blir trist igjen», sa barna. En liten stjerne kom for å tenne de fire lysene inne i ovalen akkurat som presten gjorde i kirken på Den hellige jomfruens alter. Den tause mengden ba intenst, og stjernen plasserte seg over kvinnens hode.

Den femte fasen ble innledet med at sr. Marie-Edouard startet hymnen Ave Maris Stella («Vær hilset, havets stjerne») (Lov Herren 561). Det røde krusifikset forsvant, et lite hvitt kors viste seg på hver av Jomfru Marias skuldre og hun smilte igjen til barna. Sognepresten sa: «Kjære venner, la oss si våre kveldsbønner sammen». Et stort, hvitt slør kom til syne ved jomfruens føtter og hevet seg langsomt og begynte å dekke Jomfruens skikkelse. Det nådde ansiktet og hun ga barna et siste smil, og deretter dekket det også kronen. Alle knelte, og da de kom til samvittighetsransakelsen, spurte p. Guérin: «Ser dere fortsatt noe?» «Nei pater, det er slutt». Da var klokken rundt ni, og åpenbaringen hadde vart i rundt tre timer. Alle gikk hjem med rolige sinn, og all frykt var borte.

I mellomtiden, sent om kvelden den 17. januar, mottok general von Schmidt i den prøyssiske hæren, som var klar til å renne over Laval og marsjere mot Pontmain, ordre fra sin kommandant om ikke å ta byen. Invasjonen av det katolske Vest-Frankrike skjedde aldri. Den 23. januar 1871 ble den etterlengtede våpenhvilen undertegnet, og det budskapet som «Jomfruen av Håpet» hadde kommet med, «Gud vil snart innvilge deres anmodning», var gått i oppfyllelse. Snart vendte alle de 38 utskrevne soldatene fra Pontmain uskadd tilbake.

På denne kvelden den 17. januar 1871 sa kommandanten for de prøyssiske troppene, som hadde slått opp sitt kvarter i det erkebiskoppelige palass i Le Mans, til biskop Fillion: «På denne tiden er mine tropper i Laval». Men samme kveld stanset de prøyssiske troppene som hadde Laval i sikte, klokken 17.30, rundt den tiden da åpenbaringen først viste seg over Pontmain, noen få kilometer unna. Det fortelles at general von Schmidt om morgenen den 18. januar sa: «Vi kan ikke komme lenger. Der borte, i retning Bretagne, er det en usynlig Madonna som stenger veien».

Denne plutselige og uforklarlige stansingen av de tyske troppene som hadde Laval i sikte, og deres like uforklarlige tilbaketrekning morgenen etter, betydde i tillegg til at Bretagne var reddet, at tidevannet var snudd for de erobrende styrkene i den delen av Frankrike. Krigen var praktisk talt over, og tolv dager senere ble våpenhvilen undertegnet i Versailles.

Etter åpenbaringen av Vår Frue av Håpet den 17. januar 1871 kom mange pilegrimer til Pontmain, både klerikale og legfolk, og det skjedde mange gunstbevisninger. Biskop Casimir-Alexis-Joseph Wicart av Laval (1855-76) ba umiddelbart om at det måtte foretas avhør og gjennomføres undersøkelser om åpenbaringen. Seerbarna ble underkastet flere intense forhør, først av prosten i Landivy, deretter av en spesialkomité og til slutt kom biskopen personlig til Pontmain for å spørre ut folk. Barna ble også undersøkt av leger, og til slutt, på Kyndelsmesse den 2. februar 1872, sendte biskop Wicart av Laval ut et hyrdebrev som ga en kanonisk bedømmelse av åpenbaringen.

Der sa han: «Vi bedømmer det slik at den uplettede Jomfru Maria, Guds Mor, virkelig viste seg den 17. januar 1871 for Eugène og Joseph Barbedette, Françoise Richer og Jeanne-Marie Lebossé i landsbyen Pontmain». Dermed hadde han anerkjent åpenbaringenes autentisitet, og han godkjente kulten for Jomfru Maria under tittelen Notre Dame d'Espérance de Pontmain («Vår Frue av Håpet av Pontmain») og oppfordret til byggingen av en kirke på stedet. Den salige pave Pius IX (1846-78) ga en endelig avgjørelse vedrørende messen og officiet til ære for Vår Frue av Håpet av Pontmain. Etter at andakten for Vår Frue av Pontmain var autorisert av de kirkelige myndighetene, ble brorskapet Association Notre-Dame-de-la-Prière i 1877 anerkjent av Roma og senere spredt over hele verden. Oblatfedrene og -brødrene introduserte andakten i USA i 1952. Store gunstbevisninger, både åndelige og materielle, har blitt innvilget av himmelen gjennom denne andakten. Årlig kommer 220.000 besøkende til Pontmain.

P. Michel Guérin døde den 29. mai 1872 etter 36 års tjeneste i Pontmain, og biskopen ba da Oblatfedrenes kongregasjon (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI) om å organisere de første valfartene som apostoliske predikanter i hele det vestre Frankrike. Han hadde møtt dem da han var biskop av Fréjus. De startet sin misjon den 1. oktober 1872. Tilfeldigvis ble de på samme tid kalt for å tjene som kapellaner i den fremtidige basilikaen for Jesu hellige Hjerte (Sacré Coeur) på Montmartre i Paris.

Mindre enn ett år senere, den 18. juni 1873, velsignet biskop Wicart grunnsteinen til helligdommen i Pontmain. Han gikk av i 1876 og døde i 1879. Men hans fem etterfølgere delte hans ideer og fulgte opp hans avgjørelser, selv om de hadde relativt korte episkopater: Jules-Denis-Marie-Dieudonné Le Hardy du Marais (1876-86), Victor Marechal (april-september 1887), Louis Victor Emile Bougaud (1887-88), Jules Cléret (1889-95) og Pierre Joseph Geay (1896-1904), som ble avsatt av Roma i 1904 og døde i 1919.

Mange kom reisende i vogner eller ofte til fots, noen ganger svært langveisfra. På den første årsdagen den 17. januar 1872 talte man 8.000 pilegrimer, og antallet økte hvert år. Pålegrimene gikk til messe i den lille landsbykirken klokken ti, deretter gikk de i prosesjon til låven og den søylen som var reist til minne om åpenbaringen. Deretter hørte de på en preken og gikk tilbake til kirken.

Den nye kirken ble bygd på stedet hvor åpenbaringene hadde skjedd. Jorden tilhørte M Morin du Tertre, men da han hørte om åpenbaringene, utbrøt han lykkelig: «Denne åkeren tilhører ikke lenger med, den hellige Jomfruen har stjålet den fra meg!» Den 17. januar 1877 ble det for første gang feiret messe i koret i den nye kirken. Planen var å reise et enormt kirketårn med en Mariastatue på toppen, men grunnen var ikke solid nok. Tårnet kollapset og de to eksisterende kirketårnene fikk holde.

Hvelvet nådde en høyde på 35 meter i 1883, og i 1895 var byggingen ferdig. Den 11. oktober 1896 var det en stor fest i anledning av velsignelsen av kirkeklokkene. De tre foregående årene hadde p. Achille Rey vært seniorkapellan etter å ha vært i Montmartre, hvor han hadde installert den største klokken i verden, La Savoyarde på 18.835 kilo. Denne gangen var det planlagt 33 klokker… Den 15. oktober 1900 kunne biskop Pierre Geay konsekrere helligdommen i en lang og vakker seremoni som bygde på de bibelske ritene for konsekreringen av tempelet.

I 1903 ble oblatene i likhet med alle religiøse ordener utvist fra Frankrike, og de vendte ikke tilbake før lenge etter Første verdenskrig. Heldigvis hadde bispedømmets prester overtatt for dem. Den 21. februar 1905 ble helligdommen utnevnt til basilica minor av den hellige pave Pius X (1903-14), og fra den 22. til den 24. september 1908 ble basilikaen Notre Dame d'Espérance de Pontmain høytidelig proklamert i nærvær av to erkebiskoper, fire biskoper, 600 prester og 1.500 pilegrimer.

En siste pavelig heder ble gitt til Vår Frue av Håpet den 16. juli 1932 av kardinal Pacelli, som senere skulle bli pave Pius XII (1939-58), ved at han utstedte et dekret fra kapitlet ved Peterskirken om at statuen av Jomfru Maria, Håpets Mor, skulle høytidelig æres med en gullkrone. Statuen ble deretter kronet den 24. juli 1934 i nærvær av erkebiskop, biskoper, prester og legfolk av kardinal Verdier, erkebiskop av Paris.

Men hva skjedde med de fire seerbarna? Joseph Barbedette ble ordensprest i Oblatfedrenes kongregasjon (OMI), mens hans bror Eugène ble sekularprest. En av jentene som hadde sett Maria, Françoise Richer, ble hans husholderske, mens den andre, Jeanne-Marie Lebossé, ble nonne.

Eugène Barbedette (1858-1927), den første som så den vakre kvinnen og hennes vidunderlige smil om kvelden den 17. januar 1871, var alltid svært reservert når det gjaldt denne begivenheten. Han var svært ydmyk og snakket aldri om åpenbaringen bortsett fra av plikt eller lydighet, aldri på gutteseminaret, aldri under sine teologistudier, aldri i de ulike tjenestene han ble pålagt. Han var svært pliktoppfyllende og opplyste alle sognene han tjenestegjorde i. Han var først kapellan i Renazé og i Notre-Dame i Laval, deretter sogneprest i Peuton og i Châtillon-sur-Colmont, hvor han døde den 2. mai 1927, 69 år gammel og etter sytten års tjeneste der. Han er gravlagt på kirkegården i Châtillon-sur-Colmont.

Hans bror Joseph Barbedette (1860-1930) var ti år gammel da åpenbaringen skjedde, og litt senere begynte han på gutteseminaret i Mayenne. Derfra fortsatte han til presteseminaret i Laval. Han var kalt til et religiøst liv og trådte inn i Oblatfedrenes kongregasjon (OMI), og han ble involvert i valfartene i Pontmain. Han var novise i St. Gerlach i Houthem nær Maastricht i Nederland, og deretter ble han sendt til Vår Frue av Sion nær Nancy, hvor han hadde embetet som regnskapsfører og hadde ansvaret for legbrødrene, Frères coadjuteurs.

Han kom til Pontmain for å hvile i flere måneder, og det var der han skrev en beretning om sin visjon for sin superior. Han ble deretter sendt til bispedømmet Bordeaux, hvor han var sogneprest i Notre-Dame i Talence. Senere ble han utnevnt til superior og novisemester i Bestin i Belgia, og han grunnla et barnehjem. I 1906 vendte han tilbake til Mayenne som misjonær i Château-Gontier. Han slo seg ned i Laval og ble deretter sendt til sognene Vautorte, Saint-Pierre sur Erve og til slutt Boulay. Han ble rammet av sykdom og vendte tilbake til Pontmain den 15. juli 1929, og der døde han den 3. november 1930, sytti år gammel. Han ble etter eget ønske gravlagt i familiegravstedet på kirkegården i Pontmain, nær oblatfedrenes gravsted.

Vi vet svært lite om barndommen til Françoise Richer (1860-1915) før hun ble losjerende elev ved skolen i Pontmain. Hun forble som hun hadde vært da åpenbaringene skjedde, en dypt kristen sjel som utførte sine daglige plikter med det formål å glede Gud og Jomfru Maria. Hun tjente først til livets opphold som tjenestejente, og deretter arbeidet hun i flere små landsens skoler. Rundt 1900 begynte hun å arbeide som husholderske for p. Eugène Barbedette i hans prestegård i Peuton og deretter i Châtillon-sur-Colmont. Der tilbrakte hun de siste femten årene av sitt liv og etterlot seg et ry som en ydmyk og eksemplarisk kristen. Hun ble syk og led lenge, men døde uten smerter den 28. mars 1915, 55 år gammel. I likhet med p. Eugène Barbedette ble hun gravlagt på kirkegården i Châtillon-sur-Colmont.

Jeanne-Marie Lebossé (1861-1933) ble født den 12. september 1861 i landsbyen Louvel i Gosné i departementet Ille-et-Vilaine. Hun var eneste datter av François Lebossé og Jeanne-Marie Garancher, og dagen etter fødselen ble hun døpt i kirken i Gosné av sognepresten, p. Beaulieu. Men da hun var to år gammel, døde hennes far og hennes mor ble lammet, og hennes tante Perrine Lebossé overtok omsorgen for henne. Hun var født i Laignelet i Ille-et-Vilaine og ordenssøster i en kongregasjon ved navn «Tilbedelsessøstrene av Guds rettferdighet» med ordensnavnet Marie-Timothée av Korset. De drev skolen i landsbyen Pontmain, og sr. Marie-Timothée var kommunitetens superior, skolens overlærer og landsbyens hjemmesykepleier. De to andre søstrene i kommuniteten var sr. Vitaline og sr. Marie-Edouard, og på skolen bodde Jeanne-Marie og to andre losjerende elever.

På grunn av omstendighetene startet Jeanne-Marie svært tidlig på skolen, noe som forklarer hennes skarphet. Hjulpet av oblatordenen trådte hun inn i kongregasjonen Den hellige Familie av Bordeaux med det mål å bli en lærersøster. Den 8. september 1881 mottok hun drakten og fikk navnet sr. Saint-André. Fra 1903 til 1909 bodde hun i Belgia før hun dro til ordenens pensjonisthjem i Bordeaux for å overta driften av sakristiet, noe hun gjorde med glede og ydmykhet. De trekkene som var fremtredende ved henne var hennes uaffekterte ydmykhet, hennes diskrete, men hengivne sans for medfølelse, hennes vennlige uttrykk og hennes smil. Hun utførte all slags manuelt arbeid for sin kommunitet, og det ble ofte bruk for hennes talenter som kunstner.

Hun trakk seg tilbake i 1917. De siste ti årene av sitt liv var hun lammet, og i mars 1933 mistet hun sine fysiske kapasiteter fullstendig. Hun døde den 12. desember 1933, 72 år gammel. Hun er gravlagt i sin kommunitets grav på sentralkirkegården i Bordeaux.